Flere som har vokst opp som syndebukk i familien?

[AnonymBruker]

Inspirert av tråden om en mor som vurderte å gjøre psykisk syk og ufør datter arveløs.. I tråden skrev flere om hvordan de har opplevd å  være familiens søplebøtte, ofte er det flere søsken og når en er syndebukk, er den andre ofte gullungen. Gullungen arver ofte de narsissistiske trekkene og syndebukken forblir personen som er problemet. 
 

Etter å ha lest flere av svarene i den tråden ( som jeg ikke finner igjen ), så hadde det vært interessant å vite andres historie. 

Anonymkode: 8677c...5ee

[AnonymBruker]

Tja... Jeg var en mye mer bråkete og hyper unge, enn mine eldre søsken. Så mine foreldre hadde nok litt mer styr med meg, og var nok klar over at jeg var i stand til å finne på en del mer spikk enn de andre søsknene, som fremstod som rolige og fornuftige.

Ett par av mine søsken kalte meg for drittungen!

Likevel kan jeg ikke huske at mine foreldre noen gang omtalte meg som verken drittungen eller syndebukk. Jeg kan ikke huske at jeg satt inne med følelsen av å være familiens syndebukk, den gang. Jeg sitter heller ikke med den følelsen i dag. Jeg har vokst opp, og det har blitt folk av meg. Men jeg angrer litt på oppførselen min som barn, for jeg var en liten bølle. Bråkete og vill😅😅

Anonymkode: 310d4...dad

[AnonymBruker]

Javisst. 

Da jeg ble født var abort fullstendig uhørt, og barn utenfor ekteskapet var en enormt stor skam i den delen av samfunnet. Mine foreldre hadde derfor ikke noe annet "valg" enn å gifte seg da min mor ble gravid som tenåring. 

Jeg har fått høre hele livet at min mor skulle ønske jeg aldri ble født, at hun skulle ønske hun var tøff nok til å nekte å gifte seg, at hun skulle ønske jeg ikke fantes, at hun hatet meg, at hun skulle ønske hun tok abort, at jeg ødela livet hennes, at hun ble kvalm av å se på meg. Fysisk og psykisk vold var helt vanlig i barndomshjemmet. 

Hver gang noe skjedde i familien - at hun og pappa kranglet f.eks - så var det min feil, fordi det var min feil at de var sammen i det hele tatt. Jeg kunne heller aldri gjøre noen ting godt nok i hennes øyne. Alt jeg sa, gjorde, var og oppnådde var feil/dårlig. 

Det gjør noe med deg å få høre disse tingene flere ganger i uken hele oppveksten. 

Yngste søsken var i større grad "gullunge", men vi har alle hatt det vanskelig. Årevis med depresjon, psykologhjelp, ekstremt lav selvfølelse.  

Jeg har ikke kontakt med min mor i dag, for hun viser ingen evne til endring. Jeg har det godt i dag, med en god ektefelle og nydelige barn. Det er uaktuelt for meg å invitere noen inn i livet mitt som bare behandler meg som dritt. Min mor har fått svært mange sjanser til å være en en del av våre liv, også etter at jeg fikk barn, men klarer ikke å endre måten hun oppfører seg mot meg på. Det hjelper ikke om hun oppfører seg fint mot barna, så lenge barna er vitne til måten hun snakker til og om deres mor. 

Om min mor gjør meg arveløs på grunn av psykisk sykdom/lite kontakt så får hun bare gjøre det. For meg ville det bare vært enda en bekreftelse på hva slags menneske hun er. 

Anonymkode: c1639...bc7

[AnonymBruker]

Kanskje ikke akkurat syndebukk, men... Jeg er eldst, og føler at søsknene mine har fått en mye lettere behandling i hjemmet enn det jeg har. Nå i voksen alder har begge søsknene mine flyttet til en annen by, jeg og min familie bor i samme by som foreldrene mine. Og det er helt utrolig som mine foreldre smisker med søsknene mine når de er her, de går ut på restaurant og spiser (som vi ALDRI gjør sammen - det er som regel JEG som inviterer foreldrene mine på middag hjemme hos oss), og hjelper til med alt mulig. Når noe skal fikses i husene deres, flyr foreldrene mine ens ærend til den andre byen og snekrer og ordner. Når noe skal gjøres i mitt hus, leier vi inn fagfolk, det er ingen tilbud fra foreldrene mine om å hjelpe.

Det som sårer meg mest, er likevel når vi snakker om ting som har skjedd i barndommen. Når det kommer opp noe bra som jeg gjorde, noe jeg jobbet med og fikk til, og det blir nevnt, husker foreldrene mine det som at det var en av søsknene mine som gjorde det. Når jeg sier at men det var jo JEG, blir de veldig tvilende, og sier at nei, det kan de ikke huske, det var vel en av søstrene mine.

Anonymkode: 7e6ca...25a

[AnonymBruker]

Jeg ble bare født fordi moren min var utro, og så oppdaget hun visst ikke at hun hadde blitt gravid før flere måneder senere. Det skulle ikke noe særlig til for å bli stemplet som "tabu" av henne, så abort var neppe særlig aktuelt uansett. Dessuten ble ekteskapet hennes selvfølgelig ødelagt, fordi ektemannen hennes ikke ønsket å være sammen med noen som hadde vært utro mot ham. Så jeg ble en slags levende påminnelse om feilgrepet hennes, og at ekteskapet hennes røk. Det virket aldri som jeg var noe særlig "ønsket" barn heller, i kraftig motsetning til storesøsteren min som aldri i verden kunne gjøre noe som helst feil i følge moren vår. 

Hver eneste gang det for eksempel hadde forsvunnet sjokoladekake / eplekake eller andre ting fra fryseren, så var dette garantert min feil. Selv om kaken ble bakt samtidig som jeg var på skolen, og jeg hadde en liten deltidsjobb som jeg gikk til rett etter at skole-dagene var over. Når jeg da kom hjem om kvelden, så var en god del av kaken forsvunnet. Det var bare moren og søsteren min som var hjemme på dette tidspunktet, men det var likevel JEG som fikk all skylden (og kjeftebøtta) på grunn av dette. 

Søsteren min var blant annet medlem av en bok-klubb, og fikk dermed noen blader i postkassen kanskje annen hver måned eller hver måned med forslag til bøker som de kunne bestille. Men hvis hun ringte inn til dem, oppgav kunde-nummeret sitt, og sa at hun ønsket å bestille en bestemt bok, så kom bøkene i postkassen en stund senere. Selvfølgelig med en regning, som moren vår endte opp med å betale. Men det var likevel jeg som fikk skylden hver eneste gang dette skjedde. Selv om bøkene handlet om ett eller annet tull som jeg overhodet ikke var interessert i, men som søsteren min elsket å lese om. Finnes sikkert hundrevis av andre tilfeller også, men mønsteret var alltid det samme.

'Ting var aldri noensinne søsteren min sin feil. En gang hentet jeg avisen og skulle bare sjekke når ett TV-program skulle begynne den kvelden, fordi jeg skulle ut på ett eller annet og lurte på om jeg rakk hjem før programmet skulle begynne på TV. Men søsteren min kastet hele avisen i en liten vanndamrett bortenfor  inngangsdøren. Dette var selvfølgelig "min feil" for hvis jeg aldri hadde forsøkt å åpne avisen i det hele tatt, så ville søsteren min aldri giddet å kaste avisen sånn at den ble  våt heller. 

Anonymkode: 6b10b...a66