Er ikke folk opptatt av familierelasjoner lenger? Ref den tråden bursdager.

[AnonymBruker]

Merker at jeg blir trist av å lese at folk ikke gidder å gå bursdager i familien. For meg er familien det viktigste av alt. At ikke alle er like spennende er uvesentlig, det er et bånd mellom oss. 

I voksen alder familie det man har. Venner kommer og går, familien blir værende. Man har er bånd. 

Har folk blitt mer kyniske og råtne? At Tinder og dating påvirker det sosiale? At man ikke er fornøyd med det man har og tror det finnes noe bedre? 

 

Anonymkode: 809e7...b07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Merker at jeg blir trist av å lese at folk ikke gidder å gå bursdager i familien. For meg er familien det viktigste av alt. At ikke alle er like spennende er uvesentlig, det er et bånd mellom oss. 

I voksen alder familie det man har. Venner kommer og går, familien blir værende. Man har er bånd. 

Har folk blitt mer kyniske og råtne? At Tinder og dating påvirker det sosiale? At man ikke er fornøyd med det man har og tror det finnes noe bedre? 

 

Anonymkode: 809e7...b07

Det er det nok endel sannhet i. 
I tillegg har folk blitt fryktelig selvsentrerte. Alt handler om meg, meg meg. 

Anonymkode: a91cf...712

[AnonymBruker]

Hvor stor familie har du?

Hvor stor omgangskrets har du ellers?

Jeg føler det er den store forskjellen mellom de som har ulikt synspunkt på det i den andre tråden. 

Sent i tenårene satt jeg jo stor pris på at tanter og onkler, besteforeldre, markerte meg. Og å få gaver fra disse. Og omgangskretsen bestod jo av VGS-gjengen. 

Men så treffer man jo en mann, får en svigerfamilie som dobler "nære relasjoner", får egne barn, søsken får barn, og så videre. 

Og helt ærlig har jeg også mange venninner som er mye nærmere enn det som etterhvert er perifær familie, som virkelig er der på alle mulige måter, som du ler med og har opplevelser med. Og da er jo dette folk du også ønsker å prioritere nok tid til. 

Anonymkode: f7f97...772

[Jdz]

Får da være måte på hva datingapper skal få skylden for. Det er fortsatt ikke der folk flest møtes.

Det er faktisk ikke sånn at alle hadde et nært forhold til familien før, mens ingen har det nå lenger. Hvis du faktisk leste gjennom bursdagstråden så ser du jo at mange er uenig i at alle familiesammenkomster er et ork.

Jeg har liten familie og setter stor pris på alle sammenkomster. Med eksen som hadde stor familie måtte vi av og til prioritere da det var et eller annet som skjedde hele tiden, så jeg har forståelse for at noen kan oppleve det som litt mye også. Døgnet har også bare 24 timer og de aller fleste har et fastsatt program for de aller fleste av dem. Det har ingenting med å være kynisk og rotten å gjøre. 

Endret 28. februar 2023 av Jdz

[AnonymBruker]

I det moderne Norge er familiebånda svake og sårbare. De som vil ha nære familerelasjoner må jobbe bevisst for det. Men det er og sant at det må være to parter for å danse tango. Noen ser ikke verdien av familie og vil ikke.

Anonymkode: f3670...3d6

[AnonymBruker]

Å treffe familien er hyggelig ja, men å måtte sitte med familien og venninnene til for eksempel svigerinnen sin er kjedelig, og det var jo det som var en del av poenget i tråden ang. bursdager.

Anonymkode: f40a2...501

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hvilken tråd du mener, men vi har stor familie på begge sider, så kan faktisk ikke dra i alle bursdager/sammenkomster, og da prioriterer vi de barna eller vi har mest med å gjøre. Det blir også et reellt parkerings- og plassproblem hvis alle kommer hver gang. Flere av de eldste tantebarna har også begynt å få egne familier.
 

Man kan fint ha et bra forhold til familien uten å troppe opp i alle bursdager, altså. 🤍

Anonymkode: 04efc...e48

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Å treffe familien er hyggelig ja, men å måtte sitte med familien og venninnene til for eksempel svigerinnen sin er kjedelig, og det var jo det som var en del av poenget i tråden ang. bursdager.

Anonymkode: f40a2...501

Pluss at det var hver eller annenhver helg og samtlige bursdager skulle være heldagsarrangementer flere timers kjøring unna. 

Anonymkode: 6aded...352

[AnonymBruker]

Ikke alle er like heldige med familiemedlemmer eller svigerfamilien... man reiser f.eks. ikke i et selskap med en gjeng fordømmende sauer.

Anonymkode: 06f54...0e4

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2023 den 21.38):

Merker at jeg blir trist av å lese at folk ikke gidder å gå bursdager i familien. For meg er familien det viktigste av alt. At ikke alle er like spennende er uvesentlig, det er et bånd mellom oss. 

I voksen alder familie det man har. Venner kommer og går, familien blir værende. Man har er bånd. 

Har folk blitt mer kyniske og råtne? At Tinder og dating påvirker det sosiale? At man ikke er fornøyd med det man har og tror det finnes noe bedre? 

 

Anonymkode: 809e7...b07

Venner velger man, familie er en født med og jeg vil mye heller være med mennesker både som velger meg og jeg velger de enn å være med noen kun ut av forpliktelse der de også er forpliktet til å være sammen med meg..  For deg er familie viktig, men det er også en fin ting å forstå at for andre mennesker er det andre relasjoner som er viktige(re) uten at du dømmer folk nord og ned av denne grunnen, at du setter likhetstrekk med at viss mennesker ikke tenker prikk likt deg selv så er en kald,  kynisk og råtten... Er ikke det litt mye pidestall ts? 

"Paktens blod er tykkere enn livmoren vann"😉 Det er kun du som har trukket parallellen med at når en ikke er et utpreget familie menneske så er en kald og kynisk, mens jeg kan se det som like kaldt å kynisk når en mener oppriktig at "Venner kommer og går", er dette en bruk og kast mentalitet du har på vennskap? Ser du virkelig kun så langt nesen din rekker? Evner du å knytte deg til noen andre som ikke er av blod? Viss ikke du klarer det synes jeg det er litt trist for deg men jeg aksepterer at vi har en annen relasjons prioritert uten at jeg føler for å dømme deg som et råttent menneske av den grunn.

Det finnes utrolig mange familie forhold, fra de lykkelige glade, til de store der en må prioritere hvem og når en skal besøke, til de ulykkelige, de dysfunksjonelle, det finnes alt i mellom himmel og jord i en familie. Ikke alle har familie rundt seg, fra de tette der familie medlemmene omtrent sitter på fanget ditt hele tiden til de fjerne. Det er ikke alle som har en "happy go lucky" familie situasjon og jeg synes det er veldig sneversynt og firkanta av deg å skulle mene at det gjør folk kyniske.

Du har vel laget noen innlegg her før om storfamilien sin glanstid og alt var så meget bedre før men jeg tror virkelig ikke det var så mye bedre før når en måtte være en familie uansett oppførsel innad i familien. I dag kan en både prioritere anerledes og kutte ut familien om det er best slik, og for mange er det faktisk best.

[Andro]

Folk er mer mobile, flytter til studiesteder og arbeidsplasser, har færre barn, flere lever alene...
og det er mer vanlig å knytte nære bånd til andre venner med lite familie tett på.
Det er nok fremmed for en del å bli invitert inn i en storfamilies aktiviteter. De føler seg kanskje malplassert?

Selv hadde jeg stor familie. Nå veldig få. Jeg savner å samle mange, og tar vare på de stundene jeg møter "mine".

[AnonymBruker]

Ja jeg tror det er blitt slik, dessverre. Vi har mye familie i utlandet og der er stemningen helt annerledes. Familie/vennebesøk ved bursdager er helt vanlig. Det er ikke slik at man må diske opp med diverse retter og drikker, men serverer helt enkelt, kaffe og småkaker. Folk setter pris på å snakke med hverandre om vær og vind, både familie og venner. Snobberiet og meg-meg-meg holdningen som vi ser i Norge er helt fraværende. Selvfølgelig er det jo også folk som er uvenner der og, men da inviterer de annen familie/venner. Poenget er at man setter pris på lavterskel besøk og prat for å holde det sosiale og familiebånd ved like.

Anonymkode: fd2b3...64f

[AnonymBruker]

Man velger venner men ikke familie, jada.. Men venner kan fort finne seg nye venner og du blir valgt bort. Familien er der for alltid og har masse til felles med deg. Hadde valgt familie over venner ti av ti ganger, det er de som teller. Men jeg skulle ønske jeg hadde større familie, jeg kan godt bytte med hvem som helst som klager over alt for mange bursdager i familien. 

Anonymkode: 777f1...7de

[AnonymBruker]

On 2/28/2023 at 9:38 PM, AnonymBruker said:

I voksen alder familie det man har. Venner kommer og går, familien blir værende. Man har er bånd. 

Anonymkode: 809e7...b07

For meg er det stikk motsatt. Flere av mine familiemedlemmer er de som kommer og går. Jeg har sterkere bånd til mine venner jeg har hatt siden barneskolen enn jeg har til mine søsken. 

Anonymkode: d9ac1...9f8

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Man velger venner men ikke familie, jada.. Men venner kan fort finne seg nye venner og du blir valgt bort. Familien er der for alltid og har masse til felles med deg. Hadde valgt familie over venner ti av ti ganger, det er de som teller. Men jeg skulle ønske jeg hadde større familie, jeg kan godt bytte med hvem som helst som klager over alt for mange bursdager i familien. 

Anonymkode: 777f1...7de

Det virker som du har et veldig bruk og kast mentalitet på Vennskap  og siden du har det slik så mener du at alle andre skal også ha det slik... Det gir ikke mye mening. Jeg har en flokk, og innad i flokken stiller vi opp for hverandre i tykt og tynt, vi prioriterer hverandre, vi ser hverandre og de "paktsblodene" er  tykke. De er blitt valgt av fri vilje helt uten noen DNA likheter. Og jeg ville valgt flokken min 10 av 10 ganger over en fjern "familie" som bor langveis fra. At en deler DNA betyr slett ikke at en deler så mye annet enn dette sammen! Familie medlemmer kan også komme å gå, de er ikke tvunget til å være med deg, de har en fri vilje heldigvis. 

[Goodtimes]

Enig med TS. 

Man vet ikke hva man har før man mister det! Jeg og familien generelt feirer hvert år vi får sammen 🙂
Det å sette pris på familie og venner står høyt hos meg, så det faller seg helt naturlig at vi ferier hverandre. 

[skruf]

Jeg vet ikke hvilken tråd du sikter til, men blod er ikke alltid tykkere enn vann. Man kan velge sine venner, men dessverre ikke  hvilken familie man blir født inn i. Selv så har jeg endel dysfunksjonelle folk å farssiden min, inkludert min egen far som jeg har et anstrengt og ambivalent forhold til. Og en brødre  som hele livet har blitt favorisert av vår far. Faren min er av den gamle sorten (selv om han hverken i fysisk eller mental alder er gammel) som mener at sønner der der som betyr alt. Og dessverre så er jeg eneste datteren hans (og jeg fryder meg stort at han har bare jente-barnebarn. Håper han aldri får oppleve å få et gutte-barnebarn…..), en helbror og 3 halvbrødre på hans side. Brødrene mine fikk bl.a sponset førerkort, de fikk 5000kr hver mnd mens de studerte, de får regelmessig penger (vi er alle voksne og etablerte med partnere). Jeg var først ute med å få barn, og da han kom på barselbesøk så hadde han kjøpt med noen babyleker. Da brødrene mine fikk sine førstefødte så sponset han valgfri vogn, bilsete, og seng. I tillegg tørketrommel siden det ble mere klesvask. Han bidro også til egenkapital da de skulle inn på boligmarkedet. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har aldri fått noe utenom jul og bursdag. Det har vært sårt og vondt, men nå så er jeg egentlig glad til. Jeg lærte å klare meg selv, selv om det til tider var harde kår (som da jeg var alenemor og student), men nå så er det befriende å vite at jeg skylder han ikke noe. Jeg er ikke avhengig av han.

Jeg er så glad foreldrene mine skilte seg da jeg var 9 og moren min fikk hovedomsorgen, hvis ikke hadde jeg nok vært mere preget enn hva jeg allerede er/var (har tatt mange timer i samtaleterapi for å komme dit jeg er i dag) Forskjellsbehandlingen har også forplantet seg videre til barnebarna, og det rev litt i hjertet når ditt eget barn spør deg «tror du morfar er glad i meg» da hun ble gammel nok til å oppdage hvor favoriserte hennes jevngamle kusiner er. Jeg har mere pappaforhold til stefaren min enn faren min, men så er der også han som har vært pappa og farfar til mine barn. Selv om han og mamma bor langt unna og jeg var ungdom da han kom inn i livet mitt. Så for å slippe dilemmaet og styr med faren min da jeg giftet meg og egentlig heller ønsket at stefaren min skulle følge meg til alters så valgte jeg heller å gå alene. Til pappa sa jeg at det var pga jeg syntes det å bli fulgt til alters var gammeldags, men det var løgn. Jeg ønsket egentlig stefaren min. Men hadde jeg ikke dratt den løgnen så hadde jeg risikert at pappa ikke kom til bryllupet. Han alene ville ikke vært noe tap, men hadde ikke han kommet så hadde heller ikke halvsøskena mine eller farmor kommet. Og det ønsket jeg ikke

For det skjedde nemlig i konfirmasjonen min. Han hadde akkurat fått ny dame, som jeg ikke hadde møtt før, og jeg ville ikke invitere henne. Ante ikke hvem hun var, hun var også bare 6 år eldre enn meg, og jeg syntes det var kleint. Så det medførte i at hverken pappa, farmor eller farfar kom i konfirmasjonen (de var avhengig av å sitte på med pappa da vi bodde 5 timer unna) Og siden de ikke kom så kom heller ikke tante, onkel eller kusiner. Altså ingen fra farssiden min i konfirmasjonen min. Heldigvis hadde moren min møtt stefaren min da, så han og foreldrene kom+mamma svingte seg rundt og inviterte noen gode venninner hun hadde fått  der vi bodde da. Og de stilte opp på kort varsel. Allerede da lærte jeg at blod er ikke tykkere enn vann

Man høster hva man sår, og jeg har endelig klart å slutte å håpe å at faren min skal bry seg om meg og mine barn. Jeg drar ikke på besøk lengre med mindre jeg blir invitert, da slipper jeg å føle at jeg presser meg på. I fjor ble jeg invitert 2 ganger. Vi bor i samme by og det kan gå ukesvis uten at faren min kommer på besøk. Mens jeg ser på snap at han og broren min+broren min sine barn møtes daglig. Hver fredag samles de til fredagstaco og hver lørdag går de på kafé 

Likevel så har jeg inntil 3 år siden alltid invitert alle når noen her har bursdag, men etter at yngste datteren vår sa at hun ønsket ikke å ha familieselskap siden de likevel ikke bryr seg og hun liksågodt kan sitte på rommet sitt så har vi kuttet det ut.

Det som virkelig fikk opp øynene mine var da jeg ble alvorlig syk. Moren min som bor en dagstur unna slapp det hun hadde i hendene og kjørte hit og ble boende i 5mnd til den verste krisen var over, likedan søsteren min som bor noen timer unna+svigerfamilien min var her jevnt og trutt. For ikke å snakke om venninnene mine. Var usikkert om jeg kom til å leve til jul, og mamma, søster og venninner hjalp mannen min med å bake og ordne til jul sånn at jentene skulle få en så normal jul som mulig. Far, bror og stemor så vi nesten ikke snurten av. Heller ikke besøk de ukene jeg var innlagt på sykehuset og det var på det mest kritiske

Så det  at jeg ble uhelbredelig kreftsyk var virkelig en øyeåpner for meg. Jeg orker ikke kaste bort den tiden jeg har igjen å leve på familie bare pga de er familie. Til det er livet bokstavelig talt for kort. Jeg ønsker å bruke tiden min på de som behandler meg bra, de som stiller opp for meg på samme måte som jeg har stilt opp for dem, de som ikke bare tar kontakt når det er noe de behøver hjelp til av meg eller mannen min, men også gir tilbake. Og det er ikke nødvendigvis familie. Man skal gjøre hverandre gode, det skal ikke bare gå ene veien. Man skal også kunne beskytte seg selv mot å gjentatte ganger bli såret og ikke føle seg som et annenrangs menneske og hele tiden gå med vonde følelser. Selv om det er tjukkeste slekta man må velge å distansere seg for.

Jeg skal innrømme at jeg hadde et lite håp om at det skulle bli ei endring da jeg fikk kreft, men da det ikke gjorde det så ble det den siste spikeren i kista for min del.

Dette ble langt, og det ble personlig, men jeg kjente det virkelig rørte noe i meg da jeg leste det med familie og om hvor viktig det er å stille opp for familien. Det er viktig, men bare hvis det går begge veier og det er en funksjonell familie. ikke for enhver pris. 

[Tomas77]

On 2/28/2023 at 9:38 PM, AnonymBruker said:

Merker at jeg blir trist av å lese at folk ikke gidder å gå bursdager i familien. For meg er familien det viktigste av alt. At ikke alle er like spennende er uvesentlig, det er et bånd mellom oss. 

I voksen alder familie det man har. Venner kommer og går, familien blir værende. Man har er bånd. 

Har folk blitt mer kyniske og råtne? At Tinder og dating påvirker det sosiale? At man ikke er fornøyd med det man har og tror det finnes noe bedre? 

 

Anonymkode: 809e7...b07

Synes det er rarere at vennene dine kommer og går. Jeg har nå fortsatt de samme jeg har hatt i 30-40 år. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Man velger venner men ikke familie, jada.. Men venner kan fort finne seg nye venner og du blir valgt bort. Familien er der for alltid og har masse til felles med deg. Hadde valgt familie over venner ti av ti ganger, det er de som teller. Men jeg skulle ønske jeg hadde større familie, jeg kan godt bytte med hvem som helst som klager over alt for mange bursdager i familien. 

Anonymkode: 777f1...7de

Mange av mine søskenbarn, selv tanter/onkler, føler jeg ingen fellesskap med overhodet. 

Mine besteforeldre og en forelder er nå borte. 

Med mine søsken har jeg jo oppveksten felles, og minner derfra, samt noen like gener. Og jeg har et veldig godt forhold til dem.

Men mine mest fortrolige, og de jeg er likest, er jo mine venninner. Vi har jo funnet hverandre fordi vi er like og klaffer godt, mange av oss har lik utdannelse og yrke og en stor, felles forståelse for jobb og utfordringer der. 

Og min aller nærmeste er selvfølgelig mannen min. 

 

Anonymkode: f7f97...772

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (1 time siden):

Det virker som du har et veldig bruk og kast mentalitet på Vennskap  og siden du har det slik så mener du at alle andre skal også ha det slik... Det gir ikke mye mening. Jeg har en flokk, og innad i flokken stiller vi opp for hverandre i tykt og tynt, vi prioriterer hverandre, vi ser hverandre og de "paktsblodene" er  tykke. De er blitt valgt av fri vilje helt uten noen DNA likheter. Og jeg ville valgt flokken min 10 av 10 ganger over en fjern "familie" som bor langveis fra. At en deler DNA betyr slett ikke at en deler så mye annet enn dette sammen! Familie medlemmer kan også komme å gå, de er ikke tvunget til å være med deg, de har en fri vilje heldigvis. 

Familie bindes sammen nettopp av slektskap. Man treffes stadig i begravelser, bryllupp og andre store lag. Man har mer felles enn venner. Jeg har ikke bruk og kast mentalitet over en lav sko når det gjelder venner, men ja ; det er enklere å velge bort en venn enn familie. Man forandres , flytter, skifter jobb og da forsvinner naturlig venner og. Slik er det ikke mer familie, de fortsetter og møtes som familie. Er min mening. 

Anonymkode: 777f1...7de