Hvordan vite om man fortsatt elsker partneren sin?

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært sammen i mange år, men forholdet har utviklet seg til å bli ganske usunt. Vi prater dårlig sammen, jeg føler meg ikke behandlet bra nok og alt sammen gjør at jeg dessverre føler en del forakt mot samboer og sliter litt med å forholde meg til han på grunn av hans manglende engasjement. Ofte føler jeg rett og slett ikke at bryr seg om meg. 

Nå lurer jeg litt på hva jeg egentlig føler for han. En dag kan jeg føle meg ganske ferdig, så en annen dag kan jeg få dårlig samvittighet for dette, tenke at det jo er oss og at jeg sikkert overdriver det hele.

Men hvordan vite hva jeg egentlig føler? Hvordan vite om jeg fortsatt elsker han?

Anonymkode: 98aa5...ead

[AnonymBruker]

Prøver å forestille hva jeg hadde følt om jeg gikk fra han. Tror jeg både ville følt meg fri og lettet, og et savn og en sorg over han.

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

[AnonymBruker]

Tenker at forakt og kjærlighet et vanskelig å kombinere. Du kan være glad i han, være trygg på han, bryndeg om han. Men å elske han og samtidig kjenne på avsky? Det blir vanskelig. 

Hvis dere ikke har barn involvert ville jeg raskt vurdere å gå, ikke forbli et par ut av vane og trygghetsfølelse.

Har dere barn: kjenn etter om det er en siste rest av vilje i deg til å jobbe med forholdet. Oppsøk parterspeut på familievernkontor? 

Men virker som du har en tydelig magefølelse på hvordan dine følelser for han er. 

Anonymkode: 81f0f...919

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Prøver å forestille hva jeg hadde følt om jeg gikk fra han. Tror jeg både ville følt meg fri og lettet, og et savn og en sorg over han.

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

Jeg tror du har helt rett! Begge deler. 

Anonymkode: 81f0f...919

[Andro]

Dersom folk oppfører seg som om de ikke bryr seg om deg så syns jeg du skal tro på det.
Det går ikke så lang tid før det blir gjensidig heller, og det er dit du har kommet nå. Fortell ham det, og sjekk hvordan han tar det. Blir han irritert så sier det vel sitt?

Det gis ikke ut utholdenhetsmedaljer i forhold, og dersom forhold er dårlige er det bedre å gå enn å dyrke elendighet.
Du blir ikke et bedre menneske av å finne deg i ting. Kanskje tvert imot.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenker at forakt og kjærlighet et vanskelig å kombinere. Du kan være glad i han, være trygg på han, bryndeg om han. Men å elske han og samtidig kjenne på avsky? Det blir vanskelig. 

Hvis dere ikke har barn involvert ville jeg raskt vurdere å gå, ikke forbli et par ut av vane og trygghetsfølelse.

Har dere barn: kjenn etter om det er en siste rest av vilje i deg til å jobbe med forholdet. Oppsøk parterspeut på familievernkontor? 

Men virker som du har en tydelig magefølelse på hvordan dine følelser for han er. 

Anonymkode: 81f0f...919

Ja, du har kanskje rett.

Vi har barn sammen og jeg tenker å gi parterapi et siste forsøk på å redde forholdet.

Jeg kjenner bare at jeg synes det er så vanskelig å sette ord på hva jeg egentlig føler. Er så forvirret over alt akkurat nå. 

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror du har helt rett! Begge deler. 

Anonymkode: 81f0f...919

Hva om jeg angrer om jeg går fra han? Kan jo ikke akkurat bare bli sammen igjen når et barn også blir påvirket av det hele..

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

[AnonymBruker]

Andro skrev (4 minutter siden):

Dersom folk oppfører seg som om de ikke bryr seg om deg så syns jeg du skal tro på det.
Det går ikke så lang tid før det blir gjensidig heller, og det er dit du har kommet nå. Fortell ham det, og sjekk hvordan han tar det. Blir han irritert så sier det vel sitt?

Det gis ikke ut utholdenhetsmedaljer i forhold, og dersom forhold er dårlige er det bedre å gå enn å dyrke elendighet.
Du blir ikke et bedre menneske av å finne deg i ting. Kanskje tvert imot.

Han viser at han bryr seg i form av å sørge for at jeg har det jeg trenger hjemme, før han drar på senvakt (jeg har ikke bil, butikken er et stykke unna). Han viser at han bryr seg i den forstand at om vi er ute å spiser og maten min er kald, snakker han med servitøren og sørger for at det fikses.

Men når jeg prøver å snakke om mine følelser og behov på et dypere plan, viser han ikke at han bryr seg og er lite interessert i å lytte.

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

[Hjelpsom]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg og samboer har vært sammen i mange år, men forholdet har utviklet seg til å bli ganske usunt. Vi prater dårlig sammen, jeg føler meg ikke behandlet bra nok og alt sammen gjør at jeg dessverre føler en del forakt mot samboer og sliter litt med å forholde meg til han på grunn av hans manglende engasjement. Ofte føler jeg rett og slett ikke at bryr seg om meg. 

Nå lurer jeg litt på hva jeg egentlig føler for han. En dag kan jeg føle meg ganske ferdig, så en annen dag kan jeg få dårlig samvittighet for dette, tenke at det jo er oss og at jeg sikkert overdriver det hele.

Men hvordan vite hva jeg egentlig føler? Hvordan vite om jeg fortsatt elsker han?

Anonymkode: 98aa5...ead

Har dere prøvd å ta dere en tur til Fvk og prate med noen som kan hjelpe dere med å prate sammen og lære hverandres språk?

Hvis du begyner å forakten han så nærmer det seg slutten, for da er ikke veien lang før du drar. Det at han ikke bryr seg om deg tror jeg kanskje du må finne ut, ikke alle vi menn er like flink til å vise hva vi egentlig føler og kan virke distanserte. Er det forholdet du tror han mangler engasjement til? 

Det at du ene dagen har dårlig samvittighet og andre dagen føler forakt er vel kanskje normalt. Og da må du ta grep om du er interrest å fortsatt ha et forhold, for han kan ikke ta grep hvis ikke du forteller at du har nådd et bristepunkt. Ville kanskje ikke si at du føler forakt for han, hvis du ikke vil knuse han helt da, det er en av de vondeste tingene å høre. Men det er jo mange andre ord du kan bruker. Du kan jo rett og slett si at ene dage føler du at du ikke elsker han pga av det du føler mangler og andre dager får dårlig samvittighet for det. 

Om du fortsatt elsker han vet jo bare du. Du må tenke på hvorfor du ble sammen med han, og om setter pris på han når ting går bra og ikke som nå. Tenk på om du tror han i det hele tatt er villig til å endre seg.

[Hjelpsom]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, du har kanskje rett.

Vi har barn sammen og jeg tenker å gi parterapi et siste forsøk på å redde forholdet.

Jeg kjenner bare at jeg synes det er så vanskelig å sette ord på hva jeg egentlig føler. Er så forvirret over alt akkurat nå. 

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

Da gjør du det, du har egentlig allerede bestemt deg, for du har håp og vil prøve å se om dere kan bygge opp igjen det du føler du har mistet i forholdet. Det skader jo ikke å prøve. Om du utsetter å forlate han i noen mnd så er jo ikke det noe problem. Hvis du ikke har det forferdelig da, noe som det ikke høres ut som du har.

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva om jeg angrer om jeg går fra han? Kan jo ikke akkurat bare bli sammen igjen når et barn også blir påvirket av det hele..

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

De kommer til å bli glade om det ikke har vært forferdelig hjemme hos dere med skrik og skrål. Barn er utrolig loyale mot familien. Så å finne sammen igjen er ikke noe problem for dem. 

Men går du og dere da bestemmer dere for å bli sammen igjen så ikke involder barna i starten. Bli venner igjen, gå på samtaler på Fvk og bli kjent med hverandre først. Dere kan ha barna med på familieaktiviteter men uten å vise at dere er kjærester. De må ikke få håp før dere er sikre på at dere skal flytte sammen igjen eller gjennoppta forholdet.

[AnonymBruker]

Useless skrev (2 minutter siden):

Har dere prøvd å ta dere en tur til Fvk og prate med noen som kan hjelpe dere med å prate sammen og lære hverandres språk?

Hvis du begyner å forakten han så nærmer det seg slutten, for da er ikke veien lang før du drar. Det at han ikke bryr seg om deg tror jeg kanskje du må finne ut, ikke alle vi menn er like flink til å vise hva vi egentlig føler og kan virke distanserte. Er det forholdet du tror han mangler engasjement til? 

Det at du ene dagen har dårlig samvittighet og andre dagen føler forakt er vel kanskje normalt. Og da må du ta grep om du er interrest å fortsatt ha et forhold, for han kan ikke ta grep hvis ikke du forteller at du har nådd et bristepunkt. Ville kanskje ikke si at du føler forakt for han, hvis du ikke vil knuse han helt da, det er en av de vondeste tingene å høre. Men det er jo mange andre ord du kan bruker. Du kan jo rett og slett si at ene dage føler du at du ikke elsker han pga av det du føler mangler og andre dager får dårlig samvittighet for det. 

Om du fortsatt elsker han vet jo bare du. Du må tenke på hvorfor du ble sammen med han, og om setter pris på han når ting går bra og ikke som nå. Tenk på om du tror han i det hele tatt er villig til å endre seg.

Takk for svar.

Ja, jeg tenker at parterapi er neste.

Jeg har her og der gitt uttrykk i det siste for hvordan jeg har det i forholdet. At jeg føler meg ensom, at jeg føler at vi kun er romkamerater og ikke kjærester lengre, at jeg trenger at vi gjør tiltak for å få det bedre sammen og at jeg ikke føler han er interessert når jeg prøver å åpne opp for samtale, og at jeg er usikker på hvordan fremtiden ser ut for dette forholdet, så lenge ting ikke bedres. 

Responsen er minimal og han sier egentlig svært ingenting. Bare at da må jeg finne ut hva som må til, siden det er jeg som har problemer i forholdet, men jeg synes det er tungt å dra hele lasset alene, når han ikke engang viser litt interesse. 

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

[AnonymBruker]

Useless skrev (3 minutter siden):

Da gjør du det, du har egentlig allerede bestemt deg, for du har håp og vil prøve å se om dere kan bygge opp igjen det du føler du har mistet i forholdet. Det skader jo ikke å prøve. Om du utsetter å forlate han i noen mnd så er jo ikke det noe problem. Hvis du ikke har det forferdelig da, noe som det ikke høres ut som du har.

De kommer til å bli glade om det ikke har vært forferdelig hjemme hos dere med skrik og skrål. Barn er utrolig loyale mot familien. Så å finne sammen igjen er ikke noe problem for dem. 

Men går du og dere da bestemmer dere for å bli sammen igjen så ikke involder barna i starten. Bli venner igjen, gå på samtaler på Fvk og bli kjent med hverandre først. Dere kan ha barna med på familieaktiviteter men uten å vise at dere er kjærester. De må ikke få håp før dere er sikre på at dere skal flytte sammen igjen eller gjennoppta forholdet.

Det er såpass ikke at jeg oppholder meg mest i den andre delen av huset når han er hjemme. Jeg blir mentalt sliten av å være rundt han - særlig i perioder.

Barnet er bare 4 år, så jeg vet ikke hvor mye hun skjønner. Men det får vi ta da om det skulle bli tilfellet. Ønsker bare å skape minst mulig ustabilitet for henne. Vil derfor være veldig sikker i mitt valg, før jeg evt går.

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

[AnonymBruker]

Såpass ille*

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

[Andro]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Men når jeg prøver å snakke om mine følelser og behov på et dypere plan, viser han ikke at han bryr seg og er lite interessert i å lytte.

Dette ble starten på slutten på mitt ekteskap. Han ville ikke snakke, og han ville ikke bli med til rådgivning.
Til slutt satt han det meste av tiden stum i ei anna stue, og var utilgjengelig. Når han ikke ville bli med til samtaler så gjorde han det egentlig slutt. Man kan ikke insitere på å bli i et forhold uten å ville snakke, og samtidig følte jeg meg lite velkommen hjemme. I mitt hus!
Med min historie er jeg så farget av det at jeg er lite nyttig for deg. Jeg tolker det ut fra egenopplevelse.

[AnonymBruker]

Andro skrev (Akkurat nå):

Dette ble starten på slutten på mitt ekteskap. Han ville ikke snakke, og han ville ikke bli med til rådgivning.
Til slutt satt han det meste av tiden stum i ei anna stue, og var utilgjengelig. Når han ikke ville bli med til samtaler så gjorde han det egentlig slutt. Man kan ikke insitere på å bli i et forhold uten å ville snakke, og samtidig følte jeg meg lite velkommen hjemme. I mitt hus!
Med min historie er jeg så farget av det at jeg er lite nyttig for deg. Jeg tolker det ut fra egenopplevelse.

Skjønner, min samboer er faktisk villig til å bli med i samtaler. Litt halvveis negativ til det, men setter seg ikke på bakbena. Har prøvd å forklare han hvor normalt det er og at vi trenger det. Så håper jeg han faktisk blir med når det kommer til stykket.

Her hjemme er det faktisk jeg som går rundt og er litt «taus». Ikke for å straffe han eller være slem, men fordi jeg er så frustrert at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal forholde meg. Kommuniserer selvfølgelig om helt hverdagslige ting og jeg prøver å oppføre meg så normalt som mulig for barnet, men det er vanskelig. Stemningen er liksom litt trykket.

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

[AnonymBruker]

En annen ting er at samboer har ganske kort lunte og blir lett irritert (men går like fort over igjen). Dette særlig mot barnet som kan være litt intens noen ganger, som 4-åringer flest.

I skrivende stund er de ute i garasjen og skal til å fikse noe med motorsaga. Barnet vårt er litt redd for høye lyder og uttrykker dette til samboer. Han responderer med å litt irritert si «det er da over på få sekunder!». Barnet spør om hun bare skal holde seg for ørene, da svarer samboer høyt og irritert «JA» til barnet. 

Slike små situasjoner jeg får vondt av og som gjør at jeg mister litt respekten min for samboer. Utfordringen er at når jeg prøver å ta opp det som skjedde senere når barnet er lagt, er at han ikke husker situasjonen (påstår han hvertfall) og dermed ikke kan svare for seg. Dermed blir det så jeg ofte prøver å si fra litt sånn forsiktig med en gang der og da, selv om barnet er der, men da blir samboer irritert for at jeg «irrettesetter» han». Ogås blir stemningen deretter. 

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

[AnonymBruker]

Føler med deg ts, jeg har det på samme måte. Utrolig frustrende. Vi har startet i parterapi, og det er ganske mye som må endres for at forholdet skal fungere. Men jeg synes det er viktig å gi det en ordentlig sjans. Da vet man at man har gjort alt for å prøve. Jeg trøster meg med at enten så får jeg det bedre sammen med han etter parterapien, eller så må jeg gå og får det bedre alene. Man skal ikke måtte fortsette i et usunt forhold, det drar deg bare ned, sakte men sikkert.

Med det du skriver om at du er usikker på om du fortsatt elsker han, og at du føler på dårlig samvittighet. Jeg tror det er veldig normale følelser i den situasjonen du er i nå. Du skulle sikkert ønske at forholdet fungerte og at du følte det anderledes for ham, derfor får du dårlig samvittighet for at du ikke føler det på den måten. Det er også vanskelig å vite om man fortsatt elsker en person, du er jo sannsynligvis fortsatt veldig glad i han.

Anonymkode: d7dd6...3e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Føler med deg ts, jeg har det på samme måte. Utrolig frustrende. Vi har startet i parterapi, og det er ganske mye som må endres for at forholdet skal fungere. Men jeg synes det er viktig å gi det en ordentlig sjans. Da vet man at man har gjort alt for å prøve. Jeg trøster meg med at enten så får jeg det bedre sammen med han etter parterapien, eller så må jeg gå og får det bedre alene. Man skal ikke måtte fortsette i et usunt forhold, det drar deg bare ned, sakte men sikkert.

Med det du skriver om at du er usikker på om du fortsatt elsker han, og at du føler på dårlig samvittighet. Jeg tror det er veldig normale følelser i den situasjonen du er i nå. Du skulle sikkert ønske at forholdet fungerte og at du følte det anderledes for ham, derfor får du dårlig samvittighet for at du ikke føler det på den måten. Det er også vanskelig å vite om man fortsatt elsker en person, du er jo sannsynligvis fortsatt veldig glad i han.

Anonymkode: d7dd6...3e4

Huff, kjedelig å høre.

Jeg er enig med deg om å gi det et ordentlig forsøk. Det føler jeg at jeg skylder både forholdet og barnet.

Ja, følelsene jeg kjenner på er sikkert helt normalt. Er bare så utrolig forvirrende. Og mange ganger blir jeg usikker på om det er jeg som overdriver, forlanger for mye og rett og slett er problemet. Tviler på min egen dømmekraft. Sikkert litt pga hans måte å respondere på.

Lykke til til dere, håper det ordner seg ❤️ 
 

Ts

Anonymkode: 98aa5...ead

[Hjelpsom]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Responsen er minimal og han sier egentlig svært ingenting. Bare at da må jeg finne ut hva som må til, siden det er jeg som har problemer i forholdet, men jeg synes det er tungt å dra hele lasset alene, når han ikke engang viser litt interesse. 

Skjønner den, men tror jeg kjenner igjen reaksjonsmønsteret hans. Det skulle separasjon for min del for å innrømme for meg selv at vi ikke hadde det bra på slutten av forholdet. Min reaksjons siste tiden før det sprakk var vel mer å isolere meg  selv og late som alt var bra og vi ikke hadde det verre en andre og at det var en fase.

Det kan jo hende han viser interrese om du setter hardt mot hardt og nærmest forlanger at dere gjør noe nå ellers så holder du ikke ut. Det er jo bare å si det rett ut, at det blir samtaler på Fvk ellers så må du gå for din psykes skyld.

7 minutter siden, AnonymBruker said:

En annen ting er at samboer har ganske kort lunte og blir lett irritert (men går like fort over igjen). Dette særlig mot barnet som kan være litt intens noen ganger, som 4-åringer flest.

Har vært der selv også, ble sint for bagateller, og jeg hørte ikke på kona når hun prøvde å forklare meg det, da kunne jeg bli tverr. Vår var 11 år. 

[Hjelpsom]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, følelsene jeg kjenner på er sikkert helt normalt. Er bare så utrolig forvirrende. Og mange ganger blir jeg usikker på om det er jeg som overdriver, forlanger for mye og rett og slett er problemet. Tviler på min egen dømmekraft. Sikkert litt pga hans måte å respondere på.

Tror ikke du skal tvile på din dømmekraft. Hvis han responderer dårlig og det ikke er bra for deg, så har dere jo et problem som bare vil utvikle seg negativt. Om han ikke har innsett det, så har du.