Har du barnetekke?

[Gjest Gjest]

Nå tenker jeg selvsagt ikke på deres egne barn, men på fremmede barn.

Jeg er ikke glad i barn, men opplever at barn ofte liker meg. Har en vennine som har det stikk motsatt: hun opplever å nærmest skremme barna, selv om hun har de beste intensjoner. Husker en gang hun skulle hilse på en baby og den begynte å skrike med en gang hun kikket inn til den. Til meg derimot begynte ungen bare å smile.

Synes det er underlig at barn liker meg, men har tenkt på følgende som kan være årsaken:

-jeg ser ufarlig ut, er ikke overlegen og hersende i min framtreden

-jeg snakker til barna som om de er mine likesinnede. Dvs jeg gjør ikke om til babystemme. Husker selv som barn at voksne mennesker snakket til meg som om jeg var en baby helt til jeg var 10-12 år. Da viser man ikke at man tar barna på alvor.

-jeg tør å være barnslig.

Andre som har noen tanker om dette? Som sagt synes jeg det er pussig å oppleve, siden jeg ikke er glad i å ha barn rundt meg, men kun stiller opp sammen med barn når plikten kaller

[Gjest gjest1]

Jupp, jeg har barnetekke. Men det tor jeg kommer av at ungene merker at jeg faktisk vil bli kjent med dem og liker å holde på sammen med dem. Jeg "diller" aldri med unger, men tar det smått om senn, lar ungene få tid til å se meg litt ann og jeg er tilstede! Noe av det verste jeg ser er voksne som fraværende klapper unger på hodet og messer i vei om hvor store de har blitt uten en eneste gang å faktisk ha øyenkontakt med barnet.Mange år med unger rundt knærne, både egnes og andres, bidrar også til kunnskap om hvordan nærme seg en helt ukjent barn. Vi voksne liker vel heller ikke fremmede som stikker ansiktet helt inntill oss, skal ha klem på de merkeligste tidspunkt eller kliper oss i kinnene?

Det å være sammen med unger er kjempegøy, som voksen trenger jeg å få deres perspektiv på livet inne mellom.

[Gjest Gjest]

Ja desverre. Jeg fordrar ikke unger, men alikevel syger de små beistene seg på meg.

[Gjest Gjest]

Nå tenker jeg selvsagt ikke på deres egne barn, men på fremmede barn.

Jeg er ikke glad i barn, men opplever at barn ofte liker meg. Har en vennine som har det stikk motsatt: hun opplever å nærmest skremme barna, selv om hun har de beste intensjoner. Husker en gang hun skulle hilse på en baby og den begynte å skrike med en gang hun kikket inn til den. Til meg derimot begynte ungen bare å smile.

Synes det er underlig at barn liker meg, men har tenkt på følgende som kan være årsaken:

-jeg ser ufarlig ut, er ikke overlegen og hersende i min framtreden

-jeg snakker til barna som om de er mine likesinnede. Dvs jeg gjør ikke om til babystemme. Husker selv som barn at voksne mennesker snakket til meg som om jeg var en baby helt til jeg var 10-12 år. Da viser man ikke at man tar barna på alvor.

-jeg tør å være barnslig.

Andre som har noen tanker om dette? Som sagt synes jeg det er pussig å oppleve, siden jeg ikke er glad i å ha barn rundt meg, men kun stiller opp sammen med barn når plikten kaller

←

Ja desverre. Jeg fordrar ikke unger, men alikevel syger de små beistene seg på meg.

←

Det er ikke oe å være nervøs for. Dere ser garantert annerledes på det når dere får egne barn.

[Gjest Gjest]

Det er ikke oe å være nervøs for. Dere ser garantert annerledes på det når dere får egne barn.

←

hvis man skal få barn ja. Nå skal jeg få bestilt time for sterilisering så snart jeg har penger nok (koster uforholdsmessig mye hvis man ikke i stedet får det utført samtidig som man tar abort/keisersnitt). Ikke alle som mener meningen med livet er å formere seg. Men synes fortsatt det er pussig hvorfor unger liker meg så godt

[Gjest Varg-Menja]

Jeg har samme erfaring som dere, har aldri likt unger på generell basis, men de liker meg og strekker seg nokså langt for å få lov til å være sammen med meg. Tror det er fordi jeg behandler dem som voksne fra de kan snakke og gå, i tillegg til at jeg er nokså bestemt og setter klare grenser.

[iss]

Tror det med grenser har mye å si, barn tiltrekkes av trygge, forutsigbare voksne..

Og jeg er tydeligvis det...

[Gjest gjest1]

Ja jeg har barnetekke....De fleste unger elsker å bli snakket med.

[Klips]

jeg har egentlig ikke barnetekke, har alltid vært litt nervøs for barn.

det har ikke forandret seg selv om jeg har fått selv, mine barn er skjønne, men jeg liker ikke nødvendigvis alle barn av den grunn.

men jeg finner som regel tonen med små jenter, rett og slett fordi vi har mye av de samme interessene: fine barbieklær (ikke en interesse jeg dyrker til vanlig, men når de først vil vise dem frem...), pynt og fjas, sitte og prate.

små gutter derimot vet jeg ikke opp ned på

jeg er ikke sånn person som kaster meg over dem og herser og herjer, synes det virker som om de som gjør det ofte får god respons fra ungene, jeg.

men jeg har bare innsett at jeg i bunn og grunn ikke er en barne-person. gjør ikke noe det.

[Gjest lilletroll]

Kommer an på om jeg har en god eller dårlig dag.....men på generelt grunnlag har jeg relativt bra med barnetekke. Dette kommer nok av at jeg tar meg tid til å prate, samtidig som jeg er meget åpen for barnslige ting

[Lassie]

Ja, jeg har i grunnen det. Men jeg jobber i barnehage da, ville vært forferdelig synd om små barn ikke likte meg da

Men jeg er to forskjellige mennesker på jobb og privat, men likevel uansett glad i barn og blir som regel likt. Men det er jo litt som med voksne, noen liker man og andre liker man ikke. Så jeg har ikke "barnetekke" med alle barn, akkurat som at jeg slettes ikke har "voksentekke" med alle voksne. Synes egentlig ordet er litt teit, for alle liker ikke alle uansett.

Men jeg er ganske populær blant de minste i barnehagen, for jeg herjer med dem som en mann ville gjort og jeg koser med dem, jeg leker med dem og er på deres nivå. Når jeg er på jobb, vel og merke.

[Holly Hobbie]

Ja, vil si at barn liker meg, saann generelt sett. Men mannen min har enda bedre barnetekke, barn digger ham rett og slett - men saa er han veldig flink til aa leke med dem og er fortsatt barnlig av natur, saa det er nok noe der.

[Gjest gjest1]

Er ikke så opptatt av barn, og når jeg er hos venninnene mine som har barn, snakker jeg stort sett bare med venninnen og lar barnet være i fred. Men dette er tydeligvis ikke barna vant til, de er vant til å bli dullet og degget med, og når de da ikke får det hos meg blir de ekstra ivrige og interesserte i meg.

Men det er ikke så naturlig for meg å drive å klemme og nusse og dulle med andre folk, om de nå er barn eller voksne.

Jeg tenker som så at jeg kan bli venner med dem når de er litt større, og vi kan ha normale samtaler om ting. Så kan mine mer barnekjære venninner få være 'tanter' så lenge ungene er bitte små.

[Gjest Gjest]

Ja, (nesten dessverre).

Det er slitsomt å ha barnetekke, for hver gang man er i kontakt med de fleste barn maser de og vil ikke holde seg unna en. Jeg er veldig glad i barn men kan fort bli sliten av å være for mye sammen med dem. Barn pleier å alltid spørre etter meg!

-single kvinne uten barn-

[Gjest værtgravid]

Jeg gir f.. når barn oppsøker meg hvorenn jeg er.. og de henger som slips etter meg for å få kontakt...

så ser jeg disse masete personene som egler seg inn på barn som løper for å komme seg unna..

konklusjon: jo mindre man bryr seg jo mer populær blir man

[Gjest Gjesta]

Ja, det vil jeg si, i hvertfall oppsøker barn meg gjerne, og jeg har jobbet i barnehage før jeg begynte å studere. Men jeg må innrømme at jeg synes barn er litt skumle og uforutsigbare. Folk sier at holdningene mine vil endre seg når vi selv får barn, og det håper jeg. Samboeren min har naturlig barne- og dyretekke, og omgås begge deler på en naturlig og avslappet måte jeg bare kan misunne ham.