Kan utbrenthet stoppes?

[Lineaaa]

Har en krevende leder-jobb, det samme har mannen. 2 barn på 3 og 6 år. 90% av dagens energi brukes på jobb (selv om jeg føler det fortsatt ikke er nok det om presteres). Siste 10 % går til mann og barn. Altfor mye kjeft og raske middags-løsninger/takeaway. Ingen tid igjen til meg selv. Ingen krefter til å trene eller lage sunt/ren mat. Huset er skittent med rot i alle skap. Hvordan komme ut av denne hengemyra? Liker egentlig jobben min, men den krever nesten alt av meg. Trenger hjelp til å se hvordan hverdagslivet skal bli overkommelig. Hva kan jeg gjøre? Vil bare dra alene på tur i ukevis, til en yogi-camp i Nepal eller noe. Problemet er at hverdagskaoset  venter jo bare på meg når jeg kommer tilbake fra en evt husmorferie. Hva kan jeg gjøre?? Nå er jeg sliten med en klaustrofobisk følelse, om dere forstår? 

[AnonymBruker]

Du må få tilbake den tankegangen du hadde før du lot det bli slik. Klarer man det, ser man annerledes på det.

Anonymkode: 1ebdc...85e

[AnonymBruker]

Du må legge om livet før det er for sent. Ta den turen til Nepal, lad opp. Far og besteforeldre får ta seg av barna i tre uker

Om du presser og driver hardkjør for lenge så vil du bli så mye værre og lengre rammet av utbrenthet også. Mange blir sengeliggende i årevis

Anonymkode: db4cb...0f3

[AnonymBruker]

Lag ukeplan for å se hva du trenger å prioritere annerledes. Litt rot og rask mat i småbarnstilværelsen er ikke det  verste, men kanskje litt mer tid til trening/egenpleie og morsomme greier å gjøre sammen som familie. Vurder om en av dere kan gå ned til en 70-80% stilling også for et år.

Anonymkode: 9de63...190

[Andro]

Been there. Du kommer til å bli skikkelig sjuk om du ikke tar grep når du kjenner at du er på randen. 
Jeg visste det, men ignorerte symptomene, og blir aldri helt den samme. Etter flere års behandling og stabilisering er jeg atter i en lederposisjon, en spennende jobb, med rare arbeidstider. Men nå på mine premisser, og jeg kan si nei. Prioritere trening og kino og kafebesøk, og droppe "viktige" sammenkomster med jobben, eller si at "det møtet må dere fikse selv."

Jeg tenker at dette kommer an på flere variabler i livet ditt:
- Det må være et definitivt krav at dere gjør like mye hjemme, dere som er voksne. Ikke barae utøvelsen, men også ansvaret og initiativet. Hvis ikke: Lei hjelp, og trekk det av lønna til den som ikke bidrar.
- Du må sette en maks timeramme for hvor mye du jobber, og tenke gjennom hva som er nødvendig på fritida.
- Du må sette deg selv og helsa di framfor alt annet. Dersom du har en helsefremmende hobby; prioriter den.
- Døgnet har ikke 27 timer, og vi skal ikke leve som om det hadde det.
- Får du det ikke til så bruk en livsstilscoach eller en streng og surmaga venninne, som tvinger deg til å sette opp en timeplan og holde dem. De vennene er de beste.
- Du kommer til å miste ekteskapet ditt, oppveksten til ungene dine og kanskje arbeidsevnene din om du ikke tar til vettet.
- Du blir ikke en bedre leder av  jobbe mer enn 40 timer i uka.
- Ansatte liker å få mer ansvar og større grad av medbestemmelse. Nyt det, og belønn dem deretter.
- Jeg ansetter ikke folk som ikke har et liv. De blir sjuke og utbrent, og mangler perspektiver.
- helsa først, ungene på andre plass, jobben på tredje - har du tid til overs da så gå en tur i skogen eller vask kjøleskapet
 

[AnonymBruker]

Dere har to leder-lønninger. Da bør det være rom til både matkasser og vaskehjelp, for å starte med det enkleste. Vaskehjelpen kan skifte sengetøy også.

Barna bør læres til å rydde etter seg i størst mulig grad, hvis lekene har fine og faste plasser blir det morsommere å rydde for dem. Hvis boligen mangler gode systemer for hverdagsrot, klær og andre greier som flyter kan dere vurdere interiørkonsulent/ryddehjelp, for det er mye raskere å rydde hvis alt har et sted å være.

Anonymkode: d3a67...4ef

[AnonymBruker]

Hvorfor prioriterer dere lederstilling når dere har små barn? Det er bare så ufattelig trist og dere kommer til å angre bittert senere i livet.

Anonymkode: a7212...5fa

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som det riktige er å bytte jobb. Ingenting vil endre seg om du ikke aktivt endrer hverdagen. Eller søk hjelp om det føles mer riktig. Tre ukers ferie hjelper ikke mot utbrenthet. 

Anonymkode: 68cb3...1a5

[AnonymBruker]

Jeg møtte veggen for to år siden, og er fortsatt ikke helt meg selv igjen selv om alt er mye bedre nå. Det som løste det for meg var å bytte beite. Jeg fikk en rådgiverstilling hvor jeg får brukt hodet, men uten personalansvaret som holdt på å ta livet av meg midt i småbarnsfasen. Nå styrer jeg selv i større grad når de travle jobbperiodene er, og kan jobbe det inn når det passer meg og livet generelt.

Anonymkode: d4119...d88

[Lineaaa]

Ts. Takk for gode innspill! Er helt riktig som en over her skriver om å bevisst «overse» tegnene, jeg kjenner jeg er på vei mot stupet, men jeg er i så stor fart nå, at jeg klarer ikke stoppe. 

[Firefine]

Du er ikke uerstattelig på jobb, men du er det hjemme. Det bør gå helt fint å ha to lederstillinger, men du må helt endre at jobben eier deg. 

[Lineaaa]

Firefine skrev (8 minutter siden):

Du er ikke uerstattelig på jobb, men du er det hjemme. Det bør gå helt fint å ha to lederstillinger, men du må helt endre at jobben eier deg. 

Hvordan? Føles absolutt sånn. 

[Firefine]

Det finnes bare en fasit som passer for deg, men du må bestemme deg for endring og høyst sannsynlig jobber du mer enn du må. Du må si nei og kanskje bli mer effektiv. Lag deg egne regler om f.eks ikke mail før du går på bussen, ikke jobb mellom 17-20. Sende all mail etter 17 med forsinket levering (for å ikke overføre stresset ditt på andre). 

Ha faste dager med levering fra Oda og lage middag for to dager på rad. Eks to lasagne og så har du fritid dagen etter. 
Uansett ha tid til noe som gir deg energi. Må blir det lys ute og en deilig tur kl.22 kan være deilig synes jeg. 

[AnonymBruker]

Be om sykemelding for en periode, og bruk tiden til å slappe av, tenke og planlegge.

Prioriter tid med barna dine, de vokser så fort opp. Og de har heller ikke godt av utslitte foreldre som kjefter. Det grunnlaget som legges i relasjonen til barna nå, blir værende. 

Bytt jobb eller gå ned i stilling om mulig. 

(hilsen ei som har vært utbrent, og som også jobbet mye når den eldste var liten. Og angrer bittert på det nå).

Anonymkode: 19b45...f21

[AnonymBruker]

Du MÅ bremse nå før du blir skikkelig syk. Det skjedde meg, ble 100% sykmeldt i 9 mnd. Ble aldri den samme etterpå, kapasiteten er fortsatt redusert to år etterpå. Jobber 60% i mindre krevende stilling, og greier ikke mer. Har måttet legge lista lavere hjemme og generelt i livet. Må hvile og ta pauser ofte. Du har dessverre IKKE ubegrenset med krefter. Gjør grep NÅ. 

Anonymkode: 5cb5d...364

[AnonymBruker]

Ja, du kan stoppe det, men det er kun du som kan gjøre det. Ingen andre rundt deg kan virkelig vite hvordan du egentlig har det, og hvor langt på kanten du egentlig er…

Jeg klarte å ta kontakt med legen, men har vanskelig for å være «til bry» så fikk ikke forklart hvor ille det egentlig var. Ble delvis sykemeldt og skulle selv ta kontakt med kommunen for å få oppfølging med kognitiv terapi. Det var lang ventetid og jeg ble ikke bedre av å vente. Dagene jeg var sykemeldt satt jeg nærmest apatisk og stirret ut i luften, for alle dagene på jobb og ettermiddagene/kveldene med ungene krevde så mye av meg. 
Ser i ettertid at jeg hadde blitt raskere bedre dersom jeg hadde bedt om mer hjelp/avlastning mtp ungene, og mindre tid på jobb pluss raskere behandling. Men, det var det jeg klarte å få til på den tiden og jeg er glad jeg har kommet meg nærmest tilbake til der jeg var. Var delvis sykemeldt i 9 mnd, og valgte å jobbe redusert i nesten ett år etter dette. 

Nå som dette er noen år siden har jeg lært å kjenne igjen når det blir for mye, og å være snillere med meg selv slik at jeg får passet på helsa.

Til syvende og sist er vi ansvarlig for egen helse…

Du er verdt å tas vare på❤️

Anonymkode: 6ed7f...ffb

[Mnjah]

Burde du ikke heller stoppe opp ved "alt for mye kjeft"? Hvordan har de stakkars barna dine det oppi alt det her?

[Mnjah]

Lineaaa skrev (18 timer siden):

Har en krevende leder-jobb, det samme har mannen. 2 barn på 3 og 6 år. 90% av dagens energi brukes på jobb (selv om jeg føler det fortsatt ikke er nok det om presteres). Siste 10 % går til mann og barn. Altfor mye kjeft og raske middags-løsninger/takeaway. Ingen tid igjen til meg selv. Ingen krefter til å trene eller lage sunt/ren mat. Huset er skittent med rot i alle skap. Hvordan komme ut av denne hengemyra? Liker egentlig jobben min, men den krever nesten alt av meg. Trenger hjelp til å se hvordan hverdagslivet skal bli overkommelig. Hva kan jeg gjøre? Vil bare dra alene på tur i ukevis, til en yogi-camp i Nepal eller noe. Problemet er at hverdagskaoset  venter jo bare på meg når jeg kommer tilbake fra en evt husmorferie. Hva kan jeg gjøre?? Nå er jeg sliten med en klaustrofobisk følelse, om dere forstår? 

Om du får regulert nervesystemet ditt med litt ro, så vil det hjelpe barna også. Men problemet ligger jo der uansett på sikt.

[AnonymBruker]

Jeg var i samme situasjon som deg for noen måneder siden.

Jeg lot det gå alt for langt, og presset meg til det ytterste over lang tid.

Det endte med at kroppen sa stopp og at jeg en dag ikke klarte å komme meg opp av senga. Jeg var ikke flink til å lytte til kroppens varselsignaler, som var stiv nakke, hodeverk, hjertebank, panikkanfall/angst, apati, maktesløshet, isolering, depresjon+mm.

Det endte med full sykemelding og jeg er ennå sykemeldt 100%.

Jeg sitter med tanke om at dette kanskje kunne vært unngått om jeg sluttet med å være «snill pike» og skulle «please» alle rundt meg, og hadde hatt guts nok til å sette foten ned når jeg møtte krav jeg umulig skulle klare å komme meg igjennom i løpet av en arbeidsdag eller uke. Hadde jeg bare vært tøff nok til å gå til sjefen min og vært ærlig om min situasjon, så kunne jeg nok fått tilrettelagt mer på min arbeidsplass, slik at jeg kunne ha fått hentet meg inn igjen, men det er lett å være etterpåklok.

Jeg har alltid vært et arbeidsjern, og bretta opp ermene og stått på, og hatt en positiv innstilling til at «dette fikser vi». Jeg var også svært sjelden syk, og selv om jeg hadde behov for en lege eller tannlegetime, så var mine kollegaer viktigere enn meg, og disse timene ble flyttet på eller avlyst pga personalmangel. Jeg satte aldri meg selv først.  Jeg har i tillegg traumer fra barndommen jeg aldri har fått bearbeida, så dette har nok også spilt inn på psyken min.

Etter at «det smalt» var jeg helt «tom», og brukte de første ukene på å sove. Hukommelsen har vært dårlig, jeg er lyd og lys-sensitiv, og jeg tåler ingenting. Dagene går veldig opp og ned, og i starten var det å komme seg opp for å dusje nok.

Satte meg et mål om å komme meg ut litt hver dag, så det har jeg gjort-først frem og tilbake til postkassen, og nå ca 30-40 min gåtur. Jeg kan nå lage middag til familien og holde huset ryddig. Tyngre oppgaver som feks vasking av gulv/bære noe tungt kan jeg ikke gjøre mye av før jeg må hvile.

Det går sakte fremover, og jeg håper å ta tiden til hjelp for å finne tilbake til meg selv igjen. Har innsett at dette ikke er noen «quick fix».

Jeg har heldigvis en fantastisk samboer, som støtter meg og som trår til på alle plan, og jeg går jevnlig til oppfølging hos psykolog og lege for å få bearbeide tanker og utfordringer.

 

Jeg tenker at det er viktig at du setter deg selv og din egen helse først, og at du er åpen til dine nærmeste (samboer, familie og sjef) om din situasjon. Tør å be om hjelp og avlastning, slik at total utbrenthet kanskje kan unngås.

Sett opp en prioriteringsliste over hva som er viktigst-det som MÅ gjøres og det som kan vente-lag tidsfrister, og vær flink til å delegere ansvar.

Bestill gjerne Matkasse til familien, det gjør det mye enklere mtp tidspress, handling og matlaging.

Robotstøvsuger er en fantastisk oppfinnelse❤️

Prioriter deg selv, og vær god med deg selv slik at du klarer å hente deg selv inn, slik at du får overskudd og energi til å yte igjen.

Oppsøk gjerne psykolog/hjelpeteam i kommunen din om du ikke klarer dette alene. Det hjelper å prate om dette og få sortert tankene, og du vil få gode verktøy du kan bruke for å finne deg selv igjen.

Jeg ønsker deg lykke til, og vær så snill å lytt til kroppen din og signalene den gir❤️

Vi er heldigvis på vei inn i en lysere tid, og det går mot vår og sommer-tenk at det er 1.mars i dag☀️

Klem til deg TS❤️

Anonymkode: 115de...bf8

[Lineaaa]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg var i samme situasjon som deg for noen måneder siden.

Jeg lot det gå alt for langt, og presset meg til det ytterste over lang tid.

Det endte med at kroppen sa stopp og at jeg en dag ikke klarte å komme meg opp av senga. Jeg var ikke flink til å lytte til kroppens varselsignaler, som var stiv nakke, hodeverk, hjertebank, panikkanfall/angst, apati, maktesløshet, isolering, depresjon+mm.

Det endte med full sykemelding og jeg er ennå sykemeldt 100%.

Jeg sitter med tanke om at dette kanskje kunne vært unngått om jeg sluttet med å være «snill pike» og skulle «please» alle rundt meg, og hadde hatt guts nok til å sette foten ned når jeg møtte krav jeg umulig skulle klare å komme meg igjennom i løpet av en arbeidsdag eller uke. Hadde jeg bare vært tøff nok til å gå til sjefen min og vært ærlig om min situasjon, så kunne jeg nok fått tilrettelagt mer på min arbeidsplass, slik at jeg kunne ha fått hentet meg inn igjen, men det er lett å være etterpåklok.

Jeg har alltid vært et arbeidsjern, og bretta opp ermene og stått på, og hatt en positiv innstilling til at «dette fikser vi». Jeg var også svært sjelden syk, og selv om jeg hadde behov for en lege eller tannlegetime, så var mine kollegaer viktigere enn meg, og disse timene ble flyttet på eller avlyst pga personalmangel. Jeg satte aldri meg selv først.  Jeg har i tillegg traumer fra barndommen jeg aldri har fått bearbeida, så dette har nok også spilt inn på psyken min.

Etter at «det smalt» var jeg helt «tom», og brukte de første ukene på å sove. Hukommelsen har vært dårlig, jeg er lyd og lys-sensitiv, og jeg tåler ingenting. Dagene går veldig opp og ned, og i starten var det å komme seg opp for å dusje nok.

Satte meg et mål om å komme meg ut litt hver dag, så det har jeg gjort-først frem og tilbake til postkassen, og nå ca 30-40 min gåtur. Jeg kan nå lage middag til familien og holde huset ryddig. Tyngre oppgaver som feks vasking av gulv/bære noe tungt kan jeg ikke gjøre mye av før jeg må hvile.

Det går sakte fremover, og jeg håper å ta tiden til hjelp for å finne tilbake til meg selv igjen. Har innsett at dette ikke er noen «quick fix».

Jeg har heldigvis en fantastisk samboer, som støtter meg og som trår til på alle plan, og jeg går jevnlig til oppfølging hos psykolog og lege for å få bearbeide tanker og utfordringer.

 

Jeg tenker at det er viktig at du setter deg selv og din egen helse først, og at du er åpen til dine nærmeste (samboer, familie og sjef) om din situasjon. Tør å be om hjelp og avlastning, slik at total utbrenthet kanskje kan unngås.

Sett opp en prioriteringsliste over hva som er viktigst-det som MÅ gjøres og det som kan vente-lag tidsfrister, og vær flink til å delegere ansvar.

Bestill gjerne Matkasse til familien, det gjør det mye enklere mtp tidspress, handling og matlaging.

Robotstøvsuger er en fantastisk oppfinnelse❤️

Prioriter deg selv, og vær god med deg selv slik at du klarer å hente deg selv inn, slik at du får overskudd og energi til å yte igjen.

Oppsøk gjerne psykolog/hjelpeteam i kommunen din om du ikke klarer dette alene. Det hjelper å prate om dette og få sortert tankene, og du vil få gode verktøy du kan bruke for å finne deg selv igjen.

Jeg ønsker deg lykke til, og vær så snill å lytt til kroppen din og signalene den gir❤️

Vi er heldigvis på vei inn i en lysere tid, og det går mot vår og sommer-tenk at det er 1.mars i dag☀️

Klem til deg TS❤️

Anonymkode: 115de...bf8

Tusen takk for at du delte dine refleksjoner med meg. Det var mange nyttige innspill til ettertanke!