Mor som snakker ned far forann barna og kjefter og smeller

[AnonymBruker]

Dette har pågått helt siden første barnet vi fikk.. mor snakker konstant ned far foran barna med kommentarer som "Pappa er lat så han gidder ikke gå ut med deg", "Pappa gidder ikke være snill med deg så han går på jobb i stedet", "Pappa er ikke glad i mamma", "Pappa vil ikke at du skal vokse opp med fine tenner så han pusser de ikke", osv. Det finnes ikke grenser for hva hun kan finne på å si til barna våre.

Jeg er livredd for hva dette kan gjøre med de. Ikke bare at relasjonen våre blir skadet, men at de vokser opp et sted hvor de tror dette er akseptabel oppførsel..

Hun er også ekstremt konfliktsøkende og bruker enhver anledning til å krangle høylytt, ofte foran barna. Jeg ønsker ikke at barna skal vokse opp i et sånt hjem og trekker meg som regel unnna.

Har forsøkt tusen ganger å ta dette opp med henne men hun snur det alltid tilbake på meg. "Det er ditt valg at jeg blir sånn"

Vi har forsøkt å gå i familieterapi, men det vil hun ikke være med på lenger

Jeg er frustrert og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger.. føler jeg har forsøkt alt

Anonymkode: fc4f7...62c

[AnonymBruker]

Måten hun snakker på er helt uakseptabel.

Samtidig lurer jeg veldig på hvordan arbeidsfordelingen er hjemme hos dere; drar du din del av lasset? Stemmer det at du aldri pusser tennene på barnet ditt? 

Anonymkode: 6ab8d...b89

[MyMichelle]

Når alt er forsøkt er det vel bare én ting igjen å forsøke. Nemlig å gå hver til sitt. Og håpe hun slutter å snakke dritt om deg. Hennes ord kan farge og ødelegge barnas syn på deg. Akkurat slik det gjorde for meg.

Mine foreldre bodde ikke sammen. Det var bitterhet mellom dem. Min mor kalte min far for «fjellfinn» da jeg var barn, noe som gjorde at jeg tok avstand fra ham fordi der jeg er fra var «fjellfinn» det verste en kunne være. Min mors foreldre nektet å svare på om de hadde samisk bakgrunn (helt vanlig å ikke snakke om slikt). Jeg måtte bli voksen før jeg tok opp kampen mot selvhatet og ble skikkelig kjent med min far. Min mor fortsatte å mislike ham, men andre kalte hun samer og hun likte Mari Boine.

[AnonymBruker]

Ikke akseptabelt å snakke sånn til partneren sin. MEN hvor mange ganger har hun spurt deg om å delta mer uten at du har gjort noe? Man begynner somregel ikke å være passiv aggressiv før begere har rent over.

Hvordan hadde det vært hjemme hos dere om kona de hadde gjort det du gjør i løpet av en uke? Hvem passer på at alle klærne barna trenger til enhver tid blir kjøpt inn? Hvem passer på at klærne passer? Hvem sitter på Finn.no eller følger med på salget for å finne rimelige men gode vinterdresser, regntøy, parkdresser og sko? Hvem lager, kjøper og setter på navelapper på hundrevis av plagg? Hvem passer på at timeavtaler blir fulgt opp? Hvem passer på at barna er rene og pusser tennene hver dag? Hvem passer på at det er nok rene klær? Hvem rydder og bretter klærne inn i rett skap. Hvem passer på at lekser blir gjort? Hvem passer på ungene får i seg nok og riktig mat? Hvem passer på at ungene har med seg alt de skal på skolen/barnehagen? Hvem leser seg opp på hvilken solkrem barna burde ha? Hvem smører barna med solkrem? Hvem rydder? Hvem passer på at det er rent sengtøy? Hvem passer på at det er nok bleier og salver? Hvilken salve er best? Har du lest om rumpesalver? Hvilken sjampo er best for barn? Trenger de sjampo? Hvilken tannkrem skal man ha til hvilken alder?

Er kona de alene om alt? Gjør du noen av disse tingene uoppfordret? Hvis dere tar like mye ansvar for dette, så er kona de bare ondskapsfull. Gjør hun mesteparten alene og må mase seg ihjel på å få litt hjelp. Da er hun jævlig sliten.

Anonymkode: 45531...6b7

[AnonymBruker]

Er du fremdeles i dette forholdet, i håp om hun snart skal slutte/går seg til etterhvert? 

 

Anonymkode: 477b9...886

[Snok1]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har forsøkt å gå i familieterapi, men det vil hun ikke være med på lenger

Jeg er frustrert og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger.. føler jeg har forsøkt alt

Du har forsøkt alt.

Ditch the Bitch.

[Snublefot62]

Og dere fikk flere barn i håp om at det skulle bli bedre?

[AprilLudgate]

Hva sier hun i familieterapien om dette?

Jeg tenker jo - uansett hvordan ting er - at dette er psykisk vold ovenfor det og barna. 
 

Men du må «grow a pair» og faktisk innse at du må ut - og ta en kamp på å ha barna mest dersom hun ikke er villig til å få profesjonell hjelp for å endre atferd. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Ikke akseptabelt å snakke sånn til partneren sin. MEN hvor mange ganger har hun spurt deg om å delta mer uten at du har gjort noe? Man begynner somregel ikke å være passiv aggressiv før begere har rent over.

Hvordan hadde det vært hjemme hos dere om kona de hadde gjort det du gjør i løpet av en uke? Hvem passer på at alle klærne barna trenger til enhver tid blir kjøpt inn? Hvem passer på at klærne passer? Hvem sitter på Finn.no eller følger med på salget for å finne rimelige men gode vinterdresser, regntøy, parkdresser og sko? Hvem lager, kjøper og setter på navelapper på hundrevis av plagg? Hvem passer på at timeavtaler blir fulgt opp? Hvem passer på at barna er rene og pusser tennene hver dag? Hvem passer på at det er nok rene klær? Hvem rydder og bretter klærne inn i rett skap. Hvem passer på at lekser blir gjort? Hvem passer på ungene får i seg nok og riktig mat? Hvem passer på at ungene har med seg alt de skal på skolen/barnehagen? Hvem leser seg opp på hvilken solkrem barna burde ha? Hvem smører barna med solkrem? Hvem rydder? Hvem passer på at det er rent sengtøy? Hvem passer på at det er nok bleier og salver? Hvilken salve er best? Har du lest om rumpesalver? Hvilken sjampo er best for barn? Trenger de sjampo? Hvilken tannkrem skal man ha til hvilken alder?

Er kona de alene om alt? Gjør du noen av disse tingene uoppfordret? Hvis dere tar like mye ansvar for dette, så er kona de bare ondskapsfull. Gjør hun mesteparten alene og må mase seg ihjel på å få litt hjelp. Da er hun jævlig sliten.

Anonymkode: 45531...6b7

Hvorfor spør dere om dette?

Det er irrelevant?

Denne samtalen kan hun ta med ham som voksen alene - ikke utøve psykisk vold og sette barna foran seg.

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (18 minutter siden):

Hvorfor spør dere om dette?

Det er irrelevant?

Denne samtalen kan hun ta med ham som voksen alene - ikke utøve psykisk vold og sette barna foran seg.

Da leste du ikke det som stod der.

Anonymkode: 45531...6b7

[MollyJones]

Psykisk vold. 

Ta med deg ungene og kom deg vekk fra henne! 

Dokumenter det som blir sagt, slik at du har noe å vise til. 

Det er usunt for barn å vokse opp under slike forhold - ta ansvar for deg selv og barna dine og kom dere vekk fra henne. 

Og dere andre - som begynner med å spørre om han drar lasset hjemmet? Har dere røyka sokkene deres? Les teksten omvendt - med "far som snakker ned mor..." etc. Da hadde pipa fått en annen lyd! 

[Gjest Beelzebub]

Lydopptak. Dokumenter alt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Da leste du ikke det som stod der.

Anonymkode: 45531...6b7

Jeg er helt enig i at det er irrelevant i forhold til hvordan moren snakker til barna og faren når de hører på det. Det er psykisk/emosjonell mishandling av barna å sette de i en situasjon de ikke har mulighet til å påvirke og det påfører de en smerte de ikke skal forholde seg til.

Det er ikke irrelevant i et parforhold hvor begge skal jobbe sammen for å skape et godt hjem, men selv om man skulle leve i et så urettferdig forhold - så vil det nok ikke føre til en bedring. 

Når det er sagt, så tror jeg ikke det er tilfelle her. Da ville hun trolig ikke nektet mere parterapi hvor de kunne arbeidet mot en bedre hverdag med mer samarbeid og en bedre fordeling av ansvaret for familien.

Anonymkode: a06de...e22

[Snublefot62]

I utgangspunktet ville jeg sagt "løp" her.

Men tenk på barna. Dersom du bryter ut så mister du veldig mye innvirkning og påvirkning på hverdagen til barna mens de er hos henne. Og dersom hun holder på sånn med deg så vil hun helt sikkert fortsette sånn med en ny kjæreste og. Da vil barna både være skilsmissebarn OG ha en mor som driver med psykisk mishandling.

Det beste hadde vært for henne å få behandling. Men det virker det ikke som hun vil ta i mot.

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Da leste du ikke det som stod der.

Anonymkode: 45531...6b7

Jo, og jeg spør oppriktig om hva dette har med utøvelse av psykisk vold å gjøre i den forstand at TS og barna skal ta skyld?

Dette ville ikke folk antatt en masse greier om dersom kjønnet hadde vært omvendt.

TS har ikke sagt noe som helst om det som spørres om. 

[AnonymBruker]

Du må jo gå istedetfor å skylde alt på henne

Anonymkode: 094c0...488

[AnonymBruker]

Jeg snakket ca.sånn til far til barnet mitt på slutten. Burde selvfølgelig ikke ha gjort det, men når en person som er normalt frisk i utgangspunktet snakker sånn, så er det fordi vedkommende har strekt seg vannvittig langt både fysisk og psykisk. 

Min eks jobbet mye overtid i stedet for å være med barnet. Overtiden kom kun han selv til gode, i form av avspasering, som han brukte på gutteturer eller ekstra fridager mens barnet var i barnehagen og jeg på jobb. Hans definisjon av å ta seg av barnet var bare å se etter barnet. Da han selv var i permisjon, eller da vi begge var i jobb igjen, kunne han strekke seg til å skifte bleier og gi noen måltider også. Men han ga aldri mat om jeg tilfeldigvis var f.eks i dusjen på det klokkeslettet hvor barnet normalt sett spiste, da utsatte han mat til jeg var ferdig. Han dusjet/badet ikke barnet, la det aldri, vasket aldri tøy, hentet/brakte ikke i barnehagen, gjorde aldri innkjøp og tok generelt ikke noe annet stell enn bleieskift hvis han måtte det. Han vasket ikke bort snørr engang, smørte ikke tørr hud eller rød rumpe. I tillegg gjorde han selvsagt ikke noe i huset, annet enn å rote. 

Anonymkode: 75f60...f0b

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg snakket ca.sånn til far til barnet mitt på slutten. Burde selvfølgelig ikke ha gjort det, men når en person som er normalt frisk i utgangspunktet snakker sånn, så er det fordi vedkommende har strekt seg vannvittig langt både fysisk og psykisk. 

Min eks jobbet mye overtid i stedet for å være med barnet. Overtiden kom kun han selv til gode, i form av avspasering, som han brukte på gutteturer eller ekstra fridager mens barnet var i barnehagen og jeg på jobb. Hans definisjon av å ta seg av barnet var bare å se etter barnet. Da han selv var i permisjon, eller da vi begge var i jobb igjen, kunne han strekke seg til å skifte bleier og gi noen måltider også. Men han ga aldri mat om jeg tilfeldigvis var f.eks i dusjen på det klokkeslettet hvor barnet normalt sett spiste, da utsatte han mat til jeg var ferdig. Han dusjet/badet ikke barnet, la det aldri, vasket aldri tøy, hentet/brakte ikke i barnehagen, gjorde aldri innkjøp og tok generelt ikke noe annet stell enn bleieskift hvis han måtte det. Han vasket ikke bort snørr engang, smørte ikke tørr hud eller rød rumpe. I tillegg gjorde han selvsagt ikke noe i huset, annet enn å rote. 

Anonymkode: 75f60...f0b

Har vært i samme situasjon.  Han klarte å vende til at det var jeg som var kjip fordi jeg var så utslitt og kjeftet på slutten. Men han klarte ikke å se alle årene før som jeg ba han om å bidra på lik linje som meg (jeg hadde en mer ansvarsfull stilling t.o.m.).

Anonymkode: 094c0...488

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2023 den 7.16):

Dette har pågått helt siden første barnet vi fikk.. mor snakker konstant ned far foran barna med kommentarer som "Pappa er lat så han gidder ikke gå ut med deg", "Pappa gidder ikke være snill med deg så han går på jobb i stedet", "Pappa er ikke glad i mamma", "Pappa vil ikke at du skal vokse opp med fine tenner så han pusser de ikke", osv. Det finnes ikke grenser for hva hun kan finne på å si til barna våre.

Jeg er livredd for hva dette kan gjøre med de. Ikke bare at relasjonen våre blir skadet, men at de vokser opp et sted hvor de tror dette er akseptabel oppførsel..

Hun er også ekstremt konfliktsøkende og bruker enhver anledning til å krangle høylytt, ofte foran barna. Jeg ønsker ikke at barna skal vokse opp i et sånt hjem og trekker meg som regel unnna.

Har forsøkt tusen ganger å ta dette opp med henne men hun snur det alltid tilbake på meg. "Det er ditt valg at jeg blir sånn"

Vi har forsøkt å gå i familieterapi, men det vil hun ikke være med på lenger

Jeg er frustrert og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger.. føler jeg har forsøkt alt

Anonymkode: fc4f7...62c

Jeg kjenner meg så godt igjen. Eksmannen min var slik som deg. Prioriterte jobb foran familie, gadd ikke ta med barna vår ut for å leke, gadd knapt nok å pusse tennene deres. Jeg brant lyset i begge ender i mange år, alt gikk i 270 km/t hvor jeg var alene om alt, og til slutt var jeg så rasende, utslitt og apatisk at jeg nesten ikke hang sammen. Å for å si det rett ut; ja det var eksmannen min som gjorde meg sånn. Han var et ustrukturert rotehode som aldri husket turdager eller vennegrupper, lekser eller karneval. Jeg gikk rett i veggen etter 6 ekstreme år med 100 % jobb og 200 % stilling i hjemmet i tillegg, og var en apatisk, sykemeldt kvinne i mange måneder som trengte både stressmestringskurs og psykolog for å finne tilbake til meg selv igjen.

Nå er jeg kvitt ham, og føler virkelig at 80 blytunge kilo er løftet av skuldrene mine. Det som er tungt nå er å vite at ungene ofte går på skolen med krøllete genser, uten matboks, og at leksene glemmes hos far. Men det får jeg ikke gjort noe med. Jeg har nært samarbeid med skolen, som jobber tett med ham og som nå er i en prosess med å involvere instansene som trengs når barna er der. 

Anonymkode: 50f1f...9c2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kjenner meg så godt igjen. Eksmannen min var slik som deg. Prioriterte jobb foran familie, gadd ikke ta med barna vår ut for å leke, gadd knapt nok å pusse tennene deres. Jeg brant lyset i begge ender i mange år, alt gikk i 270 km/t hvor jeg var alene om alt, og til slutt var jeg så rasende, utslitt og apatisk at jeg nesten ikke hang sammen. Å for å si det rett ut; ja det var eksmannen min som gjorde meg sånn. Han var et ustrukturert rotehode som aldri husket turdager eller vennegrupper, lekser eller karneval. Jeg gikk rett i veggen etter 6 ekstreme år med 100 % jobb og 200 % stilling i hjemmet i tillegg, og var en apatisk, sykemeldt kvinne i mange måneder som trengte både stressmestringskurs og psykolog for å finne tilbake til meg selv igjen.

Nå er jeg kvitt ham, og føler virkelig at 80 blytunge kilo er løftet av skuldrene mine. Det som er tungt nå er å vite at ungene ofte går på skolen med krøllete genser, uten matboks, og at leksene glemmes hos far. Men det får jeg ikke gjort noe med. Jeg har nært samarbeid med skolen, som jobber tett med ham og som nå er i en prosess med å involvere instansene som trengs når barna er der. 

Anonymkode: 50f1f...9c2

Akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Han overså glatt alt usynlige arbeidet som blir gjort for å drifte Familien AS.  Jeg skulle vært mer ansvarlig og gått mye før, så jeg ikke hadde blitt en virkelig kjip utgave av meg selv, men han tror fortsatt at jeg "bare ble kjip " helt uavhengig av arbeidsfordeling hjemme, manglende følelsesmessig støtte m.m. Han så bare seg selv og sine behov. 

...artig nok er det jeg som til vanlig er et surrehue,  men når det gjelder økonomi og alt som har med barna å gjøre har jeg lært meg noen mestringsteknikker. Måtte jo det! Det er sånt ansvar man bare må ta. Men nei, ikke barnefar. Men ja, klart jeg er den kjipe som.ble utbrent og måtte slutte i jobben og ble vanskelig å ha med å gjøre "helt ut av det blå".

Anonymkode: 094c0...488