Redd for å bli alene - holde sammen?

[AnonymBruker]

Vi er mer eller mindre ferdige med hverandre, samboer og jeg. Ingen nærhet eller sex, og hverdagene går i ett med logistikk og familie. Vi har snakket mye om å bryte, men så skjer det aldri, og jeg mistenker det er fordi vi begge er redde for å bli alene. Selv om vi sjelden snakker sammen eller har lyst til å finne på noe, er det noe trygt med å ha en i nærheten. For han er det nok veldig komfortabelt at jeg fikser mat og klær og alt, for meg er det «frykten» for å bli gammel alene. Hva skal jeg fylle tiden med når ungene om få år forlater redet? Alene? Jeg har aldri vært alene i hele mitt liv. Er dette «grunn nok» til å holde sammen, eller bør jeg bryte nå mens jeg ennå er ung og leve livet?

Anonymkode: ed079...9e5

[AnonymBruker]

Dette forholdet høres usigelig trist ut.

Anonymkode: 8c88d...670

[AnonymBruker]

Greit å bryte ut før det blir bittert.  Jeg ble 5 år for lenge i forrige forhold. Sannsynligheten for at du blir alene i etterkant er ekstremt liten. For han derimot er sannsynligheten mye mye større. Jeg skulle ha brutt ut for mange år siden, men da hadde jeg ikke hatt kjæresten jeg har i dag ❤️

Anonymkode: 07022...1fa

[AnonymBruker]

Dette er grunnen til at man bør bo alene en stund som ung voksen. Helst med en gang, så lærer man å klare seg selv.

Anonymkode: bd7e9...0d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette er grunnen til at man bør bo alene en stund som ung voksen. Helst med en gang, så lærer man å klare seg selv.

Anonymkode: bd7e9...0d2

Jeg bodde alene et års tid da jeg var 19-20. Det var fint, husker ikke det som trist i det hele tatt. Så flyttet kjæresten inn, og etter det har jeg bodd med noen bestandig. Nå er jeg 40 år. 
TS

Anonymkode: ed079...9e5

[Hjelpsom]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg bodde alene et års tid da jeg var 19-20. Det var fint, husker ikke det som trist i det hele tatt. Så flyttet kjæresten inn, og etter det har jeg bodd med noen bestandig. Nå er jeg 40 år. 
TS

Anonymkode: ed079...9e5

 

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi er mer eller mindre ferdige med hverandre, samboer og jeg. Ingen nærhet eller sex, og hverdagene går i ett med logistikk og familie. Vi har snakket mye om å bryte, men så skjer det aldri, og jeg mistenker det er fordi vi begge er redde for å bli alene. Selv om vi sjelden snakker sammen eller har lyst til å finne på noe, er det noe trygt med å ha en i nærheten. For han er det nok veldig komfortabelt at jeg fikser mat og klær og alt, for meg er det «frykten» for å bli gammel alene. Hva skal jeg fylle tiden med når ungene om få år forlater redet? Alene? Jeg har aldri vært alene i hele mitt liv. Er dette «grunn nok» til å holde sammen, eller bør jeg bryte nå mens jeg ennå er ung og leve livet?

Anonymkode: ed079...9e5

Oi, du er like gammel som ekskona mi da hun gikk og hun hadde aldri bodd alene. Vi traff hverandre når hun var 17 og vi flyttet også tidlig sammen. Tror også vi var redde for å bli alene begge to og jeg tror hun tenkte lenge før hun gikk pga av og barn. Vi hadde sex men nærheten er jeg veldig usikker på.

Du er bare 40 du blir ikke alene. Jeg er 51 og mann og jeg er virkelig redd. Det er nok lettere for kvinner en menn å etablere seg på nytt med ny partner en for oss menn. 

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for. 

[AnonymBruker]

Useless skrev (1 minutt siden):

 

Oi, du er like gammel som ekskona mi da hun gikk og hun hadde aldri bodd alene. Vi traff hverandre når hun var 17 og vi flyttet også tidlig sammen. Tror også vi var redde for å bli alene begge to og jeg tror hun tenkte lenge før hun gikk pga av og barn. Vi hadde sex men nærheten er jeg veldig usikker på.

Du er bare 40 du blir ikke alene. Jeg er 51 og mann og jeg er virkelig redd. Det er nok lettere for kvinner en menn å etablere seg på nytt med ny partner en for oss menn. 

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for. 

Takk! 
Hvis det er noen trøst har jeg lest en del av hva du skriver her inne, og du virker som en flott, oppegående mann. Ikke mist håpet. ❤️

TS

Anonymkode: ed079...9e5

[AnonymBruker]

Ved å bli tar dere fra hverandre og dere selv muligheten til å finne kjærlighet. Det er tristere enn noe.

Anonymkode: 5d680...36b

[exictence]

Jeg tenker at svaret nødvendigvis slett ikke er å bryte opp. 

Det er gull verdt å ha noen som er der, noen man deler måltider med, en å våkne med mm. Jeg foreslår at dere snakker sammen om alt det fine dere har hatt sammen. Om hva dere kan gjøre for å sette mer pris på hverdagen som den er. Hva savner dere? Kan dere gjøre noe for hverandre for å virkelig glede den andre?

Lykke til

[Hjelpsom]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk! 
Hvis det er noen trøst har jeg lest en del av hva du skriver her inne, og du virker som en flott, oppegående mann. Ikke mist håpet. ❤️

Takk 💓

Bare lurer, ser dere ingen vei tilbake til det dere hadde? Er det helt dødt for dere?

Ser mange skriver om særbo en periode og liksom "resetter" forholdet med å gradvis bli kjent på nytt og date hverandre uten forpliktelser. Skjønner egentlig ikke selv hvordan det skulle vært mulig om det er dødt, men det er tydeligvis de som får det til og statistikken på separasjoner/skillsmisser viser også at mange finner tilbake. Men det kommer vel mye ann på hvorfor man splittet opp kanskje.🤔

[AnonymBruker]

Hvorfor må eneste løsningen være å skille lag når man har barn i heimen? 

Vg.no har en interessant artikkel om dette, utgitt for en måned siden. Folkehelseinstituttet står bak studien/forskningen. 

Ny studie: Slik påvirker skilsmissen barna psykisk - VG 

Mens foreldrene får bedre psykisk helse etter et samlivsbrudd, går det motsatt vei for barna, ifølge en ny studie fra FHI. 

Anonymkode: 093ed...b2e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor må eneste løsningen være å skille lag når man har barn i heimen? 

Vg.no har en interessant artikkel om dette, utgitt for en måned siden. Folkehelseinstituttet står bak studien/forskningen. 

Ny studie: Slik påvirker skilsmissen barna psykisk - VG 

Mens foreldrene får bedre psykisk helse etter et samlivsbrudd, går det motsatt vei for barna, ifølge en ny studie fra FHI. 

Anonymkode: 093ed...b2e

Fordi man ikke skal tvinge seg selv til å ha ett jævlig liv bare fordi det er barn inni bildet.

De fleste barn klarer seg helt utmerket, så lenge mor og far kommuniserer godt med hverandre, og inkluderer barn i store avgjørelser (som nye kjærester, boplass, fordeling av omsorg etc)

Anonymkode: ce886...ba9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor må eneste løsningen være å skille lag når man har barn i heimen? 

Vg.no har en interessant artikkel om dette, utgitt for en måned siden. Folkehelseinstituttet står bak studien/forskningen. 

Ny studie: Slik påvirker skilsmissen barna psykisk - VG 

Mens foreldrene får bedre psykisk helse etter et samlivsbrudd, går det motsatt vei for barna, ifølge en ny studie fra FHI. 

Anonymkode: 093ed...b2e

Jeg ser du poster denne titt og ofte. Tror du ikke at vi vet dette, vi som står midt oppi det? På hvilken måte tror du at du hjelper NOEN ved å gni det inn? Barna er per nå ENESTE grunn til at jeg ikke har reiste allerede, men mener du oppriktig at jeg skal ofre meg selv? Tror du barna får det bedre av at foreldrene lider seg gjennom forventningene av et ekteskap/samboerskap? 
TS

Anonymkode: ed079...9e5

[AnonymBruker]

Useless skrev (18 minutter siden):

Takk 💓

Bare lurer, ser dere ingen vei tilbake til det dere hadde? Er det helt dødt for dere?

Ser mange skriver om særbo en periode og liksom "resetter" forholdet med å gradvis bli kjent på nytt og date hverandre uten forpliktelser. Skjønner egentlig ikke selv hvordan det skulle vært mulig om det er dødt, men det er tydeligvis de som får det til og statistikken på separasjoner/skillsmisser viser også at mange finner tilbake. Men det kommer vel mye ann på hvorfor man splittet opp kanskje.🤔

Ja, det er dessverre dødt…

TS

Anonymkode: ed079...9e5

[AnonymBruker]

Kom over denne, kanskje kan det være noe nyttig her?

https://veientilhelse.no/sammen-ikke-elsker-hverandre/?utm_medium=org&utm_campaign=repost&utm_source=mcfb&utm_content=mc_172198&fbclid=IwAR2S9a4sRZWIwd0GHVvKGExsy9TaItmV0JB-cL_3S7Ijz2ykIjimgwIeYiI#leo0dh5e7ss2fe5qhwi

Anonymkode: 72925...f16

[AnonymBruker]

Når du sier "dødt" TS lurer jeg på, om samboeren din dør i dag - hva føler du da? 

Anonymkode: 58c9f...774

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Når du sier "dødt" TS lurer jeg på, om samboeren din dør i dag - hva føler du da? 

Anonymkode: 58c9f...774

Det er klart det hadde blitt en sorg. Vi har bygget livet sammen siden vi har 22, vi har barn sammen. De hadde blitt knust. Jeg tenker jeg ville følt omtrent som hvis broren min hadde dødd.

TS

Anonymkode: ed079...9e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Fordi man ikke skal tvinge seg selv til å ha ett jævlig liv bare fordi det er barn inni bildet.

De fleste barn klarer seg helt utmerket, så lenge mor og far kommuniserer godt med hverandre, og inkluderer barn i store avgjørelser (som nye kjærester, boplass, fordeling av omsorg etc)

Anonymkode: ce886...ba9

Vel, hva er i grunn viktigst? 

Barna, eller hvordan mor eller far har det i 5 år til? 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg ser du poster denne titt og ofte. Tror du ikke at vi vet dette, vi som står midt oppi det? På hvilken måte tror du at du hjelper NOEN ved å gni det inn? Barna er per nå ENESTE grunn til at jeg ikke har reiste allerede, men mener du oppriktig at jeg skal ofre meg selv? Tror du barna får det bedre av at foreldrene lider seg gjennom forventningene av et ekteskap/samboerskap? 
TS

Anonymkode: ed079...9e5

Det er ikke uten grunn til at denne blir postet titt og ofte. Årsaken er enkel, i tidligere år så har budskapet vært "hvis mor eller far har det bra, så vil det smitte over på barna". 

Nå viser det seg at dette budskapet ikke var så heldig for barna likevel. Mor får det bedre, far får det bedre, men Ooops!, denne ideen om at barna også ville få det så mye bedre stemmer ikke. 

Det er bakgrunnen for at denne studien repeteres, for å komme bort fra den ensidige holdningen om at et brudd er det beste for barna.. En holdning som sitter inne blant mange der ute. 

Så hvorfor er det det så galt at man gjentar dette til det kjedsomme? Hvorfor er det galt å sette barna først når man først har valgt å få barn. Hvor mye koster det egentlig å vente med å gå ut av forholdet noen få år til barna er ute av huset? 

Er du virkelig så redd for å bli alene, at du ikke kan kaste bort en måned eller et år av ditt liv for å finne deg en ny partner -  i visshet om at det kan påvirke barna negativt? 

Det er jo ganske skremmende holdning spør du meg, hvor blir det egentlig av "til barnas beste?" 

Når det er sagt, sog om det tydelig nevnes i artikkelen også. Hvis mor og far får til en ryddig brudd, uten konflikter , hvor barnet er i fokus, så er risikoen for at barnet ikke vil bli skadelidende. 

Sist men ikke minst, lever man i et forhold med høyt konfliktnivå, så er det mer skadelig for barnet å være en del av en slik familie enn en skilsmisse med konfliktnivå. 

Anonymkode: 093ed...b2e

[AnonymBruker]

Hvis dere ikke engang er venner, så er det vel ikke noe fint å bo sammen. Da er det vel bedre å samarbeide fra hvert sitt hus. Og kanskje ihvertfall få et vennskapelig forhold?

Du tenker gjerne at du kan holde ut til ungene flytter ut. Kanskje resten av livet? Men plutselig finner mannen din den rette, og så sitter du der og har ofret deg til ingen nytte, og må ut på datingmarkedet som 50-åring, mens eksen din begynner på ny familie.

Anonymkode: 50f0e...b2c

[Hjelpsom]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Hvorfor må eneste løsningen være å skille lag når man har barn i heimen? 

Vg.no har en interessant artikkel om dette, utgitt for en måned siden. Folkehelseinstituttet står bak studien/forskningen. 

Ny studie: Slik påvirker skilsmissen barna psykisk - VG 

Mens foreldrene får bedre psykisk helse etter et samlivsbrudd, går det motsatt vei for barna, ifølge en ny studie fra FHI. 

Huff, skremmende og trist. Men noen ganger kan man rett og slett i fortsette som par av diverse årsaker.