Lillesøstra mi!

[Gjest lille Amalie]

Saken er den:

Min søster på 21 år har i de siste årene utviklet flere former for angst.

Moren vår er også veldig syk psykisk, og jeg er vel den eneste som ikke sliter veldig med sånne type sykdommer.

Men... min søster. Hun er snill og god og varm, men det ser jeg ikke så mye til lenger.

Nå for tiden ser jeg bare en selvopptatt person som ikke har annet å gjøre enn å digge seg selv.

Ikke misforstå. jeg er ikke ute etter å rakke ned på min lillesøster i dette innlegget. jeg er ute etter tips eller råd. om hvordan jeg kan få hjernen hennes på rett kjøl igjen.

I år feiret vi ikke Jul i sammen, så i stedet møttes vi på familiemiddag i dag.

Hun kommer løpende inn døra til besteforeldrene våre. Fra hun kommer til hun går så snakker hun KUN om seg selv!!!

Jeg har fått dette i gave, jeg har fått så store bryster, jeg har vondt i hodet, jeg fikk så mye penger av pappa til jul (nei jeg er ikke sjalu da vi alltid får det samme), jeg skal dit, jeg skal hjem, jeg er lei meg, jeg er syk...

Det er ikke snakk om at dette kun er en dag hvor hun er sånn. Hun har blitt sånn.

En stor selvoptatt egoist.

Er hun veldig syk? Eller har hun bare forandret seg til å bli et "monster"?

Jeg prøver å ymte litt frempå ang. mine ting og tang her i livet. Det hun gjør da er å late som om hun ikke hører hva jeg sier.

hjelpes...hva skjer?

[Gjest Bellatrix]

Hun er nok syk og klarer ikke å se at dere andre også har lyst til å prate om deres ting.

[Gjest Isabellas]

Ja, stakkars, har hun angst og sånn så trenger hun litt ekstra oppmerksomhet og godord. Det er nok for en periode bare. Hold ut!

[Gjest Fast bruker - anonym nå]

Ja, stakkars, har hun angst og sånn så trenger hun litt ekstra oppmerksomhet og godord. Det er nok for en periode bare. Hold ut!

←

Tja.... jeg har en søster som har holdt på sånn i 15 år, og hele tiden fått oppmerksomhet når hun har vært selvsentrert. Det har ikke akkurat hjulpet, nei..... Hun er enda mindre interessert i andre, fordi ingen noensinne har stilt krav til henne. Hun er aldri blitt konfrontert med kommentarene og valgene sine, og når ting går til h**** er det bare veldig synd på henne, og vi andre er dumme som kan få oss til å nevne at hun har valgt disse tingene selv.....

Mitt råd: Snakk med henne på tomannshånd, forklar hvordan du oppfatter situasjonen, gi henne en mulighet til å tenke seg om og gjøre ting annerledes. Hvis ingenting hjelper, så pass på at du ikke bare "duller" med henne fremover. Får hun respons på all selvdiggingen, så vil hun bare fortsette med det. Gjør hun dumme ting som får uheldige konsekvenser, så spør om hun kan se noen årsak til at så og så skjedde.

Nei, det er ikke lett å formulere noe godt råd, men jeg har ihvertfall blitt veldig sliten av å ha en slik søster, og skulle absolutt gjort noe tidligere.

[Gjest StoreSky]

Siste taler sier mye fornuftig.

For med psykiske tilstander skal man ikke oppmuntre til "den syke" delen av personligheten. Man skal stille krav, vise reaksjoner på uheldige tankemønstre, ideer, etc. Selv om man er syk, så skal man leve i et samfunn sammen med andre mennesker, og da i mest mulig grad i en normalt setting.

Om dere forstår...

altså: psykisk syke som har vrangforestillinger og ser ting som ikke er der, skal man ikke jatte med og bekrefte det den syke "ser" -man må fortelle personen virkeligheten. Som en sammenligning bare...