Forskjellsbehandling - når mentale utfordringer slår ut fysisk?

[AnonymBruker]

Har gjort meg noen tanker etter å ha lest endel her på forumet og lurer på om det bare er jeg som sitter igjen med dette inntrykket?

Virker som om det et slags hierarki når det kommer til hvordan folk ser på mennesker og hvordan deres mentale utfordringer/vonde opplevelser slår ut.

Har man anoreksia så får man automatisk sympati, tilbud om hjelp, omsorg, forståelse fra verden rundt. Personen som er rammet er selvfølgelig syk og fortjener all oppbacking som kan oppdrives. De som ikke skjønner det er i beste fall uvitende og i verste fall uten empati.

Blir man rusmisbruker er man også selvfølgelig syk, rus og de problemene som naturlig nok følger er et resultat av traumer/dårlige opplevelser og personen fortjener selvfølgelig all mulig støtte, hjelp, forståelse og tilgivelse. De som ikke skjønner det er i beste fall uvitende og i verste fall uten empati.

Mens en person som ender opp med å overspise og derfor blir alvorlig overvektig blir møtt på stikk motsatt måte. Har du traumer sier du? Nei det er bare en unnskyldning du bruker for å kunne være lat. Misbruk i oppveksten, kanskje det, men ingen unnskyldning for å ikke ta seg sammen. Er jo bare å spise mindre og bevege seg mer.

 

Hvorfor har det blitt sånn? Hva er det som gjør den ene sykdommen mer "verdt" enn den andre?

Anonymkode: 13e88...18b

[AnonymBruker]

God refleksjon! Jeg har tenkt på noe av det samme. Når man ser programmer på tv om mennesker med ekstrem overvekt så har de fleste en barndom med grusomme opplevelser som har forårsaket overspisingen. 

Anonymkode: 315d3...f13