Har jeg barndomstraumer? Kan noen gi meg råd?

[AnonymBruker]

Hei! Når jeg ser på tiktok om det å bryte ut av gammelt mønster, at atferden vår kan være et tegn på barndomstraumer, så er det ofte at jeg kjenner meg igjen, uten at jeg har vært utsatt for omsorgsvikt eller psykisk vold. Hadde generelt en god oppvekst. 

Derimot er det en del ting jeg husker, og fortsatt opplever i en alder av 32, hvordan kommunikasjonen mellom meg og min mor er. 

Det at jeg er konfliktsky, flink til å tilpasse meg i et rom, empatisk og Peoplepleaser (beklager, vet ikke ordet på norsk). Dette kan visst være et tegn på at moren min var uforutsigbar og plutselig kunne klikke ved å skrike til meg, kjefte og bli sint pga noe hun ikke tålte. Hun klappet til meg en del ganger som barn, husker spesielt den ene gangen rett før skole at jeg begynte å blø neseblod. Det var ikke knyttneve, men jeg ble redd fordet for jeg husker det gjorde vondt. Hun sa aldri unnskyld. Husker jeg ikke alltid torde å spørre om ting fordi hun ble så sur. 

I voksen alder ser jeg at hun ikke klarer å være diplomatisk i samtaler, veldig følsom, tolker det folk sier og konkluderer med ting som ikke er riktig og kan bli nedlatende i måten hun snakker på. Hun kan ikke prates med på et dypere nivå og er veldig sånn "hold maska". Ikke alle er sånn veldig der, og det er helt greit, men samtidig føler jeg at for noen relasjoner strekker man seg litt ekstra. 

Jeg vet at hun kanskje ikke har det så greit inni seg. 

Kan hende jeg er farget av tiktok, men kan oppveksten min bidra til at jeg er ei pyse som ikke tør å stå opp for seg selv? Jeg har ikke bein i nesa, tør sjeldent si ifra og liker ikke å skille meg ut. 

Hva kan jeg gjøre for å ikke gjøre det samme mot mine egne? Ser at jeg allerede tar ting personlig for helt vanlig barneatferd, så jeg trenger litt tips på hvordan jeg kan slutte å ta det personlig? 

Anonymkode: bc417...04e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hei! Når jeg ser på tiktok om det å bryte ut av gammelt mønster, at atferden vår kan være et tegn på barndomstraumer, så er det ofte at jeg kjenner meg igjen, uten at jeg har vært utsatt for omsorgsvikt eller psykisk vold. Hadde generelt en god oppvekst. 

Derimot er det en del ting jeg husker, og fortsatt opplever i en alder av 32, hvordan kommunikasjonen mellom meg og min mor er. 

Det at jeg er konfliktsky, flink til å tilpasse meg i et rom, empatisk og Peoplepleaser (beklager, vet ikke ordet på norsk). Dette kan visst være et tegn på at moren min var uforutsigbar og plutselig kunne klikke ved å skrike til meg, kjefte og bli sint pga noe hun ikke tålte. Hun klappet til meg en del ganger som barn, husker spesielt den ene gangen rett før skole at jeg begynte å blø neseblod. Det var ikke knyttneve, men jeg ble redd fordet for jeg husker det gjorde vondt. Hun sa aldri unnskyld. Husker jeg ikke alltid torde å spørre om ting fordi hun ble så sur. 

I voksen alder ser jeg at hun ikke klarer å være diplomatisk i samtaler, veldig følsom, tolker det folk sier og konkluderer med ting som ikke er riktig og kan bli nedlatende i måten hun snakker på. Hun kan ikke prates med på et dypere nivå og er veldig sånn "hold maska". Ikke alle er sånn veldig der, og det er helt greit, men samtidig føler jeg at for noen relasjoner strekker man seg litt ekstra. 

Jeg vet at hun kanskje ikke har det så greit inni seg. 

Kan hende jeg er farget av tiktok, men kan oppveksten min bidra til at jeg er ei pyse som ikke tør å stå opp for seg selv? Jeg har ikke bein i nesa, tør sjeldent si ifra og liker ikke å skille meg ut. 

Hva kan jeg gjøre for å ikke gjøre det samme mot mine egne? Ser at jeg allerede tar ting personlig for helt vanlig barneatferd, så jeg trenger litt tips på hvordan jeg kan slutte å ta det personlig? 

Anonymkode: bc417...04e

Ser du ikke motsigelsen her? Hva er det du mener er psykisk vold hvis det ikke er psykisk vold å skrike til barnet sitt på det viset? Og hva er fysisk vold hvis det å slå ikke er det?

Anonymkode: b8910...c4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hei! Når jeg ser på tiktok om det å bryte ut av gammelt mønster, at atferden vår kan være et tegn på barndomstraumer, så er det ofte at jeg kjenner meg igjen, uten at jeg har vært utsatt for omsorgsvikt eller psykisk vold. Hadde generelt en god oppvekst. 

Derimot er det en del ting jeg husker, og fortsatt opplever i en alder av 32, hvordan kommunikasjonen mellom meg og min mor er. 

Det at jeg er konfliktsky, flink til å tilpasse meg i et rom, empatisk og Peoplepleaser (beklager, vet ikke ordet på norsk). Dette kan visst være et tegn på at moren min var uforutsigbar og plutselig kunne klikke ved å skrike til meg, kjefte og bli sint pga noe hun ikke tålte. Hun klappet til meg en del ganger som barn, husker spesielt den ene gangen rett før skole at jeg begynte å blø neseblod. Det var ikke knyttneve, men jeg ble redd fordet for jeg husker det gjorde vondt. Hun sa aldri unnskyld. Husker jeg ikke alltid torde å spørre om ting fordi hun ble så sur. 

I voksen alder ser jeg at hun ikke klarer å være diplomatisk i samtaler, veldig følsom, tolker det folk sier og konkluderer med ting som ikke er riktig og kan bli nedlatende i måten hun snakker på. Hun kan ikke prates med på et dypere nivå og er veldig sånn "hold maska". Ikke alle er sånn veldig der, og det er helt greit, men samtidig føler jeg at for noen relasjoner strekker man seg litt ekstra. 

Jeg vet at hun kanskje ikke har det så greit inni seg. 

Kan hende jeg er farget av tiktok, men kan oppveksten min bidra til at jeg er ei pyse som ikke tør å stå opp for seg selv? Jeg har ikke bein i nesa, tør sjeldent si ifra og liker ikke å skille meg ut. 

Hva kan jeg gjøre for å ikke gjøre det samme mot mine egne? Ser at jeg allerede tar ting personlig for helt vanlig barneatferd, så jeg trenger litt tips på hvordan jeg kan slutte å ta det personlig? 

Anonymkode: bc417...04e

Tiktok er ikke bra å følge for noen. Særlig ikke ungdom som lett blir påvirket av andre og reklame. Vær deg sjøl. 

Anonymkode: 5ab5d...55d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ser du ikke motsigelsen her? Hva er det du mener er psykisk vold hvis det ikke er psykisk vold å skrike til barnet sitt på det viset? Og hva er fysisk vold hvis det å slå ikke er det?

Anonymkode: b8910...c4a

Jeg følte ikke at det var så ille når man sammenligner hva andre blir utsatt for, samtidig var jeg kanskje ganske irriterende... Men ville ikke gjort det samme mot mine unger. Jeg kan bli irritert, og har hevet stemmen, men det har alltid vært med en advarsel feks "jeg vil ikke bli streng i stemmen, men det må jeg når du ikke hører" (feks).. 

Anonymkode: bc417...04e

[AnonymBruker]

Du hadde da slettest ikke en generell god oppvekst. Du ble slått, utsatt for vold og som du sier selv, det ble aldri bedt om unnskyldning (reparert). Du ble utsatt for både fysisk og psykisk bold høres det ut som. 

Anonymkode: 33127...f30

[AnonymBruker]

Sitter du virkelig på TikTok og leter etter noe du kan være utsatt for? 

Og du er voksen? 

Det eneste du oppnår er å skape falske minner. Lykke til. 

Anonymkode: 4eef4...93f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sitter du virkelig på TikTok og leter etter noe du kan være utsatt for? 

Og du er voksen? 

Det eneste du oppnår er å skape falske minner. Lykke til. 

Anonymkode: 4eef4...93f

Må føye til, du bør logge av TikTok og heller ta kontakt med fastlege for henvisning til psykiatri. 

Anonymkode: 4eef4...93f

[AnonymBruker]

Bare slutt med tiktok. Du er jo allerede skadd av appen.

Anonymkode: 544c4...d08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Sitter du virkelig på TikTok og leter etter noe du kan være utsatt for? 

Og du er voksen? 

Det eneste du oppnår er å skape falske minner. Lykke til. 

Anonymkode: 4eef4...93f

Hvorfor skriver du på den måten? Hva vil du egentlig oppnå? 

Det er ikke slik at jeg sitter på tiktok og leter etter greier å henge meg opp i, og ja, jeg er voksen. Dessverre var det tiktok og ikke en bok som fikk meg til å stille spørsmålet om barndommen kan ha gjort noe med min atferd som voksen. Om det har noen sammenheng. 

Oppveksten min var bedre enn manges, men samtidig har jeg mange dårlige minner og føler ubehag i flere situasjoner. Lenge før tik tok. 

Anonymkode: bc417...04e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg følte ikke at det var så ille når man sammenligner hva andre blir utsatt for, samtidig var jeg kanskje ganske irriterende... Men ville ikke gjort det samme mot mine unger. Jeg kan bli irritert, og har hevet stemmen, men det har alltid vært med en advarsel feks "jeg vil ikke bli streng i stemmen, men det må jeg når du ikke hører" (feks).. 

Anonymkode: bc417...04e

Det er ikke sånn at man ikke kaller det fysisk og psykisk vold bare fordi noen andre opplever verre vold. Jeg tror nok du trenger å snakke med profesjonelle for det virker ikke som om at du er helt klar over hva du faktisk har blitt utsatt for.

Anonymkode: b8910...c4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hei! Når jeg ser på tiktok om det å bryte ut av gammelt mønster, at atferden vår kan være et tegn på barndomstraumer, så er det ofte at jeg kjenner meg igjen, uten at jeg har vært utsatt for omsorgsvikt eller psykisk vold. Hadde generelt en god oppvekst. 

Derimot er det en del ting jeg husker, og fortsatt opplever i en alder av 32, hvordan kommunikasjonen mellom meg og min mor er. 

Det at jeg er konfliktsky, flink til å tilpasse meg i et rom, empatisk og Peoplepleaser (beklager, vet ikke ordet på norsk). Dette kan visst være et tegn på at moren min var uforutsigbar og plutselig kunne klikke ved å skrike til meg, kjefte og bli sint pga noe hun ikke tålte. Hun klappet til meg en del ganger som barn, husker spesielt den ene gangen rett før skole at jeg begynte å blø neseblod. Det var ikke knyttneve, men jeg ble redd fordet for jeg husker det gjorde vondt. Hun sa aldri unnskyld. Husker jeg ikke alltid torde å spørre om ting fordi hun ble så sur. 

I voksen alder ser jeg at hun ikke klarer å være diplomatisk i samtaler, veldig følsom, tolker det folk sier og konkluderer med ting som ikke er riktig og kan bli nedlatende i måten hun snakker på. Hun kan ikke prates med på et dypere nivå og er veldig sånn "hold maska". Ikke alle er sånn veldig der, og det er helt greit, men samtidig føler jeg at for noen relasjoner strekker man seg litt ekstra. 

Jeg vet at hun kanskje ikke har det så greit inni seg. 

Kan hende jeg er farget av tiktok, men kan oppveksten min bidra til at jeg er ei pyse som ikke tør å stå opp for seg selv? Jeg har ikke bein i nesa, tør sjeldent si ifra og liker ikke å skille meg ut. 

Hva kan jeg gjøre for å ikke gjøre det samme mot mine egne? Ser at jeg allerede tar ting personlig for helt vanlig barneatferd, så jeg trenger litt tips på hvordan jeg kan slutte å ta det personlig? 

Anonymkode: bc417...04e

Adferd er noe alle mennesker/individer har. Og du som person er et objekt av din fortid, arv, milø og oppdragelse har alt å si. Man trenger ikke ha traumer for å få visse karaktertrekk, og hadde du hatt traumer så hadde du visst om det. 
 

Man blir formet av erfaringene man får igjennom livet, noen er mer konfliktsky enn andre - og det kan handle om alt fra hvordan dine foreldre sto opp for seg selv når du var liten, til at du hørte foreldrene dine krangle mye som liten. Og selvfølgelig mye, mye mer. Et menneske er komplekst og vi blir formet av alt vi gjennomgår. Og igjen. Hadde du hatt traumer så hadde du visst om det. 

Anonymkode: 0ca95...637

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Adferd er noe alle mennesker/individer har. Og du som person er et objekt av din fortid, arv, milø og oppdragelse har alt å si. Man trenger ikke ha traumer for å få visse karaktertrekk, og hadde du hatt traumer så hadde du visst om det. 
 

Man blir formet av erfaringene man får igjennom livet, noen er mer konfliktsky enn andre - og det kan handle om alt fra hvordan dine foreldre sto opp for seg selv når du var liten, til at du hørte foreldrene dine krangle mye som liten. Og selvfølgelig mye, mye mer. Et menneske er komplekst og vi blir formet av alt vi gjennomgår. Og igjen. Hadde du hatt traumer så hadde du visst om det. 

Anonymkode: 0ca95...637

Dette var godt å vite, og takk for at du tok deg tid til å svare.

Jeg har egentlig aldri tenkt på dette med hva som forårsaker personlighet og atferd før jeg selv fikk barn og ble "tvunget" til å gå litt i meg selv, og før trodde jeg bare at "man er født sånn, kan ikke noe for det". 

Samtidig disse personlighetstrekkene jeg har ser jeg jo på som en fordel. At jeg er et menneske som er hyggelig å ha med å gjøre, og det er jo positivt. Og at jeg heller kan bli flinkere til å stå opp for urettferdighet og heller se på det som en personlig suksess når jeg greier det.. 

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det er ikke sånn at man ikke kaller det fysisk og psykisk vold bare fordi noen andre opplever verre vold. Jeg tror nok du trenger å snakke med profesjonelle for det virker ikke som om at du er helt klar over hva du faktisk har blitt utsatt for.

Anonymkode: b8910...c4a

Helt ærlig, har jeg ikke tort. Har følt at det er et svik mot moren min og at jeg skal begynne å pirke i såret når det har tørka for lengst.. 

Derimot vil jeg gjerne gjøre tiltak for å unngå å bli sånn mot mine egne. 

Anonymkode: bc417...04e

[AnonymBruker]

Det er ikke så mange som  har en perfekt oppvekst med emosjonelt modne og gode foreldre! De aller fleste har vel en hatt en dårlig oppvekst på et eller annet plan. Husker oppdragelse på 70-80-90-tallet som svært lite fokus på barneperspektiv og emosjonsfokus. Selv blant de som var gode foreldre. 

Anonymkode: 27f98...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette var godt å vite, og takk for at du tok deg tid til å svare.

Jeg har egentlig aldri tenkt på dette med hva som forårsaker personlighet og atferd før jeg selv fikk barn og ble "tvunget" til å gå litt i meg selv, og før trodde jeg bare at "man er født sånn, kan ikke noe for det". 

Samtidig disse personlighetstrekkene jeg har ser jeg jo på som en fordel. At jeg er et menneske som er hyggelig å ha med å gjøre, og det er jo positivt. Og at jeg heller kan bli flinkere til å stå opp for urettferdighet og heller se på det som en personlig suksess når jeg greier det.. 

Helt ærlig, har jeg ikke tort. Har følt at det er et svik mot moren min og at jeg skal begynne å pirke i såret når det har tørka for lengst.. 

Derimot vil jeg gjerne gjøre tiltak for å unngå å bli sånn mot mine egne. 

Anonymkode: bc417...04e

Det er ikke riktig det vedkommende skriver om at man vet det hvis man har opplevd traumer i barndommen. Det er tydelig at vedkommende ikke har utdannelse innenfor dette, og det er derfor du skal være svært forsiktig med å tro på alt folk skriver på et forum. 

Det er vanskelig å unngå at omsorgssvikt går i arv slik det ofte gjør hvis du ikke tør å gå inn i det du har opplevd sammen med en terapeut. 

Anonymkode: b8910...c4a

[Gjest WhisperingWind]

Å bli skreket til, slått og påført trusler er omsorgssvikt. 

Et traume er mer enn å bli misbrukt, skam anket eller sultet. 

Jeg ble utsatt for grov omsorgssvikt. Med psykisk syk mor og et barnevern som ikke så hvordan jeg druknet i systemet så er jeg ikke den personen jeg kunne blitt. 

Det har vært mye sinne, frustrasjon, hat, uro, slite med å la noen komme innpå meg og med å passe inn. 

Utvendig var jeg vakker, sterk, tøff og ikke noe påvirket meg. Jeg hadde masse venner, var populær og var "In" Inni meg raste en storm uten like. 

Det var først da jeg ble godt voksen, mange timer med psykolog for å sortere tanker og følelser at jeg fant en del av meg selv igjen. Frem til da hadde jeg på en maske. 

I dag er jeg ekstremt trygg på meg selv. Og ingenting klarer å vippe meg av pinnen. Jeg er en god og sterk mor. Jeg er alt min mor ikke var. Jeg er ikke redd for å heve stemmen eller være streng. Men jeg kjefter ikke eller mister besinnelsen, selv om jeg fint kan vise at jeg er sint, lei, trist, frustrert, glad osv. 

Men den eneste jeg da virkelig har elsket er ungen min. 

Jeg er ellers en ensom ulv som trives best i eget selskap. Orker ikke masse venner og sosialt. Oppsøker ikke nytt bekjentskap. Jeg kler meg sporty og driver for meg selv i et yrke der jeg møter mye folk og får nok sosialt mht min interesse. Småprat hater jeg. 

Jeg er introvert og hater å være i sentrum. Men skuespilleren i meg som ble formet som barn takler lekende lett å snakke med fremmede og forsamlinger. 

Jeg lurer på hvem jeg hadde vært i dag med en normal og trygg barndom. 

Det er digg å være så trygg som jeg er på meg selv med en god og sunn "Gi faen" holdning. Men jeg unner ingen barn min fortid.... 

Men når du først har opplevd noe vondt og tøft er det en seier den dagen du klarer å snu opplevelsen til noe positivt og en styrke. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hei! Når jeg ser på tiktok om det å bryte ut av gammelt mønster, at atferden vår kan være et tegn på barndomstraumer, så er det ofte at jeg kjenner meg igjen, uten at jeg har vært utsatt for omsorgsvikt eller psykisk vold. Hadde generelt en god oppvekst. 

Derimot er det en del ting jeg husker, og fortsatt opplever i en alder av 32, hvordan kommunikasjonen mellom meg og min mor er. 

Det at jeg er konfliktsky, flink til å tilpasse meg i et rom, empatisk og Peoplepleaser (beklager, vet ikke ordet på norsk). Dette kan visst være et tegn på at moren min var uforutsigbar og plutselig kunne klikke ved å skrike til meg, kjefte og bli sint pga noe hun ikke tålte. Hun klappet til meg en del ganger som barn, husker spesielt den ene gangen rett før skole at jeg begynte å blø neseblod. Det var ikke knyttneve, men jeg ble redd fordet for jeg husker det gjorde vondt. Hun sa aldri unnskyld. Husker jeg ikke alltid torde å spørre om ting fordi hun ble så sur. 

I voksen alder ser jeg at hun ikke klarer å være diplomatisk i samtaler, veldig følsom, tolker det folk sier og konkluderer med ting som ikke er riktig og kan bli nedlatende i måten hun snakker på. Hun kan ikke prates med på et dypere nivå og er veldig sånn "hold maska". Ikke alle er sånn veldig der, og det er helt greit, men samtidig føler jeg at for noen relasjoner strekker man seg litt ekstra. 

Jeg vet at hun kanskje ikke har det så greit inni seg. 

Kan hende jeg er farget av tiktok, men kan oppveksten min bidra til at jeg er ei pyse som ikke tør å stå opp for seg selv? Jeg har ikke bein i nesa, tør sjeldent si ifra og liker ikke å skille meg ut. 

Hva kan jeg gjøre for å ikke gjøre det samme mot mine egne? Ser at jeg allerede tar ting personlig for helt vanlig barneatferd, så jeg trenger litt tips på hvordan jeg kan slutte å ta det personlig? 

Anonymkode: bc417...04e

Dette må du ta med en psykolog. Det finnes ingen quick fix på å bearbeide traumer fra barndommen. Ingen tips kan hjelpe deg, du har inngrodde mønster og ting som trigger deg.

 

Kognitiv psykologi må du oppsøke.

Anonymkode: aa05b...8cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Adferd er noe alle mennesker/individer har. Og du som person er et objekt av din fortid, arv, milø og oppdragelse har alt å si. Man trenger ikke ha traumer for å få visse karaktertrekk, og hadde du hatt traumer så hadde du visst om det. 
 

Man blir formet av erfaringene man får igjennom livet, noen er mer konfliktsky enn andre - og det kan handle om alt fra hvordan dine foreldre sto opp for seg selv når du var liten, til at du hørte foreldrene dine krangle mye som liten. Og selvfølgelig mye, mye mer. Et menneske er komplekst og vi blir formet av alt vi gjennomgår. Og igjen. Hadde du hatt traumer så hadde du visst om det. 

Anonymkode: 0ca95...637

Det finnes traume med liten t og traume med stor T. De fleste av oss har opplevd traumer med liten t i oppveksten. Hun snakker ikke om å ha traumer, men at hun har opplevd traumer. "Traume er en fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skyldes påvirkning utenfra." fra store norske leksikon.

Begrepet er amerikanisert og brukes mye i  dag.

Anonymkode: aa05b...8cf