Må man bli en familie?

[AnonymBruker]

Trives greit i forhold med kjæreste. Vi har barn på hver vår kant og bor fra hverandre på forskjellige steder. Barna har møttes og jeg bryr meg om barna hans også, men føler ikke at barna er sentrale i det som er vårt forhold. 

Jeg har ingen ambisjoner om å flytte sammen eller bli en familie, samt at jeg da blir bonusmamma for tre barn i tillegg til mine egne. Er bare ikke interessert i den komplikasjonen eller å gå på nytt i kvinnefella, det betyr å være første ansvarlig for alt som har med barn og husholdning å gjøre, i tillegg t il egen jobb. Det er slik det blir i så fall, ikke snakk om noe annet. Og det gidder jeg ikke. 

Er det ok å bare være kjærester? Bør jeg la denne mannen gå slik at han kan finne seg en annen kjæreste som er mer interessert i å være noe annet enn bare kjæreste? Han har ikke satt noe ultimatum og han vet hva jeg tenker. Men jeg tror at han tror jeg vil endre mening over tid. Det kommer jeg ikke til å gjøre. 

Anonymkode: e8b70...f2a

[AnonymBruker]

Det er ikke ditt ansvar om han endrer mening over tid. Det er hans. 

Du har vært veldig tydelig, han må få lov å ta valg for sitt liv, og om han klandrer deg for det i ettertid så er det hans problem. 

Sliter du med tilliten, eller å ta i mot kjærlighet, siden du ikke vil ta i mot at han velger deg? 

Anonymkode: 43377...3fc

[Hulderen]

Det er ikke uvanlig å være særboere når man har barn på hver sin kant. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er bare ikke interessert i den komplikasjonen eller å gå på nytt i kvinnefella, det betyr å være første ansvarlig for alt som har med barn og husholdning å gjøre, i tillegg t il egen jobb. Det er slik det blir i så fall, ikke snakk om noe annet. Og det gidder jeg ikke. 

Anonymkode: e8b70...f2a

Det er ikke det som er kvinnefella.

Kvinnefella er når mannen eier boligen og bruker pengene sine på å betale ned på boliglånet, mens kvinnen bruker pengene sine på å betale det meste av husholdningens løpende utgifter. Ved skilsmisse sitter dermed mannen igjen med et nedbetalt hus, mens kvinnen ikke sitter igjen med noenting.

Anonymkode: 3e95c...1b4

[AnonymBruker]

Synes du er klok og reflektert. Særboere er en god løsning. Du unngår mange problemer og frustrasjoner. «Plutselig» er alle barna voksne og dere kan prioritere parforholdet 100 %. Håper han også klarer å se dette.

Anonymkode: 91733...618

[AnonymBruker]

Hva i guds navn er fordelen med å bli en familie her? Ingenting!

Anonymkode: 1eecb...c10

[mEditari]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Trives greit i forhold med kjæreste. Vi har barn på hver vår kant og bor fra hverandre på forskjellige steder. Barna har møttes og jeg bryr meg om barna hans også, men føler ikke at barna er sentrale i det som er vårt forhold. 

Jeg har ingen ambisjoner om å flytte sammen eller bli en familie, samt at jeg da blir bonusmamma for tre barn i tillegg til mine egne. Er bare ikke interessert i den komplikasjonen eller å gå på nytt i kvinnefella, det betyr å være første ansvarlig for alt som har med barn og husholdning å gjøre, i tillegg t il egen jobb. Det er slik det blir i så fall, ikke snakk om noe annet. Og det gidder jeg ikke. 

Er det ok å bare være kjærester? Bør jeg la denne mannen gå slik at han kan finne seg en annen kjæreste som er mer interessert i å være noe annet enn bare kjæreste? Han har ikke satt noe ultimatum og han vet hva jeg tenker. Men jeg tror at han tror jeg vil endre mening over tid. Det kommer jeg ikke til å gjøre. 

Anonymkode: e8b70...f2a

Jeg hadde ikke giddet å være kjæreste med en mann som forventer at det er kvinnens jobb å administrere husholdningen. Uansett om vi bodde sammen eller ikke. Så det spørs helt om du syns verdiene hans matcher dine. 

[AnonymBruker]

Jeg er 100% på lag særboer. Skjønner ikke hvorfor man absolutt må samle barn som ikke er søsken under samme tak.

Fikk ikke inntrykk av at kjæresten din har nevnt samboerskap? Det er noe du tror vil komme om tiden?

Anonymkode: 04b94...683

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det er ikke ditt ansvar om han endrer mening over tid. Det er hans. 

Du har vært veldig tydelig, han må få lov å ta valg for sitt liv, og om han klandrer deg for det i ettertid så er det hans problem. 

Sliter du med tilliten, eller å ta i mot kjærlighet, siden du ikke vil ta i mot at han velger deg? 

Anonymkode: 43377...3fc

Skjønner ikke helt hvor du tar dette fra med tilliten, men faktisk så er noe av grunnen til at jeg ikke ønsker å bli familie også at jeg ikke stoler helt på han. I tillegg til de grunnene jeg allerede nevner i HI. Tenker de er grunn nok i seg selv. 

 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det er ikke det som er kvinnefella.

Kvinnefella er når mannen eier boligen og bruker pengene sine på å betale ned på boliglånet, mens kvinnen bruker pengene sine på å betale det meste av husholdningens løpende utgifter. Ved skilsmisse sitter dermed mannen igjen med et nedbetalt hus, mens kvinnen ikke sitter igjen med noenting.

Anonymkode: 3e95c...1b4

Sant det. Og akkurat det der har jeg gjort i forholdet jeg var gift og fikk barn tidligere. Det jeg mener er at jeg ikke gidder å gå inn i nok et fast forhold hvor både ansvar, planlegging og organisering i det daglige faller på meg. Også økonomisk frykter jeg å bli den som betaler stort sett alt fordi jeg er mer dreven på å se forut, handle inn, se hva som trenges av ting og tang. Og akkurat det er årsak til at eks står med masse kvitteringer for de store tingene i vårt tidligere hus, mens hele min lønn forsvant i mat, husholdningsartikler, klær og utstyr til barn, utgifter til bursdager og aktiviteter. Ting som er små summer om gangen og vare forsvinner i sluket uten at jef tenker på å dokumentere dette. 

Hulderen skrev (18 timer siden):

Det er ikke uvanlig å være særboere når man har barn på hver sin kant. 

Ok godt å vite. Trodde "alle andre" planlegger det slik på lang sikt. Hvor skal man med forholdet ellers liksom? 

 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Synes du er klok og reflektert. Særboere er en god løsning. Du unngår mange problemer og frustrasjoner. «Plutselig» er alle barna voksne og dere kan prioritere parforholdet 100 %. Håper han også klarer å se dette.

Anonymkode: 91733...618

Det var jo snilt sagt. Det er mange år til våre begges barn er voksne. Men jeg vil ikke ta over ansvaret for flere barn. Er bare ikke interessert 🙈

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hva i guds navn er fordelen med å bli en familie her? Ingenting!

Anonymkode: 1eecb...c10

My thoughts exactly. Jeg ser mange fordeler for han. Og mange ulemper for meg... Også kjenner jeg meg litt som den onde heksa som ser det slik.

mEditari skrev (17 timer siden):

Jeg hadde ikke giddet å være kjæreste med en mann som forventer at det er kvinnens jobb å administrere husholdningen. Uansett om vi bodde sammen eller ikke. Så det spørs helt om du syns verdiene hans matcher dine. 

Det er ikke slik at han har uttalt dette eksplisitt. Men jeg ser at jeg har en høyere standard enn han innen de fleste områder hva husholdning og stell av barn angår. Hvis det gir mening. Jeg er rett og slett flinkere enn han til disse tingene 🙊 Det er jeg rimelig sikker på. 

Verdiene hans er gode. Men han er en mann. Jeg liker menn. På avstand. 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er 100% på lag særboer. Skjønner ikke hvorfor man absolutt må samle barn som ikke er søsken under samme tak.

Fikk ikke inntrykk av at kjæresten din har nevnt samboerskap? Det er noe du tror vil komme om tiden?

Anonymkode: 04b94...683

Det er en annen ting. Barna mine er ikke så fan av hans barn. Jeg liker dem godt men er heller ikke fra meg av begeistring over oppførselen deres til tider 💩 

Han gjør mange forandringer i livet sitt nå. Så vi har snakket litt om samboerskap, dvs. jeg har vært føre var og tatt det opp. Sagt at jeg ikke ønsker å bo sammen med en mann igjen, ikke har kapasitet til å være bonusmamma og at jeg er fornøyd slik vi har det nå. Han har sagt at det er greit å vite om. At det var bra jeg sa det. Han tenker nok at jeg vil endre mening. 

Vurderer å gjøre slutt slik at det ikke kommer til det. Når vi er mye sammen så orker jeg nesten ikke at han drar. Når vi ikke har møttes på en stund merker jeg hver gang at jeg i grunnen trives ganske godt alene. 

Anonymkode: e8b70...f2a

[AnonymBruker]

Høres klokt ut å forbli særboere! 
Jeg ville valgt det selv hvis jeg kunne valgt om igjen…

Anonymkode: 488d1...a6e

[Andro]

Skjønner ikke tankegangen din. Selvfølgelig er det ok å ha det som dere har det. Du har valgt. Han har valgt. Ingen blir lurt.

[Hmmmmmm]

Særboerskap er helt perfekt da. Man deler gode dager isteden for sure truser og oppvask. 

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Skjønner ikke helt hvor du tar dette fra med tilliten, men faktisk så er noe av grunnen til at jeg ikke ønsker å bli familie også at jeg ikke stoler helt på han. I tillegg til de grunnene jeg allerede nevner i HI. Tenker de er grunn nok i seg selv. 

 

Sant det. Og akkurat det der har jeg gjort i forholdet jeg var gift og fikk barn tidligere. Det jeg mener er at jeg ikke gidder å gå inn i nok et fast forhold hvor både ansvar, planlegging og organisering i det daglige faller på meg. Også økonomisk frykter jeg å bli den som betaler stort sett alt fordi jeg er mer dreven på å se forut, handle inn, se hva som trenges av ting og tang. Og akkurat det er årsak til at eks står med masse kvitteringer for de store tingene i vårt tidligere hus, mens hele min lønn forsvant i mat, husholdningsartikler, klær og utstyr til barn, utgifter til bursdager og aktiviteter. Ting som er små summer om gangen og vare forsvinner i sluket uten at jef tenker på å dokumentere dette. 

Ok godt å vite. Trodde "alle andre" planlegger det slik på lang sikt. Hvor skal man med forholdet ellers liksom? 

 

Det var jo snilt sagt. Det er mange år til våre begges barn er voksne. Men jeg vil ikke ta over ansvaret for flere barn. Er bare ikke interessert 🙈

My thoughts exactly. Jeg ser mange fordeler for han. Og mange ulemper for meg... Også kjenner jeg meg litt som den onde heksa som ser det slik.

Det er ikke slik at han har uttalt dette eksplisitt. Men jeg ser at jeg har en høyere standard enn han innen de fleste områder hva husholdning og stell av barn angår. Hvis det gir mening. Jeg er rett og slett flinkere enn han til disse tingene 🙊 Det er jeg rimelig sikker på. 

Verdiene hans er gode. Men han er en mann. Jeg liker menn. På avstand. 

Det er en annen ting. Barna mine er ikke så fan av hans barn. Jeg liker dem godt men er heller ikke fra meg av begeistring over oppførselen deres til tider 💩 

Han gjør mange forandringer i livet sitt nå. Så vi har snakket litt om samboerskap, dvs. jeg har vært føre var og tatt det opp. Sagt at jeg ikke ønsker å bo sammen med en mann igjen, ikke har kapasitet til å være bonusmamma og at jeg er fornøyd slik vi har det nå. Han har sagt at det er greit å vite om. At det var bra jeg sa det. Han tenker nok at jeg vil endre mening. 

Vurderer å gjøre slutt slik at det ikke kommer til det. Når vi er mye sammen så orker jeg nesten ikke at han drar. Når vi ikke har møttes på en stund merker jeg hver gang at jeg i grunnen trives ganske godt alene. 

Anonymkode: e8b70...f2a

Hvis dere ellers har det bra sammen, så er det jo dumt å gjøre det slutt bare fordi du er redd for at han skal be deg om å bli samboere en dag. Vent til den dagen eventuelt kommer. Og kommer den, så sier du bare nei igjen. 
Jeg kjenner noen som flyttet fra hverandre og ble særboere fordi barna deres ikke trivdes sammen. Nå er barna voksne og utflyttet, men de er fortsatt særboere. Den ene av dem ønsket å bli samboere når barna var voksne. Det ønsket ikke den andre. Så da fortsatte de som særboere.

[Gjest ti10]

Hvor gamle er dere, og hvor gamle er barna?

Jeg skjønner godt at det ikke virker så attraktivt å flytte sammen med ham nå, men det hadde sannsynligvis vært enklere hvis dere hadde ventet til barna hadde flyttet ut med å flytte sammen. Kan det være et alternativ? Å ha det som langsiktig mål?

[AnonymBruker]

Man kan være kjærester selv om man ikke flytter sammen. Kanskje flytte sammen når ungene er voksne? Det beste for ungene er jo å fortsette å gå på skole der de gjør.

Jeg og samboeren min har hver sine barn. Men vi har beholdt ansvaret for egne barn og klesvask og oppdragelse, rydding av rom/bad, etc. (vi har 2 bad, så da har jeg og ungene ett, og han og datteren det andre)

Anonymkode: e3e3a...aca

[AnonymBruker]

Dette var litt deilig å lese TS. Jeg har møtt en mann med 3 barn. Og så har det vært JEG som har drømt om et hus sammen og mange barn å ta vare på. Men hva i alle dager er det egentlig jeg tenker? Fordi hos han så er det moren hans som vasker tøyet til barna, og bretter dem. og moren hans kommer til han og vasker ned leiligheten. Han skifter aldri på sengetøyet, jeg vedder på at det har blitt vasket to ganger i løpet av 8 mnd. Og dette sitter han i naken, omtrent daglig.  

Morsomme er at han er typen man tenker som vil se etter en dame som har lyst å ha mange barn å ta vare på, men han er dritredd for ideen om et samliv igjen. Kanskje fordi han så at eksen ble så utrolig irritert av å tmåtte ta alt ansvaret da. 

Nå har vi ikke lengre så mye kontakt, fordi jeg ble så nedbrutt av at han ikke ønsket et forhold. Men så slår det meg at hvorfor i alle dager ønsker jeg et sånt liv, der jeg skal styre og slite og vaske etter mange barn og en mann som ikke ser at det er støv? Jeg er ikke så flink til det en gang. Kanskje det er ideen om det glansbildet, og en tanke om at da blir jeg liksom mer lykkelig, om jeg har mange å ta vare på. 🤷‍♀️ Kansje det er et instinkt eller noe. Jeg ser jo at barna hans trenger litt mer orden.

Anonymkode: ac363...2f1