Er jeg i ferd med å bryte ut av ekteskapet?

[AnonymBruker]

Dette blir langt. Jeg har det så tungt for tiden, og har i grunnen hatt det tungt det siste året. Sommeren 2018 så giftet jeg meg med det jeg mente måtte være verdens beste mann. Han var snill, tålmodig, omsorgsfull, handy og kjekk. Vi hadde da vært sammen i 1 år i forkant og bodd sammen mer eller mindre hele tiden. Vi var godt voksne og begge hadde vært gift før, så vi visste hva vi gikk til.

Han er jo en god og snill mann fremdeles, men har blitt mer og mer en slik som må bli fortalt hva som skal gjøres før han gjør det. Det kan være alt fra å strø sand på gårdsplassen når det er holke, henge opp ting som har falt ned, til å gå ut med søppel,  eller til å få skittentøyet sitt i kurven på vaskerommet. Han har aldri vært noe spesielt huslig av seg, så det som går på det huslige med rydding og klesvask skal jeg ikke forlange i ettertid heller. Det kan jeg fint fikse. Det er vel mer det med ting som man forventer at man ser. Det kan være en hekk som har blitt altfor høy som skjermer for både sol og utsikt, snø og is som hoper seg opp i utkjørselen, noe som hadde trengt et malingstrøk, en bil som burde vært på service, et gjerde som henger og slenger. Ja, hva som helst. Jeg er tilfeldigvis ganske handy av natur jeg også, så jeg fikser jo det meste selv, men av og til er det sabla godt å være to!

Han har blitt dorsk og lat og ja, ganske tykk. Jeg vet at det ikke er særlig populært å skrive her på KG, men han veier minst 20 kg mer nå enn for 5 år siden. Det hjelper ikke akkurat på.  Den intime biten mellom oss er nok ikke helt på plass mer, men det skyldes vel så mye snorking som mitt ubehag med en så overvektig mann. Lite søvn i kombinasjon av lite lyst blir det ikke mye romantikk ut av. Så ærlig skal jeg være. Jeg hørte på radioen her om dagen at snorking var søtt den første tiden, men etter hvert så er det ikke det. Kunne ikke vært mer enig!

Så er det dette med kommunikasjon og tilstedeværelse. Her om dagen så sprakk jeg totalt. Jeg pleier normalt sett å være ganske behersket og rolig, men det var antakelig dråpen som skulle til. Det begynte med at jeg skulle fortelle om noe som hadde opprørt meg den dagen, altså som ikke hadde noe med ham å gjøre. Så fikk jeg null respons da jeg hadde fortalt ham om hendelsen og spurte om han ikke hadde noe mer å si enn "hmmm". Da kikket han bare på meg og spurte om man alltid måtte ha en mening om alt hele tiden. Tja, man må sikkert ikke det, men når man føler at man nærmest snakker med seg selv dag ut og dag inn uten at partneren gidder å respondere,  så savner man dialog og input på det man sier og opplever. Og akkurat den dagen trengte jeg virkelig partneren min.

Da vi giftet oss og kjøpte leilighet sammen så tenkte jeg at her skal vi bli gamle sammen. Plutselig så er jeg ikke så sikker på det mer. For dere som gjerne vil si at han er utro eller har funnet seg en annen, nei han har ikke det. I hvert fall ikke utro eller funnet seg noen annen i virkeligheten. Må være på nett i så fall. Ei han antakelig ikke har møtt fysisk. Han er hjemme med meg og drar så og si aldri ut på noe som helst. Han sier at det er meg han vil leve resten av livet med, så tror ham på det. 

Jeg sa i kveld at jeg ikke tror at jeg fikser dette mer. Han ble lei seg og ba om en mulighet til å ordne opp. Til dere som vil spy ut masse fæle kommentarer, så vær så snill, ikke gjør det. Jeg trenger virkelig heller håp og/eller ærlige tilbakemeldinger her. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. 

 

Anonymkode: ab77a...758

[AnonymBruker]

Så vi kan få bestemme for deg? 

Anonymkode: 8e3d0...c1e

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er rett å gi ham en sjanse,  men gjøre det klart at et skippertak ikke er nok, det må varig endring til. Ikke endring i form av å bli en totalt annen person, men til den han engang var. Å legge på seg er lov, men å kombinere det med latskap og likegyldighet er ikke noe du skal akseptere.

Anonymkode: ab1e1...cbd

[Turtellure12]

Du ber om ærlighet, ærlighet skal du få.

Du forventer for mye. Det virker ikke som om du har prøvd å si ifra ordentlig engang, før det smalt. Du må la han få tid og en sjanse til å bedre seg. Du må være flinkere til å sette ned foten og gi beskjed før det går for lenge.

Jeg har også slitt med dette et par ganger oppigjennom årene jeg har vært gift. Mannen min er ikke definitiv ikke huslig. Men - det betyr at jeg må være flinkere til å spille han god. Altså gi beskjed, kreve mer, sette ned foten. For meg virker det som om du har bare tatt opprydding, klipping, salting, vasking og rydding selv. At det går på automatikk. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste.

[Macro]

”Vi begge har vært gift før så vi visste hva vi gikk til ”. Nettopp! Etter bryllupsdagen kommer den plagsomme hverdagen som sakte leder mot skillsmisse. Gå og bruk livet ditt på noe mer givende.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så vi kan få bestemme for deg? 

Anonymkode: 8e3d0...c1e

Jeg er klar over at jeg må ta avgjørelsen selv, så vær så snill og ikke vær sarkastisk er du snill. Jeg er så langt nede akkuat nå og trenger så sårt noen innspill. Han har bedt om godt vær, men jeg er så redd for at det kommer til å bli det samme om en stund. Det blir som om man sier at man aldri får blomster, og så kommer kjæresten med blomster dagen etter - om du skjønner. 

Anonymkode: ab77a...758

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tenker det er rett å gi ham en sjanse,  men gjøre det klart at et skippertak ikke er nok, det må varig endring til. Ikke endring i form av å bli en totalt annen person, men til den han engang var. Å legge på seg er lov, men å kombinere det med latskap og likegyldighet er ikke noe du skal akseptere.

Anonymkode: ab1e1...cbd

Tusen takk for et fint svar! Et skippertak er ikke nok. Det er akkurat det jeg sa til ham også. Han må ville det selv og han må finne tilbake til det jeg falt for ved ham.  Han sier at vekten har gjort ham lat og likegyldig, at det har skylden. Huff, jeg vet ikke. 

Anonymkode: ab77a...758

[AnonymBruker]

Mange som tror at "nå er det fiks ferdig business" idet man blir gift eller flytter sammen, og så er det fritt fram å legge på seg 20 kilo og bli lat. Så er de liksom "kjempesviktet" når partner går ifra dem, slutter å ha sex med dem eller er utro.

Selvfølgelig er det uattraktivt med noen som har blitt feit og dvask og dorsk. Helt normalt å føle det sånn, og ingenting å ha dårlig samvittighet for. 

Hvis du vil det skal bli bedre må du gi ham klar beskjed om ta tak i kostholdet sitt, komme seg på treningsstudio og joggetur og begynne å få ting gjort uten at du må passe på ham som en unge. Og så gir du ham noen måneder på å snu ting rundt.

Evt. kan du bare gå med en gang.

Anonymkode: 32124...284

[Friluftsmann70]

Synes du har veldig gode og reflekterte tanker. Du kjenner deg etterhvert ensom i parforholdet. 

Kommunikasjon er utrolig viktig i et forhold. Det vil si både lytte og snakke. 

Jeg tror du har helt rett, her må det gjøres noe om du skal finne deg til rette igjen i forholdet. 

Han har rett i å bli skuffet, men må også tåle å kjenne at dette er riktig sagt av deg. 

En må velge sin utvikling, skal en senke skuldrene å bli en sofagris eller skal en steppe opp og være aktiv? (Veldig forenklet, men tror det ofte handler om nettopp dette) 

Å gi han en sjanse tror jeg er riktig, men du må være ærlig med han. At den initiativløse mannen han er blitt går det ikke med deg og han. Han må brette opp ermene og komme seg ut  og i form  

At han er blitt feit er vel ikke noe galt å si? Er det slik at alle skal tenne på personen, uavhengig av kropp. Det tror jeg ikke, ikke slik vi er skapt. 

Be han være med på en reise, en reise i hverdagen med en ny giv, trening eller spaserturer, komme seg ut. 

[AnonymBruker]

Turtellure12 skrev (6 minutter siden):

Du ber om ærlighet, ærlighet skal du få.

Du forventer for mye. Det virker ikke som om du har prøvd å si ifra ordentlig engang, før det smalt. Du må la han få tid og en sjanse til å bedre seg. Du må være flinkere til å sette ned foten og gi beskjed før det går for lenge.

Jeg har også slitt med dette et par ganger oppigjennom årene jeg har vært gift. Mannen min er ikke definitiv ikke huslig. Men - det betyr at jeg må være flinkere til å spille han god. Altså gi beskjed, kreve mer, sette ned foten. For meg virker det som om du har bare tatt opprydding, klipping, salting, vasking og rydding selv. At det går på automatikk. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste.

Jeg har virkelig prøvd å si fra mange ganger. Tro meg. Jeg har ikke satt ned foten på samme måte før som i dag, men må man virkelig true med å gå for å sette ned foten? Tidligere har jeg gitt beskjed om at sånn kan vi ikke ha det, vi må gjøre det slik og sånn (og bedt ham om å komme med forslag/løsninger) og forklart i klartekst at jeg blir lei meg og utslitt om jeg må gjøre alt alene. 

Ja, mye har jeg gjort fordi han er så fordømt TREG og ikke gjør det. Er så lei av å måtte spørre min egen mann om ting som egentlig burde vært en selvfølge. Klippe plenen? Kan aldri huske at han har gjort noen gang uten at jeg har spurt. Så må man virkelig gi beskjed til sin likeverdige partner slik man gjør til barn? Skal det egentlig være slik?

Anonymkode: ab77a...758

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tusen takk for et fint svar! Et skippertak er ikke nok. Det er akkurat det jeg sa til ham også. Han må ville det selv og han må finne tilbake til det jeg falt for ved ham.  Han sier at vekten har gjort ham lat og likegyldig, at det har skylden. Huff, jeg vet ikke. 

Anonymkode: ab77a...758

Det å få tilbake energien og arbeidslysten er ikke noe som kommer tilbake over natten, men noe som kommer over tid. Jeg er enig med andre her, at du må være tydelig i hva du trenger og ønsker, og gi han tid og anledning til å rette opp. Utgangspunktet var jo en mann du vil være sammen med resten av ditt liv, og han er der inne et sted fremdeles.  
Det er jo litt typisk dette, at mange menn og noen kvinner har en tendens til å forfalle når de har det litt for komfortabelt i et forhold. 

Anonymkode: fdca0...871

[Tradegy]

Ville forsøkt noen enetimer i terapi/sexologisk rådgiving. Man skal ikke holde ut for alt det er verdt. En terapeut kan hjelpe deg med å bli værende. Eller hjelpe deg med å gå. 

❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Mange som tror at "nå er det fiks ferdig business" idet man blir gift eller flytter sammen, og så er det fritt fram å legge på seg 20 kilo og bli lat. Så er de liksom "kjempesviktet" når partner går ifra dem, slutter å ha sex med dem eller er utro.

Selvfølgelig er det uattraktivt med noen som har blitt feit og dvask og dorsk. Helt normalt å føle det sånn, og ingenting å ha dårlig samvittighet for. 

Hvis du vil det skal bli bedre må du gi ham klar beskjed om ta tak i kostholdet sitt, komme seg på treningsstudio og joggetur og begynne å få ting gjort uten at du må passe på ham som en unge. Og så gir du ham noen måneder på å snu ting rundt.

Evt. kan du bare gå med en gang.

Anonymkode: 32124...284

Tror mye av det du skriver her er spikeren på hodet og helt reelt mange steder. Det virket nemlig som om han bare har latt ting skure og gå fordi "nå er jeg gift og har en kone som forguder meg". 

Ja, jeg kan gå med en gang, men syns jammen du har noen gode poeng her. Klar beskjed om å få ting gjort uten at jeg må passe på ham som en unge! Det være seg både kosthold, trening eller ting som burde vært gjort faktisk! Tusen takk!

Anonymkode: ab77a...758

[AnonymBruker]

Friluftsmann70 skrev (19 minutter siden):

Synes du har veldig gode og reflekterte tanker. Du kjenner deg etterhvert ensom i parforholdet. 

Kommunikasjon er utrolig viktig i et forhold. Det vil si både lytte og snakke. 

Jeg tror du har helt rett, her må det gjøres noe om du skal finne deg til rette igjen i forholdet. 

Han har rett i å bli skuffet, men må også tåle å kjenne at dette er riktig sagt av deg. 

En må velge sin utvikling, skal en senke skuldrene å bli en sofagris eller skal en steppe opp og være aktiv? (Veldig forenklet, men tror det ofte handler om nettopp dette) 

Å gi han en sjanse tror jeg er riktig, men du må være ærlig med han. At den initiativløse mannen han er blitt går det ikke med deg og han. Han må brette opp ermene og komme seg ut  og i form  

At han er blitt feit er vel ikke noe galt å si? Er det slik at alle skal tenne på personen, uavhengig av kropp. Det tror jeg ikke, ikke slik vi er skapt. 

Be han være med på en reise, en reise i hverdagen med en ny giv, trening eller spaserturer, komme seg ut. 

Du må jo bare være enten en psykolog eller parterapeut!  Ja! Jeg kjenner meg sykt ensom i parforholdet! Skulle ikke tro at det var mulig når man er to. Han tålte faktisk ganske bra alt jeg sa. Han sa at han trengte å høre dette selv om jeg kalte ham for litt ufine ting da jeg var på mitt verste. Jeg var ikke akkurat noe godt koneemne akkurat da syntes jeg selv. 

Tusen takk for tips og fine ord! Det var vel akkurat dette som reddet akkurat dette ekteskapet i denne omgang vil jeg si  Du fikk roet meg ned og jeg kommer ikke til å gå i kveld. Jeg fikk en ro. Jeg fikk en bekreftelse på at mine tanker er helt ok å ha, samtidig som du gir meg troen på at å gi ham en sjanse kan være verdifullt.  Velge sin utvikling. Likte det veldig godt. Initiativløs mann funker ikke med meg, og det vet han jo. Det var jo nettopp derfor jeg skilte meg første gang, noe som han vet svært godt. 

Tusen tusen takk, Friluftsmann70! 

Anonymkode: ab77a...758

[AnonymBruker]

Tradegy skrev (27 minutter siden):

Ville forsøkt noen enetimer i terapi/sexologisk rådgiving. Man skal ikke holde ut for alt det er verdt. En terapeut kan hjelpe deg med å bli værende. Eller hjelpe deg med å gå. 

❤️

Det kan godt hende at det faktisk er veien å gå. Har bare ikke vært helt giret på å "gidde" så mye når man har kommet så langt ned i kjelleren. Vi har jo ikke barn sammen, så da har det liksom ikke vært helt tema å søke hjelp. Har nesten heller blitt slik leave or stay. Men tusen takk for tips!

Anonymkode: ab77a...758