Har du familie som ikke bryr seg om deg og barnebarn?

[AnonymBruker]

Jeg har altså ingen. Ingen som kommer på besøk, forventer at vi skal komme til de. Familie som aldri ringer, kun jeg som ringer dem. Vist jeg lar vær å ringe min mor på 4-5 dager og ringer da så sier hun at jeg har vært stille. Hun kan altså ikke ringe meg. Spør aldri hvordan det går med meg eller ungene, hun har aldri komt på besøk utenom bursdag. Barna er under 5 år. 
på fars siden er det unnskyldninger så de er omtrent ikke i livet dems. Jeg forstår det ikke, er bare så forbanna og såret av at det er mulig og oppføre seg sånn. 
min mor bryr seg mer om kjærlighetslivet enn om meg og barnebarna sine. 
Spør jeg om de vil ha besøk av ungene en dag eller evt på overnatting så er dette ikke et tema. Unnskyldning på unnskyldning. Skjønner bare ikke at folk kan vise så liten interesse. Når de blir større så vil de ikke kjenne noen i familien. Dette gnager sånn på meg og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Anonymkode: 99651...008

[AnonymBruker]

Min manns familie er slik. Du sier 4-5 dager. Her kan det gå mange uker, måneder .. før de ringer.. og selv da er det sort sett mannen min som må mase.  Når vi først møter de klager de over at barna ikke er så trygge på de.. Jeg har tatt initiativ til FaceTime med ungene for å kunne klare å opprettholde noe kontakt men det blir besvart veldig lunkent .. og tar vi ikke kontakt så blir det ikke. Har opplevd å ringe de på FaceTime med ungene; men fått beskjed om at de er opptatt og tok ikke kontakt igjen

Hadde det vært min familie hadde jeg prøvd å fått til en dialog men i min manns familie er de ikke vant til å snakke sammen.. 

Syns det er kjemperar oppførsel! Fremstår dog som de er svært selvopptatte.. ser det litt i hvordan de lever (prøver å få folk til å gjøre ting for seg, halv-utnyttende stil - selv om de er både friske med svært god økonomi..) 

Anonymkode: b65b8...732

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min manns familie er slik. Du sier 4-5 dager. Her kan det gå mange uker, måneder .. før de ringer.. og selv da er det sort sett mannen min som må mase.  Når vi først møter de klager de over at barna ikke er så trygge på de.. Jeg har tatt initiativ til FaceTime med ungene for å kunne klare å opprettholde noe kontakt men det blir besvart veldig lunkent .. og tar vi ikke kontakt så blir det ikke. Har opplevd å ringe de på FaceTime med ungene; men fått beskjed om at de er opptatt og tok ikke kontakt igjen

Hadde det vært min familie hadde jeg prøvd å fått til en dialog men i min manns familie er de ikke vant til å snakke sammen.. 

Syns det er kjemperar oppførsel! Fremstår dog som de er svært selvopptatte.. ser det litt i hvordan de lever (prøver å få folk til å gjøre ting for seg, halv-utnyttende stil - selv om de er både friske med svært god økonomi..) 

Anonymkode: b65b8...732

Ja, det gjelder bare min mor. Men hun ringer altså ikke meg uansett. 
Uff, det er så trist at det skal være sånn! 
jeg er ikke sammen med far til ungene, men familien hans har alltid vært sånn. Fikk tilogmed spørsmål om vi klarte et til barn, enn en gratulasjon på nr 2.. 

ja, jeg tror faktisk veldig mange er selvopptatte. De skal få, men aldri gi av seg selv. Det er noe med dette landet altså.. 

tror jeg bare slutter med å ta kontakt og se hvor lang tid det tar før noen sier noe, er lei og skuffet nå. Spesielt med tanke på barna. Ser så mange har en så kjærlig familie som bryr seg, noe jeg alltid har ønsket meg men aldri kommer til å få.

ts

Anonymkode: 99651...008

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, det gjelder bare min mor. Men hun ringer altså ikke meg uansett. 
Uff, det er så trist at det skal være sånn! 
jeg er ikke sammen med far til ungene, men familien hans har alltid vært sånn. Fikk tilogmed spørsmål om vi klarte et til barn, enn en gratulasjon på nr 2.. 

ja, jeg tror faktisk veldig mange er selvopptatte. De skal få, men aldri gi av seg selv. Det er noe med dette landet altså.. 

tror jeg bare slutter med å ta kontakt og se hvor lang tid det tar før noen sier noe, er lei og skuffet nå. Spesielt med tanke på barna. Ser så mange har en så kjærlig familie som bryr seg, noe jeg alltid har ønsket meg men aldri kommer til å få.

ts

Anonymkode: 99651...008

Ja det er ikke greit. Har du prøvd å ta det opp med dem? Syns du burde prøve - hvertfall en gang - og si noen ord om hvordan du føler det. Får du ikke respons har du i allefall prøvd. 
 

Slik du har det virker veldig likt som min mann. Tror nok han også blir påvirket av det, og det syns jeg er leit, men samtidig kan man ikke få forandret andre men man kan forsøke dialog og i alle fall si litt om hvordan man har det. Når det ikke frem kan man begynne å holde emosjonelt og fysisk avstand. Det har jeg begynt med mine svigers. Kontakter dem så og si aldri lenger , er nøytral når jeg møter dem men jeg har bare behov for avstand. Er skuffet over dem på så mange nivå - både på min manns og ikke minst mine barns vegne. Vi har gang på gang hatt håp om at ting skal endres men det gjør de ikke  

jeg har lagt det i min/vår «alle har sitt»-kvote.  Så prøver vi å fokusere på det som er positivt. 
 

Det du beskriver kan være føles ekstra tungt for deg fordi det å få barn får deg til å se mønstre hos dine foreldre som nok kanskje alltid har vært der? Og som har laget sår ? Som du først ser nå. 
Tror uansett utfall med tanke på å få kontakt med de så kan det være fint å jobbe med og bearbeide dette hos en psykolog. 
 

Ønsker deg lykke til ! Og husk at det er flere som har det sånn - selv om det ikke synes på overflaten

Anonymkode: b65b8...732

[AnonymBruker]

Har ikke noen kontakt med familie i det hele tatt utenom svigerfamilien (svigermor, svigerfar og broren til samboeren).

Anonymkode: bc421...229

[AnonymBruker]

Men hvordan er barna dine? Utrolige? Uoppdratte? Høylytte? Slitsomme? Litt rart at ingen av familiene vil ha noe med barna dine å gjøre. Det er jo utrolig sært om det ikke er noe grunn til det.

Anonymkode: 08d5a...3b6

[AnonymBruker]

Har det også sånn selv. Jeg har fire søsken og de kommer aldri på besøk, eller ringer for å si hei. Min mor har aldri vært noe særlig kjærlig eller ringete av seg. Er meg som må ringe og oppdatere, ALLTID. Jeg er tilogmed aleine med barn, så er ekstra sårt her. Jeg er vel næmest min ene bror, og vi har en del kontakt. Men min eldre søster gir aldri en lyd ifra seg. Jeg er lei og det er bare sånn de er, i guess...

Anonymkode: d2e13...1f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja det er ikke greit. Har du prøvd å ta det opp med dem? Syns du burde prøve - hvertfall en gang - og si noen ord om hvordan du føler det. Får du ikke respons har du i allefall prøvd. 
 

Slik du har det virker veldig likt som min mann. Tror nok han også blir påvirket av det, og det syns jeg er leit, men samtidig kan man ikke få forandret andre men man kan forsøke dialog og i alle fall si litt om hvordan man har det. Når det ikke frem kan man begynne å holde emosjonelt og fysisk avstand. Det har jeg begynt med mine svigers. Kontakter dem så og si aldri lenger , er nøytral når jeg møter dem men jeg har bare behov for avstand. Er skuffet over dem på så mange nivå - både på min manns og ikke minst mine barns vegne. Vi har gang på gang hatt håp om at ting skal endres men det gjør de ikke  

jeg har lagt det i min/vår «alle har sitt»-kvote.  Så prøver vi å fokusere på det som er positivt. 
 

Det du beskriver kan være føles ekstra tungt for deg fordi det å få barn får deg til å se mønstre hos dine foreldre som nok kanskje alltid har vært der? Og som har laget sår ? Som du først ser nå. 
Tror uansett utfall med tanke på å få kontakt med de så kan det være fint å jobbe med og bearbeide dette hos en psykolog. 
 

Ønsker deg lykke til ! Og husk at det er flere som har det sånn - selv om det ikke synes på overflaten

Anonymkode: b65b8...732

Det har jeg, men bare unnskyldninger da og..

skjønner  ja er ikke så mye man kan gjøre dessverre. Ja det har nok laget sår, og hver minste ting/avvisning gjør vondt. Jeg har vært hos psykolog og fortalt alt, men fikk ikke noe hjelp med de tingene. Har fått avlastning til barna da, siden jeg er helt alene. 
Takk, det er sant 

Anonymkode: 99651...008

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men hvordan er barna dine? Utrolige? Uoppdratte? Høylytte? Slitsomme? Litt rart at ingen av familiene vil ha noe med barna dine å gjøre. Det er jo utrolig sært om det ikke er noe grunn til det.

Anonymkode: 08d5a...3b6

Ene er urolig, høylytt og slitsom, andre er rolig og stille av seg, men er de sammen så er det kaos. Men altså de er barn.. 😅

de var sånn før barn kom til verden, så er ikke pga barna. De bare er sånn.

Anonymkode: 99651...008

[Turtellure12]

Skjønner det er sårt TS. Trist at folk har så liten interesse av egen familie, og ser bare seg selv. Tenk så velsignet din mor og far egentlig er som har barn og barnebarn. Mange hadde gjort mye for å ha noen nære og kjære.

Vi har det samme med svigerfar. Vi ser han 2 ganger i året. Juletider og en gang i sommerferien. Det er på vårt initiativ. Hadde ikke vi fysisk satt oss i bilen og kjørt til han, hadde vi ikke sett han de to gangene heller. Vi har bedt han til oss flere ganger. Sier ja, men blir aldri noe av. Han liker ikke å kjøre sier han. Vi har tilbudt om å hente, men avlyser dagen før etc. Til slutt gir man jo opp.

Vi tenker sånn at man høster det man sår. Han vil ikke gjøre sitt for å ha kontakt med sønn eller svigerdatter. Resultatet blir jo minimalt med hva vi gidder å bidra med når han havner på sykehjem. Ikke for å ta hevn, men det vil ikke være en prioritet for oss. Barnebarna kjenner han ikke i det hele tatt, så de kommer ikke til å ha ønske om å besøke han i fremtiden heller. Det er livet han selv har valgt. La oss håpe han ikke angrer bittert når han først sitter der alene.

Endret 24. februar 2023 av Turtellure12

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Jeg bor langt unna familien min (og hans forsåvidt) og i min familie tok de ikke kontakt. Jeg tok initiativ til telefonsamtale med mamma et par - tre ganger i måneden og stort sett hadde jeg klump i magen når samtalen var over. Mamma ville egentlig ikke lytte og ville ikke at jeg skulle være noe annet enn enig i alt hun sa. Jeg prøvde å opprettholde kontakten aktivt i nesten to år før jeg ga opp og jeg er nå mye friere og den generelle engsteligheten min er mer eller mindre borte. Enkelte mennesker er bare giftige og det er best å holde avstand. 

Anonymkode: 91fc3...17c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Men hvordan er barna dine? Utrolige? Uoppdratte? Høylytte? Slitsomme? Litt rart at ingen av familiene vil ha noe med barna dine å gjøre. Det er jo utrolig sært om det ikke er noe grunn til det.

Anonymkode: 08d5a...3b6

Dersom foreldre har dårlig kontakt / i liten grad evner tilknytning med sine barn er sjansen svært liten for at de mirakuløst plutselig knytter sterke bånd til sine barnebarn. 

Anonymkode: b65b8...732

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Har det også sånn selv. Jeg har fire søsken og de kommer aldri på besøk, eller ringer for å si hei. Min mor har aldri vært noe særlig kjærlig eller ringete av seg. Er meg som må ringe og oppdatere, ALLTID. Jeg er tilogmed aleine med barn, så er ekstra sårt her. Jeg er vel næmest min ene bror, og vi har en del kontakt. Men min eldre søster gir aldri en lyd ifra seg. Jeg er lei og det er bare sånn de er, i guess...

Anonymkode: d2e13...1f8

Trenger ikke ha noe med ts å gjøre noen folk er bare sånn.

 

Anonymkode: 4e0ec...2d5

[AnonymBruker]

4-5 dager er virkelig ingen ting. Jeg snakker med mamma ca hver 3. måned. Pappa ca 2 ganger i året. De har valgt å investere tiden sin, andre steder enn hos barn/barnebarn. Det er greit nå. Det var sårt når jeg var yngre. Nå har jeg skapt mitt eget liv, mitt eget nettverk og min egen omgangskrets. Det hjelper jo på at jeg har en super svigerfamilie. Ungene mine kjenner ikke besteforeldrene på min side og nå er de i ferd med å bli voksne. Det toget har gått. 

Anonymkode: 6dd62...614

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det har jeg, men bare unnskyldninger da og..

skjønner  ja er ikke så mye man kan gjøre dessverre. Ja det har nok laget sår, og hver minste ting/avvisning gjør vondt. Jeg har vært hos psykolog og fortalt alt, men fikk ikke noe hjelp med de tingene. Har fått avlastning til barna da, siden jeg er helt alene. 
Takk, det er sant 

Anonymkode: 99651...008

Da har du gjort ditt. 
 

Kanskje prøve med en ny psykolog , eller bare få snakket ordentlig med en venn. Noen ganger er kjemi med psykolog dårlig, eller det kan rett og slett være at tidspunkt for bearbeiding ikke var riktig da - at det du trengte da heller var avlastning. Alt til sin tid. En psykolog kan ikke gjøre så mye annet enn å lytte, og validere og bekrefte at følelsene dine er berettiget , samt komme med noen råd dersom du ønsker 

Anonymkode: b65b8...732

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dersom foreldre har dårlig kontakt / i liten grad evner tilknytning med sine barn er sjansen svært liten for at de mirakuløst plutselig knytter sterke bånd til sine barnebarn. 

Anonymkode: b65b8...732

Helt sant. Jeg fikk aldri noe særlig tilknytning til min mor. Jeg har prøvd i mitt 30 år lange liv, men nå er det nok. Eneste som betyr noe er hun selv. Aldri fått en klem en gang. Så helt rett det du sier 
ts

Anonymkode: 99651...008

[Gladikaffe]

Ikke jeg, men datteren min. Verken faren/samboer, farmoren eller farfaren vil ha kontant med hun. Takket nei til konfirmasjon invitasjon hennes, ingen bursdag kort, bursdag eller julegaver, og hun nektes å se de to mindre søsken sine. 
 

Faren flyttet hun til seg selv og samboer mot hennes vilje når hun var 10 år gammel, og etter 4 1/2 år klarte vi å flytte hun hjem igjen til meg! Derfor ønsker ikke fars familie kontakt med hun per i dag. Hun har prøvd å få kontakt med søsken sine, som hun ikke har snakket eller sett på 4 år. 

[AnonymBruker]

Gladikaffe skrev (13 minutter siden):

Ikke jeg, men datteren min. Verken faren/samboer, farmoren eller farfaren vil ha kontant med hun. Takket nei til konfirmasjon invitasjon hennes, ingen bursdag kort, bursdag eller julegaver, og hun nektes å se de to mindre søsken sine. 
 

Faren flyttet hun til seg selv og samboer mot hennes vilje når hun var 10 år gammel, og etter 4 1/2 år klarte vi å flytte hun hjem igjen til meg! Derfor ønsker ikke fars familie kontakt med hun per i dag. Hun har prøvd å få kontakt med søsken sine, som hun ikke har snakket eller sett på 4 år. 

Helt utrolig at voksene mennesker kan oppføre seg sånn mot barn. Selvom det er sårt så har hun det bedre uten folk i livet sitt som ikke ønsker henne, de vil bare fortsette å såre henne. Som mor hadde jeg synes dette vært veldig sårt og blitt så forbanna over deres oppførsel. 

Anonymkode: 6f254...5a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Helt utrolig at voksene mennesker kan oppføre seg sånn mot barn. Selvom det er sårt så har hun det bedre uten folk i livet sitt som ikke ønsker henne, de vil bare fortsette å såre henne. Som mor hadde jeg synes dette vært veldig sårt og blitt så forbanna over deres oppførsel. 

Anonymkode: 6f254...5a9

Ja, de ble vel såra og de vil vel straffe hun. Jeg er veldig overgitt og forbannet, det er veldig leit for henne og søsken å miste kontakten. Og høre på hun snakke om søsken sine, å ta frem gamle foto. Vondt å se og høre lengsel i stemmen hennes. 

Anonymkode: 086a9...684

[AnonymBruker]

Pappaen min er slik og jeg har kommet til et punkt at jeg orker ikke å ha så mye kontakt lenger…. for jeg blir bare skuffa hver gang😖 Da har jeg det nesten bedre uten noe på en måte… 

Mammaen min er dessverre død. De skiltes seg noen år før hun ble syk av kreft. Faren min er gift på nytt. 

Heldigvis har jeg en bror, tante og onkel. Søsteren til mammaen min, så de er på en måte våre foreldre nå❤️

Anonymkode: a8830...347