Vurderer å gjøre det slutt med samboeren, selv om jeg elsker ham himmelhøyt

[AnonymBruker]

Jeg bare føler at jeg snart ikke orker lenger. Samboer er omsorgsfull, lidenskapelig, familieorientert og ærlig. Vi har knallgod sex, han er veldig glad i å tilbringe tid med meg, vil alltid være med på ting med meg og barna (vi har hver våre barn), er snill, bruker ikke masse penger på unødvendig, egoistisk tull, drikker seg ikke overstadig og er trofast.

Problemet er at jeg hele livet har måttet være den sterke i forholdet. Passe på at regningen ble betalt, løse samtlige kriser med bil, plutselig stengt SFO/barnehage, sykdom, forsikring, skatt, strømbrudd og så videre. De to eksene jeg hadde tidligere, hadde aldri elsket meg, og behandlet meg deretter. Begge oppførte seg helt annerledes enn samboer - de var egoistiske, utro, lite familieorienterte, late og respektløse. Da jeg ble sammen med samboer, fikk jeg inntrykk av at denne mannen var helt annerledes - og det er han jo, når det gjelder alt annet enn det å være sterk og løse problemer. 

Samboer har en jobb der han må ukependle. Da faller alt med min egen jobb inkludert overtid, henting og bringing av unger, treninger, kamper, forestillinger på skolen, lekser, husarbeid og annet på meg. Jeg klager ikke over dette, da jeg var fullt klar over opplegget da han tok den jobben han har. Problemet er at jeg fortsatt å løse alle kriser, da han distanserer seg og sier "jeg vet ikke", "jeg fikk ikke til å løse det", "jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe" osv. Og jeg kjenner at det begynner å slite på forholdet, at jeg hele tiden må være den sterke. Jeg sliter dessuten med helse, og føler at jeg egentlig er på felgen. Siste dråpe var krangel med bilverksted om noe som jeg vet at jeg har rett på, men som jeg ikke får (deres fuck-up som de SKAL utbedre, men som de krangler på så busta fyker). Det er bare "ja" og "ha" fra ham når jeg ringer, er på gråten og søker råd. Og bare så det er sagt, siste gang jeg gråt var for tre år siden, så det er ikke et middel jeg bruker for å manipulere ham. 

Jeg føler at selv om jeg elsker ham høyt, så blir det for slitsomt å være den sterke hele tiden. Når jeg er i et forhold, får jeg jo heller ikke noe medfølelse og tilbud om hjelp fra andre - jeg har jo mann, liksom. En god mann som stiller opp på dugnad og diverse. Jeg kjenner at hvis jeg likevel må ordne alt selv, kan det være like greit å være alene. Har dere noen råd til meg?

P.S. Ja, vi har snakket om det tidligere, flere ganger. Han kommer med unnskyldninger på unnskyldninger, sier at han skal forbedre seg, men ingenting skjer. 

Anonymkode: 7db5d...29b

[AnonymBruker]

Hvis ingenting skjer er det viktig å sette en grense, og gjøre det tydelig for ham at dersom det ikke blir forbedring må du vurdere å gå fra ham, siden det går så hardt utover deg

Anonymkode: f93e7...656

[AnonymBruker]

Han må finne seg ny jobb uten ukependling. Mulig du syntes det var greit å ha ansvaret alle hverdager da han takket ja til jobben, men nå synes du åpenbart ikke det lengre. For det er ikke han som person som er problemet, slik jeg leser deg, men at det er du som må være inni alt og ha full oversikt, mens han bare er på helgebesøk.

Anonymkode: bd019...066

[Btw]

Er det noe grunn til du nevnte de egoistiske eksene dine her? Var slik at de var den sterke i forholdet og ordnet ting for deg? 

Jeg føler veldig med deg og skjønner at du er utslit. Tror det enkleste løsningen er sakte men sikker late som du er inkompetent eller blond og dum (sette ting på spissen) for disse type menn gjør aldri ting som de ikke må. Gi slipp litt på at alt skal være i orden og perfekt hele tiden. Skei ut hvor du kan. 

Hvis det ikke fungerer så kan du begynne revurdere om du skal ut. 

Håper det ordner seg. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt. Det er vel ikke sånn at du har hans barn når han ukependler?

Anonymkode: 97675...307

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare overlatt problemene til han, så får det som skje skje.

Men være bevisst på hvilke saker du overlater til han, så det ikke bare går ut over deg hvis det ikke fikses, men også mannen slik at han kjenner det på kroppen.

Han er ikke evneveik, vil jeg tro?

Hvis dette ikke funker må dere i parterapi slik at han forstår hvordan dette påvirker deg. Ingen vei utenom.

Men det er typisk menn å ikke bli følelsesmessig påvirket og få dårlig samvittighet av å nedkjøre partner i ting de ikke gidder å gjøre dessverre. De bryr seg ikke.

Anonymkode: 3158c...62f

[AnonymBruker]

Han må finne en annen jobb hvor han ikke ukependler, eller dere må slå opp og dele på barna. 
 

Dette er ikke bærekraftig i lengden, og frem til nå er det du som har båret børen. Nå må dere faktisk dele, og hvis han ikke forstår dette så må han belage seg på å bli singel. 

Anonymkode: 17ecc...01a

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg bare føler at jeg snart ikke orker lenger. Samboer er omsorgsfull, lidenskapelig, familieorientert og ærlig. Vi har knallgod sex, han er veldig glad i å tilbringe tid med meg, vil alltid være med på ting med meg og barna (vi har hver våre barn), er snill, bruker ikke masse penger på unødvendig, egoistisk tull, drikker seg ikke overstadig og er trofast.

Problemet er at jeg hele livet har måttet være den sterke i forholdet. Passe på at regningen ble betalt, løse samtlige kriser med bil, plutselig stengt SFO/barnehage, sykdom, forsikring, skatt, strømbrudd og så videre. De to eksene jeg hadde tidligere, hadde aldri elsket meg, og behandlet meg deretter. Begge oppførte seg helt annerledes enn samboer - de var egoistiske, utro, lite familieorienterte, late og respektløse. Da jeg ble sammen med samboer, fikk jeg inntrykk av at denne mannen var helt annerledes - og det er han jo, når det gjelder alt annet enn det å være sterk og løse problemer. 

Samboer har en jobb der han må ukependle. Da faller alt med min egen jobb inkludert overtid, henting og bringing av unger, treninger, kamper, forestillinger på skolen, lekser, husarbeid og annet på meg. Jeg klager ikke over dette, da jeg var fullt klar over opplegget da han tok den jobben han har. Problemet er at jeg fortsatt å løse alle kriser, da han distanserer seg og sier "jeg vet ikke", "jeg fikk ikke til å løse det", "jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe" osv. Og jeg kjenner at det begynner å slite på forholdet, at jeg hele tiden må være den sterke. Jeg sliter dessuten med helse, og føler at jeg egentlig er på felgen. Siste dråpe var krangel med bilverksted om noe som jeg vet at jeg har rett på, men som jeg ikke får (deres fuck-up som de SKAL utbedre, men som de krangler på så busta fyker). Det er bare "ja" og "ha" fra ham når jeg ringer, er på gråten og søker råd. Og bare så det er sagt, siste gang jeg gråt var for tre år siden, så det er ikke et middel jeg bruker for å manipulere ham. 

Jeg føler at selv om jeg elsker ham høyt, så blir det for slitsomt å være den sterke hele tiden. Når jeg er i et forhold, får jeg jo heller ikke noe medfølelse og tilbud om hjelp fra andre - jeg har jo mann, liksom. En god mann som stiller opp på dugnad og diverse. Jeg kjenner at hvis jeg likevel må ordne alt selv, kan det være like greit å være alene. Har dere noen råd til meg?

P.S. Ja, vi har snakket om det tidligere, flere ganger. Han kommer med unnskyldninger på unnskyldninger, sier at han skal forbedre seg, men ingenting skjer. 

Anonymkode: 7db5d...29b

Hans unger er vel ikke hos deg når han ukependler så all den kjøringen og hentingen er dine egne unger? Og de eksene du snakker om, som Jeg antar er barnefar til dine barn, har ikke de barna noensinne? I så fall har du vel barnefri i perioder ? At du betaler regninger og snakker med verksted om bil hadde du vel også måtte gjøre om du var singel?

Jeg tenker at du har en forventing om at menn skal ta vare på deg, og når det ikke skjer setter du deg selv i offerrolle.

Så mitt råd er at du har uansett måttet fikse disse tingene selv om du var singel, hvorfor du da mener det er samboers ansvar mer enn ditt, skjønner jeg ikke.

 

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (2 minutter siden):

 

Så mitt råd er at du har uansett måttet fikse disse tingene selv om du var singel, hvorfor du da mener det er samboers ansvar mer enn ditt, skjønner jeg ikke.

 

Jeg tror det ts er fortvilet over, er at han (samboeren hennes) aldri har råd å gi eller hjelp til løsninger å komme med. Tafatt og hjelpesløs, så hun må alltid løse ting alene, gjøre ting alene.

Det kan føles veldig overveldende etter hvert, å alltid måtte være den som tar tak i ting og løser ting hjemme eller ting som har med hjemmet å gjøre.

Anonymkode: 70ff6...a41

[AnonymBruker]

Btw skrev (8 minutter siden):

Er det noe grunn til du nevnte de egoistiske eksene dine her? Var slik at de var den sterke i forholdet og ordnet ting for deg? 

Jeg føler veldig med deg og skjønner at du er utslit. Tror det enkleste løsningen er sakte men sikker late som du er inkompetent eller blond og dum (sette ting på spissen) for disse type menn gjør aldri ting som de ikke må. Gi slipp litt på at alt skal være i orden og perfekt hele tiden. Skei ut hvor du kan. 

Hvis det ikke fungerer så kan du begynne revurdere om du skal ut. 

Håper det ordner seg. 

Nei, det har alltid vært meg som ordnet både mine ting, felles ting, og til dels deres ting. Jeg har gang på gang blitt kastet under bussen av eksene, liksom "klar deg selv, dette er ikke mitt problem". Hvis jeg skal late som blond og dum, vil vi nok både få utleggsbegjæringer, rottereir av et hus og bil/hus i dårlig tilstand, og så videre. 

Jeg skal heller ikke ut, siden jeg eier huset. I tilfellet er det han som skal ut.

Anonymkode: 7db5d...29b

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (4 minutter siden):

Hans unger er vel ikke hos deg når han ukependler så all den kjøringen og hentingen er dine egne unger? Og de eksene du snakker om, som Jeg antar er barnefar til dine barn, har ikke de barna noensinne? I så fall har du vel barnefri i perioder ? At du betaler regninger og snakker med verksted om bil hadde du vel også måtte gjøre om du var singel?

Jeg tenker at du har en forventing om at menn skal ta vare på deg, og når det ikke skjer setter du deg selv i offerrolle.

Så mitt råd er at du har uansett måttet fikse disse tingene selv om du var singel, hvorfor du da mener det er samboers ansvar mer enn ditt, skjønner jeg ikke.

 

Fordi jeg har nå ENEANSVARET for alt som skjer med VÅR familie. Faren til ungene er død, så jeg har dem 24/7. Hans barn besøker i ferier, og han drar til deres hjemsted noen helger.

Å dele på ansvaret for kriseløsning og det praktiske er ikke det samme som at "menn skal ta vare på meg". Men det er heller ikke riktig at jeg skal ta vare på meg selv, barna og menn.

Anonymkode: 7db5d...29b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror det ts er fortvilet over, er at han (samboeren hennes) aldri har råd å gi eller hjelp til løsninger å komme med. Tafatt og hjelpesløs, så hun må alltid løse ting alene, gjøre ting alene.

Det kan føles veldig overveldende etter hvert, å alltid måtte være den som tar tak i ting og løser ting hjemme eller ting som har med hjemmet å gjøre.

Anonymkode: 70ff6...a41

Som eksempel kan jeg nevne at vi en morgen våknet til strøm som kom og gikk, det gikk ikke an å lade mobiltelefonen, lysene skrudde seg av og på, og ingen skjønte hva det var. Midt på vinteren, da vi har all oppvarming via elektrisitet. Jeg ble helt fortvilet, ba samboeren om å bli igjen og prøve å finne ut av det, men han bare dro på jobb. Jeg måtte ta fri fra min jobb, ringe el-selskapet, vente hjemme til de kom, ordne ungene osv. 

Det er det jeg er fortvilt over - at han virker som han distanserer seg med en gang det er noe som skal løses, og overlater alt til meg. Sånn som i dag, da jeg ringte ham, sa han "jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg" i stedet for å ringe og kjefte på bilverksted og forlange at de gjorde det de skulle. Nei da, han var opptatt på jobb. Akkurat de samme timene som jeg hadde jobb og måtte avspasere for å ordne enda en krise. 

Anonymkode: 7db5d...29b

[AnonymBruker]

Her høres det ut som du har noen urimelige vrangforestillinger hvor du attpåtil refererer til at du nærmest savner dynamikken med de fæle eksene dine? 🤦‍♀️

Anonymkode: 4103b...a76

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fordi jeg har nå ENEANSVARET for alt som skjer med VÅR familie. Faren til ungene er død, så jeg har dem 24/7. Hans barn besøker i ferier, og han drar til deres hjemsted noen helger.

Å dele på ansvaret for kriseløsning og det praktiske er ikke det samme som at "menn skal ta vare på meg". Men det er heller ikke riktig at jeg skal ta vare på meg selv, barna og menn.

Anonymkode: 7db5d...29b

Det er altså dine egne barn du kjører rundt på, som stresser deg når sambo er borte. Han begynte å ukependle etter dere ble sammen, -  eller før? 
 

Jeg skulle likt å se at innlegget til TS ble skrevet av en mann, som var «fortvilet» over at han måtte betale regninger, fikse bilen, og passe sine egne barn, fordi dama pendlet med jobben hver andre uke. 

Hvis mannen din har disse fantastiske egenskapene så mener jeg at det kanskje er andre ting han kan ta seg av enn akkurat regninger og bil. 
 

[Tradegy]

Oppsøk en god terapeut og be om enesamtaler. Om så, få hjelp til hvordan du skal avslutte. Høres ut som om du allerede er litt på "overtid", som er ganske vanlig for kvinner.

Håper du får det bedre ❤️

[Btw]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei, det har alltid vært meg som ordnet både mine ting, felles ting, og til dels deres ting. Jeg har gang på gang blitt kastet under bussen av eksene, liksom "klar deg selv, dette er ikke mitt problem". Hvis jeg skal late som blond og dum, vil vi nok både få utleggsbegjæringer, rottereir av et hus og bil/hus i dårlig tilstand, og så videre. 

Jeg skal heller ikke ut, siden jeg eier huset. I tilfellet er det han som skal ut.

Anonymkode: 7db5d...29b

 

Skjønner, tror tålmodigheten din har fått nok etter en serie av slike mannebarn. 

Tenkte ut av forholdet, ikke huset.

Hva med å være direkte selv om du må gi ham et ultimatum, enten så får han ta mer ansvar eller så må han ut (av huset)? 

 

 

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (Akkurat nå):

Det er altså dine egne barn du kjører rundt på, som stresser deg når sambo er borte. Han begynte å ukependle etter dere ble sammen, -  eller før? 
 

Jeg skulle likt å se at innlegget til TS ble skrevet av en mann, som var «fortvilet» over at han måtte betale regninger, fikse bilen, og passe sine egne barn, fordi dama pendlet med jobben hver andre uke. 

Hvis mannen din har disse fantastiske egenskapene så mener jeg at det kanskje er andre ting han kan ta seg av enn akkurat regninger og bil. 
 

Jeg skjønner ikke hvorfor du går så i frontalangrep på meg. Kanskje du fikser absolutt ALT, både det praktiske og de økonomiske, i ditt forhold, og synes det er helt strålende. Men jeg ønsker ikke ha det slik når vi er TO stykker i et forhold. Jeg er ikke fortvilet over å måtte betale regninger og tjene penger. Jeg er fortvilet over at jeg må passe på alle regninger som kommer i min nettbank, hans nettbank, min Altinn, e-poster, apper, hans e-post (!) og så videre. I forrige uke ble telefonen hans sperret fordi han hadde to ubetalte regninger som kom i e-posten hans. Som han glemte bort. Så jeg måtte skynde meg og få dem betalt slik at han fikk telefonen åpnet. Skal dette altså være mitt ansvar? Må jeg sjekke hans e-post og nettbank for at regninger som kommer til ham, skal bli betalt?

Det er også veldig tungvint å måtte ta fri fra jobb hele tiden for å fikse bil, vente på elektriker og så videre. Og at jeg som kvinne blir møtt helt annerledes av håndverkere, enn han, som er mann og håndverker selv. Han får mye mer positiv respons og mer løsningsorienterte svar når han ringer dem, enn når jeg gjør det. 

Ja, jeg har tre barn fra før. Jeg har aldri klaget på at jeg må kjøre rundt på dem. Aldri. Ikke en eneste gang. Han er veldig flink med dem, og stiller opp i helgene når det skjer noe morsomt. De stresser meg heller ikke. Det er alt det andre som stresser meg, som vi burde ha ansvaret for SAMMEN.

Han begynte å ukependle to år etter vi flyttet sammen. Jeg ønsker også forslag til hvilke andre ting han kan ta seg av enn regninger, hus og bil, som avlaster meg slik at jeg ikke sitter alene med alt. Ønsker konstruktive råd fra deg!

Anonymkode: 7db5d...29b

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som eksempel kan jeg nevne at vi en morgen våknet til strøm som kom og gikk, det gikk ikke an å lade mobiltelefonen, lysene skrudde seg av og på, og ingen skjønte hva det var. Midt på vinteren, da vi har all oppvarming via elektrisitet. Jeg ble helt fortvilet, ba samboeren om å bli igjen og prøve å finne ut av det, men han bare dro på jobb. Jeg måtte ta fri fra min jobb, ringe el-selskapet, vente hjemme til de kom, ordne ungene osv. 

Det er det jeg er fortvilt over - at han virker som han distanserer seg med en gang det er noe som skal løses, og overlater alt til meg. Sånn som i dag, da jeg ringte ham, sa han "jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg" i stedet for å ringe og kjefte på bilverksted og forlange at de gjorde det de skulle. Nei da, han var opptatt på jobb. Akkurat de samme timene som jeg hadde jobb og måtte avspasere for å ordne enda en krise. 

Anonymkode: 7db5d...29b

Du mener din mann skal ringe verksted for å kjefte på ansatte der, - fordi du krever det? … 

Dere er forskjellig…

Din partner er ikke deg, og har ikke samme reaksjonsmønster som deg..

- Det betyr ikke nødvendigvis at hans reaksjon er dårligere, og din er bedre.

Det faller ikke naturlig for alle å «ringe å kjefte» når de er uenig.
 

Hva med å forsøke et annet verksted? Be ham kjøre bilen dit, det klarer han sikkert når han er hjemme, også kan du booke avtalen på forhand.

Mitt råd er at du forsøker å se hva kjæresten din er god på også får han ansvarliggjøres han for disse oppgavene. Men det trenger ikke nødvendigvis være regninger og bil..  

[AnonymBruker]

Tradegy skrev (4 minutter siden):

Oppsøk en god terapeut og be om enesamtaler. Om så, få hjelp til hvordan du skal avslutte. Høres ut som om du allerede er litt på "overtid", som er ganske vanlig for kvinner.

Håper du får det bedre ❤️

Poenget er at jeg ikke VIL avslutte, fordi jeg elsker ham, og han virker til å elske meg. Det er bare at jeg er sliten av å ta alt ansvaret hele tiden, fysisk sliten, særlig min helse tatt i betraktning. 

Anonymkode: 7db5d...29b

[Tiuren]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror det ts er fortvilet over, er at han (samboeren hennes) aldri har råd å gi eller hjelp til løsninger å komme med. Tafatt og hjelpesløs, så hun må alltid løse ting alene, gjøre ting alene.

Det kan føles veldig overveldende etter hvert, å alltid måtte være den som tar tak i ting og løser ting hjemme eller ting som har med hjemmet å gjøre.

Anonymkode: 70ff6...a41

Som mann i et tidligere ekteskap, det er fanken meg feil om man er sterk og fikser alt og... 🤣 Det er vist veldig overveldende det og 🙄