Savner jeg eks-mannen eller er jeg ensom?

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i 8 år, og har 3 barn sammen. Etter at tredjemann kom har vi ikke klart å finne tilbake til romantikken igjen. Han har vært overveldet og totalt skjermavhengig. Det har ført til mye forakt da stell av barn og hus har vært overlatt til meg, og jeg har vært utrolig sliten. Vi har vært i parterapi, men han var ikke motivert til å delta ordentlig når vi var der. Han har også ofte vært amper mot meg og barna, noe som har fått meg til å miste respekten for ham.

Så da ble det slutt sent på høsten. Jeg kom meg på noen datingapper i jula og traff en jeg likte. Da min eks fant ut det fikk han panikk. Han sier han "våknet" og bestilte terapi til seg selv og sluttet å spille. Han bønnfalt meg om å tilgi ham og gi ham en siste sjanse. Men jeg ville ikke gi slipp på han nye.

Nå har eksen flyttet og vi samarbeider bra. Det var en lettelse da han dro, men vet ikke om det var pga selve ham eller konfliktene/stemningen mellom oss. Det med "han nye" har dabbet av, og nå lurer jeg på om jeg savner eksen eller om jeg bare er ensom. Stemningen er mye lettere enn før, og han er mer tilstede når han er sammen med barna. Tør jeg stole på at eksen har forandret seg? Er det mulig å finne tilbake til følelsene igjen og "glemme" det som har vært? Eller er jeg bare sliten og ensom og trist for at kjernefamilien er oppløst? Noen med lignende erfaringer? Noen som har klart å finne tilbake igjen?

Anonymkode: ca1f6...3d5

[AnonymBruker]

Det er mulig. Men dere bør vel finne litt ut av hva som skjedde mellom dere og hvordan ting skal bli bedre? 

Anonymkode: a9e90...c7a

[Rotehodet]

Ingen her kan svare deg på om eksen har forandret seg. Selv om mange vil prøve overbevise deg om dette har de svaret på. 

[AnonymBruker]

Mine foreldre var separerte fra jeg var 6 mmd i ca 8 måneder. Min far fant ut at han ønsket seg familielivet mer enn partyliv med «gutta». I år feirer de gullbryllup så en liten pause for 48 år siden var det som skulle til for å redde deres forhold. Veldig individuelt, men kan jo være verdt et forsøk. 

Anonymkode: ae0e1...f54

[AnonymBruker]

Eksen har flyttet? Til en annen by, da mener du? Eller ut av felles bolig?

Dere kan jo prøve å tilbringe litt tid sammen med ungene som venner. Se litt på om han tar initiativ til å ta seg av ungene mer enn den gøye delen. At han har måttet ta seg av ungene uten deg etter bruddet kan jo ha ført til at han så hvor mye du faktisk gjorde, og at han innser hvor urettferdig han har vært mot deg.

Du vil gjerne merke om følelsene kommer tilbake. Men ta det rolig. Ikke flytt sammen med en gang. Date litt først. Og hvis dere flytter sammen, og det glir inn i gamle uvaner, så kan dere jo prøve å ha fullt ansvar for hus og barn annenhver uke, så er han ihvertfall nødt til å droppe mobilen annenhver uke for å få tid til alt.

Anonymkode: 1622c...4ff

[Hjelpsom]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Du vil gjerne merke om følelsene kommer tilbake. Men ta det rolig. Ikke flytt sammen med en gang. Date litt først. Og hvis dere flytter sammen, og det glir inn i gamle uvaner, så kan dere jo prøve å ha fullt ansvar for hus og barn annenhver uke, så er han ihvertfall nødt til å droppe mobilen annenhver uke for å få tid til alt.

Anonymkode: 1622c...4ff

Tror også dette er et godt råd. Dere har barn dere ikke vil gi håp. 

 

1 hour ago, AnonymBruker said:

Tør jeg stole på at eksen har forandret seg? Er det mulig å finne tilbake til følelsene igjen og "glemme" det som har vært?

Det kan bare du vite. Hvis du har sett at han har endret seg og har vært sånn en stund nå og du har troa på at det kan vare så må du bare stole på det. Man kan få tilbake følelsene igjen, den harde biten er å "glemme" det som har vært. Da må dere legge inn en felles innsats og prate dere gjennom det og deretter legge det på hylla for alltid.

Hvis du merker at han er på vei til å gli tilbake til gamle uvaner så kan det være lurt å gi han et ballespark så han våkner opp igjen

[Bombasi]

Tror sjansen er ekstremt stor for at det er ensomheten som skaper dragning mot eksen nå, og ikke fordi du ønsker han tilbake. 

Du savner ikke han. Du savner noen. Og du "dyrker" savnet av eksen fordi han er den du har de gode minnene fra, han er deg nærmest og han er "lettest" tilgjengelig for deg. 

Det er faktisk et helt vanlig fenomèn. Problemet er at mange tror det er eksen de savner, men så var det egentlig ensomheten og tomheten som var grunnen. 

Det positive er at du er helt bevisst på dette fenomènet, og at du har skjønt at det er stor sjanse for at det er ensomheten som snakker til deg.

Tror du må bruke denne bevisstheten til å se framover, og ikke bakover.

[Andro]

Jeg landet på at det ikke egentlig var eksen jeg savnet, men den jeg skulle ønske at han hadde fortsatt å være.
Han ble til en annen på slutten av forholdet, og jeg måtte konkludere med at det var ikke noe jeg hadde innvirkning på- I motsetning til din eks ville ikke min gå i terapi, hverken alene eller sammen med meg. Så jeg måtte gi slipp, selv om han strittet imot.
Det er større håp for at dere kan finne tilbake til hverandre, for han viser motivasjon til å endre adferd og ta vare på dere.
Kanskje dere skal ta noen samtalerunder sammen? Evaluere bruddet og sjekke ut om det er verdt å gi det en sjanse til?

[Hjelpsom]

4 minutter siden, Bombasi said:

Tror sjansen er ekstremt stor for at det er ensomheten som skaper dragning mot eksen nå, og ikke fordi du ønsker han tilbake. 

Du savner ikke han. Du savner noen. Og du "dyrker" savnet av eksen fordi han er den du har de gode minnene fra, han er deg nærmest og han er "lettest" tilgjengelig for deg.

Du kan ha et poeng der, har tenkt litt i de banene selv. de siste ukene. Merkelig det der, man er ensom og tenker stort sett på de gode minnene og undertrykker de vonde eller triste. Litt sånn som at det aldri regnet på sommerene når du var liten, det var sol og moro hele sommeren

 

[AnonymBruker]

Du er ensom fordi du ikke har andre ting i livet ditt som er morro. Fokuser på å gjøre ditt eget liv bedre istedet for å forsøk og sette plaster på såret med en samboer.

Anonymkode: 2807c...7c3

[Bombasi]

Useless skrev (1 minutt siden):

Du kan ha et poeng der, har tenkt litt i de banene selv. de siste ukene. Merkelig det der, man er ensom og tenker stort sett på de gode minnene og undertrykker de vonde eller triste. Litt sånn som at det aldri regnet på sommerene når du var liten, det var sol og moro hele sommeren

 

Ja, nettopp, ensomhet får en til å fokusere utelukkende på det positive som man har mistet og ikke lenger har, på bekostning av det negative. En overdrevent romantisering. Som igjen skaper mer ensomhet. 

Jeg hadde det likens med min eks. I starten gikk det veldig bra, men etterhvert kjente jeg på savnet etter eksen. Kosen, stemningen, nærheten og alt det intime mellom oss. Jeg trodde dette var kjærlighetssorg i kombinasjon med en slags nyforelskelse i henne, men etter å ha summet meg i lang tid fant jeg ut at jeg egentlig var blitt rammet av ensomhet. Jeg savnet ikke henne, men noen, der hjernen dro meg mot henne fordi det var der minnene av det som var roten av ensomheten stammet fra. Og jeg hadde overromantisert både henne og det vi hadde noe voldsomt underveis. Jeg hadde nesten skapt meg en løgn jeg gikk rundt og dyrket på, bare fordi ensomheten hadde tatt så voldsomt over.

Så tenk litt på det alle. Det er ikke alltid du lider av kjærlighetssorg og det er ikke alltid eksen du savner, selv om du tror det, men det er ensomheten som banker deg i skallen. Og det er langt ifra slik at går du tilbake til eksen, så blir alt bra. Nei, fordi du har overromantisert det du savner at det å gå tilbake til eksen sørger for å sende deg inn i en gedigen skuffelse. På ny. 

[AnonymBruker]

Jeg kjente litt på det, enda jeg kommer fra et skikkelig "skakk-kjørt" forhold. 

Hadde anbefalt og ikke date så fryktelig mye jeg. Heller fokusere litt mere på deg selv, bruk tiden din her inne om du blir litt ensom istedenfor å "jage" menn på dating apper. 

Ta litt rom for deg selv. Gi deg selv omsorg og tid. Det har du nok ikke hatt på mange år ? 

Jeg har begynt å ta dager hvor jeg gjør så lite som overhodet mulig. Gjør litt yoga, mediterer. Peeler hud, og oljer hår. Har på ansikts maske og nyter alene-tid. 

Trener, hører på musikk og danser for meg selv. 😂 Inviter venninner på middag osv. 

Det er ganske mye du kan bruke tiden din på. Utforsk den.. 

Og ja, for de fleste foreldre så skal det ganske mye til før man til slutt går. Ikke helt glem det da. 

Men, du må bare ta tiden til hjelp. Du burde ikke gå tilbake fordi at du er ensom i hvert fall. Så derfor bli vandt med å ha mer tid for deg selv. 

Anonymkode: 99e02...bc2

[Hjelpsom]

20 minutter siden, Bombasi said:

Så tenk litt på det alle. Det er ikke alltid du lider av kjærlighetssorg og det er ikke alltid eksen du savner, selv om du tror det, men det er ensomheten som banker deg i skallen. Og det er langt ifra slik at går du tilbake til eksen, så blir alt bra. Nei, fordi du har overromantisert det du savner at det å gå tilbake til eksen sørger for å sende deg inn i en gedigen skuffelse. På ny. 

Nå var det jeg som ble forlatt, så jeg kan ikke gå tilbake til eksen 🤕 Hadde dyp kjærlighetssorg og følte enorm ensomhet og skam pga ting som ble sakt til meg. Men har ingen illusjoner om at alt var fantastisk, vi hadde det ille de siste månedene. Men tankene om de gode stundene vi hadde, familieferiene på de faste plassene og de gangene vi virkelig koste oss sniker seg inn i hjernen som en svulst med en gang man blir alene. Og når man drar til plasser der man var sammen og hadde positive familieopplevelser så får man en klump i magen.  
Tror ikke det er så enkelt som å fylle livet med nye ting, det skal mye fyll til å fylle alle hullene. Man husker jo alt det negative også, spesielt tidlig etter et brudd. Selv så heiv jeg meg rett på match for å kompansere, det var ikke noe sukkesess, det var alt for tidlig 😝

Men er ikke helt enig at man trenger å bli skuffet om man finner sammen igjen. Jeg ble separert første gangen etter 4 år, og vi fant sammen igjen og var sammen i 18 år til og produktet av det ble vår sønn som er det viktigste i livet vårt 🤗💗

[AnonymBruker]

Vi slet fra jeg ble gravid uplanlagt, og til leeenge etter mini ble født. Det var krangling, han bidro lite, jeg følte at jeg gikk fra å være voksen alene til å ha 2 unger. Han også satt mye på skjerm, på et annet rom, mens jeg holdt hus i orden, ammet, tok baby og ordnet det meste annet. Det var helt jævlig. 

Han flyttet ut når barnet vårt var 6 måneder, og vi har hatt dårlig stemning mer eller mindre hele veien. Så tror jeg mynten ramlet på plass for ham for et halvt års tid siden. Han har jobbet jevnt og trutt for å bli mer tilstede for ungen, og meg- og jeg prøver å gi det en ny sjanse. Men det er mye grums å jobbe seg gjennom, det er ikke gjort på et kvarter å bare "komme over" alt, men vi kommuniserer mye bedre med hjelp av de rundt oss, og vi får jo se da. Men jeg synes de andre her gir gode råd angående det å se an over tid, har han gjort reelle endringer, er han der når ungen(e) trenger det og ikke bare når det er gøy? Gradvis nærmere er nok best, vi har gjort det litt slik og jeg kan endelig si at konfliktnivå og innsats fra begge sider begynner å bli både levelig og rettferdig. Håper du finner ut av det, det er tungt både å splitte opp familie og det å ikke vite hva som er rett følelsesmessig:)

Anonymkode: e9fc4...587

[Hjelpsom]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Hadde anbefalt og ikke date så fryktelig mye jeg. Heller fokusere litt mere på deg selv, bruk tiden din her inne om du blir litt ensom istedenfor å "jage" menn på dating apper. 

Denne er jeg helt enig i, for min del så har det å henge her inne og kunne dele og skrive om egne opplevelser og gi "råd" ut fra egne opplevelser vært medisin for sjelen (Tenk det, en mann som henger på KG 😇) Eksen lo av meg 😂

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Men, du må bare ta tiden til hjelp. Du burde ikke gå tilbake fordi at du er ensom i hvert fall. Så derfor bli vandt med å ha mer tid for deg selv. 

Nei å ville gå tilbale for at man er ensom er nok ikke noe fast grunn til å bygge opp noe nytt på. Man trenger et bedre fundament en det. Men å bli vant med til å ha mere tid for seg selv er ikke så lett, er lett å kjede seg alene 🥱

[Hjelpsom]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Gradvis nærmere er nok best, vi har gjort det litt slik og jeg kan endelig si at konfliktnivå og innsats fra begge sider begynner å bli både levelig og rettferdig

Av nyskjerrighet. Hvordan gjorde dere det? I mitt tilfelle så gikk det fra prøve å være venner etter bruddet med godt samarbeid over til total crash mellom oss og nå prater vi knapt med hverandre. Det er som å utkjempe en krig der vi begge ligger i skyttergravene på hver side og hver gang vi prøver å kommunisere ender det galt, mens sønnen vår er i ingenmannsland. Han er ikke påvirket ennå, men er redd for at det kan påvirke han etterhvert om ikke vi foreldre klarer å vokse opp.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har vært gift i 8 år, og har 3 barn sammen. Etter at tredjemann kom har vi ikke klart å finne tilbake til romantikken igjen. Han har vært overveldet og totalt skjermavhengig. Det har ført til mye forakt da stell av barn og hus har vært overlatt til meg, og jeg har vært utrolig sliten. Vi har vært i parterapi, men han var ikke motivert til å delta ordentlig når vi var der. Han har også ofte vært amper mot meg og barna, noe som har fått meg til å miste respekten for ham.

Så da ble det slutt sent på høsten. Jeg kom meg på noen datingapper i jula og traff en jeg likte. Da min eks fant ut det fikk han panikk. Han sier han "våknet" og bestilte terapi til seg selv og sluttet å spille. Han bønnfalt meg om å tilgi ham og gi ham en siste sjanse. Men jeg ville ikke gi slipp på han nye.

Nå har eksen flyttet og vi samarbeider bra. Det var en lettelse da han dro, men vet ikke om det var pga selve ham eller konfliktene/stemningen mellom oss. Det med "han nye" har dabbet av, og nå lurer jeg på om jeg savner eksen eller om jeg bare er ensom. Stemningen er mye lettere enn før, og han er mer tilstede når han er sammen med barna. Tør jeg stole på at eksen har forandret seg? Er det mulig å finne tilbake til følelsene igjen og "glemme" det som har vært? Eller er jeg bare sliten og ensom og trist for at kjernefamilien er oppløst? Noen med lignende erfaringer? Noen som har klart å finne tilbake igjen?

Anonymkode: ca1f6...3d5

Kjenner meg igjen. Jeg valgte å la være å date og lot eksen være. For meg var det bedt å lære å trives alene. 

Anonymkode: d0efc...886

[AnonymBruker]

Useless skrev (14 timer siden):

Av nyskjerrighet. Hvordan gjorde dere det? I mitt tilfelle så gikk det fra prøve å være venner etter bruddet med godt samarbeid over til total crash mellom oss og nå prater vi knapt med hverandre. Det er som å utkjempe en krig der vi begge ligger i skyttergravene på hver side og hver gang vi prøver å kommunisere ender det galt, mens sønnen vår er i ingenmannsland. Han er ikke påvirket ennå, men er redd for at det kan påvirke han etterhvert om ikke vi foreldre klarer å vokse opp.

Det tok lang tid, og vi har meglet mye både med våre respektive foreldre, og hos familierådgiver i kommunen. Han bor langt unna opprinnelig, så det har vært 1-2 mnd mellom hvert besøk. Han kom hit og jeg bodde hos mine foreldre mens han var hos oss med barnet, eller jeg dro til ham og hans familie med barnet. Jeg gjorde det veldig tydelig at jeg strakk meg for at han og barnet skulle være sammen; men at jeg til gjengjeld ikke ville ha krangling og "dritt" fra ham. Det har vært skikkelig lavmålskrangling her også, krig som du kaller det heh- og vi har begge måttet justere egoet kraftig. Vi ga hverandre rett og slett mye tid alene i stedet for å tvinge oss til å tilbringe tid sammen etter lang tids konflikt. For meg ga det meg luft i hodet til å skille hva som er viktig og hva som bare var irritasjon over å gå og tråkke med en jeg hadde begynt å mislike - for ham ga det tydeligvis sjansen til å skjønne hva han går glipp av når vi ikke er familie. En periode samarbeidet vi kun om barnet, han så at jeg var en snill men sliten mamma og at det var delvis hans skyld.

En del av meg tror nok også at det gikk opp for ham hvor lite det egentlig skal til for at han både har bedre kontakt med ungen sin, og får egentid og ha det hyggelig med den han elsker. Og det er nok ikke så gjevt å være singel kar heller.. 

Vi begynte med å gjøre hyggelige ting sammen i kortere intervaller. Dro på julemarked med mini, en tur til vennepar med barn, iblant dro vi uten barnet og spiste middag, vi så på familiefilm sammen - ting der vi hadde noen timer med fokus på hyggelige ting. Etter hvert fikk han ansvar for å ta initiativ med barnet på egenhånd, og så dro vi på ferie sammen. Jeg vet ikke hvor "pedagogisk" denne metoden har vært, men jeg har hele veien sagt "hit men ikke lenger", mens han har ønsket å være kjærester igjen. Etter et halvt års tid med lite konflikt har jeg sagt vi kan prøve igjen og jeg ser hans gode sider. Det er nok en daglig kamp for ham å ikke zone ut foran skjermen, men han blir ikke sur og jeg sier fra på en OK måte.

Det er jo veldig avhengig av at mannen ønsker å ha et liv i virkeligheten, med familie, og ha et aktivt forhold til både barn og partner tenker jeg. Hvis han "vil" det, men velger spilling/tid alene så er ikke premissene tilstede. Da har han aktivt valgt bort de tingene, det er ingen av oss som kan få i pose og sekk. Det irriterte livet av meg at han skyldte på meg fordi jeg var den som ba ham dra liksom, når han mentalt sett aldri hadde vært her i utgangspunktet. De tingene der må man slippe, det nytter ikke å gå og gnage på ting som har vært. Samtidig tenker jeg at om det har vært mer i gjære, tillitsbrudd eller alvorlige hendelser så må man ta det med FVK eller terapi så man kan få det ut for hverandre i en setting der det ikke bygger opp til 3. verdenskrig:)

Anonymkode: e9fc4...587

[Hjelpsom]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det tok lang tid, og vi har meglet mye både med våre respektive foreldre, og hos familierådgiver i kommunen. Han bor langt unna opprinnelig, så det har vært 1-2 mnd mellom hvert besøk. Han kom hit og jeg bodde hos mine foreldre mens han var hos oss med barnet, eller jeg dro til ham og hans familie med barnet. Jeg gjorde det veldig tydelig at jeg strakk meg for at han og barnet skulle være sammen; men at jeg til gjengjeld ikke ville ha krangling og "dritt" fra ham. Det har vært skikkelig lavmålskrangling her også, krig som du kaller det heh- og vi har begge måttet justere egoet kraftig. Vi ga hverandre rett og slett mye tid alene i stedet for å tvinge oss til å tilbringe tid sammen etter lang tids konflikt. For meg ga det meg luft i hodet til å skille hva som er viktig og hva som bare var irritasjon over å gå og tråkke med en jeg hadde begynt å mislike - for ham ga det tydeligvis sjansen til å skjønne hva han går glipp av når vi ikke er familie. En periode samarbeidet vi kun om barnet, han så at jeg var en snill men sliten mamma og at det var delvis hans skyld.

En del av meg tror nok også at det gikk opp for ham hvor lite det egentlig skal til for at han både har bedre kontakt med ungen sin, og får egentid og ha det hyggelig med den han elsker. Og det er nok ikke så gjevt å være singel kar heller.. 

Vi begynte med å gjøre hyggelige ting sammen i kortere intervaller. Dro på julemarked med mini, en tur til vennepar med barn, iblant dro vi uten barnet og spiste middag, vi så på familiefilm sammen - ting der vi hadde noen timer med fokus på hyggelige ting. Etter hvert fikk han ansvar for å ta initiativ med barnet på egenhånd, og så dro vi på ferie sammen. Jeg vet ikke hvor "pedagogisk" denne metoden har vært, men jeg har hele veien sagt "hit men ikke lenger", mens han har ønsket å være kjærester igjen. Etter et halvt års tid med lite konflikt har jeg sagt vi kan prøve igjen og jeg ser hans gode sider. Det er nok en daglig kamp for ham å ikke zone ut foran skjermen, men han blir ikke sur og jeg sier fra på en OK måte.

Det er jo veldig avhengig av at mannen ønsker å ha et liv i virkeligheten, med familie, og ha et aktivt forhold til både barn og partner tenker jeg. Hvis han "vil" det, men velger spilling/tid alene så er ikke premissene tilstede. Da har han aktivt valgt bort de tingene, det er ingen av oss som kan få i pose og sekk. Det irriterte livet av meg at han skyldte på meg fordi jeg var den som ba ham dra liksom, når han mentalt sett aldri hadde vært her i utgangspunktet. De tingene der må man slippe, det nytter ikke å gå og gnage på ting som har vært. Samtidig tenker jeg at om det har vært mer i gjære, tillitsbrudd eller alvorlige hendelser så må man ta det med FVK eller terapi så man kan få det ut for hverandre i en setting der det ikke bygger opp til 3. verdenskrig:)

Anonymkode: e9fc4...587

Hmm, for min del så prøvde vi å være venner i starten og gjøre enkelte familieting sammen og jeg har lært meg å kvitte meg med sinne og bli veldig glad i å gjøre ting sammen med sønnen min. Vi prater veldig bra sammen og trives godt sammen nå. 

Så krasjet ting totalt. Det er en annen person som spøker i kulissene og som legger seg borti ting og er sjalu på meg og så blir det bare rot og vi kan ikke engang være venner eller samarbeide om gutten vår ordenlig en gang. Forholdet vårt er det punktum for, men når vi nå ikke klarer å kommunisere en gang så blir alt bare fortvilende og sønnen vår blir offeret. 

Det sprakk jo 10 min etter andre mekling og vi ser ikke ut til å komme i dialog igjen. Men for å komme i dialog må vi jo prate sammen, altså sette av tid til rolig prat uten en masse forstyrrelser. Gikk så langt at jeg bestilte ny mekling og etter det så har det vært isfront.

Godt å høre at dere har fått ting til å "fungere" på et vis. Lykke til videre. Heier på at dere skal komme i land 💓

[AnonymBruker]

Useless skrev (10 timer siden):

Hmm, for min del så prøvde vi å være venner i starten og gjøre enkelte familieting sammen og jeg har lært meg å kvitte meg med sinne og bli veldig glad i å gjøre ting sammen med sønnen min. Vi prater veldig bra sammen og trives godt sammen nå. 

Så krasjet ting totalt. Det er en annen person som spøker i kulissene og som legger seg borti ting og er sjalu på meg og så blir det bare rot og vi kan ikke engang være venner eller samarbeide om gutten vår ordenlig en gang. Forholdet vårt er det punktum for, men når vi nå ikke klarer å kommunisere en gang så blir alt bare fortvilende og sønnen vår blir offeret. 

Det sprakk jo 10 min etter andre mekling og vi ser ikke ut til å komme i dialog igjen. Men for å komme i dialog må vi jo prate sammen, altså sette av tid til rolig prat uten en masse forstyrrelser. Gikk så langt at jeg bestilte ny mekling og etter det så har det vært isfront.

Godt å høre at dere har fått ting til å "fungere" på et vis. Lykke til videre. Heier på at dere skal komme i land 💓

Om det er annet i bakgrunnen, en ny partner eller noen som ikke ønsker å se dere lykkes sammen, så er det kanskje ikke rette tiden? Evt må spøkelse på bakrommet få plent beskjed om tre til side så dere får ordne opp for barnet?

Jeg ville ytret ønske om å ta tid fra hverandre og fokusere på å se den andres gode sider; på avstand, frem til det er et felles ønske om å sette seg ned med og rydde litt i rekkene. Se gode sider og ha konstruktive forslag. Jeg leste mye om tilknytning f.eks for å gi perspektiv når far ville ha med poden utenlands alene. Ungen vår har ikke vært uten mamma noen gang; fra et oppdragerståsted og hos de som kan dette, er dette uheldig. Mini er liten og trenger mamma ennå. Jeg tilbyr meg å bli med, og han tror at da er jeg sur hele turen. Det er jeg jo ikke, dette er minner for småtten vår; og jeg er glad i pappaen uavhengig av om det er romantisk eller i evne av at vi deler et barn.

Man må kanskje få ned den der muren og se hverandre som helt enkle mennesker.. med behov, følelser og ønsker. Og at man må slå sine hoder sammen slik så den dere elsker (barnet) får god nytte av alle menneskene rundt:)

Kanskje, hvis det sprakk så fort, så må dere ha noen veiledende regler for diskusjoner og fremme dem punktvis og diskutere der. Ikke dra inn ting som har skjedd/kan skje, men se på hva som er mulig å bli enige om og skrive dem ned? Jeg håper dere finner ut av det, det er et kroppslig press som henger over en når man føler at man kjemper for å komme gjennom hverdagen uten å skadeskyte hverandre ❤️ 

Anonymkode: e9fc4...587