Tror det går mot samlivsbrudd, føler mannen min er dårlig for meg

[AnonymBruker]

Jeg tror det går mot samlivsbrudd her i hjemmet. Jeg vil helst ikke dette pga barna, men på grunn av mannen min så tror jeg det er det beste for meg. Jeg har det siste året hatt det tøft psykisk og har litt angst, tror jeg. Har ingen diagnose, men det passer med beskrivelsen. Angsten preger meg i hverdagen ved at jeg gruer meg til mye som jeg ikke gjorde før, grubler, bekymrer meg og unngår enkelte ting jeg synes er ubehagelig. Tror det er en lett psykisk plage i motsetning til mye annet som finnes, men likevel er det jo noen jeg skulle vært foruten. Jeg skal ikke gi mannen min skylden for min angst, men han gjør det iallefall ikke bedre. Min mann er ingen trygghet for meg, han er mye sint, negativ og kritiserer meg veldig mye. Dette merker jeg går inn på min selvfølelse, da jeg synes det er urettferdig å få så mye kritikk. Jeg vet jeg er en god mor, jeg fikser alt her hjemme i huset og med organisering av barna osv. Men samtidig er alt jeg gjør galt. Jeg føler meg mye alene og synes det er vanskelig å ha en mann som det ikke går an å snakke med uten at han blir sint. For han er så sint, og spesielt hvis jeg gjør noe han er uenig i. Får han ikke viljen sin er det alle vi andre det er noe galt med. Han lager mye unødvendige regler for barna hvor jeg synes det virker som han gjør det bare for å vise hvem som er sjefen. Alle skal adlyde på en måte. Jeg har prøvd å sagt at vi må velge våre kamper, men han tar alle. Og det sliter meg ut. Det er så tøft å gå rundt noen som er så tunge i humøret, i alle fall når jeg merker det går utover min psyke også. Jeg føler han irriterer seg over alt ved meg enkelte ganger, og det kan få meg til å tvile på meg selv som person.

Han er en god far på mange områder, han stiller alltid opp for eksempel selv om han kanskje ikke alltid vil. Men sinnet hans bekymrer meg. Han har for eksempel tatt det eldste barnet etter ørene og hetten på genseren for å få det til å gå på badet hvis det ikke ville dusje. Dette er ikke greit i mine øyne, og jeg bekymrer meg for sinnet hans hvis han skulle hatt barna alene. jeg er redd han skal miste kontrollen. Han evner ikke å unnskylde seg eller vise anger heller, tror aldri han har beklaget seg for noe. Og hvorfor skal han det, det er jo alltid alle andre sin feil ifølge han selv. Samtidig er jeg redd han skal bruke det at jeg har utviklet en eller annen form for angst mot meg ved å si at jeg ikke klarer ta vare på barna. Jeg har mest lyst til å sende han på sinnemestring, men tror ikke han kommer til å være enig. Er det noen jeg kan kontakte som kan hjelpe meg litt med denne prosessen på forhånd? Før jeg evt går videre med dette her hjemme? Jeg bare orker ikke bo med noen som får meg til å føle meg så dårlig som person lengre.

 

Anonymkode: 113e6...d82

[Hjelpsom]

Kontakt FvK for en prat og let opp sinnemestringskurs der du bor. Legg det frem for han og rett og slett si at dere må på Fvk og han bør/må på sinnemstringskurs ellers så må du forlate forholdet. Hvis du bare foreslår det så kommer han mest sansynlig til å avfeie det. Du må forlange det.

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du ikke trives i det forholdet. Vær obs på at din sinnsstemning kan påvirke hvilket humør du føler at andre har. Er du nedstemt, er de rundt deg surere enn når du er lett til sinns.

Men de konkrete tingene du skriver er absolutt ikke bra! Unger skal ikke oppleve vold og ha så strenge regler. For å ta dusjingen som eksempel. For å bli selvstendige, så skal de gå i dusjen fordi de skjønner at man må vaskes ren med jevne mellomrom så andre ikke synes vi lukter ekkelt osv. De skal IKKE gå i dusjen fordi de fysisk blir dratt inn i dusjen. Du kan risikere at de vil vegre seg til å dusje pga dette.

Anonymkode: 5b693...da5

[AnonymBruker]

Useless skrev (5 minutter siden):

Kontakt FvK for en prat og let opp sinnemestringskurs der du bor. Legg det frem for han og rett og slett si at dere må på Fvk og han bør/må på sinnemstringskurs ellers så må du forlate forholdet. Hvis du bare foreslår det så kommer han mest sansynlig til å avfeie det. Du må forlange det.

Greien er at han er såpass sta at hvis jeg sier det står mellom sinnemestringskurs og at vi må flytte fra hverandre, så kommer han helt sikkert til å si at vi kan flytte fra hverandre. Men da må jeg jo gjøre det, hvis ikke blir det jo bare en tom trussel. Men jeg vil helst ikke at han skal ha barna før han har fått hjelp til å kontrollere sinnet, men det er vel ikke noe jeg bare kan bestemme..?

Anonymkode: 113e6...d82

[AnonymBruker]

Generelt kan man ikke sende noen på sinnemestringskurs, man må ta det initiativet selv.

Det mest konstruktive du kan gjøre er å planlegge bruddet. Er dere gift? Hvis ikke er det enklere å legge unna penger. Og jeg ville ikke ha diskutert den psykiske helsa mi med han.

Anonymkode: 62f32...c27

[AprilLudgate]

Han utøver jo vold?

 

[AnonymBruker]

Kan han være seksuelt frustrert?

Anonymkode: 20765...7d0

[Hjelpsom]

Just now, AnonymBruker said:

Generelt kan man ikke sende noen på sinnemestringskurs, man må ta det initiativet selv.

Det mest konstruktive du kan gjøre er å planlegge bruddet. Er dere gift? Hvis ikke er det enklere å legge unna penger. Og jeg ville ikke ha diskutert den psykiske helsa mi med han.

Anonymkode: 62f32...c27

Nei, men hun kan forlange det hvis de fortsatt skal ha et forhold. Men det er ikke sikkert han kommer inn hvis han ikke selv innser at han har et problem. Uansett så vil det bli 2 samtaler før kurset startet og på ene samtalen skal partner helst være med. Hvis hun da informerer og at han kan bli fysisk og han ikke innser at han har et problem og må få hjelp, har de plikt til å informere Barneverntet hvis de er bekymret for barna.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Greien er at han er såpass sta at hvis jeg sier det står mellom sinnemestringskurs og at vi må flytte fra hverandre, så kommer han helt sikkert til å si at vi kan flytte fra hverandre. Men da må jeg jo gjøre det, hvis ikke blir det jo bare en tom trussel. Men jeg vil helst ikke at han skal ha barna før han har fått hjelp til å kontrollere sinnet, men det er vel ikke noe jeg bare kan bestemme..?

Anonymkode: 113e6...d82

Da går du fra han, og da må dere på et obligatorisk møte hos FVK vedrørende samvær. Megling b.la. Dukker han ikke opp til disse tingene, så ber du om dokumentasjon fra FVK på at han ikke møtte opp.

Men i dette tilfellet vill jeg faktisk rådført meg med barnevernet, for de kan gå inn og veilede far - men det er frivillig fra han sin side, men da får du igjen dokumentert at du prøver å gjøre det beste for barna. Jeg ville også tatt en tur til fastlegen og fortalt om symptomene dine og hvordan du har det pga parforholdet. 

Anonymkode: bfe6b...f97

[Hjelpsom]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Greien er at han er såpass sta at hvis jeg sier det står mellom sinnemestringskurs og at vi må flytte fra hverandre, så kommer han helt sikkert til å si at vi kan flytte fra hverandre. Men da må jeg jo gjøre det, hvis ikke blir det jo bare en tom trussel. Men jeg vil helst ikke at han skal ha barna før han har fått hjelp til å kontrollere sinnet, men det er vel ikke noe jeg bare kan bestemme..?

Anonymkode: 113e6...d82

Ikke vær så sikker på at han er så sta. Når han innser realitetene så kan det fort endre seg. Uansett, hvis du er bekymret for at han kan være fysisk mot barna hvis det blir brudd når han er alene med dem så må jo dette da varsles om. Dette kan du bestemme, det er opp til deg. Bli eller gå eller middelveien der dere får hjelp til å få forholdet til å fungere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Generelt kan man ikke sende noen på sinnemestringskurs, man må ta det initiativet selv.

Det mest konstruktive du kan gjøre er å planlegge bruddet. Er dere gift? Hvis ikke er det enklere å legge unna penger. Og jeg ville ikke ha diskutert den psykiske helsa mi med han.

Anonymkode: 62f32...c27

Vi er gift ja. Økonomisk så trenger vi hverandre kan du si, jeg kan aldri kjøpe meg eget hus selv for eksempel. Kunne sikkert fått en mindre leilighet, men vi har tre barn hvor eldste er snart tenåring så optimalt ville det ikke vært. Men jeg har foreldre som sitter på millionformue på grunn av arv fra sine foreldre. Så jeg håper jo at de ville hjulpet meg hvis jeg blir så desperat at jeg ikke har råd til å bo en plass alene med ungene. Diskutere ikke den psykiske helsen med han lengre fordi det er ikke nå vits. Har prøvd det tidligere, men han mente da det bare var tull og at det var bare å ta seg sammen. Men det er jo slitsomt for meg å måtte skjule angsten min for han, den er lissom tabu her hjemme.

 

AprilLudgate skrev (9 minutter siden):

Han utøver jo vold?

 

Ikke i følge han selv.. 

Anonymkode: 113e6...d82

[AnonymBruker]

Han utøver jo både fysisk vold (ta barn i ørene, ikke greit!) og psykisk vold. Om jeg var deg ville jeg tatt en tlf til krisesenteret i din kommune og bare snakke litt med dem, de er kjempeflinke! Du kan være anonym om du vil. Da får du også et utenfrablikk på forholdet.

Barna blir jo også preget av dette. Jeg skjønner frykten med å skille seg og la de være alene med far, men det er kanskje det beste. Barna har jo  dere foreldre som forbilder så da er det lett å "lære" at et slikt forhold er det normale og de vil selv ganske sannsynlig ende opp i et lignende forhold. Alt dette kan du diskutere med krisesenteret, det er i så fall ikke første gang de er borti den problematikken.

Lykke til❤️

Anonymkode: fed51...67d

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er gift ja. Økonomisk så trenger vi hverandre kan du si, jeg kan aldri kjøpe meg eget hus selv for eksempel. Kunne sikkert fått en mindre leilighet, men vi har tre barn hvor eldste er snart tenåring så optimalt ville det ikke vært. Men jeg har foreldre som sitter på millionformue på grunn av arv fra sine foreldre. Så jeg håper jo at de ville hjulpet meg hvis jeg blir så desperat at jeg ikke har råd til å bo en plass alene med ungene. Diskutere ikke den psykiske helsen med han lengre fordi det er ikke nå vits. Har prøvd det tidligere, men han mente da det bare var tull og at det var bare å ta seg sammen. Men det er jo slitsomt for meg å måtte skjule angsten min for han, den er lissom tabu her hjemme.

 

Ikke i følge han selv.. 

Anonymkode: 113e6...d82

Hva med å ta en prat med foreldrene dine.

Forklar at du nå har det veldig dårlig i forholdet, og tenker at det går mot brudd. 
 

Du ønsker kartlegge din økonomiske situasjon, og dersom de har mulighet til å hjelpe noe med egenkapital til bolig så hadde det hjulpet deg mye. 
 

Så får de tenke på saken, og du kan jo lufte til dem mulighet for at de står som eier på deler av bolig om forskudd på arv er vanskelig for dem. 
 

Ellers hadde jeg forberedt mannen gjennom å bare bestille time på FVK først. Forsøk å presse ham til sinnemestringkurs. 

[Tradegy]

Viktig at du tar tak i dette ❤️ Du har plikter ovenfor barna når det kommer til å hindre utrygghet. Om du starter hos fastlegen eller et krisesenter, så må noen få vite om dette

En god terapeut kan også hjelpe deg med noen grep for å ta tak i livet ditt og hjelpe deg med å avslutte forholdet ❤️❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er gift ja. Økonomisk så trenger vi hverandre kan du si, jeg kan aldri kjøpe meg eget hus selv for eksempel. Kunne sikkert fått en mindre leilighet, men vi har tre barn hvor eldste er snart tenåring så optimalt ville det ikke vært. Men jeg har foreldre som sitter på millionformue på grunn av arv fra sine foreldre. Så jeg håper jo at de ville hjulpet meg hvis jeg blir så desperat at jeg ikke har råd til å bo en plass alene med ungene. Diskutere ikke den psykiske helsen med han lengre fordi det er ikke nå vits. Har prøvd det tidligere, men han mente da det bare var tull og at det var bare å ta seg sammen. Men det er jo slitsomt for meg å måtte skjule angsten min for han, den er lissom tabu her hjemme.

 

Ikke i følge han selv.. 

Anonymkode: 113e6...d82

Det må være veldig slitsomt å ha det slik hjemme. Man ønsker jo et stabilt hjemmemiljø, der man får støtte, humor, og trygghet. Der barna kan føle det samme. Et hjem der voksne setter grenser for seg selv og bidrar positivt. Du er sliten og deprimert, og han er bare sint. Du vil ikke ha det slik. Vil han det? Synes han dette er optimalt? Han er vel så vant til det, og er oppvokst med det selv kanskje?

Jeg hadde nok antageligvis satt foten ned og sagt at slik kan jeg ikke ha det. DVS,. jeg har satt foten ned en gang og sagt at slik kan jeg ikke ha det. Jeg sa til han at jeg har i mitt hode gitt vårt forhold 3 måneder, til over jul- og så var jeg ferdig. Da ble det endring. Jeg var ikke sint, jeg var ikke fortvilt. Det var bare fakta, og det så han. Deretter gikk det litt trått, men det ble bedre og bedre. 

Jeg tok avgjørelsene og jeg satte standard. En slik standard er; Det er ikke lov å være ufin mot hverandre,. Det er ikke lov å hakke på noen. Det er lov å snakke om ting, trøste hverandre, støtte hverandre. Men det er ikke lov å bruke verken psykisk eller fysisk vold. Kanskje du skal starte med en samtale med FVK eller kommunepsykolog med deg selv. Finn ut hva du vil, og hva du ønsker for deg og dine barn. Hvordan vil du ha det hjemme?

Med en far som dette, og med en mor som har det vondt- så er det duket for en interessant ungdomstid. Den er et helvete uansett, og der trenger man virkelig støtte i hverandre, trygghet i seg selv osv. 

Ting er ikke som de skal være hjemme hos deg. Hele deg reagerer med angst og depresjon. Det er kroppen din som sier fra at noe er veldig feil. 

Anonymkode: 28020...86a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er gift ja. Økonomisk så trenger vi hverandre kan du si, jeg kan aldri kjøpe meg eget hus selv for eksempel. Kunne sikkert fått en mindre leilighet, men vi har tre barn hvor eldste er snart tenåring så optimalt ville det ikke vært. Men jeg har foreldre som sitter på millionformue på grunn av arv fra sine foreldre. Så jeg håper jo at de ville hjulpet meg hvis jeg blir så desperat at jeg ikke har råd til å bo en plass alene med ungene. Diskutere ikke den psykiske helsen med han lengre fordi det er ikke nå vits. Har prøvd det tidligere, men han mente da det bare var tull og at det var bare å ta seg sammen. Men det er jo slitsomt for meg å måtte skjule angsten min for han, den er lissom tabu her hjemme.

 

Ikke i følge han selv.. 

Anonymkode: 113e6...d82

Husbanken gir enormt gunstige lån til enslige med flere barn så aldri si aldri.

Anonymkode: c5a9e...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ikke i følge han selv.. 

Anonymkode: 113e6...d82

En voldsmann kan si så mye han vil at han ikke utøver vold. Han blir ikke noe mindre voldelig av den grunn! Å dra noen i ørene er vold. 

Anonymkode: 5b693...da5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kan han være seksuelt frustrert?

Anonymkode: 20765...7d0

Hva er det med alle som skal unnskylde menn med å være «seksuelt frustrert». Hallo.. det er da ingen unnskyld for å oppføre seg slik.

Jeg er vanligvis ikke den første som sier «gå», men her ville jeg faktisk avsluttet forholdet. Mannen din utøver både psykisk og fysisk vold. Du skylder barna dine å få dem vekk fra dette, og ikke minst deg selv. Ingen av dere har godt av å bo oppi dette.

Så med mindre han er villig til å skaffe hjelp og er 100% klar over problemene sine (noe jeg ikke har inntrykk av), ville jeg faktisk gått. Uten tvil.

 

Anonymkode: 6ca55...26a

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Kan han være seksuelt frustrert?

Anonymkode: 20765...7d0

🤢🤮

Anonymkode: ae287...e07