Usikker på egne følelser og valg.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg føler meg helt rådvill da jeg føler jeg står i en utrolig håpløs situasjon følelsemessig, dette blir et langt innlegg så skal forsøke å gjøre det leselig. 
 

Jeg har vært sammen med min kone i 15 år, det var jeg som jobbet for å få henne på kroken og det var vel aldri noen stormende forelskelse fra hennes sin side men vi ble et par som hadde det fint og moro midt i 20 årene. 
 

Vi fikk barn etter noen år som kjærester og etablerte oss med hus og det som hører til, i denne fasen følte nok jeg meg veldig lite begjært og det endte opp med at jeg var utro på fylla ved et par anledninger, vi kom oss igjennom dette og jeg har ikke vært utro siden. 
 

jeg har jobbet veldig mye de siste 8-10 årene (noe jeg angrer på) og det resulterte i at jeg tok kjæresten min i å være utro mot meg for 2-3 år siden da hun nok også følte mangel på begjær og tilstedeværelse fra min side.
 

Verden min raste sammen og jeg tok på meg all skyld for at ting hadde blitt som det ble, og under samtalene vi hadde da var vi nok enige om at vi neppe hadde vært et par om det ikke var for barna. 
 

Vi ble enige om at vi skulle ta tak i dette og det medførte til holdningsendringer hos begge parter og på mange sett og vis har vi hatt det bedre enn noen gang, vi giftet oss da, hovedsaklig av en praktisk og formell årsak.
Men jeg har ikke klart å få tilbake den indre roen i kroppen og føler på at det ikke normaliserer seg helt i følelsesregisteret. Jeg føler på en måte at følelsene mine rett og slett ikke er slik de burde være, og er egentlig veldig usikker på hva jeg føler da det føles flatt.

Det nærmeste vi kommer en krangel er en diskusjon og Familien AS fungerer bra.
 

På toppen av det hele ble min kone syk for noen år siden og hun har blitt ufør, hun fungerer greit i værdagen men det preger jo selvfølgelig livene våre og jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å forholde meg til at resten av livet skal begrenses pga dette når vi enda bare er i 30 årene. 
 

Tankene svirrer i det uendelige, 

- Skal jeg tenke på meg selv og livet mitt videre og bryte ut av forholdet til min kone? 

- Skal jeg forsone meg med å være en omsorgsperson som tar vare en syk kone jeg er veldig usikker på hva jeg føler for resten av livet?

- Kona klarer seg ikke særlig økonomisk uten meg pga ufør.

-Barna, skal jeg leve et låst låst liv med uten de riktige følelsene og begrensingene sykdomen gir for at det er best for de?

- Famile og alt som er etablert over så mange år..

Noen som har noen innspill til min situasjon og tanker?

Anonymkode: b791a...71b

[Rosakatt]

Hva har du lyst til, om du ikke tenker på konsekvensene som ganger samvittigheten din? 

Syns det er trist at dere har det sånn her

Det blir nok ikke lett for din kone, men framtiden er ikke bestemt for noen av dere, uansett om det blir tungt i starten. Det finnes nok løsninger 😊 

Hva med en pause? 

[AnonymBruker]

Ville bare si at jeg føler med deg. Jeg vet hvordan det er å føle at man sitter i saksa. Nå er det en kompliserende faktor at kona di er syk. Dette er tunge ting å stå i. Vet ikke hvor gamle barna dine er, men det kan jo ha betydning for hvor lenge du skal holde ut. Men at du i lengden skal ofre eget følelsesliv for en syk kone, mener jeg blir feil for deg. Du er ung, og det vil bli et vondt liv. Hvis (når) du velger å bryte, kan du likevel kanskje være der for henne på ulike måter? 

Vi har også snart 15 år på baken, og har barneskolebarn. Jeg holder for tiden ut på grunn av dem, de er små enda, økonomi og det praktiske. 

Emosjonelt? Av mange grunner var jeg ferdig for mange år siden, og vet at livet for meg er mye bedre på den andre siden. Dette preger meg mye fysisk og psykisk, men som sagt, jeg holder ut litt til og venter på en form for riktig tidspunkt... 

Anonymkode: af765...3dd

[AnonymBruker]

Dette kan du velge å gjøre komplisert eller enkelt.  Ang utroskap hos begge, så savner begge noe i forholdet. Og da må dere bli enige om at dere har vært dumme begge to. Også får dere ta litt tak i hva og hvordan dette skal løses.

Din kone er kronisk syk, så det setter jo litt naturlig en agenda inn i forholdet. Beste er å bare akseptere de utfordringene som er iht det. Hennes situasjon iht forholdet blir uansett ikke noe bedre om du krever mer enn hun kan gi. Krever du mindre kan hun få mer å gi til deg.

Jeg er også kronisk syk. Og min mann mente ar siden jeg gikk hjemme, så måtte jeg ta 100%av alt  heimen. Han glemte at jeg faktisk er syk, og ikke klarer alt alene uten å bli værre. Når jeg da var helt utslitt på kvelden, da ville han ha kos, det gikk jo ikke pga totalt utslitt og masse smerter. 

Etter noen runder med krangel, innså han at hvis jeg skulle klare å være en kjæreste , så måtte han stille litt  mer på hjemmebane. Og da løste jo mye seg.  Uansett jeg følte meg lite sett og tatt hensyn til.  Og at han bare ville slippe unna utarbeidet, og ha alt på et fat. Et fat jeg ikke kunne gi. Ble også brukt mot meg , at følsene mine ikke var riktig om jeg ikke gjorde som han sa. Mine følser ble naturlig nok kalde i den prosessen der. Til vi fant en vei ut av det.

Nå vet jeg lite om dine krav og forventninger til din kone. Og om du også lytter til hennes krav og forventninger.  Men er den egosentrisk hos begge. Så er det der dere bør begynne å løsne opp knuten. Går det ikke , så kan dere bryte opp. Hvis dere er gift vil hun få mer enn i dag, når deres skilles, pluss nie barnetillegg.  Selv om det ikke blir fett, så vil hun få litt mer enn hun får i dag iallefall 

Anonymkode: 2d5b2...500

[AnonymBruker]

Rosakatt skrev (38 minutter siden):

Hva har du lyst til, om du ikke tenker på konsekvensene som ganger samvittigheten din? 

Syns det er trist at dere har det sånn her

Det blir nok ikke lett for din kone, men framtiden er ikke bestemt for noen av dere, uansett om det blir tungt i starten. Det finnes nok løsninger 😊 

Hva med en pause? 

Jeg var helt i kjelleren for noen måneder siden og da forsøkte jeg å avslutte, kona ble helt knust, mente på at vi måtte prøve alt for barna sin skyld osv.. 

Vi dro på familievernkontoret og det har hjulpet oss videre med kommunikasjonen oss i mellom. 
Men mine følelser har det ikke hjulpet noe særlig på.

 

Anonymkode: b791a...71b

[Rosakatt]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg var helt i kjelleren for noen måneder siden og da forsøkte jeg å avslutte, kona ble helt knust, mente på at vi måtte prøve alt for barna sin skyld osv.. 

Vi dro på familievernkontoret og det har hjulpet oss videre med kommunikasjonen oss i mellom. 
Men mine følelser har det ikke hjulpet noe særlig på.

 

Anonymkode: b791a...71b

Barna vil finne en normal i det nye, selv om det kan bli tøft. Men du vil kanskje ikke finne glede i det som er, å det er synd om du skal leve ulykkelig 😔

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Dette kan du velge å gjøre komplisert eller enkelt.  Ang utroskap hos begge, så savner begge noe i forholdet. Og da må dere bli enige om at dere har vært dumme begge to. Også får dere ta litt tak i hva og hvordan dette skal løses.

Din kone er kronisk syk, så det setter jo litt naturlig en agenda inn i forholdet. Beste er å bare akseptere de utfordringene som er iht det. Hennes situasjon iht forholdet blir uansett ikke noe bedre om du krever mer enn hun kan gi. Krever du mindre kan hun få mer å gi til deg.

Jeg er også kronisk syk. Og min mann mente ar siden jeg gikk hjemme, så måtte jeg ta 100%av alt  heimen. Han glemte at jeg faktisk er syk, og ikke klarer alt alene uten å bli værre. Når jeg da var helt utslitt på kvelden, da ville han ha kos, det gikk jo ikke pga totalt utslitt og masse smerter. 

Etter noen runder med krangel, innså han at hvis jeg skulle klare å være en kjæreste , så måtte han stille litt  mer på hjemmebane. Og da løste jo mye seg.  Uansett jeg følte meg lite sett og tatt hensyn til.  Og at han bare ville slippe unna utarbeidet, og ha alt på et fat. Et fat jeg ikke kunne gi. Ble også brukt mot meg , at følsene mine ikke var riktig om jeg ikke gjorde som han sa. Mine følser ble naturlig nok kalde i den prosessen der. Til vi fant en vei ut av det.

Nå vet jeg lite om dine krav og forventninger til din kone. Og om du også lytter til hennes krav og forventninger.  Men er den egosentrisk hos begge. Så er det der dere bør begynne å løsne opp knuten. Går det ikke , så kan dere bryte opp. Hvis dere er gift vil hun få mer enn i dag, når deres skilles, pluss nie barnetillegg.  Selv om det ikke blir fett, så vil hun få litt mer enn hun får i dag iallefall 

Anonymkode: 2d5b2...500

Vi er enige begge to om at vi har vært dumme begge 2 og vi har lagt utroskapen bak oss på sett og vis for et par år siden, men det fikk meg inn i en tankeprosess om hvordan forholdet har vært i all tid og vi har mildt sagt forsømt det begge 2 med barn og jobb som har krevd sitt. 
 

Jeg har ingen forventninger til min kone og jeg er forståelsesfull for hennes sykdom og jeg bidrar med husarbeid og andre gjøremål. 
 

Alt i alt så fungerer det meste helt topp minus mitt hode og følelser som ikke får stablet ting på plass. 
Jeg er veldig glad i min kone, men jeg er usikker på hvilken måte. Pr nå så føler jeg det ikke som en livsledsager men mer som en venn, elsker og omsorgsperson. 

Anonymkode: b791a...71b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ville bare si at jeg føler med deg. Jeg vet hvordan det er å føle at man sitter i saksa. Nå er det en kompliserende faktor at kona di er syk. Dette er tunge ting å stå i. Vet ikke hvor gamle barna dine er, men det kan jo ha betydning for hvor lenge du skal holde ut. Men at du i lengden skal ofre eget følelsesliv for en syk kone, mener jeg blir feil for deg. Du er ung, og det vil bli et vondt liv. Hvis (når) du velger å bryte, kan du likevel kanskje være der for henne på ulike måter? 

Vi har også snart 15 år på baken, og har barneskolebarn. Jeg holder for tiden ut på grunn av dem, de er små enda, økonomi og det praktiske. 

Emosjonelt? Av mange grunner var jeg ferdig for mange år siden, og vet at livet for meg er mye bedre på den andre siden. Dette preger meg mye fysisk og psykisk, men som sagt, jeg holder ut litt til og venter på en form for riktig tidspunkt... 

Anonymkode: af765...3dd

Barna mine er en en tidlig ungdomskole og en midt barneskole, det er jo helt åpenbart at det er de som er limet i familien nå, hadde vi ikke hatt de kunne jeg flyttet og hjulpet kona økonomisk og med praktiske gjøremål som en venn. 
 

Uff, jeg synes dette er fryktelig vanskelig😕

skulle egentlig ønske at det var noe som åpenlyst var galt med forholdet vårt men i alle omgivelser utom mitt hode fremstår det som at alt er bare fryd.. 

 

Anonymkode: b791a...71b

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

 - Skal jeg tenke på meg selv og livet mitt videre og bryte ut av forholdet til min kone? 

Ja. 

- Skal jeg forsone meg med å være en omsorgsperson som tar vare en syk kone jeg er veldig usikker på hva jeg føler for resten av livet?

Nei.

- Kona klarer seg ikke særlig økonomisk uten meg pga ufør.

Hun kommer til å klare seg helt fint. Trygd + 50% av det dere har opparbeidet dere av verdier i løpet av ekteskapet bør være mer enn nok. Det er ikke en menneskerett å leve i luksus.

-Barna, skal jeg leve et låst låst liv med uten de riktige følelsene og begrensingene sykdomen gir for at det er best for de?

Nei. Og det er ikke best for de heller.

- Famile og alt som er etablert over så mange år..

Sunken cost fallacy.

Du har kun ett liv. Gå.

Anonymkode: 3cf6f...f92

[AnonymBruker]

Slik jeg ser det, så er det sånn: Dere burde gå fra hverandre.

Barna vil alltids klare å tilpasse seg, og det å være sammen bare på grunn av dem er faktisk ikke nok.

Men om vi skal se litt på andre muligheter: 
- Ett alternativ er å åpne forholdet, siden dere begge har vært utro i mangel på nærhet og kontakt. 

- Det at følelsene ikke lenger er der, ødelegger jo mye. Har kona følelser for deg? Gjør dere noe hyggelig for hverandre? Datenights? Overraskelser? Hva er kjærlighetsspråket til kona? Hva er ditt kjærlighetsspråk? 
Har dere satt dere ned og pratet om hva dere to trenger for å kanskje få følelsene til å blusse litt opp igjen?

 

Det at kona er ufør, er dessverre ikke noe du kan redde uansett. Barna vil være sikret så lenge barna er i skolegang (ved endt videregående har ikke lenger foreldre ansvar). Så dette er ikke noe stress per nå som jeg leser det.
Om du så føler veldig på det, så kanskje hun kan få en større del av eventuelt salg av bolig etc? 

 

Sånn tilslutt er det jeg vil skrive: Du har ett liv. Dette er det du får. Det å gå rundt å være ulykkelig allerede nå, og sånn skal du ha det resten av livet? Eller skal du ta tak? Ja, du må igjennom en liten storm når det står på som verst, men det blir bra.

 

 

Anonymkode: 59995...236

[Canido]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Slik jeg ser det, så er det sånn: Dere burde gå fra hverandre.

Barna vil alltids klare å tilpasse seg, og det å være sammen bare på grunn av dem er faktisk ikke nok.

Men om vi skal se litt på andre muligheter: 
- Ett alternativ er å åpne forholdet, siden dere begge har vært utro i mangel på nærhet og kontakt. 

- Det at følelsene ikke lenger er der, ødelegger jo mye. Har kona følelser for deg? Gjør dere noe hyggelig for hverandre? Datenights? Overraskelser? Hva er kjærlighetsspråket til kona? Hva er ditt kjærlighetsspråk? 
Har dere satt dere ned og pratet om hva dere to trenger for å kanskje få følelsene til å blusse litt opp igjen?

 

Det at kona er ufør, er dessverre ikke noe du kan redde uansett. Barna vil være sikret så lenge barna er i skolegang (ved endt videregående har ikke lenger foreldre ansvar). Så dette er ikke noe stress per nå som jeg leser det.
Om du så føler veldig på det, så kanskje hun kan få en større del av eventuelt salg av bolig etc? 

 

Sånn tilslutt er det jeg vil skrive: Du har ett liv. Dette er det du får. Det å gå rundt å være ulykkelig allerede nå, og sånn skal du ha det resten av livet? Eller skal du ta tak? Ja, du må igjennom en liten storm når det står på som verst, men det blir bra.

 

 

Anonymkode: 59995...236

Ang følelser så har det nok snudd, før var det nok jeg jeg som hadde mest følelser i forholdet mens nå er det motsatt og hun viser daglig at hun elsker meg. 
Vi har tatt tak i kjærlighetslivet for et par-tre år siden da vi bestemte oss for å komme oss igjennom utroskapskrisen og vi har vært flinke til bidra hjemme begge 2, dra på middags dater ute, se film sammen og vært på noen turer sammen bare vi 2.

Sexlivet er bedre enn det noen gang har vært for begge parter. Vi har pratet om hva vi må endre på og det har vi gjort. 

Jeg føler det er slik at hun er stormforelsket i meg etter vi tok tak mens følelsene mine ikke har hengt med😕 Jeg har det på mange måter helt perfekt men de følelsene får jeg liksom ikke til å henge med helt..

[AnonymBruker]

Er det noen andre med i bildet her? Noen du er betatt av, eller har et ekstra godt øye til?

Anonymkode: 6e7e7...5cc

[ESFP]

Hva legger du i begrepet livsledsager? For mange er livsledsager det samme som en venn, elsker og omsorgsperson. 

Hvilke følelser mangler du? Stormforelskelse? (Det er ikke vanlig å være stormforelsket i den man velger å dele livet sammen med). Eller er det andre følelser du trenger? Det er rart at du skriver at du har det helt perfekt, men at du mangler noen følelser. 

Må livet ditt begrenses selv om hun er ufør? Hva trenger du som du ikke kan gjøre fordi hun er ufør? 

[AnonymBruker]

ESFP skrev (7 timer siden):

Hva legger du i begrepet livsledsager? For mange er livsledsager det samme som en venn, elsker og omsorgsperson. 

Hvilke følelser mangler du? Stormforelskelse? (Det er ikke vanlig å være stormforelsket i den man velger å dele livet sammen med). Eller er det andre følelser du trenger? Det er rart at du skriver at du har det helt perfekt, men at du mangler noen følelser. 

Må livet ditt begrenses selv om hun er ufør? Hva trenger du som du ikke kan gjøre fordi hun er ufør? 

For meg er det en jeg har kjærestefølelser for, denne følelsen som har blitt borte for meg og som jeg skulle ønske kom tilbake.

At jeg har det perfekt var kanskje litt feil for det har jeg jo tilsynelatende ikke men det meste i forholdet er bedre enn det noen gang har vært. Jeg føler at hun virkelig elsker meg, vi kommuniserer bedre enn før, vi har mer og bedre sex enn før og vi krangler ikke eller er ufine med værandre.. 

Det er kjærestefølelsen jeg hadde som jeg savner og sykdomen jeg sliter med😕

Jeg trenger i utgangspunktet ikke sette noen begrensninger for mitt liv men det setter mange begrensninger på vårt liv og jeg savner en kjæreste jeg kan være aktiv med og finne på ting med. 
Jeg sliter også med samvittigheten om jeg skal finne på masse selv som hun ikke får vært med på pga sykdommen.

Anonymkode: b791a...71b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er det noen andre med i bildet her? Noen du er betatt av, eller har et ekstra godt øye til?

Anonymkode: 6e7e7...5cc

Nei det er det ikke. 

Anonymkode: b791a...71b

[ESFP]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

For meg er det en jeg har kjærestefølelser for, denne følelsen som har blitt borte for meg og som jeg skulle ønske kom tilbake.

At jeg har det perfekt var kanskje litt feil for det har jeg jo tilsynelatende ikke men det meste i forholdet er bedre enn det noen gang har vært. Jeg føler at hun virkelig elsker meg, vi kommuniserer bedre enn før, vi har mer og bedre sex enn før og vi krangler ikke eller er ufine med værandre.. 

Det er kjærestefølelsen jeg hadde som jeg savner og sykdomen jeg sliter med😕

Jeg trenger i utgangspunktet ikke sette noen begrensninger for mitt liv men det setter mange begrensninger på vårt liv og jeg savner en kjæreste jeg kan være aktiv med og finne på ting med. 
Jeg sliter også med samvittigheten om jeg skal finne på masse selv som hun ikke får vært med på pga sykdommen.

Anonymkode: b791a...71b

Er det en mulighet for at hun ikke ønsker å begrense deg? At hun heller ønsker du skal finne på ting som hun ikke kan være med på sammen med venner og familie, fremfor at du forlater forholdet? 

Tror du trenger litt hjelp til å sortere følelser. Vi mennesker er ikke skapt for å kjenne forelskelsesfølelser i et langt forhold. Er det disse du mangler? Vi er skapt for at disse følelsene etter tid byttes ut med omsorg, takknemlighet, beundring osv. 

Lett for at du kan fremstå som den mannen som stikker når kona blir syk og ender opp med å søke forelskelsesrusen i kortvarige relasjoner resten av livet. Og ender opp som en bitter mann i 60-årene fordi du ikke forsto at det var kjærlighet det du hadde. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg sliter også med samvittigheten om jeg skal finne på masse selv som hun ikke får vært med på pga sykdommen.

Anonymkode: b791a...71b

Det skal du ikke tenke. Hun unner deg nok det å få finne på ting. 

Anonymkode: aee39...ccd

[Humas]

Har ikke lest svarene. Men et familie AS er et godt fundament. En god familierådgiver er også å foreslå. Det er viktig at begge innser at man er ansvarlig. Frihet under ansvar. Respektere hverandre. Kjærlighet betyr å jobbe med forholdet, begge parter, hver dag. Å gjøre egne ting hører med. Kjenner par hvor sidesprang har blitt kime til å finne tilbake til hverandre.