Er det mulig å skilles uten å ødelegge barna?

[AnonymBruker]

Ja, jeg lurer 😔

Fordi jeg er så innmari ulykkelig, og har lyst til å skilles. Har tenkt på det lenge, men det som holder meg tilbake er tanken på barnet mitt. H*n er 10 år og lyset i livet mitt. Hjertet mitt knuses hver gang jeg tenker tanken på å bryte opp familien, og at h*n må ha to hjem. Så leser jeg forskning om at skilsmisse påvirker barn så negativt, og at de får problemer med relasjoner når de selv blir voksne og sånne ting.
 

Samtidig får jeg helt panikk av tanken på å bli der jeg er. Senest i dag gikk jeg meg en tur og underveis i turen begynte jeg å fundere på om det er enklest om jeg døde i en ulykke for da ville han også bli lei seg men i det minste ville det ikke vært min feil 😔😔 Og det er helt absurd, og jeg innser selv hvor sykt det er men det føles så håpløst. Fordi mannen min er ikke slem, han er snill og grei og ingen rundt oss kommer til å forstå. Inkludert mine foreldre som er veldig glad i ham. Så jeg blir stående igjen som slemmingen her. Men jeg elsker ham ikke og kommer aldri til å gjøre det. Vi lever i samme hus og samarbeider, men det er alt. Hva kan jeg gjøre? Klarer jeg å holde ut til h*n blir voksen? 

Anonymkode: 95b22...ce0

[AnonymBruker]

Det beste for barn er jo å leve med foreldre som er glad i hverandre, bryr seg om hverandre, og har et godt samspill. 

Det verste for barn er nok å daglig se foreldre som ikke har det bra sammen, det er ikke et godt forbilde på noen som helst måte. 

Midt mellom dette er jo alternativet å ha foreldre som er lykkelige, selv om de bor hver for seg, og samarbeider godt. 

Anonymkode: 7e1b8...a3f

[AnonymBruker]

Jeg ble skilsmisse barn som 1 åring. Så aldri min far igjen. Fikk ny pappa da jeg var 3-4 år og har han den dag i dag også. 
Jeg hadde en flott oppvekst med snille og gode foreldre. Jeg manglet absolutt ingenting.

Allikevel visste jeg jo at jeg hadde en annen pappa. Dette fikk jeg vite ganske tidlig av mamma så ingen andre slarvekjærringer skulle komme mamma i forkjøpet. Det var noe i meg sim manglet og selv i dag vet jeg ikke helt hva det er jeg mangler. Nå er jeg snart 50.

Jeg vil ikke på noen som helst måte møte min egen far. Aldri ønsket det. 
Allikevel trur jeg skilsmissen til mamma og min biologiske far har gjort noe med meg. Jeg blir ikke kvitt følelsen av å mangle noe i livet mitt.

Anonymkode: 2de6a...b43

[Scoops]

Her var det absolutt for det beste for barna, de fikk det så mye bedre etter vi gikk fra hverandre 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at barn kan takle det helt fint, men det kommer an på hvordan foreldrene er.. Samarbeider de godt? Er det mye drittsnakk om den ene fra den andre..? Om begge foreldrene setter barna først, bryr seg og deltar i hverdagen til barna, begge følger opp ungene med skole/bhg etc, så tror jeg det vil gå fint. 

Anonymkode: 13df9...d5a

[AnonymBruker]

Jeg var på et kurs om barn og samvær og der sa de at de som mestrer 50-50% får barn nesten uten «skilsmissesymptomer».

Anonymkode: 19c75...402

[AnonymBruker]

Du kan kanskje holde ut til hun blir tenåring da, da kan hun selv bestemme hvor mye hun vil bo hos hvem?

Dette går bra TS.

Det du kan gjøre nå, er å feks leke masse med barnet ditt, i stedet for å fokusere på hvordan du har det vanskelig. Hun er fortsatt i den alderen der hun vil leke, og når du leker med henne, føler hun seg elsket og sett av deg. 

Og som noen andre sier, så greier dere kanskje å fortsette å bo sammen og være feks venner? Men at dere begge er klar på at dere er følelsesmessig "ferdig" noen deler på hjem, feks.. Du er en god person, og din mann er også snill og god, så dere vil nok greie å løse dette på en fin måte for alle som er involvert.

 

Anonymkode: 65001...512

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan man skilles uten at barna tar skade 😊

Det kommer nesten utelukkende an på de voksne og hvordan de håndtere dette.

Anonymkode: ebe93...776

[AnonymBruker]

Jeg ble (ufrivillig) skilt og det var lenge en stor sorg og bekymring for hvordan det skulle gå med barna, men det har med tiden gått bra med dem. Jeg har dog klokketro på at det avhenger mye av hvordan foreldrene håndterer bruddet og veien videre hvor man må samarbeide. Jeg var knust, men jeg viste aldri barna mine følelser for far og det at han omtrent umiddelbart fant seg en ny.. det har ikke vært lett og det er en stor og sinnsykt viktig oppgave å ivareta barn i et samlivsbrudd.  Jeg har svelget mange kameler og jeg har helt bevisst lagt vekt på å vise barna at jeg og far ikke er uvenner. 

Men, sett i etterkant, så ser jeg at bruddet var riktig for meg også selv om det ikke føltes sånn der og da. Jeg tror kanskje mange, særlig oss kvinner(?), blir i et dødt eller dårlig forhold fordi vi tenker på barna. Og barna er virkelig hele mitt hjerte. Jeg har snakket med venninner som har opplevd det samme. 

Jeg ønsket mer enn noe annet å gi dem den typiske kjernefamilien. Dette er kjempevanskelige avgjørelser og vanskelig å råde deg til det ene eller det andre. Mange som mener at voksne skal legge lokk på hva de føler og sette barna først. Men vi voksne er bare mennesker vi også og man må regne med at barn kan plukke opp når mamma eller pappa (eller begge) ikke har det bra. Selvfølgelig bør man legge en innsats i å redde forholdet, men det er jo ikke alltid det hjelper. Har du noen å snakke med om dette? Og har du åpnet det til mannen din om hva du går å føler på? 

Anonymkode: d907c...642

[AnonymBruker]

Det har gått veldig fint med mine barn i hvert fall. Eksen og jeg bor nære hverandre og samarbeider bra, snakkes stadig, er innom hverandre, bytter dager ved behov osv. Så lenge begge vil det beste for barnet, går det fint. Det er det nest beste etter å vokse opp med begge foreldre, og langt bedre enn å vokse opp med ulykkelige foreldre som krangler.

Eneste jeg har tenkt er at jeg skulle ønske jeg ventet et år eller to. Mitt yngste barn var 9 og er følsom og sensitiv. Var forståelig nok veldig lei seg de første månedene og trengte å sove med oss og slikt. På den tiden bodde barna fast i huset og vi voksne flyttet til og fra, noe jeg anbefaler sterkt det første halvåret-året! Ville nok vært litt lettere å håndtere for mitt barn i 11-12 års alderen, men det gikk seg til og nå går det helt fint altså. Jeg var på randen slik som du TS, og jeg fikk det mye bedre etterpå.   Mannen min var også "snill", særlig utad, men jeg fikk ikke være meg selv. Det kan jeg nå, og etter vi skiltes har jeg aldri vært irritert på barna mine, noe jeg kunne være den siste tiden sammen eksmannen fordi jeg ikke hadde det bra. Her er det god stemning og det er utrolig koselig.

Anonymkode: 2d37f...337

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var på et kurs om barn og samvær og der sa de at de som mestrer 50-50% får barn nesten uten «skilsmissesymptomer».

Anonymkode: 19c75...402

Det er ikke min erfaring. Man kan ikke alltid gå ut fra at alle barn vil bo 50/50. Det er ikke de voksne bare som skal mestre det, det er barn som kan slite mye. Vi ble skilt da barna var 10 og 13. Yngste har ikke klart å bo 50/50 og ble til slutt hørt på dette. Det ble en enorm belastning med å flytte frem og tilbake selv om vi som foreldre inngikk avtale om 50/50. Det ble endret til annenhver langhelg. 

Anonymkode: 26a46...e3a

[AnonymBruker]

Barna tar mere skade av å se foreldre i et dårlig forhold uten kjærlighet enn å ha skilte foreldre

Anonymkode: 1f8f6...78c

[Tradegy]

Oftere enn ikke, så blir man i mange år på overtid. I gjennomsnitt, syv år for kvinner. Menn går gjerne ikke før de har en annen å overlappe med. 

Så det er ikke skilsmisse i seg selv, som er skadelig. Det er jo all dårlig kamuflert miskommunikasjon, øredøvende stillhet/bråk og generelt dårlig stemning.  Alt dette samlet, er i sum mye mer belastende enn to hjem. 

Man burde være sitt ansvar bevisst når alt føles feil. Om så, ta enesamtaler hos en terapeut, og få hjelp til å gå. ❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Selvsagt tar barn skade av en skillsmisse. MEN: Alle blir ikke langvarig (eller kronisk) skadet. 

Anonymkode: 62f62...581

[Gjest T-AA]

En skilsmisse får store negative konsekvenser for barna. Så det er viktig å tenke seg om.

[AnonymBruker]

Grunnen til at barn kan skades av skilsmisse er konfliktene og utryggheten som oppstår i etterkant. Hvis du vil forebygge det, så gjør du hele prosessen så udramatisk og rolig og forutsigbar som mulig. 

 

Anonymkode: 69d7d...e65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du kan kanskje holde ut til hun blir tenåring da, da kan hun selv bestemme hvor mye hun vil bo hos hvem?

Dette går bra TS.

Det du kan gjøre nå, er å feks leke masse med barnet ditt, i stedet for å fokusere på hvordan du har det vanskelig. Hun er fortsatt i den alderen der hun vil leke, og når du leker med henne, føler hun seg elsket og sett av deg. 

Og som noen andre sier, så greier dere kanskje å fortsette å bo sammen og være feks venner? Men at dere begge er klar på at dere er følelsesmessig "ferdig" noen deler på hjem, feks.. Du er en god person, og din mann er også snill og god, så dere vil nok greie å løse dette på en fin måte for alle som er involvert.

 

Anonymkode: 65001...512

Hun? 

Anonymkode: 0954d...551

[AnonymBruker]

Ble skilt da barnet var 3 år. For å redde barnet og meg fra av psykopat. Fortalte aldri barnet hvordan faren var, men han skjønte det selv da han ble voksen. Uten tvil det beste for barnet, og for meg. Har levd i et stabilt forhold med ny mann i over 20 år, uten noen problemer. Barnet mitt og bonusbarnet mitt er veldig nære og glade i hverandre. 

Anonymkode: 262ad...b1e

[AnonymBruker]

T-AA skrev (1 time siden):

En skilsmisse får store negative konsekvenser for barna. Så det er viktig å tenke seg om.

Ja, det er mye bedre å være i ett kjærlighetsløst forhold, og være ulykkelig kun for barnets del.....
Hva er egentlig ett kjærlig forhold? Det har jeg aldri sett og lært meg... Ett vennskapelig forhold ja, men ikke ett lykkelig og kjærlig. Men jeg vet hvordan det ser ut å leve på en løgn. 

Jeg fikk vite det i voksen alder... Men det er skikkelig kult å vite at de holdt sammen kun for min del, og at de ikke fikk sjansen til å finne lykke, kun for min del...  
Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg stjal deres lykke, og jeg skulle så virkelig inderlig ønske at de kunne ha vært lykkelig, noe de hadde vært om jeg bare ikke hadde vært i livet deres... 

Anonymkode: 75d21...5cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Grunnen til at barn kan skades av skilsmisse er konfliktene og utryggheten som oppstår i etterkant. Hvis du vil forebygge det, så gjør du hele prosessen så udramatisk og rolig og forutsigbar som mulig. 

 

Anonymkode: 69d7d...e65

Men er dette fakta? Eller synsing? For alt jeg leser av forskning om dette sier det motsatte. Riktignok er en god prosess utrolig viktig for at det skal gå greit. Men å bryte opp hele grunnmuren i barna sitt liv er virkelig en enorm krise for dem. Familien og hjemmet er hele verden for små barn. Snakker da om et hjem som er trygt og godt, og der foreldrene ikke skader hverandre psykisk eller fysisk. Da er det jo åpenbart best å skilles. Men jeg mistenker at disse "faktaene" om at skilsmisse er bedre for barna enn at foreldrene ikke har det supert sammen, kommer av at vi voksne trenger å tro på det selv. Hvis vi tok inn over oss hva det betyr for barna, blir det for mye å bære. 

Anonymkode: 1190e...ad6