Må man på død og liv savne barna?

[AnonymBruker]

Jeg har vært så heldig at jeg har fått noen dager i helgen hjemme alene (dette for å ikke gå på veggen). Før barna kom hjem i går hadde jeg besøk av ei venninne som sa "Gleder du deg til barna kommer hjem?". Jeg sa det som det var at "nei, egentlig ikke". Jeg gjorde faktisk ikke det, jeg gruet meg til stillheten skulle bli overtatt av masse lyd, til at barna krabbet på meg som noen gærninger som ikke kan få nok av mammaen sin. Jeg kjenner det hadde vært godt med én dag til uten dem og at helgen gikk alt for fort.

Venninnen min reagerte med sjokk og mente jeg var utakknemlig og at det var noe feil med meg.

Jeg mener at man fint kan elske barna sine, men samtidig kunne ønske man fikk enda mer egentid.

Må man på død og liv savne ungene sine og bare leve for dem? 

Anonymkode: 86f0e...303

[AnonymBruker]

Hun reagerte slik fordi hun selv ville savnet barna etter en helg uten dem. Det er like normalt som at du ikke savnet dem. Det som er tydelig er at verken du eller venninne din klarer å se ting fra andres synspunkt. 

Anonymkode: b9a45...977

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hun reagerte slik fordi hun selv ville savnet barna etter en helg uten dem. Det er like normalt som at du ikke savnet dem. Det som er tydelig er at verken du eller venninne din klarer å se ting fra andres synspunkt. 

Anonymkode: b9a45...977

Selvfølgelig kan jeg forstå at man kan savne ungene sine! Men hvorfor er det tabu å IKKE gjøre det?

Anonymkode: 86f0e...303

[AnonymBruker]

Har aldri savnet barna mine hvis jeg har vært borte en langweekend feks. Vet de har det fint mens jeg er borte. Dette er nok like normalt, men kanskje mer tabu å si høyt? Jeg har ingen behov for å sitte oppå familien min 24/7. Jeg trenger avbrekk innimellom for å være en god mor. 

Anonymkode: 42e14...d16

[AnonymBruker]

Tror du klarer deg bedre når de flytter ut enn de som går helt i oppløsning over at ungene har blitt voksne.

Anonymkode: 4d3ba...03d

[AnonymBruker]

Jeg opplever ikke at det er tabu i det hele tatt. Tvert i mot, du kan høre det fornøyde "aaaah"-et på mils avstand straks en forelder med alenetid synker ned i godstolen med et glass vin og puster lettet ut for nå skal de virkelig kose seg og tenke baaaare på seg selv. Selvfølgelig synes foreldre det er godt med litt tid uten barna og det er helt normalt å ikke savne barna sine når det er bare noen dager igjen til man sees igjen. Jeg vet ikke om noen som synes dette er tabu å si.

Jeg tror heller ikke at følelsen du har ved barnefri er noe som på noen som helst måte forbereder en bedre til barna flytter ut enn en som savner barna sine. Alt kommer i faser. En 7-åring kan ikke tenke seg noe verre enn å ikke skulle bo med mamma hele livet, 10 år senere har pipa en fullstendig annen låt. Sånn er det for foreldre også. Mange synes det er trist å være uten barna sine en helg eller en uke, men så går det noen år og man har skapt store og selvstendige barn og det er den naturligste ting i verden at de skal ut på egen hånd, ja, de til og med gleder seg til å kunne være bare seg selv og partneren sin igjen. Man er ikke mindre glad i barna sine om man ikke savner dem etter en alenehelg like lite som man er dårligere rustet til å klare seg uten dem når de er voksne hvis man savner dem etter en alenehelg.

Anonymkode: b9a45...977

[AnonymBruker]

Noen er sånne som "får vondt i mammahjertet" sitt av bare noen timer uten ungene. 

Andre er det ikke. 

Og begge deler er like ok. 

Jeg har aldri vært lengre skilt fra ungene mine enn to dager - og i den tiden har jeg ikke savnet dem, men heller hatt lyst på mer tid uten dem. Selv om jeg elsker dem Jeg er mer enn bare Mamma, og det er ufattelig deilig å slippe å være Mamma for en stund. 

Anonymkode: 0c3f6...690

[AnonymBruker]

Jeg savner de heller ikke når de er borte en langhelg f.eks. Tror det er like normalt å savne som å ikke savne, og alt er greit! 

Jeg er som deg, nyter tiden i eget selskap og at jeg kan gjøre hva jeg vil. Men er alltid koselig å se ungene igjen da, men savner, nei det gjør jeg ikke.

Anonymkode: 8c611...fae

[AnonymBruker]

Jeg har vært på flere turer med venninner mens barna var små lengste turen var 11 dager i Midtøsten.

Jeg tenkte på de flere ganger daglig, men hadde ikke vondt i hjertet fordi jeg savnet de. De var hjemme med pappen sin og hadde det fint.

På disse turene kom jeg alltid hjem med noe til de. Det kunne være leker og klær. Jeg shoppet mer til de enn til meg selv. Kanskje det er min måte å håndtere savn.

 

Anonymkode: 3d550...511

[AnonymBruker]

Nå når ungene er store, savner jeg dem ikke etter noen få dager. Når de var små, syns jeg det var verre. Nå er det egentlig bare deilig. Det er sunt å være litt fra hverandre. Jeg er mer enn bare mamma. 

Anonymkode: 0ecb5...6aa

[Januar2]

Jeg savner mine når jeg er borte fra de eller de borte fra meg, men setter pris på alene tid 

[AnonymBruker]

Jeg savner de ikke når de er hos far  annahver uke. Setter stor pris på alenetid og voksentid. Jeg tror de som ikke klarer å være borte fra barna sine har fritidsproblemer, og kommer til å få seg en smell når barna blir ungdommer og senere flytte ut. Jeg har et liv utenom barn også, gudskjelov for det! 

Anonymkode: 0a9eb...2cd

[AnonymBruker]

Jeg savner ikke barna når de er hos faren annenhver langhelg. Begynner først å savne de når de er borte i over en uke i ferier. 

Anonymkode: 07360...8bb

[AnonymBruker]

Det å etablere og ha et liv uten sine barn er en av de desidert viktigste grepene en voksen kan gjøre for å sikre egen psykisk helse. Og dermed barna sin psykiske helse. 
 

Alt for mange voksne får barn fordi de «kjeder seg» eller fordi de ikke makter finne egen mening i livet. Så får de barn, og lar barna utgjøre meningen med sine foreldres liv. Noe som selvsagt både er uhørt, ufint og en enorm byrde. Om en person ikke klarer finne mening med egen tilværelse som 30-åring - hvordan tror vedkommende hen vil klare finne mening med egen tilværelse som 50-åring, når ungene flytter ut, studerer, finner egen familie og er innom mor annenhver jul? Mange eldre sitter ensomme fordi de har valgt legge egen mening i barnas hender. Og barna har jo intet ansvar for en aldrende forelder som ikke selv gidder ta grep. 

Så jeg ville nok, ts, ha snakket om dette med din venninne. Ikke anklagende, belærende eller anklagende. Men snakk med henne om hvorfor du har valgt å etablere et selvstendig liv. Hva verdien av den handlingen er - både for deg og barna. For om du tenker beholde vennskapet bør ettertanke og evne til refleksjon være en del av samtalen. Som alle voksne samtaler. 

Anonymkode: 0ff6f...a53

[AnonymBruker]

Det er da virkelig ikke tabu, vil nesten si tvert i mot. Nå for tiden virker det som om alle skal ha mest mulig «barnefri».

Anonymkode: ba0c1...9b3

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har vært så heldig at jeg har fått noen dager i helgen hjemme alene (dette for å ikke gå på veggen). Før barna kom hjem i går hadde jeg besøk av ei venninne som sa "Gleder du deg til barna kommer hjem?". Jeg sa det som det var at "nei, egentlig ikke". Jeg gjorde faktisk ikke det, jeg gruet meg til stillheten skulle bli overtatt av masse lyd, til at barna krabbet på meg som noen gærninger som ikke kan få nok av mammaen sin. Jeg kjenner det hadde vært godt med én dag til uten dem og at helgen gikk alt for fort.

Venninnen min reagerte med sjokk og mente jeg var utakknemlig og at det var noe feil med meg.

Jeg mener at man fint kan elske barna sine, men samtidig kunne ønske man fikk enda mer egentid.

Må man på død og liv savne ungene sine og bare leve for dem? 

Anonymkode: 86f0e...303

Slik jeg ser det, du har små barn,og er sliten. Kanskje første helg alene? Da er det naturlig at du nyter alenetid. 

Anonymkode: 073e0...dc2

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har vært så heldig at jeg har fått noen dager i helgen hjemme alene (dette for å ikke gå på veggen). Før barna kom hjem i går hadde jeg besøk av ei venninne som sa "Gleder du deg til barna kommer hjem?". Jeg sa det som det var at "nei, egentlig ikke". Jeg gjorde faktisk ikke det, jeg gruet meg til stillheten skulle bli overtatt av masse lyd, til at barna krabbet på meg som noen gærninger som ikke kan få nok av mammaen sin. Jeg kjenner det hadde vært godt med én dag til uten dem og at helgen gikk alt for fort.

Venninnen min reagerte med sjokk og mente jeg var utakknemlig og at det var noe feil med meg.

Jeg mener at man fint kan elske barna sine, men samtidig kunne ønske man fikk enda mer egentid.

Må man på død og liv savne ungene sine og bare leve for dem? 

Anonymkode: 86f0e...303

Deilig med fri fra ungene, men jeg foretrekker likevel å ikke være så langt unna de. Koser meg mer om de er 20 min unna enn om jeg reiser langt vekk.

Anonymkode: 64bea...b28

[Snedig]

Kjenner meg ikke igjen i venninnen din, hverken for meg selv eller for omgangskrets med små barn. En helg med barnefri unner vi hverandre, og aldri har jeg hørt noen spørre om de savner ungene. Og det har absolutt ikke noe med at man ikke liker å tilbringe tid med barna sine, men å få litt ro og avkobling er nødvendig i en hektisk hverdag. 

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor og har en sjelden gang barnefri på helg. Det er vannvittig deilig, og da savner jeg egentlig ikke barnet mitt. Men hvis jeg reiser bort, selv om det bare er en time unna, får jeg fysisk vondt i hjertet og kjenner en intens trang til å reise nærmere. Så jeg kan gjerne ha barnefri, bare han ikke er mer enn 2 km unna meg 😊

Anonymkode: b7503...024

[AnonymBruker]

Man må ikke, men for meg er deg unaturlig å ikke gjøre det. Jeg savner de , de betyr ikke st jeg ikke har et selvstendig liv 🙄

Anonymkode: 398ac...928