Folk med angst....

[Cata]

Jeg er også delvis enig med trådstarter. På den ene siden så trenger hun ikke forstå den som har angst. Det holder i massevis å respektere at noen har det og handle deretter. Angsten er gjerne så irrasjonell at det er umulig for den som ikke selv lider av det å forstå hvordan det er. Men samtidig tror jeg at alle som har med angstpasienter eller andre psykisk syke må kunne sette foten ned og si "stopp" i blant.

I det øyeblikket man begynner å gå på akkord med seg selv så er det på tide å stoppe og tenke etter og bli enig med seg selv om hvor mye man skal gi etter for den annen parts angst.

Jeg har tidligere hatt angst (som barn) og var delvis en pest og en plage for familien på grunn av alle de tingene jeg ikke torde. Dette var riktignok før begrepet angst var "oppfunnet" så jeg var bare redd for mange merkelige ting. Heldigvis, må jeg vel si, så nektet familien å ta hensyn til alle redslene mine så uten å vite det presset de meg nok inn i en del angstfylte situasjoner.

Angsten har jeg forlengst jobbet meg ut av, men jeg har fremdeles et par plagsomme fobier som av og til gjør seg gjeldende. I situasjoner der jeg kan komme til å få litt panikk på grunn av fobien pleier jeg si fra til dem jeg er sammen med at de ikke må bli bekymret selv om jeg forsvinner en stund. Det er bare fordi jeg må ha en pause fra situasjonen som fremkaller fobien. Jeg ber dem også om bare å late som ingenting og fortsette med det de holder på med. At jeg av og til får småpanikk for noe som ingen andre skjønner noe av bør ikke gå ut over dem.

Dette fungerer stort sett fint og jeg har jevnt over fått positive tilbakemeldinger på dette reaksjonsmønsteret.

[Gjest VillVakkerUng&Yndig]

Jeg er også delvis enig med trådstarter. På den ene siden så trenger hun ikke forstå den som har angst. Det holder i massevis å respektere at noen har det og handle deretter. Angsten er gjerne så irrasjonell at det er umulig for den som ikke selv lider av det å forstå hvordan det er.  Men samtidig tror jeg at alle som har med angstpasienter eller andre psykisk syke må kunne sette foten ned og si "stopp" i blant.

I det øyeblikket man begynner å gå på akkord med seg selv så er det på tide å stoppe og tenke etter og bli enig med seg selv om hvor mye man skal gi etter for den annen parts angst.

Jeg har tidligere hatt angst (som barn) og var delvis en pest og en plage for familien på grunn av alle de tingene jeg ikke torde. Dette var riktignok før begrepet angst var "oppfunnet" så jeg var bare redd for mange merkelige ting. Heldigvis, må jeg vel si, så nektet familien å ta hensyn til alle redslene mine så uten å vite det presset de meg nok inn i en del angstfylte situasjoner.

Angsten har jeg forlengst jobbet meg ut av, men jeg har fremdeles et par plagsomme fobier som av og til gjør seg gjeldende. I situasjoner der jeg kan komme til å få litt panikk på grunn av fobien pleier jeg si fra til dem jeg er sammen med at de ikke må bli bekymret selv om jeg forsvinner en stund. Det er bare fordi jeg må ha en pause fra situasjonen som fremkaller fobien. Jeg ber dem også om bare å late som ingenting og fortsette med det de holder på med. At jeg av og til får småpanikk for noe som ingen andre skjønner noe av bør ikke gå ut over dem.

Dette fungerer stort sett fint og jeg har jevnt over fått positive tilbakemeldinger på dette reaksjonsmønsteret.

←

wow. så utrolig flott. at du har klart å mestre dette. det burde du tenke godt over, og det burde du være veldig stolt av.

du må være veldig sterk.

Og dette reaksjonsmønsteret ditt. Folk er jo forskjellige, og folk reagerer forskjellig, men kunne dette være noe å forslå for mine nære med angst?

eller trår jeg over denne grensen da?

Man vet jo aldri hvor grensen går. For den ene dagen så vil det du skriver fungere, imens den andre dagen, nei da vil det ikke fungere overhodet.

Men det er tydeligvis sånn folk med angst oppfører seg... Og da blir man sliten.

[Gjest Gjesta]

Jeg respekterer at folk har angst. Det er ikke problemet. Mitt problem er at jeg ikke forstår hvorfor jeg ikke får lov til å reagere når jeg hele tiden får andres angstproblemer dytta opp i trynet.

Og når man da i tillegg gir råd etter råd, men hvor de da ALDRI når frem....er det ikke lov å bli oppgitt da?

←

Jeg skjønner deg godt, jeg.

Folk må "ha lov til" å ha angst, akkurat som folk må "ha lov til" å ha kreft eller andre sykdommer. Dette handler faktisk ikke om diagnoser i det hele tatt.

Dette handler om at det finnes mennesker rundt oss som av en eller annen grunn enten ikke ser andres behov og nærhetsgrenser, som ikke respekterer andres grenser, eller som er så egosentriske/egoistiske at de gir blaffen i andre menneskers grenser.

Det er greit å vite at en person har angst, er fysisk syk, er gravid osv, fordi det gir en viss forutsigbarhet, det bidrar til å forklare situasjoner og reaksjoner.

Det er også godt å kunne snakke sammen, kunne snakke om den andres utfordringer. -Og sine egne.

Men likevel: Det finnes mennesker som suger all energi ut av omgivelsene sine. Jeg har noen av disse rundt meg. En har angst, en annen er bipolar, en tredje har en degenerativ (fysisk) sykdom, mens en fjerde aldri blir ferdig med eksen sin, sjøl om h*n har vært skilt i ti år.

Dette handler altså ikke om diagnoser. Det handler om at enkelte personer er så egosentrerte at de ikke ser lenger enn dit nesa rekker. Om en person har angst, så trenger vi faktisk ikke på pakke vedkommende inn i bomull. De aller fleste har bare godt av normal sosial omgang, derunder å respektere andres grenser.

Noen ganger er det eneste som hjelper en solid omgang kjeft i trygge rammer.

[Gjest Varg-Menja]

Helt enig, Varg-Menja. Men jeg synes det er respektløst av trådstarter å komme med at personer med angst er heldige fordi de ikke har kreft. Angst er et stort problem for dem som har det og kan være veldig hemmende i forhold til hverdagen.

←

Det kommer vel an på hvordan man sier det. Jeg har hatt store psykiske problemer selv, og for meg var til stor hjelp da en venn satte dette i perspektiv for meg, ved å si at angst "bare" er tanker som har gått i feil retning, og at det derfor er enkelt å forandre dette selv, i motsetning til feks fysisk sykdom. Dette rådet var ledsaget av noen enkle teknikker for å overvinne sine egne tanker, og har vært til stor hjelp for meg personlig. Men jeg er enig i at man bør være forsiktig med å bagatellisere andres problemer.

[Gjest Piper]

Det er en ting jeg ikke forstår med de folkene som sliter med angst blandt annet.

hvorfor har det seg sånn at vi rundt folk med angst hele tiden må holde ut?

Hvorfor må vi hele tiden støtte, gi godord, muntre opp, høre på de, ja ikke minst...forstå de (noe som er ganske så umulig for en som ikke har angst selv).

Hvorfor er det sånn?

Hvorfor skal folk med angst kunne brøyte seg vei, dytte seg igjennom folkemengden og kjøre på fordi de er psykisk syke?

Jeg ser ingen kreftpasienter som er sånn.

Ja jeg vet. Folk med angst, de er selvopptatte og syke i hodet sitt. Helt greit det, men da burde da folk med angst få kraftig til hjelp burde de ikke? i såfall..mye mer enn hva de får nå til dags. Men dette er egentlig ikke det jeg vil diskutere.

Det jeg vil diskutere er:

Hvorfor må jeg forstå folk med angst? HVORFOR?

Hvorfor er det "ulovlig" og ikke skjønne dem? Hvorfor må man HELE TIDEN se i mellom fingerne når det gjelder folk med angst?

Har noen en forklaring?

←

Bryr du deg om andre mennekser i annehver tråd? I den ene tråden er det viktig å bry seg om andre mennesker, men i denne er det ikke? Hvordan vil du ha det egentlig?

[Gjest Gjest]

hvorfor er det respektløst?

jeg syns det er respektløst av folk med angst å ikke se hvor heldige de er. som faktisk er fysisk friske.

en kreftpasient er jo mest sannsynlig psykisk syk OG fysisk syk.

←

Yes, det skal jeg jammen meg si neste gang jeg besøker min vennine som er innlagt pga schizofreni (som inkluderer angst/tvangstanker osv): "du bør slutte å klage, du har jo tross alt ikke kreft".

Og hvis man blir satt på medisiner kan man få ganske så alvorlige bivirkninger som gjør at man konstant føler seg fysisk dårlig i tillegg til å ha det psyksike å slite med. Min vennine blir tungt medisinert og har fått mange bivirkninger av disse. Dessuten henger selvsagt kropp og sinn sammen. Akkurat som du nevner at en kreftsyk vil begynne å slite med psyken, vil som oftest en psykisk syk få en nedsatt fysisk allmenntilstand.

Det som er viktig å skjønne i forhold til venner som sliter med angst er at de innimellom kan agere irrasjonelt fordi angsten hemmer dem. De kan unnlate å møte til avtaler hvis angsten har overtaket den dagen. Men sykdommen skal ikke være et påskudd for å gjøre akkurat som man vil. Som noen nevner her er det viktig at psyksik syke personer også vender seg til å leve og følge relgene her i samfunnet. Men noen ganger kan man være overbærende, samtidig som man skal kunne stille krav til dem også som man gjør til alle andre.

Ja, det er altfor få ressurser til å hjelpe de som sliter psykisk. Naboen min tok livet sitt mens han sto i kø på å bli innlagt. Det viser jo også at psykiske lidelser også kan være dødelige.

[aline]

du må ikke forstå hva de sliter med, eller at de sliter.

du må heller ikke høre på alle alltid, det ER mulig å si ifra at dette orker jeg faktisk ikke!

dersom du ikke gjør det.

det ER mulig å si ifra om at nå har du kommet med konstruktive tilbakemeldinger SÅ mange ganger, men at uansett hva du sier hjelper ingenting.

Men vær da klar over at de kan trekke seg unna deg, fordi man som syk trenger mennesker rundt seg som er der og som støtter en.

Personlig ønsker jeg å stille opp for mennesker jeg er glad i, når de er syke.

det være seg om de har kreft, angst eller om de har en annen sykdom.

jeg trenger ikke forstå sykdommen for å være der. jeg forstår f.eks. ikke hvordan ett menneske med kreft har det, og håper jeg aldri kommer til å forstå hvordan det er og føles å ha kreft.

om noen jeg brydde meg om fikk kreft, ville jeg likevel valgt å være der for vedkommende, hørt på, støttet og bare vært der. selv om jeg altså ikke klarer å forstå hva de sliter med.

noen snakker mye om sykdommen sin, andre holder det meste for seg selv.

jeg er en av dem med angst som prater endel om det.

jeg forventer overhode ikke at de rundt meg skal forstå hva jeg sliter med, men for meg har det vært viktig å prate om det fordi det er viktig at de rundt meg forstår at det er meg som er problemet dersom jeg plutselig forsvinner eller reagerer sterkt på ting som ikke friske mennesker ville reagert på.

jeg pratet ikke om det i starten, noe som gjorde at familien min ble fryktelig lei seg flere ganger.

når jeg fikk full panikk og måtte dra hjem på 17. mai fordi jeg ikke klarte å ha folk rundt meg, så var det sårt for familien inntil jeg faktisk fortalte dem og fikk dem til å forstå at det ikke var dem eller pga dem.

så jeg prater med det til de fleste jeg omgåes, fordi jeg ikke ønsker at noen skal mistolke mine rare reaksjoner dersom jeg får så ille angst mens jeg er med dem at jeg må gå.

og at folk med angst er heldige....

vel, du bør være fryktelig glad du ikke vet bedre en det ihvertfall, for jeg unner ikke min værste fiende angst.

jeg lover deg, jeg ville heller brukket beinet på ti steder fremfor angsten min.

og angst kan for mange være dødelig, og skadelig.

helt uten å være veldig selvmorderisk, når jeg er som værst på angstfronten så har jeg store kamper for å unngå å løpe ut i veien i mørket forran en bil, eller hoppe ut gjennom vinduet. og det er ikke fordi jeg ønsker å ta livet mitt, men fordi det er så ufattelig jævlig at jeg ikke tror jeg orker særlig mer.

selvskading forstår jeg også, jeg forstår hva som får folk til å skjære seg i stykker, og har selv smerter som gjør at jeg må holde igjen for ikke å rive meg opp i hele ansiktet og halsen med neglene, rive meg til blods.

og jeg sier ikke dette fordi jeg ønsker at du skal forstå angst, eller meg, for jeg forventer overhode ikke det. pris deg lykkelig så lenge du ikke forstår, for da slipper du å leve med det.

men at man er heldig vet enhver med angst at er langt fra sannheten.

psyken kan ta knekken på mange sterke mennesker.

men for mange så er selvopptattheten en del av sykdommen, og tro meg, angst og psykiske lidelser er ganske altoppslukende, dessverre. ellers hadde det vel ikke vært ett problem.

Endret 26. desember 2005 av aline

[Gjest Gjesta]

Aline:

[Ephemera]

Aline:

←

Jeg signerer på denne!

til Aline

Angst er noe av det verste et menneske kan oppleve! Det er faktisk myyyyye verre enn fysisk smerte!!

[Gjest Bellatrix]

Veldig bra, Aline!

[Gjest Betty Boop]

Alina!

[Gjest lurven]

jeg er redd mennesker med angst, vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de

[Gjest Melk]

Angst er noe av det verste et menneske kan oppleve! Det er faktisk myyyyye verre enn fysisk smerte!!

←

Dette synes jeg var vel bombastisk. Som det meste av fysisk smerte, så er angst etter min erfaring ganske relativt, både i hvordan det føles og hvordan det påvirker personen som har det.

[Ephemera]

Dette synes jeg var vel bombastisk. Som det meste av fysisk smerte, så er angst etter min erfaring ganske relativt, både i hvordan det føles og hvordan det påvirker personen som har det.

←

Ja, jeg ser også nå at jeg var vel bombastisk her. Det er vel mer min oppfatning. Selv foretrekker jeg fysisk smerte istedenfor psykisk... men alt er jo relativt og jeg har kanskje ikke opplevd sterk nok fysisk smerte.

[Gjest Carmensita]

Ja, jeg ser også nå at jeg var vel bombastisk her. Det er vel mer min oppfatning. Selv foretrekker jeg fysisk smerte istedenfor psykisk... men alt er jo relativt og jeg har kanskje ikke opplevd sterk nok fysisk smerte.

←

Og det er vel strengt tatt litt vanskelig å sammenligne fysisk smerte med psykisk. Og for de som har så mye angst at de blir fullstendig isolert fra omverdenen, ville sikkert hatt en brukket arm i stedet... Nei, ikke har en det valget og ikke går det an å sammenligne. Angst finnes i like mange former som det er pasienter som lider av det. Noen vil du ikke merke det på i det hele tatt, de som har det verst ser du ikke. Også har du alle de mellom der. Noen liker å prate masse om det, noen ikke. Men at det er en belastende sykdom er det vel ingen tvil om.

Å ta hensyn til en som har angst blir jo akkurat det samme som å ta hensyn til en som f.eks. er diabetiker. Man lager f.eks. en kake som h*n kan spise hvis man har bedt vedkommende tlil kaffe. Har h*n brukket et bein, ja så støtter en vedkommende når det er nødvendig osv.

Så da blir det vel opp til hver enkelt hvordan man opptrer i forhold til mennesker som lider av en eller annen sykdom. For noen er det helt naturlig å bry seg og være støttende, for andre ikke. Og der har vi også alle de mellom der....

[nostalgia]

Godt sagt, Aline - jeg er også helt enig med deg!

[Gjest christineemily]

Hvis alle var utstyrt med en snøskuffe empati hadde vi ikke trengt å ha denne diskusjonen i det hele tatt. Hørt uttrykket "å gå en mil i en annen manns sko..." før?

[nostalgia]

Møt meg

Møt meg i angsten

vær ikke fremmed

alt blir så anstrengt

og uvirkelig da

si det du vil si

så forstår jeg deg bedre

angsten

bor hos meg

men, du vet vel egentlig

at det gjør jo alltid...

også jeg?

A.

[Gjest Gjesta]

Vakkert, Nostalgia!

[agbre]

Jeg kan i perioder slite med angstanfall. Liker ikke å bry andre med det i det hele tatt. Dette er noe jeg må ordne selv. Hvis jeg skriker om det får jeg bare mere angst. Rart, men sant Man må da ikke føle med folk med hverken psykiske eller fysiske skader hvis man ikke vil. Dette er helt og holdent opp til en selv.

Vi har ikke kreft, det er sant,men når et realt anfall kommer så tror vi at vi er i ferd med å dø. Det er ikke særlig godt...

Glem at vi kan være psyke innimellom, men ikke press folk du veit har angst for ting/ situasjoner til å gjennomføre det. Det får fagfolk ta seg av