Å skjule for partner hva man strever med..

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en tøff tid de siste årene (utbrenthet) som akkurat nå har toppet seg i en depresjon. Dette vet mannen min, og jeg får også noe hjelp fra helsevesenet.

Det han derimot ikke vet, er at jeg i tillegg strever med en spiseforstyrrelse.. Dette er ikke noe jeg har strevd med i årevis eller siden ungdomstiden, men som har utvikla seg det siste året. Skikkelig pinlig egentlig, jeg er 40 liksom 🙈 Starta som en veldig nødvendig livsstilsendring, og han er og har vært skikkelig støttende og god. Det bare spora litt av, men det vet som sagt ikke han. Og jeg klarer å skjule det for både mann og barn..

Jeg ønsker virkelig virkelig ikke at han skal vite det. Det er noe jeg skammer meg ekstremt over, og vil ikke at han skal forbinde meg med dette. Kan ikke trekke det tilbake, eller glemme det igjen. Han hadde huska for alltid.. Ingen skal vite, jeg må bare komme meg ut. Men det tar tid da, og formen forverrer seg. Legen mener jeg burde snakket med ektefellen om hvordan jeg har det…jeg nekter..

Ville du fortalt? Hadde du forstått om din partner ikke hadde delt noe slikt? 
 

Er det noe du strever med som du ikke vil at din partner skal vite?

Anonymkode: ca4e1...6a1

[Loboto]

Mulig du skjuler det fordi du vet at med en gang du sier det høyt blir det vanskeligere og skjule og du blir nødt til å gjøre noe med det, du må da ta tak i det. Og det er skremmende. 

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvor mye og i hvilken grad du har spiseforstyrrelse.

Jeg har det til dels (?) Men skjuler det. Det fungerer best for meg å skjule det. Tenker det er ikke noe koselig for kjæreste eller andre å høre på at jeg sliter, og ikke orker/vil spise ditt og datt. Så jeg har valgt og klarer å spise bitte litt av det jeg får servert, og så er jeg heller kjempe streng med hva jeg spiser ellers.

Jeg føler meg ofte oppblåst og stor, selv om jeg vet innerst inne at jeg ikke er det. Men skjuler kroppen med store klær.

Men jeg har kontroll, og vet at jeg ikke skal under en viss vekt selv om jeg vil. Så jeg holder meg på grensen til denne vekten. Så jeg vet egentlig ikke om jeg har så stor grad av spiseforstyrrelse. Jeg har hatt det sånn i mange år, og lever fint med det.

Anonymkode: 63112...dfe

[AnonymBruker]

Hvordan tror du han hadde reagert om du hadde sagt det?

Anonymkode: 15bbd...895

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke fortalt noe jeg ikke ønsket å fortelle bare fordi andre sa jeg burde fortelle.

Skjønner deg godt, om man forteller kan det fort bli sånn at han blir veldig obs på det og da blir det mye mer ubehagelig og anstrengt forhold du får til mat om han skal drive å uglese deg hver gang du spiser og er mett

Anonymkode: 2266c...64d

[AnonymBruker]

Skammer du deg generelt over tanken på å vise din partner svake sider? 

Anonymkode: c7dfb...7f8

[AnonymBruker]

Shit. Måtte bare få ut noen tanker jeg..usikker om om det ville komme noen svar. Men takk. Noen av dem var som et slag i magen, men ikke egentlig på en negativ måte.

Loboto skrev (28 minutter siden):

Mulig du skjuler det fordi du vet at med en gang du sier det høyt blir det vanskeligere og skjule og du blir nødt til å gjøre noe med det, du må da ta tak i det. Og det er skremmende. 

Det stemmer nok delvis. Hele grunnen til at jeg nevnte det for legen var jeg ville tvinge meg selv til å forholde meg til det, ikke bare stikke hodet i sanden. Trodde det at noen visste ville være nok til å få meg til å snu..

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvordan tror du han hadde reagert om du hadde sagt det?

Anonymkode: 15bbd...895

Han hadde sannsynligvis blitt sjokka, bekymra og ønsket å hjelpe. Hadde ikke vært redd for en «negativ reaksjon» egentlig, for han er kjempeflott..men samtidig hadde nok hans form for hjelp vært preget av press og «oppmuntring» til å spise. Det hadde nok hatt en negativ effekt på forholdet vårt. 
 

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg hadde ikke fortalt noe jeg ikke ønsket å fortelle bare fordi andre sa jeg burde fortelle.

Skjønner deg godt, om man forteller kan det fort bli sånn at han blir veldig obs på det og da blir det mye mer ubehagelig og anstrengt forhold du får til mat om han skal drive å uglese deg hver gang du spiser og er mett

Anonymkode: 2266c...64d

Nettopp. Jeg er redd han for evig og alltid hadde vært grunnleggende mistenksom hver gang jeg sa at jeg ikke var sulten eller allerede hadde spist. Om det var aldri så sant..

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Skammer du deg generelt over tanken på å vise din partner svake sider? 

Anonymkode: c7dfb...7f8

Ja. Men det gjelder ikke bare han altså, det gjelder alt og alle rundt meg. Så det er et problem jeg har uavhengig av vårt forhold..sliter med å vise hva som rører seg. Men akkurat dette blir ekstra vanskelig, fordi det som regel er et ungdomsproblem. Voksne som strever med spising har som regel slitt med dette av og på siden tenårene.. Det er noe som ikke gir helt mening egentlig..noe jeg gjør på tross av at jeg vet bedre. Det er et valg på et vis? Min egen feil, selv om jeg kjemper for å velge noe annet. Derfor er det mer ok at han vet om depresjonen feks, eller andre ting som har skjedd. Men akkurat dette er et annet nivå av skamfullt.

Anonymkode: ca4e1...6a1

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du heller leve på en løgn istedenfor å senke skuldrene og jobbe med å bli kvitt spiseforstyrrelsen ? 
Du vil beholde spiseforstyrrelsen i fred for å kunne holde vekten under knallhard disiplin? 
Tilhører dere et overfladisk miljø der fasaden er viktigere enn liv og  helse? 
Snakk med mannen din og få deg et bedre liv! 

Anonymkode: cc118...d5f

[Hjelpsom]

Du bør virkelig si det til mannen din. Han vil jo se at du raser ned i vekt og bli bekymret. Har selv opplevd se noen rase ned i vekt og oppdaget at personen spiste lite, og jeg var enormt bekymret, og ja jeg maste på henne om å spise. Nå vet jeg ikke om hun har en spiseforstyrrelse, men hadde hun sakt det så hadde jeg reagert helt annerledes en jeg faktisk gjorde. Vi er gått i fra hverandre nå, men jeg er fortsatt bekymra. 

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kan ikke trekke det tilbake, eller glemme det igjen. Han hadde huska for alltid.. Ingen skal vite, jeg må bare komme meg ut. Men det tar tid da, og formen forverrer seg. Legen mener jeg burde snakket med ektefellen om hvordan jeg har det…jeg nekter..

Han hadde vel huska ja, men har du utviklet en spiseforstyrrelse så kommer den til å følge deg som alkoholisme. Du vil bestandig ha en risk for å få den igjen. Da er det bra om mannen din faktisk kan følge med og se tegnene før du er helt utpå igjen. Husk at dere er familie og du skal være der for både han og barna. 

[AnonymBruker]

Skammen støtter spiseforstyrrelsen. 

Hemmelighold støtter spiseforstyrrelsen. 

Å stå i det aleine støtter spiseforstyrrelsen. 

Det enorme behovet for å holde det skjult er pga at du er spiseforstyrret. Kjenner det igjen. Et viktig steg for meg var å være åpen om det til samboer. Og faktum var at han hadde merket det en stund likevel. Og han hadde vært bekymret. Gjør noe godt for deg selv og si det. Masse lykke til! Det er kjempetungt å stå i. Du har ikke noe å skamme deg over for å slite med en spiseforstyrrelse nå og du kommer til å greie å gi slipp på den ❤️ 

Anonymkode: 449ff...592

[AnonymBruker]

Reagerer han han ikke hvis du har blitt anorektisk?

Anonymkode: cc2a1...c08

[AnonymBruker]

Fortell det. Du sliter med noe, og det vil han jo merke. Men han kan tro det er noe annet. Og dette kan skape avstand mellom dere. + at han bekymrer seg over hva som er galt. Elsker du han ikke lenger? Har du vært utro?

Anonymkode: 32a4b...f29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor vil du heller leve på en løgn istedenfor å senke skuldrene og jobbe med å bli kvitt spiseforstyrrelsen ? 
Du vil beholde spiseforstyrrelsen i fred for å kunne holde vekten under knallhard disiplin? 
Tilhører dere et overfladisk miljø der fasaden er viktigere enn liv og  helse? 
Snakk med mannen din og få deg et bedre liv! 

Anonymkode: cc118...d5f

Nei, jeg vil bare komme ut av dette uten at han vet, slik at det kan bli et tilbakelagt kapittel uten spor. På en måte.. Men nei, lite overfladisk her. Men så har ikke dette noe med utseende å gjøre heller.

Useless skrev (3 timer siden):

Du bør virkelig si det til mannen din. Han vil jo se at du raser ned i vekt og bli bekymret. Har selv opplevd se noen rase ned i vekt og oppdaget at personen spiste lite, og jeg var enormt bekymret, og ja jeg maste på henne om å spise. Nå vet jeg ikke om hun har en spiseforstyrrelse, men hadde hun sakt det så hadde jeg reagert helt annerledes en jeg faktisk gjorde. Vi er gått i fra hverandre nå, men jeg er fortsatt bekymra. 

Han hadde vel huska ja, men har du utviklet en spiseforstyrrelse så kommer den til å følge deg som alkoholisme. Du vil bestandig ha en risk for å få den igjen. Da er det bra om mannen din faktisk kan følge med og se tegnene før du er helt utpå igjen. Husk at dere er familie og du skal være der for både han og barna. 

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Reagerer han han ikke hvis du har blitt anorektisk?

Anonymkode: cc2a1...c08

Jeg raser ikke ned i vekt, og jeg er ikke undervektig. Har holdt vekta ganske stabilt i 9 mnd nå. Så tror virkelig ikke han merker noe. Er mer prinsippet jeg tenker på..

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Fortell det. Du sliter med noe, og det vil han jo merke. Men han kan tro det er noe annet. Og dette kan skape avstand mellom dere. + at han bekymrer seg over hva som er galt. Elsker du han ikke lenger? Har du vært utro?

Anonymkode: 32a4b...f29

At jeg sliter vet han jo 🙈 bare ikke alt. Så han tolker vel ting inn i depresjonen som ikke nødvendigvis stemmer. Avstand ja… blir litt redd for at han i ettertid hadde blitt såret av at jeg ikke sa noe. Om han hadde fått vite det 5 år etterpå liksom..  

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Skammen støtter spiseforstyrrelsen. 

Hemmelighold støtter spiseforstyrrelsen. 

Å stå i det aleine støtter spiseforstyrrelsen. 

Det enorme behovet for å holde det skjult er pga at du er spiseforstyrret. Kjenner det igjen. Et viktig steg for meg var å være åpen om det til samboer. Og faktum var at han hadde merket det en stund likevel. Og han hadde vært bekymret. Gjør noe godt for deg selv og si det. Masse lykke til! Det er kjempetungt å stå i. Du har ikke noe å skamme deg over for å slite med en spiseforstyrrelse nå og du kommer til å greie å gi slipp på den ❤️ 

Anonymkode: 449ff...592

Jeg vurderer å si det.. ellers hadde jeg vel aldri laget tråden. Men jeg ønsker sånn å bare fikse selv. At han skal slippe å vite, og at jeg skal slippe å innrømme.

Hva sa samboeren din?

 

Men igjen - takk for svar ❤️ jeg leser alt flere ganger.

Anonymkode: ca4e1...6a1

[AnonymousBruker]

Kjenner meg litt igjen, bortsett fra at jeg ikke har kommet så langt i "løpet". Er yngre, har en nylig kjæreste og ingen barn. Men det er mye av de samme følelsene, fordi jeg sliter med kropp og mat, og vil heller ikke fortelle noe, enda jeg vet jeg burde. Jeg bare vet ikke hvordan, eller om min tilstand kommer til å forverre seg. Men samtidig, dersom det går utover deg i så stor grad at han ektefellen din blir bekymret, kan det kanskje være lurt å dele. Kanskje han også er enda mer støttende enn du selv tror, og kommer heller til å bare heie på deg, tro på deg og være der for deg.

[Hjelpsom]

52 minutter siden, AnonymBruker said:

At jeg sliter vet han jo 🙈 bare ikke alt. Så han tolker vel ting inn i depresjonen som ikke nødvendigvis stemmer. Avstand ja… blir litt redd for at han i ettertid hadde blitt såret av at jeg ikke sa noe. Om han hadde fått vite det 5 år etterpå liksom..  

Han trenger ikke bli såret, men det er jo en risiko for det, men uansett tror jeg han både vil tilgi å forstå, Så lenge følelsene er der så tilgir man den man elsker for det meste. Jeg tror nok det er bedre du sier det nå, men hvis du føler at du ikke kan det så tenk på det litt til. Du må jo ikke si det med en gang, du kan jo la tanken modne litt og tenke på hvordan du eventuelt skal si det til han. 

Du kan jo også tenke sånn at han kan bli en god støtte for deg å komme igjennom det vonde du opplever nå, ingen burde stå alene i en sånn situasjon. Å føle seg helt alene er grusomt.

[AnonymBruker]

Jeg ville ha delt ja. Du lever jo litt i fornektelse når du ikke deler det. Når du deler vil mannen din kunne hjelpe deg i hverdagen. Ja, det blir mer ekte, men det høres ut som at du trenger å endre noe for å bli bedre. Du blir jo bare verre nå. Hvordan skal du plutselig klare å snu det alene? Hvorfor ikke få støtte fra mannen din, hjelp til dette?

Jeg lever med flere kroniske sykdommer (alle fysiske), og såklart vet mannen min det. Jeg var tidlig åpen om det jeg visste om på det tidspunktet. Han har kun vist forståelse hele veien.

Hadde han fortalt meg om noe han slet med ville jeg støttet han, og det har jeg gjort. Det er hva partnere gjør. Hvorfor skulle han skamme seg over at du er syk? Reagerer han slik er han ikke noe å spare på.

Anonymkode: a2355...b80

[AnonymBruker]

Føler egentlig at det alltid, og ukritisk, oppfordres til å fortelle ens nære hva en sliter med, selv om dette ikke alltid er noe man selv eller ens nære er tjent med. Tenker at du er den som vet best hva som er best for deg og din familie og du er den som bestemmer hva du deler av dine private ting. 

Anonymkode: 61b40...1e1

[AnonymBruker]

Jeg har hatt spiseforstyrrelser siden jeg var 12 år, dvs godt over 40 år.  Ingen merker det etter at jeg ble normalvektig/ overvektig. Hvorfor skal du fortelle mannen din? Jeg kommer ikke til å fortelle. 

Anonymkode: e6dba...1ff

[Hjelpsom]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Føler egentlig at det alltid, og ukritisk, oppfordres til å fortelle ens nære hva en sliter med, selv om dette ikke alltid er noe man selv eller ens nære er tjent med. Tenker at du er den som vet best hva som er best for deg og din familie og du er den som bestemmer hva du deler av dine private ting. 

Anonymkode: 61b40...1e1

Det er jo slike ting forhold bygger på, man deler sorger og gleder og hjelper og støtter hverandre. Man rett og slett er der for hverandre i tykt og tynt. Prater ikke om søsken og foreldre nå, jeg prater om livspartneren.  

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette er til hjelp, men vil tipse om podcasten til Ros, uforstyrra. De har noen episoder om hvordan det er å være pårørende og hvordan pårørende kan hjelpe/støtte uten at det blir press. Om du klarer å fortelle mannen din det kanskje dere kan høre på en episode sammen og bruke det som en inngang for å snakke om det?

Anonymkode: bc5ef...775