Kompleks PTSD og forhold

[AnonymBruker]

Hei! 
 

Har nå gått i terapi i snart 8 år, og har «endelig» fått diagnosen kompleks PTSD. Hadde diagnosen ADHD frem til nå nylig, men pga hyppige depresjoner og kroniske selvmordstanker har de nå landet på kompleks PTSD (ble utsatt for grov omsorgssvikt gjennom hele barndommen). Bordeline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er også utelukket. 
 

Jeg lurer på om det er flere der ute med samme diagnose, og hvordan det oppleves for dere å være i nære relasjoner. Jeg ble kjæreste med verdens flotteste mann for snart 2 år siden (var i et 5 års langt ekteskap før han), men jeg synes fortsatt det er tungt å leve når jeg blir knyttet til andre på den måten jeg er knyttet til min kjæreste nå. 

En av de største grunnene til at det ble slutt med meg og min eksmann var fordi jeg opplevde at han var emosjonelt avstengt de første årene vi var sammen, og at han ikke rommet følelsene mine. Derfor valgte jeg å skru av følelsene mine og distansere meg gradvis fra han ved å ikke knytte meg til han. Stolte aldri på han, og den eneste grunnen til at jeg klarte å være kjæresten hans var fordi jeg ikke elsket han(!). Jeg tillot ikke meg selv å være sårbar. Jeg vet at det høres absurd ut, men det var min eneste og enkleste taktikk på den tiden for å kunne bli værende i forholdet. Det sier seg selv at dette ikke fungerte i lengden, og vi gikk fra hverandre som venner for noen år siden. 

Etterpå var jeg singel i 2 år, og følte at livet var helt ok. Hadde 1-2 depresjoner av mild grad gjennom den tiden, men ingen voldsomme selvmordstanker. Helt til jeg møtte min nåværende kjæreste, da stoppet alt opp. Følte daglig på samme følelse jeg hadde med min eksmann, at jeg måtte skru meg av hver gang jeg følte meg avvist. Selvmordstankene økte kraftig, og jeg havnet i en alvorlig depresjon som varte i ca et år. Kanskje den verste depresjonen jeg noensinne har vært i gjennom med et konstant ønske om å dø.
 

Mye av det problematiske her er at jeg konstant føler meg trigget av å slippe han inn på meg i frykt for å miste han. Det føles så vanvittig mye enklere å bare skru meg av/flykte/tenke på å ta livet mitt hver gang noe går oss litt i mot. Nå skal det sies at det har blitt mye bedre, men i perioder han jobber mye (nå er han borte fra 9-21 hver dag, så er dette en voldsom trigger. Det å være kjæresten hans er en voldsom trigger i seg selv. Men han gjør virkelig ikke noe galt. Han er alltid mottakelig for å lytte, han forstår meg så inderlig godt, og han er virkelig der for meg. 
 

Er det noen av dere som kan kjenne dere igjen i noe av det jeg skriver her? 
 

 

Anonymkode: 22ae9...72e