Kjenner du deg igjen? (Etter psykisk vold)

[AnonymBruker]

Jeg har i barndomen og videre vært i ett lang forhold med narsissisme, og bare tålt og tålt og tålt…. Jeg har ikke følt følelsen av at noen trakker over grensen, jeg har bare tålt og holdt ut veldig lenge. Strikken var veldig lang før jeg kjente at «Nei dette er ikke greit!»  
 

Nå lang tid etter jeg kom meg ut fra giften, så har det skjedd en stor endring. Kroppen min gir tydelig signaler når folk går over grensen min.

Når noen gjør meg urett i dag så gir kroppen signaler slik som friske personer opplever. Altså normal forsvar.
 

Jeg lurer på om dette er ett sunnhetstegn? At kroppen nå fungerer som normalt? 

Men vil også si at dette er skremmende, jeg er ikke vandt til at kroppen ber om behovet for selvhevdelse, det er nytt for meg og jeg frykter når det skjer, fordi jeg aner ikke hvordan jeg skal dekke det behovet.

Jeg sier til meg selv at det er ikke så nøye også forsvarer jeg personen som gjør meg urett at personen hadde sikkert grunn og kanskje en dårlig dag også, men følelsen min sier NEI, du finner deg ikke i slik mer! Nå må du sette en grense for denne personen at DETTE er ikke greit. DU har ikke en dårlig dag og dette var viktig for DEG! Du betyr også noe og dine behov er minst like viktig som andres!

veldig nytt for meg, andre som opplevd dette? Nå gjelder det bare å venne meg til denne følelsen og lære å si ifra hvis noen gjør urett mot meg, men frykter det veldig, trenger tid å trene på det.

Tusen takk påforhånd, er nysgjerrig på om noen har opplevd det samme❤️

Anonymkode: 437f9...d28

[AnonymBruker]

Det kan være sunnhetstegn, ja, kan også være overreagering. Vanskelig å gi noen generell fasit på det. Hvis du har en behandler så kan dere finne ut av dette sammen.

Anonymkode: 5c965...71b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det kan være sunnhetstegn, ja, kan også være overreagering. Vanskelig å gi noen generell fasit på det. Hvis du har en behandler så kan dere finne ut av dette sammen.

Anonymkode: 5c965...71b

Hm..
Men det må ikke handle om at noen prøver å lage det dårlig for meg, det kan være de ser kun seg selv og dekker sine behov og fremmer sine ønsker, så ser de ikke mine, fordi dem kun ser seg selv. Folk flest er vell slik? Jeg tenker det er normalt, at vi forteller hva vi selv ønsker og forventer at andre gjør det samme.
 

Jeg kan ikke forvente å bli sett og få mine ønsker/behov dekket når jeg ikke selv setter dem fram. Jeg er en person som ser andres behov/ønsker, jeg møter deres og lytter til deres, mine egne skyver jeg bort. Av leveregel fra barndom og lang relasjon.

Jeg har vell ett lite håp om at de skal se mine og ta hensyn, slik som jeg gjør med dem. Men det er ikke det som er normalt, det normale er at jeg setter frem det jeg ønsker på en tydelig måte, så er det derfra de kan møte mine like mye, at det blir gi og ta.

Men problemet mitt er at jeg faktisk prøver å si min mening og forteller faktisk mine ønsker/behov, men jeg sier det med ansiktet ned, bøyd rygg og sjenert/forsiktig stemme som om jeg spør om å få låv å mene noe/ønske noe.
 

Jeg blir ofte ignorert når jeg går fram på den måten, jeg er ikke tydelig nok. Men for meg er dette veldig vanskelig, når jeg forsiktig prøver å utrykke mine behov så er det for meg å gå langt ut av komfortsonen, det krever stort mot av meg å hviske mitt behov fram.  Det er veldig vanskelig for meg.
 

Når jeg går så langt ut av komfortsonen og deretter blir avvist eller ignorert så er det veldig sårt og øker frykten enda mer for å be om mine ønsker.
 

Fordi det er lett for dem som ikke eier høy empati å faktisk ignorere den lille stemmen min, eller så tror de det ikke er viktig nok for meg siden jeg hvisker det fram og ber forsiktig, da kan de missforstå og ikke vite at jeg faktisk sier «JEG trenger DETTE!»….

Så dette gjør relasjoner veldig vanskelig for meg. 
ts

Anonymkode: 437f9...d28