Introvert og bli «presset» til å være sosial når man ikke vil

[AnonymBruker]

Ble kjent med en jente i fjor som jeg egentlig likte godt å være med. Jeg fortalte henne tidlig at jeg var introvert og at det ikke skulle så mye til før jeg ble sliten, og at jeg ofte måtte spare, fordele og planlegge energien min ganske mye for at jeg ikke skulle bli sliten. Jeg sa det til henne i forbindelse med at hun av og til spurte veldig fort etter vi hadde vært sammen, om vi skulle møtes igjen. Noen ganger også samme dag. Virket på meg som hun hadde forståelse for det. Følte jeg kunne si nei uten dårlig samvittighet, for jeg ble uansett med på ganske mye siden jeg følte meg forstått av henne.

Men så her for litt siden virket hun irritert. Det var en spesifikk aktivitet jeg hadde måttet si nei til å bli med på, hun hadde vel spurt to ganger. Så skulle hun på den aktiviteten igjen og jeg sa at jeg dessverre ikke kunne bli med. Fordi aktiviteten innebærer å måtte være sammen med ganske mange ukjente mennesker over mange timer, det innebærer ganske høyt støynivå, og jeg vet at jeg hadde fått nok og vært helt utslitt etter kanskje en time. Dette sa jeg også til henne. 

Men hun sendte sånne stikk om at et vennskap handler om å gi og ta, og at man ikke alltid kan være med på kun det en selv synes er gøy osv. Fikk det liksom til å høres ut som at jeg kun har mottatt, men jeg har virkelig gått ut av komfirtsonen for å være med henne tidligere. Selv på dager jeg helst egentlig hadde hatt lyst til å sitte hjemme på sofaen, alene, med en lydbok på øret. Jeg tror ikke hun forstår det. 

Endte hvertfall med at jeg ble så tynget av dårlig samvittighet så jeg ble med. Bare for å i ettertid slippe det med at jeg bare tar og er mottaker i vennskapet. 

Og det gikk jo som det måtte gå, og kanskje verre enn jeg hadde trodd. Jeg ble sliten etter kort tid, klarte ikke henge med i samtalene, måtte ut å trekke frisk luft veldig ofte. Hodet mitt ble bare tyngre og tyngre og jeg var så sliten. På slutten orket jeg ikke engang trekke på smilebåndet når noe sa noe morsomt eller sa noe hyggelig til meg. Jeg hater virkelig når jeg blir sånn, men bruker jo også å holde meg hjemme sånn at folk slipper å måtte forholde seg til meg når jeg har så lite å by på. 

I stedet for å få takk for at jeg omsider ble med på dette, var venninna mi opprørt på veien hjem. Hadde jeg ikke kost meg? Hvorfor hadde jeg sett så sur ut? Hørtes ut som jeg hadde ødelagt for henne ved å være sånn siden jeg kom med henne og var venninna hennes. Jeg var så sliten ar jeg orket ikke si så mye akkurat da, sa jeg ikke visste helt osv. 

Men nå kjenner jeg at jeg begynner å få nok. Føler jeg har prøvd å få henne til å forstå mange ganger ved å beskrive for henne og forklare hvordan jeg er, fungerer og blir som introvert. Og så får jeg bare dritt tilbake og hun får meg til å føle meg som en dårlig venn. 

Burde jeg bare avslutte dette her? Bør jeg stå opp for meg selv og gjøre det klart for henne at jeg IKKE er en dårlig venn men at vi tydeligvis har forskjellig begrep på hva vennskap er? At hun ikke forstår hva jeg mener? 

Eller er det ikke noe vits å prøve i det hele tatt og bare la henne tro hva hun vil om meg? 

Dere andre som er introverte og som kjenner dere igjen, hva ville dere gjort om dere var i samme situasjon?

Anonymkode: 702db...2a0

[AnonymBruker]

Jeg hadde slått opp😂Evt parterapi! dere høres mer ut som et par enn veninner😁

Anonymkode: 951e5...144

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det kanskje kan være greit å ta det opp med henne på en måte der du hverken gir uttrykk for at det er noe galt med deg selv eller mer henne. Dere er bare ulike og har ulike forventninger i er vennskap.

Du er ikke en generelt dårlig venn, men du er kanskje en dårlig venn for henne, ikke sant? Fordi hun trenger noe annet enn du kan gi, og så blir hun opprørt og du opprørt. Du kan jo si akkurat det - at dere har ulike forventninger, og at du ikke orker at dere skal gå rundt å skuffe hverandre hele tiden. Da er det bedre å ikke treffes. 

Din venninne har jo rett i at det gjelder å gi og ta i et vennskap. Men det gjelder dere begge. Her høres det jo kanskje ut som dere rett og slett er for ulike til å ha et godt vennskap som fungerer for dere begge. Skal det fungere må dere begge klare å ta hensyn til den andres behov, og kunne møtes på midten. 

Anonymkode: 06109...adb

[AnonymBruker]

Det høres ut for meg som det er mer enn å være introvert som skaper problemer for deg. 
Sosial angst feks? 
Jeg tror du skal prøve å oppsøke hjelp for å finne ut hva som gjør at du blir så sliten og utilpass av å være sammen med andre, gjerne i litt større grupper.  
En må jo fungere både i jobb og sosialt 

Anonymkode: dc48a...176

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det høres ut for meg som det er mer enn å være introvert som skaper problemer for deg. 
Sosial angst feks? 
Jeg tror du skal prøve å oppsøke hjelp for å finne ut hva som gjør at du blir så sliten og utilpass av å være sammen med andre, gjerne i litt større grupper.  
En må jo fungere både i jobb og sosialt 

Anonymkode: dc48a...176

Hvorfor har du behov for å diagnostisere ts med sosial angst? Det er helt vanlig å bli sliten i hodet av større grupper mennesker og mye lyd/støy når man er introvert. 
 

Jeg har for eksempel ingen problemer med å snakke med fremmede mennesker eller ta ordet i en forsamling på jobb, men poenget er at når arbeidsdagen er over har jeg behov for å lade alene etter å ha bablet i vei en hel arbeidsdag. 

Anonymkode: 3fcc4...fee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor har du behov for å diagnostisere ts med sosial angst? Det er helt vanlig å bli sliten i hodet av større grupper mennesker og mye lyd/støy når man er introvert. 
 

Jeg har for eksempel ingen problemer med å snakke med fremmede mennesker eller ta ordet i en forsamling på jobb, men poenget er at når arbeidsdagen er over har jeg behov for å lade alene etter å ha bablet i vei en hel arbeidsdag. 

Anonymkode: 3fcc4...fee

Jeg har kjenner folk som har sosial angst , og hva de har fortalt om hvordan det føles. 
Jeg har også hatt en periode med det mens jeg hadde det litt tungt og vanskelig for en tid tilbake. 
Jeg har aldri vært introvert, men å være sammen med mye folk når en har sosial angst er slitsomt og en vil unngå folk i utover korte perioder. 
Det du forteller om å ta ordet i en forsamling og alt der , og behovet for fred etterpå har vel lite med å være introvert ? 
Det har med å være sliten etter en arbeidsdag der en har brukt mye engasjement , og trenger hvile 

Anonymkode: dc48a...176