Hvordan være en god mor for barnet mitt?

[AnonymBruker]

Jeg har hele livet vært et krevende barn i min mors øyne. Jeg kan bare huske at jeg har fått kjeft for alt, gjennom hele barndommen og ungdomsårene. Alt jeg har gjort og sagt har vært feil. Jeg har også vært ekstremt krevende og vanskelig og full av energi og vilje. 

Moren min har hele veien sagt at hun håper jeg får et barn som meg, så jeg får kjenne på hvor vanskelig hun hadde det som mor til meg. 

Nå har det skjedd! Førstemann er i følge min mor lik meg, på en flekk! Nekter å sove, er viljesterk, gir kraftig beskjed og gir seg ikke før ting har gått som barnet vil... og det er bare 10 mnd 😅 Moren min ler stadig når hun ser hvor lik barnet mitt er meg "endelig får du kjenne på hvordan jeg har hatt det", "hehe, jeg vet akkurat hvordan det er", "ja, slik var du også, så du har ikke noe å klage på" osv, osv. Jeg føler at Moren min ELSKER skadefryd og godter seg over at vi har fått et barn som er likt som det jeg var.

Jeg personlig er ekstremt glad for at dette barnet har kommet til akkurat oss. Selv om barnet "krever" mye, føler jeg at vi takler det fint, klager ikke og har det veldig bra. Jeg er glad for at barnet klarer gi beskjed og uttrykke behovene sine. Det vil jo komme godt med.

Problemet er at jeg er så redd for at barnet skal bli sett på som krevende og utfordrende og møte mye motstand. Jeg er så redd for å gå i samme fellen som Moren min og bare kjefte. Personlig hatet jeg barndommen min, følte aldri jeg ble hørt og sett. Jeg følte alt jeg gjorde var galt og gikk alltid rundt med en klump og bekymret meg for hva jeg klm til å få kjeft for. For jeg skjønte det sjeldent selv

Det er det siste jeg ønsker for mitt barn! Jeg lurer så oppriktig på hvordan jeg skal klare å være en god mor for barnet mitt, og hvordan jeg kan unngå at barnet sitter med skamfølelse over seg selv for enhver tid.

Det som også er vanskelig er at jeg ser allerede at andre dømmer barnet vårt, fordi det er "så mye". Vennepar av oss sitter å kommenterer at de aldri hadde orket å ha det slik som oss. At de er glad deres barn ikke lager så mye lyd og er så viljesterk. Det føles så sårt, for jeg sitter allerede med en følelse av at barnet mitt ikke passer inn fordi det er for mye 

Jeg føler at det er viktig at jeg allerede starter nå, slik at jeg kan forberede meg og ha gode verktøy i bunnen. Det siste jeg ønsker er at barnet mitt skal vokse opp i et hjem med mye kjefting og negative kommentarer. 

men det er vanskelig når alle er imot, kommer med kommentarer om at jeg skjemmer bort barnet, allerede må starte med konsekvenser og ikke gi etter. Jeg personlig trodde ikke man kunne skjemme bort er barn på 10 mnd! Jeg tror jo at det å være tilstede og gi respons på barnets signaler er med på å gi trygghet og god tilknytning.

 

Anonymkode: 1068f...426

[AnonymBruker]

Bare det at du klarer å reflektere rundt dette gjør deg til en god mor! ❤️ 

Jeg har selv ikke blitt sett på som vanskelig i barndommen, men husker mest kjeft og negative kommentarer fra min mor. Jeg har hele veien vært opptatt av å snu slik at jeg ikke ender med å bli slik som henne. 

Fortsett å gjør som du gjør, men sørg for at barnet etterhvert får grenser å forholde seg til. Hva er greit og hva er ikke greit, og hvorfor (de begynner å forstå mer fra 2-3 år). 

Har selv også fått et barn som er «krevende», hun oppfører seg ikke alltid pent, hun tar mye plass og er svært høylytt. Men hun er klar over rammene og grensene for oppførselen sin, samt får grundige forklaringer dersom hun gjør ting som går ut over andre. 

I vår kommune har vi et lavterskeltilbud som kalles PMTO, der man kan få veiledning i foreldrerollen og bekreftelse på at det man gjør er riktig og best for barnet. Jeg synes det har vært verdifullt!

 

Anonymkode: c9a36...b42

[PM75]

Dette fikser du med din gjennomtenkte holdning! Aktive barn er ofte tidlig ute med å oppdage ting, ta kontakt, prøve ut osv. Bruk dette som en fordel i sosiale sammenhenger og skryt av alt barnet gjør bra. Og du - jeg er enig, man kan ikke skjemme bort barn for mye med kjærlighet og omsorg ❤️

[fru Alving]

Alle barn på ti måneder er vel krevende på sin måte. Det høres ut som om du har tenkt mye på hvilke ting ved egen oppvekst du ikke ønsker å gjenta og det er flott. Kanskje du ville hatt godt av å snakke med noen om oppveksten din, det høres jo ut som om forholdet til din mor er litt komplekst. Da tenker jeg på at hun har en sånn skadefryd over at du har fått et barn som ligner på deg(dine ord)

Tror det er viktig å huske på at dette barnet ikke er deg og du er ikke din mor. Dere har et helt ferskt liv sammen med alle muligheter. Barnet er ikke dømt til å gjenta noe som har skjedd i en tidligere generasjon, samtidig så trenger kanskje barnet og andre ting enn du gjorde.

Det at venner reagerer på at barnet er aktivt synes jeg er litt utidig, vi må slutte å sammenligne barn og sette de i bås på den måten. det kan nemlig og bli selvoppfyllende. Det er noe du kanskje kan tenke litt på.

Bare vær fornøyd med barnet ditt, skryt av at det er tidlig ute, aktivt og våkent. Kvikke barn trenger gjerne utfordringer også, så forsøk å finne aktiviteter som barnet kan få bryne seg på og oppleve mestring ved.

Jeg er sikker på at du er en god mor for ditt barn!

Endret 26. februar 2023 av fru Alving

[AnonymBruker]

Jeg ser bare positive ting med å være sta og viljesterk. Ungen min er viljesterk, uredd og nysgjerrig. Kan selvfølgelig være krevende, men det er krevende med sjenerte, innesluttet og redde barn også. Syns det er fantastisk å se at barnet mitt danser høylytt og uredd inn i nye situasjoner. H*n er ikke redd for å stå opp for seg selv, og tar ikke imot dritt fra andre. Lærer du barnet ditt å være god mot andre, respektere regler og vanlige sosiale koder, så gjør det overhodet ingenting om man har en "stor" personlighet. Barn og oppdragelse er krevende uansett. 

Anonymkode: 4dd38...a50

[AnonymBruker]

Cos kurs

Anonymkode: c5478...257

[Gjest WhisperingWind]

Tja. Jeg var et ekstremt viljesterk, stå og hissig unge. Med det visste jeg også hvordan jeg responderte på forskjellige metoder når voksne snakket til meg. 

Kjefting, snakke over hodet mitt, trusler osv funket ikke. Det satt bare fyr på meg. Jeg trengte en som var rolig, konsekvent, sterk og trygg. Ikke at jeg fikk det så jeg var en kamp. 

Men med min unge så er det utrolig lite problemer. Jeg snakker og kommuniserer med han. Jeg er streng, konsekvent og kjører hardt på forutsigbarhet, struktur og rutiner. Jeg har jobbet steinhardt med å lære han å regulerer følelsene da han har enormt temperament, akkurat som meg. 

Vi inngår kompromiss og møtes på halvveien der det funker så han føler at han har en stemme og faktisk har noe å si. Han er et lite menneske som trenger veiledning og trygghet. Ikke et uvitende dumt barn som jeg føler mange foreldre tenker. Jeg husker fremdeles episoder fra jeg var 4 år der jeg følte meg totalt oversett fordi jeg "bare var et barn". Sånt provoserte meg voldsomt. 

Klart, nå er din bare 10 mnd så er jo fremdeles kategori baby, men stahet, vilje og temperament kan bli en stor styrke om man hjelper barnet med disse egenskapene. 

Ungen min blir latterlig raskt fort god i ting pga denne viljen og staheten. Han kunne bli skikkelig forbanna når han ikke fikk ting til, men med å jobbe igjennom det og la han innse at alle synes noe er vanskelig, men da må vi puste, ta et steg tilbake og så finne løsninger, noe han begynner å bli skikkelig god på i en alder av 7.

Så tenk på deg og dine egenskaper og følelser. Om ungen er lik deg. Hvordan hadde du ønsket å bli møtt? 

Endret 26. februar 2023 av WhisperingWind