Sende inn skillsmissesøknad fra en voldelig mann, tøft følelsesmessig?

[AnonymBruker]

Ett års dagen fra jeg dro i frykt kom og gikk, og det var og er fortsatt tøft følelsesmessig. Nå skal jeg snart sende skillsmissesøknaden også. Jeg trodde jeg var på bedringens vei, men føler meg deprimert og gråter hele tiden. Er dette vanlig`? Andre jeg pratet med var bare lettet. Er det noe galt med meg som reagere slik? Det var over 20 års ekteskap med mye vold i alle former. Hvordan var dette for dere`?

Anonymkode: 3ff5d...d64

[AnonymBruker]

Det er helt naturlig skal jeg fortelle deg. Når jeg gikk fra min ekstremt voldelige eks så gråt jeg meg i søvn den første uka, og luktet på ting som luktet han. 

En god terapeut forklarte meg at det er ikke ham og volden jeg gråt etter, for jeg bedreidet meg selv, det er håpet, lengselen etter det man trodde man skulle få, aksept for at det ikke ble, aksept for at man ble et offer, at det endte dårlig osv. 

Du bør bare kjenne på det og tillate deg selv å være lei deg, ikke hør på hva andre følte. 20 er lenge. Du gjorde ditt beste, det er ingenting du kunne gjort annerledes, han ville ikke endret seg, du gjør det rette, nå er det bare deg å ta vare på. 

Anonymkode: c5205...86c

[AprilLudgate]

Det ville jo vært rart om du ikke var sterkt preget etter å ha blitt utsatt for vold i 20 år?

Snakker du med psykolog? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er helt naturlig skal jeg fortelle deg. Når jeg gikk fra min ekstremt voldelige eks så gråt jeg meg i søvn den første uka, og luktet på ting som luktet han. 

En god terapeut forklarte meg at det er ikke ham og volden jeg gråt etter, for jeg bedreidet meg selv, det er håpet, lengselen etter det man trodde man skulle få, aksept for at det ikke ble, aksept for at man ble et offer, at det endte dårlig osv. 

Du bør bare kjenne på det og tillate deg selv å være lei deg, ikke hør på hva andre følte. 20 er lenge. Du gjorde ditt beste, det er ingenting du kunne gjort annerledes, han ville ikke endret seg, du gjør det rette, nå er det bare deg å ta vare på. 

Anonymkode: c5205...86c

Tusen takk for svar. Ja jeg skal følge mine egne behov og ikke hva andre gjør og føler. Det er jo ingen som har hatt like situasjoner, så noen oppskrift for hvordan man reagerer vil det ikke være. Føler at så mange bare kom seg videre og ble ferdig med det. Iallefall på FB gruppen for vold som jeg er med i. Ble så overrasket Får bare la dette gå i mitt tempo. Godt å høre svaret ditt.

Anonymkode: 3ff5d...d64

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (8 minutter siden):

Det ville jo vært rart om du ikke var sterkt preget etter å ha blitt utsatt for vold i 20 år?

Snakker du med psykolog? 

Takk, det er godt å høre at det er normalt å reagere slik. Tror jeg ble litt overrasket over at andre ikke skjønte hvorfor jeg reagerer på det her, mens andre bare kom seg videre. Følte det var noe skikkelig glat med meg som ikke har skjerpet meg ennå og blitt ferdig med det. 
Ja jeg har ei jeg prater med en gang i mnden.

Anonymkode: 3ff5d...d64

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk, det er godt å høre at det er normalt å reagere slik. Tror jeg ble litt overrasket over at andre ikke skjønte hvorfor jeg reagerer på det her, mens andre bare kom seg videre. Følte det var noe skikkelig glat med meg som ikke har skjerpet meg ennå og blitt ferdig med det. 
Ja jeg har ei jeg prater med en gang i mnden.

Anonymkode: 3ff5d...d64

Mange utvikler jo angst, depresjon og PSTD etter langvarig voldsutøvelse. 
Samt fysiske symptomer også.

Du har nok et godt stykke igjen med arbeid for å komme godt ut av dette, og jeg ville forberedt meg på at tiden fremover kan bli ekstra tøff for deg.

Det er nå kroppen slipper sakte opp guarden - og da kommer ofte de sterkeste responsene frem. Mange går på en smell da om de ikke er obs og ivaretar seg selv.

Noe du kan gjøre er å se på mulighet for å øke antallet samtaletimer. Kanskje 2 gg i mnd? 
 

Og så fokusere på aktiviteter som er bra for en kropp i krisemodus. Det kan variere, men trening/natur eller yoga er jo mye brukt hos mange. 
 

Endel får også god hjelp hos psykomotorisk fysioterapeut. 
 

Næringsrik kost så hjernen og kroppen har ork til å stå i det.

Og kanskje medisiner (ssri) en periode for å kappe de verste toppene av ting. Det kan du jo se an, men mange får veldig god hjelp av for eksempel Brintellix eller Cipralex. I lavere dose. Det kan fungere som en støttekrykke i den verste perioden. 
 

Har en venn i tilsvarende situasjon som sendte en video som forklarte av en del i hjernen faktisk krymper når man blir utsatt for langvarig vold av ulike sorter. Det gir symptomer som angst/depresjon, og hjernen bruker tid på å endre forventninger.

Du har jo i 20 år stått i en krisemodus hvor hjernen lukker seg helt for å beskytte seg selv. Det koster, også i ettertid. 
 

Og det er ikke din feil, men det er jo du nå som må ta veien videre. Ett skritt sv gangen, det skjer IKKE over natten.

Er jo helt urealistisk at kropp og hjerne skal magisk endres på kort tid for noe som har skjedd i 20 år. 
 

Gi det hvertfall et 5års perspektiv hvor du skal investere i positive ting for DEG. Ting vil gå opp og ned. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ett års dagen fra jeg dro i frykt kom og gikk, og det var og er fortsatt tøft følelsesmessig. Nå skal jeg snart sende skillsmissesøknaden også. Jeg trodde jeg var på bedringens vei, men føler meg deprimert og gråter hele tiden. Er dette vanlig`? Andre jeg pratet med var bare lettet. Er det noe galt med meg som reagere slik? Det var over 20 års ekteskap med mye vold i alle former. Hvordan var dette for dere`?

Anonymkode: 3ff5d...d64

Tror dette er helt normalt.  Du har jo brukt 20år av livet ditt i et altoppslukende helvete.  Selv om det er tøft å stå i, så er dette noe som er kjent for deg. Og der man kan og vet føles jo merkelig ut som en trygghet også, selv om det er et helvete . Samtidig har du brukt 20år av livet i håp om å få til noe bra. Og da er det ikke vanskelig å forstå at man kan føle stor sorg for ikke å ha lykkes med det.

Skilsmisse papiree er jo et stort punktum i livet ditt. Og du skal ut i et ukjent og nytt liv. Og det kan også føles litt skremmende. For man har jo ikke helt kontroll,  og følelsen av å være alene kan bli stor.

Uansett gratulerer,  du har gjort et bra valg for seg, og det rette. Ta imot sorgen du nå får, bearbeid den. Ta imot hjelp. Og skap deg et nytt trygt og godt liv. Husk det er ikke deg det er noe galt med. Det er den som er voldelig som er årsaken til at det ble som det ble. Over tunge mørke skyer, skinner alltid solen. Når man er på bunnen kan det bare gå oppover.  

Ønsker deg alt godt i din litt lysere fremtid. 

Finn deg en hobby der du er i en eller Anne gruppe,  det hjelper på iht selvtillit og føle av større felleskap. Om det er trening, sang, musikk eller noe. Så kan det å være med andre være god medisin for sår på sjelen. Også om du ikke klarer å ha de så nær deg. Også får du noe annet å tenke på. Klem

Anonymkode: 40e50...cac

[Tradegy]

Avhengighet er også en form for "trygghet". Naturlig at det gjør vondt, så underlig det sikkert føles ❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ett års dagen fra jeg dro i frykt kom og gikk, og det var og er fortsatt tøft følelsesmessig. Nå skal jeg snart sende skillsmissesøknaden også. Jeg trodde jeg var på bedringens vei, men føler meg deprimert og gråter hele tiden. Er dette vanlig`? Andre jeg pratet med var bare lettet. Er det noe galt med meg som reagere slik? Det var over 20 års ekteskap med mye vold i alle former. Hvordan var dette for dere`?

Anonymkode: 3ff5d...d64

Det var helt likt. Jeg var også gift i tjue år. Hvis du leter etter nye bekjentskaper/venner så er jeg interessert. 

Anonymkode: 6d9a1...ae4

[AnonymBruker]

Ja det er vanlig å kjenne sorg. Sorg over at ting ikke ble som du ønsket, over at ting ikke ble bedre som han lovet, over at drømmene dere hadde sammen bare var futurefaking og manipulasjon, over at man har mistet seg selv, over alle årene mam har fått frarøvet og over kjærligheten man fantaserte om nå er slutt.

Ekte kjærlighet var det jo aldri, for kjærlighet slår ikke og skader ikke. Den kjærligheten du har følt og føler er traumebånd, men innerst inne har du nok et berettiget hat i deg også.

Hvis du ikke allerede går til psykolog så oppfordrer jeg deg til å begynne i samtaleterapi, både for støtte gjennom tiden fremover med skilsmissen og bruddet og som hjelp til å prossessere traumene og reparere deg når du er klar for det. Det er uhyre viktig å få profesjonell hjelp etter å ha levd i et voldelig forhold så lenge. Jeg har blitt en nytt menneske av år med terapi etter voldelig forhold og hadde nok gått til grunne om jeg ikke hadde fått hjelp.

Anonymkode: 987b2...7c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg har blitt en nytt menneske av år med terapi etter voldelig forhold og hadde nok gått til grunne om jeg ikke hadde fått hjelp.

Hvordan fikk du hjelp? Legen min sier den eneste muligheten er å gå privat (uten refusjonsordning). Gjorde du det? Hvis jeg skal gå det, må jeg skaffe meg en ekstrajobb. 

Anonymkode: 6d9a1...ae4

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (6 timer siden):

Mange utvikler jo angst, depresjon og PSTD etter langvarig voldsutøvelse. 
Samt fysiske symptomer også.

Du har nok et godt stykke igjen med arbeid for å komme godt ut av dette, og jeg ville forberedt meg på at tiden fremover kan bli ekstra tøff for deg.

Det er nå kroppen slipper sakte opp guarden - og da kommer ofte de sterkeste responsene frem. Mange går på en smell da om de ikke er obs og ivaretar seg selv.

Noe du kan gjøre er å se på mulighet for å øke antallet samtaletimer. Kanskje 2 gg i mnd? 
 

Og så fokusere på aktiviteter som er bra for en kropp i krisemodus. Det kan variere, men trening/natur eller yoga er jo mye brukt hos mange. 
 

Endel får også god hjelp hos psykomotorisk fysioterapeut. 
 

Næringsrik kost så hjernen og kroppen har ork til å stå i det.

Og kanskje medisiner (ssri) en periode for å kappe de verste toppene av ting. Det kan du jo se an, men mange får veldig god hjelp av for eksempel Brintellix eller Cipralex. I lavere dose. Det kan fungere som en støttekrykke i den verste perioden. 
 

Har en venn i tilsvarende situasjon som sendte en video som forklarte av en del i hjernen faktisk krymper når man blir utsatt for langvarig vold av ulike sorter. Det gir symptomer som angst/depresjon, og hjernen bruker tid på å endre forventninger.

Du har jo i 20 år stått i en krisemodus hvor hjernen lukker seg helt for å beskytte seg selv. Det koster, også i ettertid. 
 

Og det er ikke din feil, men det er jo du nå som må ta veien videre. Ett skritt sv gangen, det skjer IKKE over natten.

Er jo helt urealistisk at kropp og hjerne skal magisk endres på kort tid for noe som har skjedd i 20 år. 
 

Gi det hvertfall et 5års perspektiv hvor du skal investere i positive ting for DEG. Ting vil gå opp og ned. 

Så utrolig god lesning dette var. Setter sånn pris på at du tok deg til dette. Jeg var ikke klar over at det kunne komme så sterke reaksjoner ett år etterpå. Men nå skjønner jeg. Ting har jo gått i ett det siste året med kjøpe nytt sted og bo og flytte i tillegg til alt annet. Ikke hatt tid til å reagere. Skjønner nå hva som venter meg. Takk for gode råd!

Anonymkode: 3ff5d...d64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tror dette er helt normalt.  Du har jo brukt 20år av livet ditt i et altoppslukende helvete.  Selv om det er tøft å stå i, så er dette noe som er kjent for deg. Og der man kan og vet føles jo merkelig ut som en trygghet også, selv om det er et helvete . Samtidig har du brukt 20år av livet i håp om å få til noe bra. Og da er det ikke vanskelig å forstå at man kan føle stor sorg for ikke å ha lykkes med det.

Skilsmisse papiree er jo et stort punktum i livet ditt. Og du skal ut i et ukjent og nytt liv. Og det kan også føles litt skremmende. For man har jo ikke helt kontroll,  og følelsen av å være alene kan bli stor.

Uansett gratulerer,  du har gjort et bra valg for seg, og det rette. Ta imot sorgen du nå får, bearbeid den. Ta imot hjelp. Og skap deg et nytt trygt og godt liv. Husk det er ikke deg det er noe galt med. Det er den som er voldelig som er årsaken til at det ble som det ble. Over tunge mørke skyer, skinner alltid solen. Når man er på bunnen kan det bare gå oppover.  

Ønsker deg alt godt i din litt lysere fremtid. 

Finn deg en hobby der du er i en eller Anne gruppe,  det hjelper på iht selvtillit og føle av større felleskap. Om det er trening, sang, musikk eller noe. Så kan det å være med andre være god medisin for sår på sjelen. Også om du ikke klarer å ha de så nær deg. Også får du noe annet å tenke på. Klem

Anonymkode: 40e50...cac

Tusen takk!  Hjelper veldig å lese svarene deres og de gode rådene her. Det er så godt å få forståelse når ting er tøft, og ikke minst, få høre at det er helt normalt. Er så vandt til å høre igjennom 20 år at det er noe galt med meg, så jeg kjenner at det fortsatt vil dukke opp og hjemsøke meg iblant. 

Anonymkode: 3ff5d...d64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det var helt likt. Jeg var også gift i tjue år. Hvis du leter etter nye bekjentskaper/venner så er jeg interessert. 

Anonymkode: 6d9a1...ae4

Vi kan godt komme i prat. Hvordan sender vi mld som anonym tro?

Anonymkode: 3ff5d...d64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi kan godt komme i prat. Hvordan sender vi mld som anonym tro?

Anonymkode: 3ff5d...d64

Det letteste er sikkert å lage nye kontoer og bruke. Tror ikke kg har noen regler om å ha flere kontoer. 

Anonymkode: 6d9a1...ae4