Erfaring med ustabil barnefar?

[AnonymBruker]

Noen som har erfaring med ustabil barnefar? 

I perioder vil han ikke ha samvær. Andre perioder vil han det om jeg er med. Brått er han verdensmester og takler alt alene. Ved neste samvær er det tilbake til å måtte ha hjelp. 

Ved sykdom takler han ikke å ha barnet. Spesielle ting rundt oppfølging, samtaler på helsestasjonen, barnehage og lege går bare på meg. 

Han kan være høyt oppe å ha så mye energi og da vet jeg at barnet har det bra og får det fint på samvær. En annen periode er han lavt igjen å ligger bare på sofaen. I blant er jeg innom å ordner hus, klær og barnet mitt. 

Nå har det vært konstant depresjon og angst på far i 5 måneder. Han henger da på meg som om jeg skal være hobbypsykolog og en assistent for hans liv. 

Jeg har vært på helsestasjonen for å få råd, fikk til svar at det kanskje må være slik en periode til far har det bedre. Men dette var jo greia i vårt forhold, livet styres etter hans humør. 

En periode er vi gode venner og er en god støtte for hverandre, dvs jeg hjelper han og han viser ekte takknemlighet. En annen periode er jeg bare luft. I blant får jeg samtaler om at barnet fortjener bedre enn han og at han ikke vil ha samvær mer. Dagen etter er samtalen glemt bort fra hans kant. 

Jeg vet aldri hvor jeg har han. Humøret skifter ofte, men som regel er han grinete. På disse 5 mnd har samværet fungert ca 30% av gangene. Om han har samtaler med andre instanser så snakker han de rundt og alt blir henlagt. 

Noen råd?

Anonymkode: efa9e...799

[AnonymBruker]

Moren til mine barn er ustabil.  Hun fikk diagnosen ADHD da vår yngste var 1 år.  Det er snart 10 år siden, og i disse årene har hun fartet fra det ene forholdet til det andre.  I single-periodene hører jeg ikke et ord fra henne, eller hun forteller meg at hun er så deppa at hun ikke kan ha barna hos seg.  Når hun går inn i fast forhold, er det viktig for henne å vise at hun er "den gode mor".  Da klager hun på meg, og forteller ny partner at jeg nekter henne samvær.  

Jeg valgte å ta alt som det kom.  Har for lengst innsett at hennes samvær med barna aldri kommer til å bli stabilt.  Etter et brudd lovet hun barna at hun aldri mer skulle flytte, men være i byen.  Et halvår etter flyttet hun til den andre siden av landet fordi hun forelsket seg i en mann der.  Etter dette har barna forstått at sånn er det bare.  

Så kanskje det rette for deg også er å ta ting som de kommer?

Anonymkode: 03fbc...e8f