HVORFOR gråter barn selv om de blir holdt???

[Gjest Chicchi]

Jeg har en 1,5-åring som fortsatt våkner flere ganger natten gjennom. Jeg er med på at barn gråter når de trenger noe, hundre prosent, det er naturlig. Men når jeg tar henne opp og hun skriker enda høyere, vrir seg ut av armene mine og blir helt vill, da føler jeg at jeg er på vei ned i kjelleren. Ett og et halvt år uten en hel natts søvn. Faren tar halvparten av nettene, men man hører jo skrikingen gjennom veggen og våkner av det. 

Jeg prøver å holde, synge, hysje, berolige, trøste, og det går jo som regel, men plutselig våkner hun til og vræler og går i bananposisjon og jeg kan ikke la være å tenke at dette ikke er normalt. Jeg vil så gjerne være tålmodig og alt det der, men jeg er utmattet!

Kan noen forklare??? Om jeg forsto hvorfor, så kanskje tålmodigheten strekker seg litt lenger. Jeg blir så lei meg når jeg blir sint på henne, men får fnatt av at hun er så lite samarbeidsvillig. Jeg er lei av å leke detektiv for å prøve å finne ut hva som er galt.

[AnonymBruker]

Kan være voksesmerter, nye tenner, mareritt, magevondt osv. 

Iallefall det jeg tenker når barnet mitt våkner på natten og ikke vil roe seg.

Anonymkode: 37572...423

[AnonymBruker]

Roer hun seg hvis dere samsover?

Anonymkode: fcd91...cd5

[AnonymBruker]

Natteskrekk? Jeg har to barn som har respondert ulikt på å roes ned, så man må vel bare finne sitt eget barns respons.. første måtte være faststroppet i sovepose (husker ikke hva det heter) for å roe seg. Andre hadde ingen effekt av det.

Første ville strykes med en finger over nesa og opp i panna, og ned igjen, og roet seg med det. 

Andre ville holde en finger i sin hånd, og ha vår andre hånd mot ansiktet. 

Men det høres jo ut som smerter, for å være ærlig.

Anonymkode: bd428...998

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Roer hun seg hvis dere samsover?

Anonymkode: fcd91...cd5

Jeg og faren bytter på å samsove hver natt. Hun våkner opp ved siden av oss, setter seg opp i senga, skriker og vrir seg ut av armene mine når jeg prøver å hjelpe henne sove. Sukk...

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (8 minutter siden):

Jeg har en 1,5-åring som fortsatt våkner flere ganger natten gjennom. Jeg er med på at barn gråter når de trenger noe, hundre prosent, det er naturlig. Men når jeg tar henne opp og hun skriker enda høyere, vrir seg ut av armene mine og blir helt vill, da føler jeg at jeg er på vei ned i kjelleren. Ett og et halvt år uten en hel natts søvn. Faren tar halvparten av nettene, men man hører jo skrikingen gjennom veggen og våkner av det. 

Jeg prøver å holde, synge, hysje, berolige, trøste, og det går jo som regel, men plutselig våkner hun til og vræler og går i bananposisjon og jeg kan ikke la være å tenke at dette ikke er normalt. Jeg vil så gjerne være tålmodig og alt det der, men jeg er utmattet!

Kan noen forklare??? Om jeg forsto hvorfor, så kanskje tålmodigheten strekker seg litt lenger. Jeg blir så lei meg når jeg blir sint på henne, men får fnatt av at hun er så lite samarbeidsvillig. Jeg er lei av å leke detektiv for å prøve å finne ut hva som er galt.

Er natteskrekk-lignende greier. Vi har også en 1,5-åring som er krakilsk om natta nå. De er helt vekk, halvveis i søvne, vonde drømmer sitter i kroppen etc. 

Vi skrur på alt lys, tar frem en leke eller bok og må starte om igjen. Så gjør vi siste rituale før innsovning på kvelden: bok, vann, skru av lyset, sier god natt etc.

Anonymkode: 51ae9...0fa

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Natteskrekk? Jeg har to barn som har respondert ulikt på å roes ned, så man må vel bare finne sitt eget barns respons.. første måtte være faststroppet i sovepose (husker ikke hva det heter) for å roe seg. Andre hadde ingen effekt av det.

Første ville strykes med en finger over nesa og opp i panna, og ned igjen, og roet seg med det. 

Andre ville holde en finger i sin hånd, og ha vår andre hånd mot ansiktet. 

Men det høres jo ut som smerter, for å være ærlig.

Anonymkode: bd428...998

Jeg har også tenkt på smerter, men forstår ikke hva det er. Hun er blid som en sol om dagen, men om natten er hun bare så misfornøyd og det har hun alltid vært. Har prøvd ulike ting, men byssing er det som hjelper. Kroppen orker bare ikke å bysse i flere timer lenger nå som hun har blitt så stor.

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er natteskrekk-lignende greier. Vi har også en 1,5-åring som er krakilsk om natta nå. De er helt vekk, halvveis i søvne, vonde drømmer sitter i kroppen etc. 

Vi skrur på alt lys, tar frem en leke eller bok og må starte om igjen. Så gjør vi siste rituale før innsovning på kvelden: bok, vann, skru av lyset, sier god natt etc.

Anonymkode: 51ae9...0fa

Skal lese litt om natteskrekk. Men skrur dere på lys om natten og begynner å leke? Jeg trodde det var sånn man ikke skulle gjøre, at man skal signalisere at det er natt?

[Tran09]

Luft i magen, redd for mørket, føler seg alene og er i panikkmodus innen du plukker henne opp, vondt i øret, stor buse i nesen, kald, varm, vondt i rygg av madrassen, sulten, må basje men får det ikke til, makk i magen som kryper ut av rumpa om natten, tenner som vokser, om hun bruker sokker så kan de bli for stramme om natten rundt strikken, hun klør ett sted, midd i sengen osv osv. 

[AnonymBruker]

Minner om vår gutt, han holdt på sånn fra han ble født til 2-3 års alder, uten vi fant årsak. Men noe vi testet, uten utslag for vår del, men som dere kanskje kan spørre om er syremåling mht stille refluks. Det er en del som er plaget med dette når de sover flatt, og  de kan derfor våkne og være helt utrøstelige fordi det er så ubehagelig. Men siden de ikke spyr/gulper så blir jo det en litt «usynlig»vondte.

 

Anonymkode: f75b7...a21

[AnonymBruker]

Høres ut som nattskrekk, har hatt det her og. Men bare sporadisk, ikke så mye som dere 😕

Anonymkode: 6bbd1...328

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Minner om vår gutt, han holdt på sånn fra han ble født til 2-3 års alder, uten vi fant årsak. Men noe vi testet, uten utslag for vår del, men som dere kanskje kan spørre om er syremåling mht stille refluks. Det er en del som er plaget med dette når de sover flatt, og  de kan derfor våkne og være helt utrøstelige fordi det er så ubehagelig. Men siden de ikke spyr/gulper så blir jo det en litt «usynlig»vondte.

 

Anonymkode: f75b7...a21

Så det ga seg til slutt? Hun virker ikke plaget av noe om dagen. Skjer stille refluks bare om natten?

[AnonymBruker]

Det kan være utrolig mye som ikke synes på utsiden eller gir utslag på tester. Jeg sliter f.eks med rastløse bein om natten. Og det er et sant mareritt. Brukte lang tid på å identifisere problemet selv og lang tid på å forklare legen til han forstod hva som var problemet. Tenk da om et lite barn skulle slite med samme , og det uten språk. Det er ren tortur.

Anonymkode: dd9e9...d71

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Chicchi said:

Jeg og faren bytter på å samsove hver natt. Hun våkner opp ved siden av oss, setter seg opp i senga, skriker og vrir seg ut av armene mine når jeg prøver å hjelpe henne sove. Sukk...

Å prøve å få henne til å sovne igjen vil ikke gjøre at hun føler hennes vonde opplevelser blir sett og hørt og tatt på alvor og da går man i vranglås. Forsøk å heller oppfordre gråtingen og følelsesutøpet, så vil dere se at det raskere går over! 

Og det å bli sint på et barn fordi det gråter er blant de største grunnene til at mange mennesker sliter med emosjonell umodenhet i voksne forhold. Hvis man føler skam over naturlige følelser eller at man må undertrykke sine følelser for å gjøre foreldre sinte, så ender man med å ha vanskeligheter med å utrykke seg følelsesmessig med romantiske partnere senere. Eventuelt at man ikke tåler å gi rom til partners følelser. Så slikt som e er veldig viktig å jobbe med på det personlige plan, selv om jeg vet akkurat hvor vondt og vanskelig det er når man står i det. Særlig i søvnmangel! Men forhåpentligvis hjelper det litt å være klar over hvor stor effekt det kan ha for barnets voksne liv. 

Anonymkode: 83085...586

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (8 minutter siden):

Så det ga seg til slutt? Hun virker ikke plaget av noe om dagen. Skjer stille refluks bare om natten?

Ja sånn jeg forsto det er det om natten når de ligger og sover, evnt sover på dagen. Vår sov ekstremt lite på dagen også, våknet og skrek da også. Og nei, det forsvant vel ikke helt men ble bedre med alderen. Vår gutt var generelt urolig da, dag som natt, dog godt humør om dagen. Han ga seg aldri med å være urolig på natten egentlig, har gått mye i søvne blant annet. Litt på siden, men han er nå under utredning for adhd. Ikke pga søvnproblemene som liten, men psykolog har allikevel sagt at flere med adhd har hatt mye søvnproblemer/skriking da de var småbarn så det er satt som et relevant punkt i utredningen. MEN, han er henvist av helt andre årsaker altså, så ville ikke hengt meg opp i det.

Vi var også hos manuellterapeut forresten, det hjalp noe da han løste opp noen låsninger  . Hvis dere ikke har prøvd det så kan det være noe å tenke på.

 

Føler med dere, det er utrolig slitsomt å stå i og spesielt når man føler seg så hjelpeløs og til tider «avvist»❤️

Anonymkode: f75b7...a21

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Å prøve å få henne til å sovne igjen vil ikke gjøre at hun føler hennes vonde opplevelser blir sett og hørt og tatt på alvor og da går man i vranglås. Forsøk å heller oppfordre gråtingen og følelsesutøpet, så vil dere se at det raskere går over! 

Og det å bli sint på et barn fordi det gråter er blant de største grunnene til at mange mennesker sliter med emosjonell umodenhet i voksne forhold. Hvis man føler skam over naturlige følelser eller at man må undertrykke sine følelser for å gjøre foreldre sinte, så ender man med å ha vanskeligheter med å utrykke seg følelsesmessig med romantiske partnere senere. Eventuelt at man ikke tåler å gi rom til partners følelser. Så slikt som e er veldig viktig å jobbe med på det personlige plan, selv om jeg vet akkurat hvor vondt og vanskelig det er når man står i det. Særlig i søvnmangel! Men forhåpentligvis hjelper det litt å være klar over hvor stor effekt det kan ha for barnets voksne liv. 

Anonymkode: 83085...586

Jeg vet det, og jeg prøver mitt beste for å skjule at jeg blir sinna. Jeg er helt enig i dagens "gentle parenting" og vil ikke at hun skal være redd for å vise vanskelige følelser overfor meg. MEN med det sagt, synes jeg det er et enormt press på dagens foreldre om å ikke vise noen negative følelser foran barna.

Tar de så vondt av å se at mamma og pappa er frustrert, de er heller ikke supermennesker som aldri sprekker? Det er jo ikke en sånn verden de kommer til å møte utenfor, hvor raserianfall alltid møtes med forståelse. Jeg passer på å klemme henne og trøste henne så godt jeg kan midt oppi vrælingen, men ja, jeg blir frustrert og sint og kan sukke litt ekstra høyt. Jeg er ingen robot.

Endret 23. februar 2023 av Chicchi

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (12 minutter siden):

Jeg vet det, og jeg prøver mitt beste for å skjule at jeg blir sinna. Jeg er helt enig i dagens "gentle parenting" og vil ikke at hun skal være redd for å vise vanskelige følelser overfor meg. MEN med det sagt, synes jeg det er et enormt press på dagens foreldre om å ikke vise noen negative følelser foran barna.

Tar de så vondt av å se at mamma og pappa er frustrert, de er heller ikke supermennesker som aldri sprekker? Det er jo ikke en sånn verden de kommer til å møte utenfor, hvor raserianfall alltid møtes med forståelse. Jeg passer på å klemme henne og trøste henne så godt jeg kan midt oppi vrælingen, men ja, jeg blir frustrert og sint og kan sukke litt ekstra høyt. Jeg er ingen robot.

Fra meg med gutt til utredning. Både Bup og familieteam har vist stor forståelse for at vi av og til mister det i frustrasjon. Da mener jeg er sinte, kjefter, bruker høy og streng stemme osv. (aldri fysisk) Det er helt normalt og lov, så lenge man i all hovedsak er gode omsorgspersoner. Barn tar ikke skade av at foreldre ikke alltid reagerer på den «korrekte» måten, men det som er viktig er å reparere/si unnskyld/gi klem osv hvis en vet en har håndtert situasjoner feil. Da lærer de at ja alle kan stå i konflikter, alle kan gjøre feil, og vi kan også si unnskyld og ordne opp. Et barn på 1,5 år er kanskje ikke der, men prinsippet er jo det samme; så lenge du er en trygg og omsorgsfull voksen så går dette helt fint!

Dersom du kjenner det koker i topplokket, sett barnet litt fra deg i sprinkelseng, ta en pause, ro deg litt ned, før du prøver på ny. Det er slitsomt, men det ordner seg. Jeg synes du høres ut som en god mor❤️ 

Anonymkode: f75b7...a21

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Fra meg med gutt til utredning. Både Bup og familieteam har vist stor forståelse for at vi av og til mister det i frustrasjon. Da mener jeg er sinte, kjefter, bruker høy og streng stemme osv. (aldri fysisk) Det er helt normalt og lov, så lenge man i all hovedsak er gode omsorgspersoner. Barn tar ikke skade av at foreldre ikke alltid reagerer på den «korrekte» måten, men det som er viktig er å reparere/si unnskyld/gi klem osv hvis en vet en har håndtert situasjoner feil. Da lærer de at ja alle kan stå i konflikter, alle kan gjøre feil, og vi kan også si unnskyld og ordne opp. Et barn på 1,5 år er kanskje ikke der, men prinsippet er jo det samme; så lenge du er en trygg og omsorgsfull voksen så går dette helt fint!

Dersom du kjenner det koker i topplokket, sett barnet litt fra deg i sprinkelseng, ta en pause, ro deg litt ned, før du prøver på ny. Det er slitsomt, men det ordner seg. Jeg synes du høres ut som en god mor❤️ 

Anonymkode: f75b7...a21

Tusen takk for fint å bekreftende svar ❤️ Jeg føler det er tabu å snakke om at man blir sint på små barn, så jeg tør ikke snakke med noen om det. Derfor føler jeg meg så alene i morsopplevelsen min og går rundt med en tanke om at alle andre, venninner, søstre, er snillere og mer tålmodige enn meg. Det er vondt for selvfølelsen. Men jeg vet at jeg er flink til å si unnskyld etterpå.

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (3 timer siden):

Jeg har en 1,5-åring som fortsatt våkner flere ganger natten gjennom. Jeg er med på at barn gråter når de trenger noe, hundre prosent, det er naturlig. Men når jeg tar henne opp og hun skriker enda høyere, vrir seg ut av armene mine og blir helt vill, da føler jeg at jeg er på vei ned i kjelleren. Ett og et halvt år uten en hel natts søvn. Faren tar halvparten av nettene, men man hører jo skrikingen gjennom veggen og våkner av det. 

Jeg prøver å holde, synge, hysje, berolige, trøste, og det går jo som regel, men plutselig våkner hun til og vræler og går i bananposisjon og jeg kan ikke la være å tenke at dette ikke er normalt. Jeg vil så gjerne være tålmodig og alt det der, men jeg er utmattet!

Kan noen forklare??? Om jeg forsto hvorfor, så kanskje tålmodigheten strekker seg litt lenger. Jeg blir så lei meg når jeg blir sint på henne, men får fnatt av at hun er så lite samarbeidsvillig. Jeg er lei av å leke detektiv for å prøve å finne ut hva som er galt.

I en slik situasjon du beskriver her, vil jeg påstå at dere foreldrene har ikke lært barnet å roe seg ned. Det er jo nå og fremover dette bare blir verre for dere, barn er underutviklet på alle måter og trenger hjelp til selvregulering. Et lite barn vet ikke hva hen føler eller hvordan en gjør noe med det, det er foreldrene sin oppgave å validere følelsene og lære barnet regulering deretter. Gled deg til "trass-alderen", dette er jo ingenting.

Anonymkode: ce3d3...840

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fra meg med gutt til utredning. Både Bup og familieteam har vist stor forståelse for at vi av og til mister det i frustrasjon. Da mener jeg er sinte, kjefter, bruker høy og streng stemme osv. (aldri fysisk) Det er helt normalt og lov, så lenge man i all hovedsak er gode omsorgspersoner. Barn tar ikke skade av at foreldre ikke alltid reagerer på den «korrekte» måten, men det som er viktig er å reparere/si unnskyld/gi klem osv hvis en vet en har håndtert situasjoner feil. Da lærer de at ja alle kan stå i konflikter, alle kan gjøre feil, og vi kan også si unnskyld og ordne opp. Et barn på 1,5 år er kanskje ikke der, men prinsippet er jo det samme; så lenge du er en trygg og omsorgsfull voksen så går dette helt fint!

Dersom du kjenner det koker i topplokket, sett barnet litt fra deg i sprinkelseng, ta en pause, ro deg litt ned, før du prøver på ny. Det er slitsomt, men det ordner seg. Jeg synes du høres ut som en god mor❤️ 

Anonymkode: f75b7...a21

Det er selvfølgelig ikke "helt normalt" å bli sint og kjefte på et lite barn som trenger å bli validert å lære seg selvregulering. Ja, det er normalt å bli frustrert i noen situasjoner og bruke en høyere, strengere stemme - men dette er ikke helt normalt, nei. Og det er heller ingen unnskyldning at man skal reagere slik ofte, fordi det går bra med en klem og unnskyldning etterpå. Skjer disse tingene ofte så tar det skade, uavhengig hvor mye man unnskylder seg. For det fremmer frykt, forvirring og skam hos barnet. 

Anonymkode: ce3d3...840