Dårlig til å regulere seg selv, som forelder

[AnonymBruker]

Jeg er den type person og dermed også forelder som er dårlig på selvregulering emosjonelt. Vet at jeg er oppfarende og blir sint og trigget av den minste ting i perioder. Er en god forelder på andre måter og kan ivareta barna emosjonelt når jeg ikke er trigget, sliten eller lignende. Men hva hjelper det når jeg skader utviklingen deres med sinnesutbrudd og andre barnslige reaksjoner andre ganger?

Tror ikke jeg er narcissist som det ofte snakkes om ifm problematikken. Jeg er opptatt av å se hva jeg gjør utenfra men mangler evnen til å endre på det. 

Er oppvokst i lignende situasjon selv der en forelder var uforutsigbar i humøret og oppfarende, overdrevent sinna for ingenting. Mye brøling men ikke fysisk vold. Mener at det går hakket bedre med meg siden jeg reflekterer over det jeg gjør og ser etter hvordan jeg kan endre meg.

En lei variasjon fra forrige generasjon var at det snappet så for meg at jeg ble en annen person et par år, etter en traumatisk hendelse. Da var jeg helt utilgjengelig emosjonelt og kjente lite tilhørighet til barna, begikk forsøk på sm, og hadde lite kontakt med realiteten. Tror det kan ha påført barna mye mer skade enn hva jeg fikk gjennom jevnt over usikkerhet over flere år. Var ingen store endringer slik jeg har hatt. 

Samtaler på DPS fungerte ikke for meg i det hele tatt, privatpsykolog koster masse penger. Er dette her noe folk bare tenker at får gå seg til? Tenker at barna kommer seg gjennom på noe vis, men er det ikke noe jeg kan gjøre? Å bare begynne å være velregulert tror jeg ikke er noe jeh kan bestemme meg for. 

Anonymkode: ff997...684

[AnonymBruker]

Synes det er bra at du ser disse problemene selv, ikke alle har den selvinnsikten! Nei, narsissist er du nok ikke, de ville ikke sett at de selv var problemet.

Kan jeg spørre hva det var som gjorde at Dps ikke fungerte? F.eks dårlig kjemi, for lite tid etc. ?  Om det var dårlig kjemi kan du jo spørre om ny henvisning, ikke alltid det klaffer første gang. Nå vet ikke jeg hvor du bor, men om du har bosted nær en storby vet jeg at psykologstudenter på profesjonsstudiet har veiledet praksis der de har hver sin pasient og blir veiledet av en utdannet psykolog. Men da må du altså bo i nærheten..dette er helt gratis og varer et semester tror jeg.

Det finnes også en side som heter Litt sint https://www.littsint.no/

Ellers tenker jeg at det er viktig at sinneutbrudd ikke kostes unner teppet med en gang, men at du snakker med barna, sier unnskyld osv..men regner med du gjør dette?

Lykke til!❤️

 

Anonymkode: ddac1...168

[Fionas]

Du må se fremover. Ikke noe poeng å fundere på hvilke skade du kan ha medført. selvbebreidelsen hjelper ikke på humøret. 

[AprilLudgate]

Om både forelder og du har vanskelig med å regulere følelser:

har du blitt utredet for eventuell bakenforliggende årsak?

Dette er ikke vanlig generelt, det pleier jo ha en årsak. 
 

adhd for eksempel. 
 

Men: det du driver med er dessverre skadelig selv om du ikke ønsker ha den atferden.

Jeg synes du skal ta en skikkelig samtale med barna og si at du vet dette påvirker negativt, du prøver å få hjelp fra lege/psykolog - men har enda ikke funnet noe som fungerer.

Si rett ut «jeg klarer ikke regulere følelser, og responderer oppfarende og umodent for en voksen å være».

Trekk frem konkrete eksempler hvor du gjorde dette.

»Husker du den gangen slik skjedde? Da burde jeg jo klart å diskutere vanlig med deg. Men istedet så boblet følelser fullstendig over, og det handler ingenting om deg eller situasjonen - men om at jeg ikke klarer å stoppe helt irrasjonelle følelser jeg ikke vet hvorfor kommer».

Du må være ekstremt tydelig på st det aldri handler om dem - og du MÅ kreve utredning. Dette er skadelig uansett hvor mye man elsker barna sine. Og det synes jeg du skal formidle til ungene dine og. 

Endret 25. februar 2023 av AprilLudgate

[Andro]

Du har selvinnsikt, og det er første steg på veien. Det alene gjør deg til en bedre forelder enn mange andre. Jeg håper at du også kan dele denne selverkjennelsen med dine barn, og beklage at du ikke greier å være den du ser at de trenger.
Det finnes mange opplegg for sinnemestring, og flere familierådgivningskontorer kjører opplæring. Har du spurt på din nærmeste helsestasjon?

Kanskje den laveste terskelen er å ringe Alternativ til vold: 22 40 11 10  
 

https://atv-stiftelsen.no/

[AnonymBruker]

Jeg ville sjekket opp om kommunen din har kurs for foreldreveiledning, gjerne efst (emosjonsfokusert foreldreveiledning). De bruker også å ha en del digitale kurs i regi av f.eks. «Voksne for barn». Sjekk ut hjemmesiden deres for å se om det er noe nyttig i nærmeste fremtid. Husk at det viktigste er hvordan man reparerer skaden etter at en har roet seg igjen!

Anonymkode: efc1a...45a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Synes det er bra at du ser disse problemene selv, ikke alle har den selvinnsikten! Nei, narsissist er du nok ikke, de ville ikke sett at de selv var problemet.

Kan jeg spørre hva det var som gjorde at Dps ikke fungerte? F.eks dårlig kjemi, for lite tid etc. ?  Om det var dårlig kjemi kan du jo spørre om ny henvisning, ikke alltid det klaffer første gang. Nå vet ikke jeg hvor du bor, men om du har bosted nær en storby vet jeg at psykologstudenter på profesjonsstudiet har veiledet praksis der de har hver sin pasient og blir veiledet av en utdannet psykolog. Men da må du altså bo i nærheten..dette er helt gratis og varer et semester tror jeg.

Det finnes også en side som heter Litt sint https://www.littsint.no/

Ellers tenker jeg at det er viktig at sinneutbrudd ikke kostes unner teppet med en gang, men at du snakker med barna, sier unnskyld osv..men regner med du gjør dette?

Lykke til!❤️

 

Anonymkode: ddac1...168

Følte ikke at jeg hadde kjemi med behandler. Journal og samtale stemte ikke overens. Det fantes ingen behandlingsplan, mestringsplan. Ingen verktøy til å takle forskjellige ting. Behandler var opptatt av om jeg gikk på jobb eller ikke. Det gjorde jeg, og da "gikk det bra". I tillegg satte behandler diagnose eupf på meg og fjernet en annen som passet mye bedre. Dette skjedde på noen få samtaler ila to måneder hvor jeg var ganske dårlig emosjonelt. Ble også beskyldt for å ha et drikkeproblem fordi jeg skalv på hendene. Jeg har alltid hatt skjelving i hendene siden jeg var liten. Det ble bare overhørt og en eller annen test for motorikk som fastslo at jeg hadde skjelving på hendene brukes som dokumentasjon på drikkeproblemer i journal. Det at jeg tok en overdose legemidler med alkohol ses også på som bevis på alkoholproblemer 🙈 Jeg prøvde å forklare at alkoholen var der for at jeg skulle sovne med pillene i kroppen, ikke fordi jeg hadde et generelt problem med drikking 😆 Det gikk ikke inn. 

Jeg byttet behandler og denne nye behandleren var en kollega av den andre. Hun kom alltid heseblesende til timer og brukte 1/3 av timen til å vente på at pc program skulle lastes inn. Hun husket aldri hva vi snakket om sist, virket aldri ha en plan på hva vi skulle gjøre med tiden vi hadde. Hadde absolutt ingen verktøy å dele når det gjaldt problemene jeg tok opp. 

Jeg sa til begge behandlere at jeg var redd for å plutselig skifte modus og skade meg selv. Dvs. Selv om jeg hadde en stabil hverdag det året, hvor jeg faktisk gikk på jobb og tok vare på barna, så var jeg emosjonelt frakoblet og kunne ha perioder hvor jeg et par dager følte jeg endret personlighet og gjorde de merkeligste ting ut av det blå. Det kjentes ut som tingene jeg gjorde ikke telte eller var ekte. Da kan man faktisk gjøre hva som helst, man er udødelig, står over lover og regler og bryr seg ikke om hensyn til andre personer... Periodene varte noen timer eller et par dager om gangen og ble alltid avsluttet med en slags plutselig eller gradvis oppvåkning hvor jeg fikk angst, over hva jeg hadde gjort men også bare enorm redsel og dødsangst, og jeg gikk helt i kjelleren. Det har som om en annen person hadde gjort tingene. Og jeg kan ikke styre selv om jeg bytter modus eller ikke. Dette ignorerte begge behandlere. Det finnes flere episoder hvor jeg har gjort farlige ting jeg tar avstand fra og ikke skjønner hvorfor jeg skulle gjøre. 

Helsevesenet har ikke noe mer å bidra med. Kan ikke si at jeg har vært frakoblet på den måten på vel halvannet år nå, så da er jeg vel frisk, men det er ikke slik at alle utfordringer har løst seg opp i lufta. Å opprettholde stabiliteten er hardt arbeid og noen tilbakefall kommer uten at jeg alltid vet hvorfor. Det kan være perioder med depresjoner, resignasjon, likegyldighet, følelseskaldhet... Et litt for langt svar. Men derfor. 

 

Anonymkode: ff997...684