Selvmordstanker som småbarnsmor, ønsker ikke å røpe dette til familiesentetets terapeut i tilfelle barnevernet blir viklet inn

[AnonymBruker]

Jeg har 2 jenter på 5 mnd og 18 mnd. Ho minste skriker ørene av meg med kolikken sin som jeg stadig prøver ut nye ting for å få bukt med skrikingen, men det går opp og ned... føler meg til tider så deprimert at jeg har funnet ut hvordan jeg skal ta selvmord; kjøre fort på E-18 og vrenge rattet. Denne tanken roer meg ned at å slippe absolutt alt med livet er gjort med få grep. Jeg tenker også at det er lurt å ta selvmord tidlig slik at jentene ikke blir lei seg og ikke kommer til å huske meg, dette gjør neg glad av en eller annen grunn.. anyway..

Jeg og min mann som gjør meg så forjævelig sinna til det grenser til det vomdelige- går til en familieterapeut på et familiesenter. Han mener at jeg burde fortelle terapeuten om selvmordstankene mine, men det er rett og slett å bare signere vekk rollen som mor til barna mine ved at barnevernet blir viklet inn! Han mener at dette ikke stemmer og at de bare vil hjelpe meg, men det eneste de ser da er at jeg er en fare for megselv og omgivelsene mine. Jeg har et temperament hvor jeg blir så sint at jeg ødelegger ting rundt meg, brøler og dytter han. Har aldri vurdert å legge en finger på barna mine noengang, men har brølt og grått av sinne under de verste kolikkepisodene, stemmevrengene babyskrik som pågår i timesvis. Jeg og min mann stanger hodene ofte, måten han gjør meg fly forbanna på er den nesevise arogansen han viser meg og nekter å lytte til meg, setter seg på sin høye hest og preker ned til neg som om jeg var en dum unge. Tenker ofte at det hadde vært så herligt å bare blitt alenemamma og slippe å være gift med en som provoserer meg til nesten det voldelige. 

Poenget mitt er at problemene jeg har og føler ikke egner seg å prate med familiekontoret uten at jeg blir stemplet som en uegnet mor, ikkesant?? Noen som har opplevd noe lignende??

Anonymkode: 4f9d1...79d

[AnonymBruker]

Snakk med fastlegen din så fort som mulig, helst i morgen! Du trenger hjelp, og du blir muligens henvist til DPS. 

Anonymkode: 932f9...0b3

[AnonymBruker]

Fastlegen, i morgen tidlig. Dette er farlig, og du trenger hjelp, så fort som mulig. 

Anonymkode: d2d56...cbe

[AnonymBruker]

En ting er sikkert du blir ikke alenemor til de ungene her, da blir de tatt fra

deg, søk hjelp så du fremdels kan være mor for dem 

Anonymkode: b9e39...6a6

[AnonymBruker]

Er det noen andre i familien som kan hjelpe din mann med ungene og har du mulighet til å være hos noen andre en periode? Det høres ut som du trenger tid borte fra din mann og barna for å komme til hektene. Dersom du ikke ønsker hjelp i det offentlige, bør du likevel ta grep fordi det høres ut som du har alvorlig svangerskapsdepresjon.

Anonymkode: e6a6c...22f

[AnonymBruker]

Du mister ikke ungene av å få hjelp. Barnevernet vil faktisk se på det som en styrke. 

Om du derimot lever videre uten å oppsøke hjelp vil barna dine måtte vokse opp med en mor som ikke har det bra og det vil påvirke dem selvom du ikke tror det vil det. 

Søk hjelp, det er verdt det!

Anonymkode: c424a...f0b

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring. Jeg fikk alvorlig barseldepresjon etter nr 2. Det som fikk ballen til å rulle var at jeg fortalte helsesøster at jeg strevde og vurderte å ta livet mitt. Det tok en knapp uke før jeg var i behandling, og selv om det tok tid å bli helt bra, fikk jeg svært god oppfølging fra helsevesenet. Barnevernet ble aldri involvert.

Anonymkode: 5cca5...a01

[AnonymBruker]

Du trenger hjelp TS! 

Dette sinnet du forteller om er ikke greit! Volden din er ikke greit! At du føler deg så lei at du vil dø- er heller ikke greit.

Du må søke hjelp. Dette er skikkelig destruktivt. Dette samboerskapet deres vil jo ikke holde slik dere holder på. Jeg skjønner at du er presset til det ytterste, men det er jo faktisk bedre at du bare drar vekk i 1 måned og henter deg inn, lar mann ta seg av barna enn at du fortsetter dette. Du fungerer ikke og du har ikke kontroll over deg selv. 

At du selv forstår at dette er ille, vil være en styrke. Ta kontakt med hjelpeapparat, foreldrene deres, kall inn til krisemøte...eventuelt dra vekk fra alt. 

Når hadde du sist fri fra alt?

Anonymkode: d945f...e42

[AnonymBruker]

Selvfølgelig må fortelle hele historien. Hva er hensikten med hjelp hos familievernet om de ikke kjenner hele historien? Da vil dere få hjelp basert på feil opplysninger. Mao ingen god hjelp.

Ingen tar fra deg barna pga depresjon eller selvmordstanker. Å søke hjelp blir bare sett på som en styrke og ressurs, det viser at du har selvinnsikt og evnen til å ta tak i ting. 

Dette ville jeg ikke ventet med var jeg deg. Tema blr tas opp på neste møte!

Anonymkode: 91046...6e6

[AnonymBruker]

Ingen tar fra deg barna. Du har sansynligvis fødselsdepresjon. Jeg fikk det selv da eldste hadde kolikk og jeg taklet det ikke. DPS har et eget program for nye mødre hvor de er høyest prioritert og kommer rett inn. I tillegg kan de fikse det slik at mannen får permisjon fra jobben med lønn så du får avlastning (eller en annen som er deg nær). Det finnes en utvei, du må bare be om hjelp.

Anonymkode: d9f0f...daf

[Andro]

Det å oppsøke hjelp er godt foreldreskap. Å være suicidal og ikke få rett behandling, det er ikke greit.
Hvorfor er du redd for barnevernet? Det virker irrasjonelt.
Du skal være dønn ærlig og få riktig helsehjelp. Hadde du fortiet om du fikk slag eller kreft overfor den som kunne hjelpe barna dine fra å bli foreldreløse eller utsatt for omsorgssvikt? Nei? Der har du svaret ditt. OPPSØK HJELP!

[Camilla_s]

Sender deg masse styrke, slike tanker er tøffe. ❤️ du er sikkert lei av å høre det, men kolikken går over. Det blir bedre etterhvert!!

Snakk med helsestasjonen. Barnevernet blir ikke kontaktet, så værsåsnill, fortell hvordan du har det. Barna dine fortjener en mamma som har det bra.

[AnonymBruker]

Jeg har to små barn, og er i behandling hos dps. Er tidvis alvorlig deprimert, og de ønsker å legge meg inn. Har dog aldri vært aktuelt å involvere barnevernet.. 

Få hjelp med din mentale uhelse, og la pappaen ta barna.

Anonymkode: 531aa...c5d

[AnonymBruker]

Du må være ærlig, for barna dine. Du skriver at å be om hjelp er å signere vekk rollen som mor. Det er også å ta sitt eget liv. I ett av scenarioene får du fortsette å være en mor for dem. Det er vanskelig å be om hjelp, men det er en styrke å gjøre det. Å sette til side egne tanker og følelser, eget ubehag i eget sitt og kropp, og be om hjelp. Om ikke for deg, for barna dine  De elsker deg og trenger deg. 

Anonymkode: 1df98...e3a

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 1 år nå, men de første 4 mnd var preget av uutholdelig kolikk. Jeg ble alvorlig deprimert og vurderte å ta mitt eget liv. Fikk hjelp veldig fort! Og vet du hva? Jeg fikk så god hjelp at jeg ble frisk igjen og elsker livet nå. Jeg hatet også mannen min i den perioden, men sånn er det når man har en baby med kolikk. Hold ut! Bedre å miste barna i barnevernet enn at de må ha en død mor. Men du mister de ikke.

Anonymkode: 3b35c...f4c

[AnonymBruker]

Hadde kolikk vi også, som varte nesten 8 mnd. Følte samme sinne og frustrasjon som du beskriver. Og det at mannen så ut til å ikke bli påvirket av hylingen gjorde meg mer sinna, hvorfor skal han slippe stresset det skriket gir? Latterlig tanke i dag, men der og da var jeg lei meg, sint, frustrert og angret som en hund over at jeg valgte få barnet.

 

Takket ja til all hjelp jeg kunne få på familiesenter, Barnevernet var aldri et tema. Vi har det veldig bra i dag, alle sammen. 

Anonymkode: b9f93...22f

[AnonymBruker]

Ikke rart du er sliten. Det var tett! Jeg var i lignende situasjon, men ba ikke om hjelp. Angrer på det. Var ikke en bra nok mamma før etter minste var over 1 år. 

Anonymkode: 01f16...b9b

[AnonymBruker]

Ring fastlegen. Få sykemelding fra permisjon så mannen din får fri og dere kan bytte på å passe på barna. Kontakt helsestasjon. De har lavterskel psykolog som du kommer raskere til og som er kjent med sånn problematikk. Det er også helt trygt å si det til familievernkontoret. Du vil ikke miste barna. Du vil få hjelp før det går så langt at du mister dem. Du er ansvarlig hvis du ber om hjelp 

Uansett hva du gjør så trenger du hjelp umiddelbart. Så du ikke skader deg selv eller andre. Hvis du skader andre så kan du risikere å miste barna. Få hjelp før det skjer! 

Anonymkode: 7bfa6...4e5

[_popcorn_]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

Mental Helse: 116 123 

Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)

Kirkens SOS: 22 40 00 40

 

Med vennlig hilsen,

_popcorn_, adm