Hvordan er kollegaer når du er syk?

[AnonymBruker]

Jeg har noen kollega som bryr seg alt for mye, jeg ønsker ikke kollega sin sympati og medfølelse. Jeg vil ha fred og ta tak i dette alene uten andres medfølelse og trøst. Jeg vil ikke møte behovet til disse kollegaen om å være omsorgsfull ovenfor meg.
 

Det er psykisk ting  som jeg ikke vil dele og det trigger derfor når kollega viser så mye medfølelse og skal trøste. Det er ikke synd i meg, la meg være.

 

Problemer er at det er vanskelig å avise personer som ønsker å gjøre noe godt med intensjon om å være god.

«Slike personer ser ikke at det faktisk er en egoistisk handling for å dekke sine egne behov for å være god nok og ha gjort en god handling for en kollega.»

Men det er ikke en god handling for meg, bare en enda større belastning der jeg må dekke andres behov når jeg har mere nok med mitt egent…

«Jeg syns det er veldig vanskelig å si ifra om dette!»
 

Tips hva jeg skal gjøre? Be lederen å gi beskjed felles til alle at jeg ikke ønsker noe sympati eller spørsmål om det går bra osv? Eller vil det føles ganske rart etterpå der folk ikke tørr å snakke til meg og behandler meg annerledes (som også er ubehag) - eller ikke, aner ikke.

Ingen vet hvorfor er er borte, kun allmenntilstand dårlig, men lederen kan jeg dele alt med. 

 

hva er beste tips her?

Anonymkode: 0e7d6...9b9

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har noen kollega som bryr seg alt for mye, jeg ønsker ikke kollega sin sympati og medfølelse. Jeg vil ha fred og ta tak i dette alene uten andres medfølelse og trøst. Jeg vil ikke møte behovet til disse kollegaen om å være omsorgsfull ovenfor meg.
 

Det er psykisk ting  som jeg ikke vil dele og det trigger derfor når kollega viser så mye medfølelse og skal trøste. Det er ikke synd i meg, la meg være.

 

Problemer er at det er vanskelig å avise personer som ønsker å gjøre noe godt med intensjon om å være god.

«Slike personer ser ikke at det faktisk er en egoistisk handling for å dekke sine egne behov for å være god nok og ha gjort en god handling for en kollega.»

Men det er ikke en god handling for meg, bare en enda større belastning der jeg må dekke andres behov når jeg har mere nok med mitt egent…

«Jeg syns det er veldig vanskelig å si ifra om dette!»
 

Tips hva jeg skal gjøre? Be lederen å gi beskjed felles til alle at jeg ikke ønsker noe sympati eller spørsmål om det går bra osv? Eller vil det føles ganske rart etterpå der folk ikke tørr å snakke til meg og behandler meg annerledes (som også er ubehag) - eller ikke, aner ikke.

Ingen vet hvorfor er er borte, kun allmenntilstand dårlig, men lederen kan jeg dele alt med. 

 

hva er beste tips her?

Anonymkode: 0e7d6...9b9

Det må du jo føle på selv. Enten gir ledelsen en kort informativ status om din situasjon eller ikke.  Alle har sitt av utfordringer, hvis det er noen trøst. Synes det ville være lurt å ikke ‘’pakke det så veldig inn’’. Ha litt gi faen mentalitet, og prøv å ikke ta deg selv høytidelig, hvis du skjønner hva jeg nener. Det gjør det litt lettere skulle jeg tro.

God bedring til deg😌♥️

Endret 22. februar 2023 av Rødstrupa

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt det opp med de det gjelder, si fra på en ok måte som at "Jeg skjønner du vil vise medfølelse, og det er veldig hyggelig tenkt, men jeg håndterer dett selv og trenger ikke hverken sympati eller medfølelse". Føler det kanskje blir litt kleint for de det gjelder at man har gått til leder for å videreformidle, hadde jeg vært den som fikk beskjed fra leder hadde jeg følt meg skikkelig "fæl" og følt jeg har tråkka skikkelig over dine grenser uten å vite det. Jeg hadde satt pris på å få høre det med DEG istedet.

Anonymkode: 6f1af...019

[AnonymBruker]

Mitt første tips her er brutalt mot deg: ta deg sammen og vær takknemlig over at folk faktisk bryr seg om deg og har omsorg og omtanke for deg. De gjør det ikke for å være slemme mot deg og heller ikke for å føle seg så mye bedre enn andre: de gjør det fordi du skal ha det bedre. Å bli møtt med larmende stillhet og likegyldighet er faktisk ikke noe ok, det heller. 

Når det er sagt: jeg kan også føle velment omtanke som både masete og invaderende når jeg ikke er frisk. Jeg ble alvorlig og langvarig syk for noen år siden, og har kjent på dette på godt og vondt, fysisk og psykisk. Det beste jeg fant å si (dvs skrive, for det meste kom via ulike meldinger), var noe i retning av: "Tusen takk for omtanken. Det jeg trenger aller mest av for øyeblikket er tid, stillhet og ro. Jeg kommer sterkere tilbake, bare vent!" De som ikke tar hintet sånn helt med det første, svarer gjerne omtrent som dette: "Bare si fra hvis det er noe jeg kan gjøre." Da svarer du: "Takk. Det går veldig fint." 

 

 

Anonymkode: 41d55...05a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mitt første tips her er brutalt mot deg: ta deg sammen og vær takknemlig over at folk faktisk bryr seg om deg og har omsorg og omtanke for deg. De gjør det ikke for å være slemme mot deg og heller ikke for å føle seg så mye bedre enn andre: de gjør det fordi du skal ha det bedre. Å bli møtt med larmende stillhet og likegyldighet er faktisk ikke noe ok, det heller. 

Når det er sagt: jeg kan også føle velment omtanke som både masete og invaderende når jeg ikke er frisk. Jeg ble alvorlig og langvarig syk for noen år siden, og har kjent på dette på godt og vondt, fysisk og psykisk. Det beste jeg fant å si (dvs skrive, for det meste kom via ulike meldinger), var noe i retning av: "Tusen takk for omtanken. Det jeg trenger aller mest av for øyeblikket er tid, stillhet og ro. Jeg kommer sterkere tilbake, bare vent!" De som ikke tar hintet sånn helt med det første, svarer gjerne omtrent som dette: "Bare si fra hvis det er noe jeg kan gjøre." Da svarer du: "Takk. Det går veldig fint." 

 

 

Anonymkode: 41d55...05a

Takk for gode tips! Da sier jeg « det går bra nå, jeg vil bare glemme det»

 

Du misforsto litt av det jeg skrev. Jeg mene ikke at de skal prøve å fremstå bedre enn andre. Jeg mener at de har ett behov som må dekkes og det er medlidenhet, de får vondt av andre og vil ikke ha vondt mer, da tenker de på sin smerte, ikke andre sin. For hvis jeg lar dem vise medfølelse og trøste, får jeg det enda vondere, men de får det bedre.

Litt drastisk sammenligning, men likevel ett godt eksempel til å forstå.

Hvis du ser ett skadet dyr, du får vondt av dette dyret, du ønsker å redde det, men dyret må egentlig kverkes for å ikke lide mer, men du ønsker å redde dyret og lar det lide for å prøve å redde det.
 

Resultatet er at dyret får det vondt og du får det bedre med at du forestiller deg at du gjør en god handling når det realiteten ikke er det. 
 

Å vise empati og medfølelse er ikke alltid noe som fører til bedring, det er egentlig egoistiske behov. En emosjonell intelligent person vet dette og tilpasser seg personer og jobber selvstendig med sin egen empati, de legger den til sides og blir derfor til god hjelp.
 

Psykologer skal ha trent seg på dette, om de ikke er medfødt med det da. Psykologer kan ikke sitte i stolen å føle medlidenhet og ha av pasientene sine, da er de ikke til hjelp da, da trenger de hjelp selv. 
 

Jeg har en sånn empati person i familien, jeg deler aldri noe med dette mennesket, selvom jeg er på legevakten og blir langtid sykemeldt og har det vondt. Det er fordi jeg ikke har kapasitet til å dekke denne familiemedlemmet sitt behov for medfølelse. Når jeg har det vondt, kan jeg ikke bidra så mye, men ellers stiller jeg 100% opp for mine nære og gir dem gjerne medlidenhet og trøst hvis det er ønsket deres, men det er opp til dem, jeg lar ikke mine egne følelser ta overtaket når andre har det vondt, da legges mine bort, slik at jeg er til hjelp.

Men det er mange som ikke ser det på denne måten, de tror de gir noe godt til noen fordi dem selv mener det er godt. De har derfor ikke lært at hva som er hjelp for meg er ikke sikkert er hjelp for deg.
 

Den beste hjelpen er å bare være der, lytte, kommentere «godt du er tilbake», være åpen for en samtale uten å kreve det, men jeg forstår det er mange som ikke ser dette, og det er jo bare sånn det er, de har ikke onde intensjoner, men likevel er det mulig å ikke være til hjelp.

Anonymkode: 0e7d6...9b9

[AnonymBruker]

De kan umulig vite at du får det vondt av å få medfølelse eller bli trøstet. Det blir på linje med å si at man får vondt av komplimenter. Det er umulig for andre å forestille seg før du forteller dem det.

Anonymkode: 28d59...7ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De kan umulig vite at du får det vondt av å få medfølelse eller bli trøstet. Det blir på linje med å si at man får vondt av komplimenter. Det er umulig for andre å forestille seg før du forteller dem det.

Anonymkode: 28d59...7ad

Når det gjelder andres intime private områder med seg selv både fysisk og psykisk, da trår man litt forsiktig. 

Anonymkode: 0e7d6...9b9