6+2. Klarer ikke tro på at det blir baby.

[AnonymBruker]

Har en del symptomer og det er absolutt merkbart. Det er også ønsket, og noe vi har prøvd på en stund. 

Likevel tror jeg ikke helt på det. Jeg klarer ikke å ta det innover meg. 

Er det vanlig? Kommer lykken og følelsen av at noe er på gang etterhvert? 

 

Anonymkode: fa1bd...db1

[Rainbow91]

For min del ble det ikke «virkelig» før ungen faktisk lå på brystet mitt. Hele graviditeten var bare en rar følelse, å ikke sånn «åh der ligger gullet mitt» følelse. Det ble bedre når jeg faktisk kunne kjenne henne sparke, og når magen ble større. Jeg gikk aldri rundt med en sånn euforisk lykkefølelse (barnet var høyt ønsket altså) som man kanskje hører at andre gjør. Det er vanlig å ha andre følelser også 😛 

[AnonymBruker]

Ungen er 17 måneder og jeg klarer fortsatt ikke å tro på det 

Anonymkode: e1305...5be

[AnonymBruker]

Det ble ikke virkelig for meg før første ultralyd 😛

Anonymkode: 410ab...873

[Eloise12345]

Jeg fikk følelsen at det var noe der ved førstemann. Jeg klarte ikke å tro det med andremann før jeg så han på ultralyd 🥰

Endret 2. mars 2023 av Eloise12345

[AnonymBruker]

Jeg er i uke 38 og skjønner fortsatt ikke at det skal komme en baby. 🤪 Forrige gang gikk det vel opp for meg da jeg hørte babyen gråte for første gang. 

Anonymkode: f9f1d...431

[AnonymBruker]

Var absurd da, og er fremdeles absurd nå 3 år senere... morsfølelsen lar vente på seg gitt.

Anonymkode: 4f111...4e0

[AnonymBruker]

Da jeg var i fødsel med førstemann og jordmoren hentet inn en babyseng tenkte jeg at hun tok ting litt på forskudd, jeg var mer sånn: vi får vente og se om det blir noen baby! 😆

Anonymkode: 1cc24...fa0

[AnonymBruker]

Tok tid her også, kom gradvis for hver milepæl (første ultralyd, første spark, når kulen på magen først begynner å komme, første gang jeg hadde dem på brystet), men er nok normalt å ikke føle seg gravid så tidlig  kanskje spesielt om dere har prøvd en stund, kan jo være kroppens måte å forsvare seg mot en eventuell abort. Morsfølelsen kommer nok etterhvert🥰

Anonymkode: e9d27...fb0

[AnonymBruker]

Jeg hadde perioder av «fatter ikke st jeg er gravid» og  «gleder meg helt sykt til å møte han» vekselvis hele graviditeten. Aller mest fattet jeg det ikke, og jeg har lyst å blir gravid igjen litt fordi jeg håper jeg klarer å virkelig fatte at det vokser en liten baby inni der😂

 

Helt normalt med en drøss følelser som ikke er som hva man forventet, når man er gravid!

Anonymkode: c214e...fd0

[AnonymBruker]

21 uker på vei og klarer heller ikke tro på det. Også et dypt ønsket barn som ble skapt med prøverørsbehandling… håper det kommer seg snart😅

Anonymkode: e327a...461

[AnonymBruker]

Min første graviditet endte i MA, og så fulgte en lengre prøveperiode. Nå sitter jeg her med en synlig kulemage i uke 22, har vært på ultralyd og sett et levende og friskt foster, og likevel føler jeg meg ikke sikker på at dette «blir noe av» og tenker litt for ofte på hvor kjipt det ville bli å måtte stå i hvis noe går galt nå. Samtidig har jeg selvfølgelig masse håp og gleder jeg når jeg tør å tro på det. Ikke til å bli klok på!

Anonymkode: d08f3...bde

[AnonymBruker]

Etter noen SA og MA, så hadde jeg som milepæl:

-12 uker. Faren for abort betraktelig mindre. 

-18 uker/første ordinære UL. Turte endelig si det til folk!

-24 uker. Er vel rundt denne tid de kan klare seg hvis de blir født for tidlig. 

-Når barnet ble lagt på brystet! 

 

Var alltid livredd under graviditeten for å miste, at det skulle dø i magen, dø under fødsel. Telte ned uke for uke. Men nå ligger jeg her med vakreste jenta på 7 uker ved siden av meg, så løser seg til slutt som regel! Men hatet virkelig å gå gravid og med den usikkerheten rundt det. 

 

Anonymkode: b00bd...92c

[AnonymBruker]

Jeg har fått 2 ganger beskjed på TUL at det dessverre ikke ser veldig bra ut (= 2 x MA) så egentlig forventer at jeg ikke kommer til å føle glede før jeg har en levende, pustende baby hjemme. 

Anonymkode: 97f8e...562

[AnonymBruker]

Sånn følte jeg det hele graviditeten. Selv da magen syntes og mini sparket inni det var det helt surrealistisk. Min første graviditet var en MA, så jeg klarte ikke å stole på at alt var bra og bare ventet på at noe skulle gå galt. Først da babyen ble lagt på magen min ble det virkelig. Og morskjærligheten kom med en gang.  Noe jeg egentlig ikke hadde trodd. Nå sitter jeg her som lykkelig mamma og er på en måte glad for at jeg ikke tok det for gitt. Men selvfølgelig - det var veldig slitsomt å være så bekymra hele tida. Men de fleste graviditeter går jo bra. Så forsøk å kose deg litt også. 

Anonymkode: b60f0...71a

[AnonymBruker]

Godt å høre at dette ikke er uvanlig. Det er en høyst ønsket graviditet og vi har prøvd lenge. Det burde altså ikke være en overraskelse. 

Likevel når fastlegen begynte å prate om å søke fødeplass tenkte jeg at nå roer vi helt ned og slutter å ta ting på forskudd! 

Har bestilt en TUL på 7+0 for å se om det blir virkeligere. 

Tusen takk for erfaringer ❤️ nå føler jeg meg ikke fult så "ikke flink til å føle meg gravid" 

Ts

Anonymkode: fa1bd...db1

[AnonymBruker]

Du trenger ikke tro på det nå, du har vært gravid i 2 minutter 😅

Anonymkode: f9194...2a9

[AnonymBruker]

Første graviditet, i uke 24, da begynte jeg å tenke på at dette kan jo gå veien, og jeg må jo føde også 😅 og ikke minst, må kanskje få kjøpt barnevogn og seng. 

Anonymkode: c9547...e44

[AnonymBruker]

Er selv 9+2 og sitter med samme følelse. Merker at jeg er veldig negativ til at det skal gå bra, men samtidig er der jo alt jeg håper på - at det vil gå bra🤍 Dette er også etter at jeg har fått sett et bankende hjerte i magen min. Pr. i dag tror jeg ikke at dette er en følelse som vil gå over før jeg har en liten i armene. Hvem vet, kanskje jeg tar feil? 

Anonymkode: bd31c...17f

[Tanuki]

Samme her, 6+1 men føles ikke virkelig ut. Kanskje en forsvarsmekanisme? Tørr ikke senke skulderene før jeg passerer uke 12. Skal på UL om 1 uke.