Hvordan kan vi leve sammen?

[Gjest Jente, 29]

Min samboer og jeg har vært sammen i 4 år og har bodd sammen i 2. Vi møttes under studier i utlandet og han er fra et annet land. Vi er begge snart 30 år.

Hvordan kan man som samboere best mulig klare utfordringen å fortsette på en god måte uten å irritere seg over den andres uvaner?

(Eks. ulike syn på rengjøring, legge seg til forskjellige tider, å gå ut sammen på byen)

Hadde vært kjempefint om noen her har erfaringer og råd i forbindelse med det å leve sammen i samboerskap der en må tilpasse seg hverandre - og kompromissere. Kan legge til at vi har inngått en del kompromisser.

De diskusjoner vi har handler hver gang om de samme temaene. Hva gjør vi galt..

Håper på konstruktive råd her.

[Gjest Jente, 29]

Åh, vær så snill noen med lang parforhold-erfaring..

[Gjest Gjest]

Har vært gift i 20 år - og ergrer meg selvsagt fortsatt. GJør nok mannen min og.

Hvis erglrelsene er flere enn gledene - alllerede så tidlig i forholdet - kan det hende dere ikke er de rette for hverandre.

HVis ergrelsene går på rent praktiske ting, så er det jo bare en ting å gjøre: sette seg ned og forhandle om hvilke regler som gjelder, og deretter forholde seg til det.

Den som ikke gidder å forholde seg til inngåtte avtaler, sier jo indirekte at han/hun ikke tar forholdet alvorlig.

Men i tillegg til klare avtaler er nok en porsjon raushet og humør en forutsetning for å holde ut med et annet menneske over lengre tid.

[Gjest Sabia]

Man kan velge å ikke la seg irritere. F.eks. setter aldri mannen min inn fjøla i skapet om morran etter at han har laget niste. Jeg irriterte meg, og sa det til han flere ganger. Han prøvde å huske det, men har det alltid travelt om morran så han glemmer det og rekker det ikke om en an stadig vekk. Tilslutt bestemte jeg meg for at det var en bagatell - og rett og slett sluttet å irritere meg, jeg setter den bare inn selv uansett. Dette var et enkelt eksempel, for å illustrere mitt poeng, men jeg har gjort det på mange ting. Jeg vurderer om det er viktig for meg eller om jeg kan få det til å bli en bagatell. Er det viktig for meg, kjemper jeg for å få orden på det, er det en bagatell lar jeg det bare være. Da blir det ikke så mye masing.

Det fine med dette er at det slår positivt tilbake på meg. Mannen henger seg heller ikke så mye opp i "bagateller" lenger som før. Vi er rett og slett litt rause med hverandre. Av og til ligner bagatellene mere på kameler, men noen kameler må man sluke.

Når det kommer til ting som ikke kan bagatelliseres eller jeg/vi ikke ønsker å svelge en kamel, må det selvsagt diskuteres. Men det blir mye lettere når man ikke trenger å kompromisse så ofte.

Vi har også saker der vi rett og slett er enige om at her blir vi ikke enige.. Og lar det være med det. Godta at der er vi rett og slett for forskjellige, men det går an å leve med det likevel. Fordi det ikke plager oss i hverdagen, kun i visse situasjoner en sjelden gang.

Begynn med deg selv, prøv å ikke la det irritere deg, så skal du se han følger etter Det høres kanskje alt for lett ut, men det er igrunn bare å bestemme seg for at DET er en bagatell, det gidder jeg ikke bry meg med!!

Det var litt om mine erfaringer.. Lykke til..!!

PS - ikke det at jeg aldri irriterer meg over noe - jeg er da menneske jeg også , men mye mye mindre enn før!!

[Gjest Gjest]

Jente 29 her:

Vil det si at du gjør jobben hans hvis du irriterer deg over praktiske ting som han ikke gjør?

Isåfall, gjør du deg selv en bjørnetjeneste ved å la ham slipp eunna det praktiske, det at du gjør det selv?

Høres ikke ut som et komrpomiss i hverdagen for meg.

[Gjest Gjest]

Vi har vært sammen i 20 år. Og det er bare å erkjenne at vaner/uvaner er det vanskelig å forandre.....

Dere har vært sammen i 4 år, bodd sammen i 2. Vel, kanskje fremtiden blir som den er nå. Kan du akseptere det de neste 20-30 årene ?

Om dere lykkes med kompromisser og det å møtes på midten avhenger kun av dere to. Er dere begge to like villig til å fire på deres synspunkt så finner dere kanskje en felles enighet....................