Mor ønsker ikke at jeg ( kvinne, 34 ) skal utredes for Asperger.

[AnonymBruker]

Oppigjennom har jeg skrevet flere tråder her om mitt dårlige forhold til moren min. En av trådene mine er denne: 

Jeg fyller 35 år og har slitt psykisk hele livet. Dette kom veldig godt frem under oppveksten med spiseforstyrrelser og selvskading, moren min syntes dette var flaut siden hun er veldig opptatt av fasade. Ble aldri tatt med til legen for min psykiske problemer og moren min som slet med overvekt presterte i en periode jeg var normalvektig å kritisere vekten min. Hun tok meg i magen og spurte om jeg syntes dette fettet selv var fint og at ingen gutt vil ha en kjæreste som ser gravid ut. Synet på oppveksten min i forhold til søsteren min kunne ikke stått mer i kontrast, hun har vært hennes yndling og husker en god barndom, mens jeg har vært den som er mye problemer med. 
Har ikke kommet noen vei da jeg har konfrontert foreldre med dette i voksen alder, så har  bare innfunnet meg i at sånn som dette er det bare. Har heldigvis opplevd at både fastlegen og psykiater har reagert på moren min og måten hun prater til meg på i voksen alder, da hun var under på time. For det er fort å tenke at «kanskje det bare er jeg som er problemet».

Uansett, nå er greia at psykiater har funnet ut at jeg viser klare indikasjoner på høytfungerende autisme og jeg har blitt henvist til utredning som starter om noen måneder. Jeg fortalte foreldrene mine dette siden psykiater sa foreldre må inn til time under utredningen for å fortelle hvordan jeg var som barn og ungdom. Da jeg sa dette merket jeg at moren min ble tankefull og hun har siden prøvd å skremme meg fra å ta utredning med at «det er så mange prøver, det blir veldig slitsomt og det er best om du får slippe». Dette irriterer meg litt fordi det vil bety mye for meg å få svar på hvorfor jeg er som jeg er og få noen hjelpemidler. Jeg har alltid slitt sosialt og følt med annerledes.

Jeg vet ikke om jeg overtenker, men jeg lurer på om moren min egentlig er redd for å snakke om hvordan jeg har vært? At jeg har tydeligv slitt uten at de gjorde noe. 
Dette kommenterer mor og søster idag at jeg selv hadd ansvar for som ungdom, det er ikke foreldres skyld at jeg ikke selv oppsøkte hjelp,sier de.

Anonymkode: b50aa...f8a

[AnonymBruker]

Det er vel mer sannsynlig at du er traumatisert av denne barndommen enn at du har autisme? 

Jeg ble feildiagnostisert med autisme/aspergers, og min mor brukte det som unnskyldning for hvorfor jeg sleit. Faktum var jo at jeg hadde levd med emosjonell omsorgssvikt i alle år og det påvirker også. Jeg ville vurdert å ta avstand til en mor som er sånn mot deg. Da har man det kanskje bedre uten? 

Anonymkode: 12ac1...0ae

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å være forelder og å se hva barnet sliter med bestandig. Men din mor nå ikke vil at du skal utredes, så er du en voksen person og så tar du bare tak i dette selv. 

Anonymkode: d60c3...bce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er vel mer sannsynlig at du er traumatisert av denne barndommen enn at du har autisme? 

Jeg ble feildiagnostisert med autisme/aspergers, og min mor brukte det som unnskyldning for hvorfor jeg sleit. Faktum var jo at jeg hadde levd med emosjonell omsorgssvikt i alle år og det påvirker også. Jeg ville vurdert å ta avstand til en mor som er sånn mot deg. Da har man det kanskje bedre uten? 

Anonymkode: 12ac1...0ae

Traumatisert er jeg nok ja, men jeg viser klare tegn på autisme og det er vanlig at kvinner får diagnosen senere. Alltid slitt med sosiale koder, har mye rart for meg og mye tvangsreturer. Allerede tatt en av testene hvor jeg slo ut som klar indikasjon. 
 

Jeg prøvde å kutte henne ut for noen år siden og det gjorde bare vondt verre. Faren min, som jeg har et bedre forhold til, er gift med henne, så sårt å miste kontakt med han også.

Ts

Anonymkode: b50aa...f8a

[svartkatt]

Hvis du vil bli utredet, bli utredet. Du trenger ikke fortelle familien om det. Tenker du må bare drite litt mer i hva de sier. De var som de var, de er som de er. Det er liten sjanse for endring. Du må konsentrere deg om det som er bra. Fokusere på nåtiden og fremtiden. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Traumatisert er jeg nok ja, men jeg viser klare tegn på autisme og det er vanlig at kvinner får diagnosen senere. Alltid slitt med sosiale koder, har mye rart for meg og mye tvangsreturer. Allerede tatt en av testene hvor jeg slo ut som klar indikasjon. 
 

Jeg prøvde å kutte henne ut for noen år siden og det gjorde bare vondt verre. Faren min, som jeg har et bedre forhold til, er gift med henne, så sårt å miste kontakt med han også.

Ts

Anonymkode: b50aa...f8a

Huff. Godt du har noen å snakke med om det. 

Jeg sleit også mye med tvanghandlinger og tvangstanker. Det var en av grunnene til at de tenkte autisme. Men jeg hadde OCD, og har nå ingen tvangsritualer. 

Noe å tenke på. Asperger kan man selvsagt få god støtte til hvordan takle, men man kan ikke fjerne det. Og ofte kan man dermed lene seg tilbake og tenke at man dessverre ikke får gjort noe med utfordringene man kjenner på. Men om man tenker at det er angst og tvang så finnes det god behandling. Jeg sier ikke dette fordi jeg tror nødvendigvis autisme er feil, men fordi jeg vil at du skal ha det i tankene at kan hende ocd-behandling kan hjelpe deg hvis du sliter med tvangsritualer (uavhengig av om du også har autisme). 

Anonymkode: 12ac1...0ae

[AnonymBruker]

Når du er 34 år er det veldig rart at foreldre skal trenge bidra i en psykisk utredning.

Anonymkode: b3058...834

[Kullsyrevann]

Jeg tror moren din sin reaksjon baserer seg på ego, mange foreldre har vanskelig for å innse at det er noe galt med deres avkom. Tror det er litt sånn "det er ikke noe feil med mitt DNA" opplegg. Psykiske lidelser var også tabulagt veldig lenge, man kan liksom ikke være syk med mindre man er på lukka avdeling med hjelm på hodet ifølge enkelte fra den generasjonen  Ja også er hun en hurpe. Jo eldre jeg blir jo flere folk ser jeg som bryter med foreldrene sine, uansett om de har en diagnose eller ikke. Enkelte folk er bare ikke egnet til å være foreldre.

Husk at selv om man har blitt utredet eller blir utredet så er det ikke satt i stein. Hvis behandler eller du kommer frem til at det er feil så kan man starte prosessen på nytt eller med et annet utgangspunkt. At du strever såpass mye indikerer i hvert fall at det er noe der. Å utredes for noe, hva enn det er, er slitsomt. Men det er verdt det hvis man får et klart svar og en forklaring på hvorfor man har hatt og har problemer. Ja også bor vi i Norge, du kan gjøre dette uten økonomiske følger. Du har egentlig ingenting å miste. Det høres ut som moren og søsteren din sine meninger oppleves som en belastning. Og du er voksen, så de fortjener egentlig ikke å følge deg i denne prosessen. 

Er moren din narsissist så kan det være "golden child" vs "scapegoat" mentalitet med deg og søsteren din. Men her skal jeg trå forsiktig. For all del ikke nevn dette for henne.

[Silva Pluvialis]

Det ville heller ikke mine foreldre da det ble stilt spørsmål til av lege på om den diagnosen var feil. Jeg ønsket en "second opinion". Foreldre mente diagnosen stemte, lege, kommune og jeg gjorde ikke. Så jeg utredet meg på tross av hva foreldre sa og mente, og det viste seg at jeg hadde rett. I ditt tilfelle er foreldrene dine redd for at du skal få diagnosen. Her var det redsel fra foreldres side for om diagnosen ble tatt bort. Men begge ble frarådet utredning. Jeg valgte å la meg utrede,  diagnosen ble tatt bort, og det er noe av det viktigste jeg har gjort i voksen alder. Angrer ikke. Gjør det du føler for, ts. Det er ditt liv.

Endret 23. februar 2023 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Når du er 34 år er det veldig rart at foreldre skal trenge bidra i en psykisk utredning.

Anonymkode: b3058...834

Det syntes jeg også og mener det ikke er nødvendig, men virket som de er opptatt av å snakke med noen pårørende. Sikkert for å kartlegge hvordan jeg var fra jeg var veldig liten. 
 

Ts

Anonymkode: b50aa...f8a

[AnonymBruker]

Det fine med å være 34 (eller 18) er at du ikke trenger å bry deg om hva moren din mener om din helse og hva du sier og gjør hos leger/psykiatere. Viktig å lære å si nei! Eller "skal tenke på det" eller "neeh...får se" om du vil si nei på en mer diplomatisk måte.

Anonymkode: 781bf...b08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når du er 34 år er det veldig rart at foreldre skal trenge bidra i en psykisk utredning.

Anonymkode: b3058...834

De trenger helst en uttalelse/svar på skjema fra forelder eller en som var nær i oppveksten ihvertfall.

Ts; det er mulig å få utredning uten å involvere moren din. Kanskje faren din eller søster er greiere her? De trenger ikke møte opp i terapirommet heller. Holder som regel å ta det på telefon. Evt skriftlig på mail. Slik faren min gjorde. Jeg har nemlig vært oppi noe lignende/liknende erfaring.

Holder derimot en knapp på at autistisk adferd kan utvikles som følge av en dårlig oppvekst/barndom. Min far hadde selv en fraværende far med typiske autistiske trekk. Var derimot ingen som fikk diagnosen på den tiden. Faren min scorer derimot høyt på alle hjemmetester innen autisme, men han er sikker på at disse trekkene har utviklet seg som følge av omsorgsvikt og en oppvekst hvor han stort sett måtte være for seg selv langt ute på ødelandet uten barn. Det høres rimelig ut.

Selv er jeg utredet for noe annet, men sa jeg kjente meg igjen innen autisme. Psykiateren min har avfeid alt jeg har mistenkt tross høye score på tester på nett. Hun velger heller å fokuserer på traumer i fortiden. Hun sier at uten å bearbeide disse er det vanskelig å gi en diagnose fordi traumer, omsorgsvikt eller andre diagnoser kan komme i veien for en utredning. Av samme grunn blir ganske mange feildiagnosert.

Anonymkode: ef1ba...c39

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

(...) jeg har blitt henvist til utredning som starter om noen måneder. Jeg fortalte foreldrene mine dette siden psykiater sa foreldre må inn til time under utredningen for å fortelle hvordan jeg var som barn og ungdom. Da jeg sa dette merket jeg at moren min ble tankefull og hun har siden prøvd å skremme meg fra å ta utredning med at «det er så mange prøver, det blir veldig slitsomt og det er best om du får slippe». Dette irriterer meg litt fordi det vil bety mye for meg å få svar på hvorfor jeg er som jeg er og få noen hjelpemidler. Jeg har alltid slitt sosialt og følt med annerledes.

Anonymkode: b50aa...f8a

Hva er problemet helt konkret? Er du redd for det lykkes henne å få deg til å droppe utredningen? I så fall, så snakk med din psykiater om at hun motarbeider deg. 

Helt generelt, la være med å fortelle din mor og søster så mye om deg selv. Jeg skjønner du måtte si det til foreldrene dine i dette tilfellet, men du burde ha ventet til utredningen var i gang, så hun ikke fikk mulighet å sabotere deg. 

Anonymkode: 4da8f...6d7

[Apis]

Å ikke ønske å delta i utredningen, er også en deltakelse i utredningen. Å bestemme over egen helse står sterkt, foreldre skal ikke bestemme over voksne barns helse, og kanskje spesielt ikke når de kan være en årsak, pga arv eller miljø. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva er problemet helt konkret? Er du redd for det lykkes henne å få deg til å droppe utredningen? I så fall, så snakk med din psykiater om at hun motarbeider deg. 

Helt generelt, la være med å fortelle din mor og søster så mye om deg selv. Jeg skjønner du måtte si det til foreldrene dine i dette tilfellet, men du burde ha ventet til utredningen var i gang, så hun ikke fikk mulighet å sabotere deg. 

Anonymkode: 4da8f...6d7

Dessverre følte jeg meg tvunget til å si ifra siden søsteren min jobber der jeg skal utredes, jeg kommer til å møte henne i gangene og kunne til og med risikert å bli satt på utredning med henne på team. Sjefen var ikke klar over at vi er søsken, så hun har sagt ifra at hun ikke kan ha noe med utredningen min å gjøre.

Jeg hadde ikke tenkt til å snakke om utredningen i det hele tatt inntil jeg så jeg hadde fått plass der hun jobber. Kan heller ikke velge noe annet sted siden det da blir privat og det har jeg ikke råd til.

Jeg kommer ikke til å la meg snakke fra utredning, det bare provoserer meg.

Ts

Anonymkode: b50aa...f8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dessverre følte jeg meg tvunget til å si ifra siden søsteren min jobber der jeg skal utredes, jeg kommer til å møte henne i gangene og kunne til og med risikert å bli satt på utredning med henne på team. Sjefen var ikke klar over at vi er søsken, så hun har sagt ifra at hun ikke kan ha noe med utredningen min å gjøre.

Jeg hadde ikke tenkt til å snakke om utredningen i det hele tatt inntil jeg så jeg hadde fått plass der hun jobber. Kan heller ikke velge noe annet sted siden det da blir privat og det har jeg ikke råd til.

Jeg kommer ikke til å la meg snakke fra utredning, det bare provoserer meg.

Ts

Anonymkode: b50aa...f8a

Søsteren din kan IKKE bli satt på utredning med henne på team. Slike ting unngås pga inhabilitet, og er i så fall et avvik/lovbrudd! Din helse og din utredning er taushetsbelagt etter lovverk, med mindre du samtykker til at hun skal være med.

Du har heller ingen meldeplikt overfor familien din mtp utredning. Så gjennomfør akkurat det du har behov for, evt uten deres hjelp, og ikke la deg overtales til noe annet. Du trenger svar!

Det er vanlig å involvere foreldre i prosessen gjennom f.eks. intervju om barndom, helse og oppvekst. Men er ikke nødvendig.

Anonymkode: e5583...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Uansett, nå er greia at psykiater har funnet ut at jeg viser klare indikasjoner på høytfungerende autisme og jeg har blitt henvist til utredning som starter om noen måneder. Jeg fortalte foreldrene mine dette siden psykiater sa foreldre må inn til time under utredningen for å fortelle hvordan jeg var som barn og ungdom. Da jeg sa dette merket jeg at moren min ble tankefull og hun har siden prøvd å skremme meg fra å ta utredning med at «det er så mange prøver, det blir veldig slitsomt og det er best om du får slippe». Dette irriterer meg litt fordi det vil bety mye for meg å få svar på hvorfor jeg er som jeg er og få noen hjelpemidler. Jeg har alltid slitt sosialt og følt med annerledes.

Hei,

Jeg er voksen med adhd. Min far er ikke helt oppegående og min mor er død. Jeg fikk diagnosen min satt bare ved 3 samtaler hos psykolog på DPS. Ja de spurte om min far kunne fortelle litt, men sannheten er at han var veldig fraværende i barndommen min, og spør jeg om noe så "husker han ikke". Det er ikke noe poeng i at jeg forteller han noe som helst, eller spør om noe, eller at han skal hjelpe meg osv. Han er en 75 år gammel mann. Jeg er voksen, som deg.

Så bare legg fra deg den ideen om at du trenger foreldrene dine til dette, eller noe som helst.

De ser på deg gjennom samtaler og tester om du har autisme eller asberger, de MÅ ikke ha dine foreldre med på opplegget. 

Du kan si at din mor er rigid og vanskelig, og ønsker ikke å delta. Du kan si at hun er veldig satt i sitt "mentale fengsel" og ønsker ikke samarbeide. ( du kan heller spørre en oppegående tante,onkel ol, om du ønsker hjelp med vurderingen. De psykologene vet veldig godt at autisme er arvelig og det faktum at din mor er så annerledes og rigid i sin måte å se på livet på, kan bety at også hun kan ha en diagnose. 

Uansett. Du er 35. Snart 40. Nesten like gammel som meg. Du MÅ IKKE ha foreldrene dine oppi din bisnis hele tida nå. Du er ikke en unge, der de kan komme og synse om du skal få "lov" å få muligheten til å snakke med psykolog og bli kjent med deg selv. Bare gå, vil du det, så ordner du det selv. Forstår ikke hvorfor du maser på moren din om dette når du vet at hun er så sjukt sta og vanskelig.

Anonymkode: 41419...888

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det syntes jeg også og mener det ikke er nødvendig, men virket som de er opptatt av å snakke med noen pårørende. Sikkert for å kartlegge hvordan jeg var fra jeg var veldig liten. 
 

Ts

Anonymkode: b50aa...f8a

Det er ikke rart, normen er jo at eldre er oppegående, men det er nok mange med autisme / adhd / asberger som også har vanskelige familierelasjoner. At alle gamle mennesker har overskudd til å hjelpe voksne barn med utredninger er ikke en selvfølge. Min far kunne ikke hjelpe, han er 75 år og en engstelig gammel mann ( som sikkert har hatt add hele livet selv ) 

Det er så klart annerledes om det handler om et barn på 8 år. Men også da finnes det foreldre som er lite interessert i at deres barn skal få en diagnose, selv om diagnosen skulle være rett.

Anonymkode: 41419...888

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

De trenger helst en uttalelse/svar på skjema fra forelder eller en som var nær i oppveksten ihvertfall.

Ts; det er mulig å få utredning uten å involvere moren din. Kanskje faren din eller søster er greiere her? De trenger ikke møte opp i terapirommet heller. Holder som regel å ta det på telefon. Evt skriftlig på mail. Slik faren min gjorde. Jeg har nemlig vært oppi noe lignende/liknende erfaring.

Holder derimot en knapp på at autistisk adferd kan utvikles som følge av en dårlig oppvekst/barndom. Min far hadde selv en fraværende far med typiske autistiske trekk. Var derimot ingen som fikk diagnosen på den tiden. Faren min scorer derimot høyt på alle hjemmetester innen autisme, men han er sikker på at disse trekkene har utviklet seg som følge av omsorgsvikt og en oppvekst hvor han stort sett måtte være for seg selv langt ute på ødelandet uten barn. Det høres rimelig ut.

Selv er jeg utredet for noe annet, men sa jeg kjente meg igjen innen autisme. Psykiateren min har avfeid alt jeg har mistenkt tross høye score på tester på nett. Hun velger heller å fokuserer på traumer i fortiden. Hun sier at uten å bearbeide disse er det vanskelig å gi en diagnose fordi traumer, omsorgsvikt eller andre diagnoser kan komme i veien for en utredning. Av samme grunn blir ganske mange feildiagnosert.

Anonymkode: ef1ba...c39

Det er ikke nødvendig med uttalelse fra forelder.

Anonymkode: 41419...888

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det syntes jeg også og mener det ikke er nødvendig, men virket som de er opptatt av å snakke med noen pårørende. Sikkert for å kartlegge hvordan jeg var fra jeg var veldig liten. 
 

Ts

Anonymkode: b50aa...f8a

I ditt tilfelle ville jeg fått din far til å møte og ikke din mor. Tror din far vil være mer ærlig på spørsmål enn din mor.

Anonymkode: 2283d...d92