Svigerforeldre (en stor løgn)?

[AnonymBruker]

hei! 

dette blir langt og jeg veit ikke helt hva jeg ønsker av svar eller hvor jeg vil hen med innlegget, men jeg er nødt til å lufte dette for et mer objektivt publikum.

Saken er det at jeg har alltid hatt et godt forhold til mine svigerforeldre - trodde jeg. Kjente de faktisk ganske lenge før jeg og samboer ble sammen og vi hjelper hverandre med alt mulig om det trengs og alle parter stiller opp på flekken om noe skulle skje.

 

Men uansett; samboer har hatt alvorlige (sinne)problemer hele livet som nå har forsvunnet (terapi og miljøskifte), og vi har hatt det bra veldig lenge og dynamikken oss imellom er en helt annen. Men nå nylig havnet vi i en krangel igjen hvor samboer uttalte at mine svigerforeldre ikke  liker meg eller vil ha meg i familien.
 

Jeg ble utrolig såret og sannheten er at når vi hadde det som verst i en periode, så hadde tydeligvis ihvertfall den ene siden av familien hans uttrykt at de ikke ville ha meg i familien (dette er sagt til min samboer, og jeg har fått bekreftet det av et av familiemedlemmene). Saken er jo det at problemet og de «periodene» som har vært har jo vært hans feil fordi han ikke klarte å håndtere seg selv. Ting har vært røft og det eneste jeg kan komme på som kan ha plaget dem er at jeg har ringt dem for råd når det kommer til sønnen (ja, de kjenner han jo best??) det er jo normalt, er det ikke det når man tror man har et såppass godt forhold? Men burde man ikke da som voksen si ifra at det er plagsomt? Men samtidig, vil de ikke hjelpe sønnen? Er jeg helt på jordet? 

 

Hvorfor i alle dager kan svigers uttale at jeg er problemet, når jeg er den eneste i denne verden som faktisk har støttet sønnen deres i tykt og tynt? Jeg er den som aldri har dratt, hjulpet han videre og hjulpet han til å forstå at han har mer verdi enn han sjøl trodde før. (Han trodde ikke han fikk til noe som helst, var lei av livet etc. men nå har han en bra og godt betalt jobb som han endelig trives i) Jeg alltid vært der for han og når han skulle slutte i jobben før han i det hele tatt hadde fått ny fordi han mistrivdes, så var jeg den første som støttet han, og nå stråler han.. 

 

Er de sjalu på forholdet, eller genuint liker de meg bare ikke? Jeg klarer ikke å forstå hvordan mennesker kan være så snille, hjelpsomme og hjertevarme mot meg - men så er sannheten at de ikke vil ha meg i familien? Jeg veit faktisk ikke helt hva jeg spørr etter her, men jeg er ekstremt forvirret og magefølelsen min ber meg egentlig bare om å komme meg vekk og starte fra scratch så fort jeg får muligheten til det. Jeg forstår hvertfall en ting, og det er hvor dysfunksjonell hele dynamikken er når jeg legger det frem på denne måten. Men jeg elsker han, og tankene mine er derfor altfor tåkete for øyeblikket til å tenke rasjonelt eller ja..

Jeg føler meg helt lost og trenger virkelig noe input utenfra🥲 på forhånd takk

Anonymkode: a63be...43b

[AnonymBruker]

Synes du skal snakke med svigerforeldrene. Har de vært gode mot deg, så har de vist med handling, at de bryr seg. Husk at når noen videreformidler noe, så er mellomannens uttalelser preget av hans/ hennes følelser og synspunkt.  Ting kan være sagt med en helt annen mening enn det du har fått formidlet.

Anonymkode: ff90d...091

[AnonymBruker]

Høres ut som et klassisk tilfelle med menn som har sinneproblemer. De personlighetstypene er også ofte veldig manipulerende og får alle på sin side for å dekke over hvor ille de er selv. Min voldelige eks fremstilte meg også som den fæle dama når vi kranglet. Når jeg prøvde å få han ut av livet mitt pga vold sa han til familien sin at det var han som ikke orket meg mer fordi jeg liksom var ustabil og kjeftebøtte som fant feil på han hele tiden. Dette trodde jo de på, for de hadde aldri sett den siden av han som var så brutal og voldelig som jeg fikk oppleve. For de var han blid, sjarmerende, gavmild og omtenksom. En fasade. Et skuespill.

Det er ikke noe du kan gjøre foreløpig med svigerfamiliens inntrykk av deg. Men det at mannen din drar opp dette i en ny krangel og bruker det som et våpen for å undertrykke deg og gjøre deg usikker og få deg til å føle deg utstøtt tyder på at mannen din også er manipulerende og slu, og jeg hadde aldri stolt på at han ikke var aggressiv og evn psykisk/fysisk voldelig lenger. Det er nemlig en del av psykisk vold det han har gjort nå og smeller til deg for å få deg til å føle deg mindreverdig og som at ingen liker deg.

En mann som er sånn endrer seg ikke, om han holder seg normal i perioder er det bare fasade og skuespill. Du ser selv at han fortsatt ikke er bra for deg. Dette bryter deg ned.

Anonymkode: 796d9...6b9

[AnonymBruker]

Svigerforeldrene er flaue. 

Det som skjedde da du ringte dem om råd om sønnen var at du konfronterte dem med deres mangelfulle oppdragelse. De har forsømt sin sønn, noe som har gjort at han har fått aggresjonsproblemer. Dette vet de jo godt om. Men når du da oppsøker dem med det, i beste mening, for å få råd, så blir det veldig tydelig for dem at andre også vet dette, og at dette er et problem. Siden det er du som gjør dem oppmerksom på dette blir du et uromoment. Joda, sønnen er aggressiv, men så lenge de ikke minnes på dette kan de late som at oppdragelsen var helt fin. Men du konfronterer dem med det gjentatte ganger. De evner ikke grensesetting. Og voila du er den store stygge ulven! 

(I min familie er jeg den store stygge ulven, fordi jeg er den mest psykisk sunne, det konfronterer mine foreldre og søsken om at de er skadet og emosjonelt avstumpet, dermed blir bare min eksistens en provokasjon for dem.)

Anonymkode: 2c312...be6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Svigerforeldrene er flaue. 

Det som skjedde da du ringte dem om råd om sønnen var at du konfronterte dem med deres mangelfulle oppdragelse. De har forsømt sin sønn, noe som har gjort at han har fått aggresjonsproblemer. Dette vet de jo godt om. Men når du da oppsøker dem med det, i beste mening, for å få råd, så blir det veldig tydelig for dem at andre også vet dette, og at dette er et problem. Siden det er du som gjør dem oppmerksom på dette blir du et uromoment. Joda, sønnen er aggressiv, men så lenge de ikke minnes på dette kan de late som at oppdragelsen var helt fin. Men du konfronterer dem med det gjentatte ganger. De evner ikke grensesetting. Og voila du er den store stygge ulven! 

(I min familie er jeg den store stygge ulven, fordi jeg er den mest psykisk sunne, det konfronterer mine foreldre og søsken om at de er skadet og emosjonelt avstumpet, dermed blir bare min eksistens en provokasjon for dem.)

Anonymkode: 2c312...be6

Jeg tror du traff spikeren på hodet.. jeg har alltid vært den store stygge ulven i familien min selv, fordi jeg alltid har prøvd å være den som får folk til å ta ansvar for handlingene sine - men da blir jeg alltid den som får høre det. Så du har nok rett

Anonymkode: a63be...43b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tror du traff spikeren på hodet.. jeg har alltid vært den store stygge ulven i familien min selv, fordi jeg alltid har prøvd å være den som får folk til å ta ansvar for handlingene sine - men da blir jeg alltid den som får høre det. Så du har nok rett

Anonymkode: a63be...43b

Siden du sier dette spør jeg et oppfølgingsspørsmål: hvor mye kontakt har du med den familien? Jeg opplever børen av å være det sorte fåret i familien og den stygge ulven som mer og mer belastende, jeg leker med tanken om å kutte dem ut. Det er naturligvis et skremmende steg. Du som har kjent på noe av det samme, hva tenker du om kontakt med disse type menneskene i ditt liv?

Anonymkode: 2c312...be6

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så rart når det er svigers som er foreldrene hans? De kunne ha skaffet ham hjelp for lenge sia, men overlot det til deg. 

Anonymkode: d0d13...a8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er vel ikke så rart når det er svigers som er foreldrene hans? De kunne ha skaffet ham hjelp for lenge sia, men overlot det til deg. 

Anonymkode: d0d13...a8c

Det er det jeg tenker også… de sier at de prøvde, men at han slo seg vrang og at det ikke gikk... vi snakker om fra yngre dager av, så det gir veldig mye mening

Anonymkode: a63be...43b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Siden du sier dette spør jeg et oppfølgingsspørsmål: hvor mye kontakt har du med den familien? Jeg opplever børen av å være det sorte fåret i familien og den stygge ulven som mer og mer belastende, jeg leker med tanken om å kutte dem ut. Det er naturligvis et skremmende steg. Du som har kjent på noe av det samme, hva tenker du om kontakt med disse type menneskene i ditt liv?

Anonymkode: 2c312...be6

Min egen; nesten ingenting. Min mor har veldig store oppfatninger av seg, hun tror selv at hun vet best om alt og alle, setter søsknene mine og familiemedlemmer opp mot hverandre (narsissistiske trekk) så etter faren min gikk vekk har jeg faset henne ut så godt jeg kan de siste 10 Årene. Svigerfamilien har jeg mer med å gjøre, de snakker jeg med og er hos ukentlig! 
 

men etter dette så kjenner jeg et sterkt ønske om å ville kutte dem ut også, men jeg tror kanskje at jeg faller på løsningen om å prate med dem først så jeg får en ordentlig forklaring, for så å bestemme meg etterpå..

Anonymkode: a63be...43b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min egen; nesten ingenting. Min mor har veldig store oppfatninger av seg, hun tror selv at hun vet best om alt og alle, setter søsknene mine og familiemedlemmer opp mot hverandre (narsissistiske trekk) så etter faren min gikk vekk har jeg faset henne ut så godt jeg kan de siste 10 Årene. Svigerfamilien har jeg mer med å gjøre, de snakker jeg med og er hos ukentlig! 
 

men etter dette så kjenner jeg et sterkt ønske om å ville kutte dem ut også, men jeg tror kanskje at jeg faller på løsningen om å prate med dem først så jeg får en ordentlig forklaring, for så å bestemme meg etterpå..

Anonymkode: a63be...43b

Tøft av deg å ta avstand. Håper jeg vil være tøff nok til å gjøre det samme. Veldig leit at du opplever dette med svigerfamilien. Min egen erfaring er at etter å ha det veldig tungt med egen opphavsfamilie, hadde jeg store ønsker om å finne en god svigerfamilie, og la mange "egg i den kurven" for å si det sånn. Er det mulig at dette går så inn på deg nettopp fordi det er så skuffende at disse menneske også er dysfunksjonelle som egen opphavsfamilie? 

Partneren jeg har nå har også vanskelig forhold til sin familien. Jeg har slått meg til ro med at vi har tatt avstand fra det vi har erfart, og skaper noe nytt og bedre sammen uten utvidet familie. 

Lykke til med praten ❤️ 

Anonymkode: 2c312...be6

[AnonymBruker]

Dette er faktisk noe jeg kjenner igjen. Jeg har sett meg nødt til å hjelpe min mann når han ikke selv innser at han trenger hjelp.
Han tar ikke medisiner, skakkjører økonomien, møter ikke opp til legetime og benytter enhver anledning til å snakke dritt om meg. Prøver jeg å hjelpe, saboterer han. Jeg prutet ned prisen på innboforsikringen, og han sa den opp i trass, uten å fortelle meg.
Han er for uopplagt til å kjøre bil, og han har forårsaket flere bilulykker. Jeg stiller krav om at han skal være opplagt før han setter seg bak rattet og at forsikringen skal være i orden; passer ikke jeg på at han har forsikring, kjører han uten. Jeg har tatt fra ham bilnøklene når dagbøtene fra Trafikkforsikringsforeningen dumper ned i postkassa; da sutrer han til de som er villig til å høre, og omgangskretsen er enig i at jeg er slem som ikke lar ham kjøre når han er dørgende sliten, uopplagt og uten forsikring. Ingen tar seg bryet med å ta en alvorstale med ham; de bare jatter med.

Jeg har en hemmelig skilsmissekonto, og titter på boliger på finn i skjul. Du bør kanskje vurdere en plan B, du også.

 

Anonymkode: 12d69...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

hei! 

dette blir langt og jeg veit ikke helt hva jeg ønsker av svar eller hvor jeg vil hen med innlegget, men jeg er nødt til å lufte dette for et mer objektivt publikum.

Saken er det at jeg har alltid hatt et godt forhold til mine svigerforeldre - trodde jeg. Kjente de faktisk ganske lenge før jeg og samboer ble sammen og vi hjelper hverandre med alt mulig om det trengs og alle parter stiller opp på flekken om noe skulle skje.

 

Men uansett; samboer har hatt alvorlige (sinne)problemer hele livet som nå har forsvunnet (terapi og miljøskifte), og vi har hatt det bra veldig lenge og dynamikken oss imellom er en helt annen. Men nå nylig havnet vi i en krangel igjen hvor samboer uttalte at mine svigerforeldre ikke  liker meg eller vil ha meg i familien.
 

Jeg ble utrolig såret og sannheten er at når vi hadde det som verst i en periode, så hadde tydeligvis ihvertfall den ene siden av familien hans uttrykt at de ikke ville ha meg i familien (dette er sagt til min samboer, og jeg har fått bekreftet det av et av familiemedlemmene). Saken er jo det at problemet og de «periodene» som har vært har jo vært hans feil fordi han ikke klarte å håndtere seg selv. Ting har vært røft og det eneste jeg kan komme på som kan ha plaget dem er at jeg har ringt dem for råd når det kommer til sønnen (ja, de kjenner han jo best??) det er jo normalt, er det ikke det når man tror man har et såppass godt forhold? Men burde man ikke da som voksen si ifra at det er plagsomt? Men samtidig, vil de ikke hjelpe sønnen? Er jeg helt på jordet? 

 

Hvorfor i alle dager kan svigers uttale at jeg er problemet, når jeg er den eneste i denne verden som faktisk har støttet sønnen deres i tykt og tynt? Jeg er den som aldri har dratt, hjulpet han videre og hjulpet han til å forstå at han har mer verdi enn han sjøl trodde før. (Han trodde ikke han fikk til noe som helst, var lei av livet etc. men nå har han en bra og godt betalt jobb som han endelig trives i) Jeg alltid vært der for han og når han skulle slutte i jobben før han i det hele tatt hadde fått ny fordi han mistrivdes, så var jeg den første som støttet han, og nå stråler han.. 

 

Er de sjalu på forholdet, eller genuint liker de meg bare ikke? Jeg klarer ikke å forstå hvordan mennesker kan være så snille, hjelpsomme og hjertevarme mot meg - men så er sannheten at de ikke vil ha meg i familien? Jeg veit faktisk ikke helt hva jeg spørr etter her, men jeg er ekstremt forvirret og magefølelsen min ber meg egentlig bare om å komme meg vekk og starte fra scratch så fort jeg får muligheten til det. Jeg forstår hvertfall en ting, og det er hvor dysfunksjonell hele dynamikken er når jeg legger det frem på denne måten. Men jeg elsker han, og tankene mine er derfor altfor tåkete for øyeblikket til å tenke rasjonelt eller ja..

Jeg føler meg helt lost og trenger virkelig noe input utenfra🥲 på forhånd takk

Anonymkode: a63be...43b

Jeg hjalp eksen gjennom massive gjeld og rusproblemer. Samt at han sleit med diverse angst og depresjon. Han manglet jobb lenge. Han klarte ikke å ta vare på seg selv på noen måte. Han åpnet ikke regninger så han betalte heller aldri noen. Han hadde ikke kontakt med familien sin i stor periode. 

Jeg sto I dette fra starten av vårt forhold. Jeg bygde opp hans tillit til å tørre å søke jobb, jeg motiverte han til å ta kontakt med familien sin. Jeg hjalp han med å åpne en og en regning. Jeg fikk tillatelse av han til å ringe kreditorer for å ordne avtaler om nedbetaling. Når han begynte i ny jobb så var det litt lettere å begynne å ta vare på seg selv. Gang på gang opprettet han ny gjeld. Jeg var der gjennom hele prosessen og i blant en slags mekler med familien hans om å gi han tid til å hjelpe seg selv.

En gang takket de meg, men etter noen år så de på meg som et problem og ville ha meg ut av familien. Nå har vi ikke snakket sammen på mange år og de hater meg.

Jeg fant ut hvorfor de brått hata meg på slutten av forholdet. Eksen hadde jevnlig gått å pratet stygt om meg til de. Sagt at jeg mente det ene og det andre. Det samme hadde han gjort til vennene sine om meg. Til meg sa han at vennene hans syns at jeg var slitsom. Om familien sin så sa han at han ikke forsto noen ting. 

Det var da jeg forsto hvor flink han var til å lyve for å beholde alle parter på den måten han ville. Desverre blåste alt opp til kjempe drama som han ikke klarte å kontrollere. Moren hans ble sint på han da løgnene kom frem. Jeg dro fra han pga dette. Så måtte han ordne opp i livet sitt helt selv og sleit i mange år. Sklei ut på samme måte en gang til og ingen til å redde han igjen. 

Helt til en ny dame dukket opp etter 3 år. 

Etter hva jeg har forstått så har de ikke mye kontakt med hans familie og hun har fått skylden for det. 

Anonymkode: 5e708...371

[AnonymBruker]

Det høres ut som mannen er problemet her TS.  Det er lettere å legge skylden på deg enn på seg selv, og det synes nok familien hans også. Du er den som blander deg, og "plager" dem. 

Skal du oppdra hele gjenget? Du har funnet deg en "looser". Gå videre ...

Anonymkode: 97bae...e61

[AnonymBruker]

Herlighet, at du virkelig ikke skjønner at det er mannen din som er problemet her, ikke svigers. Er det mulig?

Anonymkode: cc222...d3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror du traff spikeren på hodet.. jeg har alltid vært den store stygge ulven i familien min selv, fordi jeg alltid har prøvd å være den som får folk til å ta ansvar for handlingene sine - men da blir jeg alltid den som får høre det. Så du har nok rett

Anonymkode: a63be...43b

Men det er ikke ditt ansvar å få andre til å ta ansvar for seg. 

Du kan ha dine grenser og din moral, men alle er ikke lik deg. 

Du kan kun endre deg og ditt liv, ikke andres. 

 

Anonymkode: 621f0...945

[AnonymBruker]

I det sekundet du ringer svigerforeldre for å få "råd" så har du tapt. 

Det sees kun på som manipulativt, og de tenker at det de får av informasjon fra de skal du bruke mot deres eget barn. 

 

Anonymkode: b47c5...031