Vennskap som trigger dårlig selvfølelse

[AnonymBruker]

Har en venn som er hot and cold. Kan "ignorere" over lang tid for så å invitere. Kan komme med små spydige stikk når vi møtes. Hun pakker sarkasme inn i humor. Hun gjør meg så ekstremt usikker. 

Er nå henvist til psykolog pga mistanke om PTSD. Voksne opp med en mor som er ekstremt spydig (og hadde jevnlige sinneutbrudd), har vært i et forhold med en narssisist tidligere og har også opplevd et reelt traume i ungdomstid. 

Det er så enormt vanskelig å kutte folk ut! (Som har vært i livet hele tiden). Av og til har jeg bare lyst å rømme fra alle. Stoler ikke på noen...unntatt mannen min. Er det overhodet mulig å innlede sunne relasjoner for sånne som meg?

Noen som har opplevd det samme? Ventetiden hos psykolog er ekstremt lang

Anonymkode: fd00e...275

[AnonymBruker]

Jepp. Du må bli vant med å sette grenser og kommunisere på en sunn måte. Dette er noe du kan begynne å øve på når du kommer til psykologen. Jeg hadde også en sånn venn, og jeg kutta den personen brått ut av mitt liv når jeg fikk litt mer bein i nesa og følte på at nok var nok.

Anonymkode: d4c87...b2b

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt det slik. På et tidspunkt stolte jeg kun på mannen min. Jeg kuttet ut en gammel barndomsvenninne som ikke gjorde meg noe godt og behandlet meg nedlatende og kom med masse stikk. Hot and cold, som du sier. Livet mitt ble merkbart bedre etter jeg sluttet å være med henne. Har også kuttet ut en annen mer perifer barndomsvenninne av lignende grunner og en en tredje har jeg på armlengdes avstand. Det føltes veldig drøyt å gjøre dette, men det har vært veldig bra for min psyke. Jeg har nå fått nye venner i voksen alder og jeg vet hvilke folk som er bra for meg og ikke. Folk som behandler meg dårlig og får meg til å føle meg dårlig vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Så enkelt er det faktisk.
Livet ble mye lettere etter at jeg satte tydelige grenser og tar hensyn til meg selv.🌞

Anonymkode: a2a2e...bd3

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg ts. Jeg har reflektert og gjort mye selvgransking etter samlivsbrudd med en narsissist eller psykopat, aner ikke. Han mangler hvertfall ekstremt mange normale ting. Og før han så var jeg sammen med en liknende person. Jeg har kommet frem til at jeg har ubevisst leitet etter det jeg er vant til. Og da peker alt i retning min mor. Hun er ekstremt Kritisk og negativ, kan ikke huske en eneste gang jeg har sett genuin glede hos henne. Isåfall har det vært ute blant folk, da er hun er verdensmester i å glise og le så høyt og alt er bare fryd og gammen. Men så hjemme var alt bare negativt. 
 

hun har aldri møtt meg emosjonelt og desverre så har min far aldri det heller. Slik at det førte jo til at jeg har gått inn i voksen livet ute å kjenne meg selv, egne grenser, egne interesser osv. jeg har sakte men sikkert måttet finne meg selv. Og jeg prøver å omgi meg med empatiske og gode mennesker som spør meg: hvordan går det med deg?. Men jeg har desverre rotet meg borti en venninne som har mange narsissistiske tendenser og er nesten som jeg føler at jeg skal måtte tåle hennes vrede. Jeg har bare forsøkt å være en god venn men desverre så får man så lite tilbake. Jeg trekker meg mer og mer vekk men sliter litt, sånn som du. Fordi man deler minner og det er ikke alltid de er like fæle. 
 

jeg jobber fortsatt med meg selv og håper jeg kommer på en god plass til slutt. Jeg har et barn å oppdra, samtidig som jeg skal samarbeide med denne eksen som ikke er helt i lodd. 
 

hadde jeg hatt en empatisk og støttende mor, så kunne hele livet mitt vært annerledes. Jeg hadde følt meg verdifull og betydningsfulll og hatt mye mer selvtillit. Jeg er sjalu på de sol har gode mødre og jeg hadde gitt så mye for å ha en stabil og voksen mor. Livet er ikke rettferdig. Vi får gjøre det bedte ut av det. 

Anonymkode: 83eb6...f04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg føler med deg ts. Jeg har reflektert og gjort mye selvgransking etter samlivsbrudd med en narsissist eller psykopat, aner ikke. Han mangler hvertfall ekstremt mange normale ting. Og før han så var jeg sammen med en liknende person. Jeg har kommet frem til at jeg har ubevisst leitet etter det jeg er vant til. Og da peker alt i retning min mor. Hun er ekstremt Kritisk og negativ, kan ikke huske en eneste gang jeg har sett genuin glede hos henne. Isåfall har det vært ute blant folk, da er hun er verdensmester i å glise og le så høyt og alt er bare fryd og gammen. Men så hjemme var alt bare negativt. 
 

hun har aldri møtt meg emosjonelt og desverre så har min far aldri det heller. Slik at det førte jo til at jeg har gått inn i voksen livet ute å kjenne meg selv, egne grenser, egne interesser osv. jeg har sakte men sikkert måttet finne meg selv. Og jeg prøver å omgi meg med empatiske og gode mennesker som spør meg: hvordan går det med deg?. Men jeg har desverre rotet meg borti en venninne som har mange narsissistiske tendenser og er nesten som jeg føler at jeg skal måtte tåle hennes vrede. Jeg har bare forsøkt å være en god venn men desverre så får man så lite tilbake. Jeg trekker meg mer og mer vekk men sliter litt, sånn som du. Fordi man deler minner og det er ikke alltid de er like fæle. 
 

jeg jobber fortsatt med meg selv og håper jeg kommer på en god plass til slutt. Jeg har et barn å oppdra, samtidig som jeg skal samarbeide med denne eksen som ikke er helt i lodd. 
 

hadde jeg hatt en empatisk og støttende mor, så kunne hele livet mitt vært annerledes. Jeg hadde følt meg verdifull og betydningsfulll og hatt mye mer selvtillit. Jeg er sjalu på de sol har gode mødre og jeg hadde gitt så mye for å ha en stabil og voksen mor. Livet er ikke rettferdig. Vi får gjøre det bedte ut av det. 

Anonymkode: 83eb6...f04

Du er heldig som har en mann. Jeg lurer på om jeg får det igjen. Når man velger feil mann hele tiden så mister man troen. 

Anonymkode: 83eb6...f04

[AnonymBruker]

Er selv der hvor jeg blir helt sprø av å avgjøre om en venninne vil meg vel eller ei eller om hun bare holder på meg nå for å ikke være den som.. jeg vet ikke.. oppfører seg rart og .. Jeg mener om jeg kutter ut er jeg den som er sprø.  Men blir sprø av det her.

Vi har vært venner noen år og plutselig ser jeg hun har sider som er ganske kjipe. Men jeg vet ikke om jeg overdriver eller om det bare har klikka litt for meg her. Vi har vært veldig kjærlige... på nett ( meldinger). Og så tenker jeg plutselig jeg ser hun er ganske kjip irl. Eller jeg vet ikke. Vi egentlig hun bare skal fordufte og slik ta problemet med seg. Men.. Tenk om jeg tar feil ? 

Sliter skikkelig. Tørr ikke konfrontere heller for dama kan argumentere seg ut av alt og snu alt rundt. Prøver gripe etter håndfaste tegn.

Så Ts, ja kutte ut folk er ikke lett. Her blir det vel å.. holde henne på avstand. Ser henne så sjeldent pga dårlig tid og på melding er hun bare kyss og klem omtrent.

Anonymkode: 64ac9...8f6

[AnonymBruker]

Har 2 slike på jobb, og de trigger alt negativt hos meg og jeg ender fort opp i gammelt spor når jeg må omgås de to. Det har tatt meg lang tid å innse at det er de to som har problem som de tar ut på meg.

Anonymkode: 30c44...2fd

[AnonymBruker]

Jeg vet at det ikke er enkelt, men når en som skal være en venn oppfører seg slik, mener jeg at man skal konfrontere.

Spør direkte og bestemt hvorfor hun er spydig. Vær helt konkret og direkte. Dere har ingenting å tape på å gjøre dette.

 

Anonymkode: fe4af...66e