Hvor ille er det for et lite barn å få to hjem?

[AnonymBruker]

Jeg står i en situasjon nå hvor jeg begynner å tvile på at forholdet til meg og min samboer vil vare. Han bidrar nesten ikke hjemme, lytter ikke til meg, vi samarbeider og kommuniserer dårlig, og dynamikken mellom oss er ikke bra. Vi er mye uenig og smådiskuterer hele tiden. Ofte en trykket stemning mellom oss. Dette plukker garantert barnet vårt på snart 5 år opp, og jeg vet ikke om det er et bra miljø å vokse opp i.

Samtidig er det sårt å tenke på at barnet skal vokse opp i to ulike hjem. Nå vet jeg ikke hvordan samværsfordelingen mellom oss hadde blitt, men jeg har inntrykk av at det ofte er veldig negativt for et barn å måtte bytte mellom to hjem. Burde det unngås for det det er verdt?

Og hva med alder - burde jeg vente til barnet blir litt eldre? 

Er så redd for hvordan dette vil påvirke barnet..

Anonymkode: 6e8de...bd0

[AnonymBruker]

Du bør IKKE vente til barnet er eldre! Det er en stor feil mange foreldre gjør. Det er ikke skadelig. Du som mor får det bedre å slippe mannen i huset. Ikke krangling, diskutering, dårlig stemning osv. begyn nå å forbrede deg på samlivsbrudd, dess før, dess bedre!

Anonymkode: 5aac7...277

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du er i en utfordrende situasjon, og det er normalt å føle seg usikker og tvilende i et forhold som ikke fungerer. Det er viktig å huske på at et stabilt og støttende hjemmemiljø er viktig for barnets trivsel og utvikling, og at et konfliktfylt hjemmemiljø kan ha en negativ innvirkning på barnets trivsel og utvikling. Det er derfor viktig å vurdere nøye om forholdet ditt er bærekraftig og om det er verdt å jobbe videre med det. Hvis det ikke er mulig å forbedre forholdet og skape et positivt og trygt hjemmemiljø for barnet, kan det være bedre å bryte ut av forholdet.

Når det gjelder samværsfordelingen mellom dere og barnet, er det viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er negativt for et barn å tilbringe tid i to hjem. Mange barn har vellykkede opplevelser med delt bosted og klarer å tilpasse seg denne situasjonen godt.

 

Anonymkode: e8c1a...937

[AnonymBruker]

Forferdelig for barn å være på besøk hos mamma og hennes familie den ene uken, for så å være på besøk hos pappa og hans familie den neste uken.

Barn trenger en fast og trygg base. Enten må foreldrene flytte inn og ut, ellers må dere bli enige om at barnet bor 100% hos far eller mor.

Anonymkode: b9b14...aef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du bør IKKE vente til barnet er eldre! Det er en stor feil mange foreldre gjør. Det er ikke skadelig. Du som mor får det bedre å slippe mannen i huset. Ikke krangling, diskutering, dårlig stemning osv. begyn nå å forbrede deg på samlivsbrudd, dess før, dess bedre!

Anonymkode: 5aac7...277

Er ikke sikkert 2 hjem og krangling om samvær, konflikter med starting av ny familie, frem og tilbake, savn av far, savn av mor osv, osv er så mye bedre enn litt småkrangling av foreldre uten at de har prøvd alt! 

Anonymkode: af93e...40c

[AnonymBruker]

Jeg hadde strukket meg langt for å slippe at barna mine skulle bli frem-og-tilbake- barn, for at de skulle måtte kjenne på at foreldre starter ny familie med kjærlighetsbarn, sjalu stemødre (eller fedre), føle seg uvelkomne i sine egne hjem, måtte tilbringe gjerne flere uker uten å få se mamma/papp osv! Får vondt i magen ved tanken! Folk går fra hverandre for lett! 

Anonymkode: af93e...40c

[AnonymBruker]

Her ville jeg prøvd mer for barnets skyld. FVK? Parterapi? Privat psykolog? Innfør en kveld i uken med date nights, skaff fast barnevakt. Gjorde dette selv, og det høres kanskje simpelt ut, men det gjorde underverker for vårt forhold. Vi dro ut og spiste og ble "tvunget" til å kommunisere og fokusere på hverandre. I starten var det en forpliktelse, men så ble det på sikt noe vi så frem til. Det førte til mye hyggelig   Kan jo være verdt et forsøk?

Anonymkode: 2b727...edc

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan dere har det, men hos oss var det høyt konfliktnivå. Da vi flyttet fra hverandre gikk barnet fra å ha store utfordringer i barnehagen til å bli helt som andre barn. Jeg og pappaen samarbeider godt nå, men om vi prater litt høyt om noe (for eksempel i bil) så roper barnet "ikke krangle!" For ham var det absolutt for det beste at vi flyttet fra hverandre. 

Men jeg er tilhenger av å jobbe for å få det til å fungere, men man må jo være to som prøver på det da. Slenger meg på anbefalingen om fvk, parterapi osv. før du gir opp helt. Er noe med å kjenne etterpå at man virkelig prøvde alt. 

Håper det ordner seg ❤️

Anonymkode: 23cad...7aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Du bør IKKE vente til barnet er eldre! Det er en stor feil mange foreldre gjør. Det er ikke skadelig. Du som mor får det bedre å slippe mannen i huset. Ikke krangling, diskutering, dårlig stemning osv. begyn nå å forbrede deg på samlivsbrudd, dess før, dess bedre!

Anonymkode: 5aac7...277

Ikke nødvendigvis sant. Min samboer vokste opp der foreldrene slo opp når han var veldig liten, rundt 5år, det ble et stygt samlivsbrudd, rettsak om fordeling masse krangling. Dette påvirket han MASSE, han gikk til bup som tenåring.

Jeg hadde også foreldre som skilte seg, men da var jeg 2år. Men hadde da en fraværende far som skaffet seg ny kone og nye barn. Slet også ganske mye i ettertid. Veldig trist.

men på den andre siden, har jeg en kompis, som vokste opp med begge foreldre helt til han ble 17år. De holdt sammen for barnasskyld men klarte ikke å slutte å krangle masse. Han hatet det, og har sagt at han syntes dette var skadelig for han og søsken. Å måtte gå på tåhev heletiden og prøve å forhindre at foreldrene starter å krangle osv. 

Så, jeg har ikke så mye gode råd, annet enn det er man litt i stikken uansett når det går galt. Man burde iallefall droppe krangling foran barna helt. Ikke snakk dritt om den andre foreldren, ikke forsøk lyv og overdriv i rettsaken for å få den andre til å se dårlig ut. altså ikke lag påkjenninger for den andre forelderen for det går utover barnet. Rett og slett, vær en ansvarlig voksen, sett følesene til side og sett barna først.

Anonymkode: a12a0...e54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Forferdelig for barn å være på besøk hos mamma og hennes familie den ene uken, for så å være på besøk hos pappa og hans familie den neste uken.

Barn trenger en fast og trygg base. Enten må foreldrene flytte inn og ut, ellers må dere bli enige om at barnet bor 100% hos far eller mor.

Anonymkode: b9b14...aef

Det du kommer med her er da ingen fasit. Barn takler dette veldig forskjellig. At foreldre flytter inn og ut er noe som høres fint ut i teorien, men som ofte ikke fungerer i praksis, av mange åpenbare grunner. Dette kan også være kilde til konflikter som ikke hadde oppstått ellers. Det er derfor svært få som velger en slik løsning, uten at en haug barn er skadelidende av den grunn. At barnet bare bor 100 prosent hos en av foreldrene, ødelegger jo mye av forholdet til den andre forelderen. Barnet bør få se begge sine foreldre. Hovedproblemet er ofte ikke to hjem, men at mamma og pappa ikke er sammen lenger. Selv om barna bor i et hjem, så kan de savne den andre familien og familien slik det var. Det er gjerne det som oppleves forferdelig for barnet. 

Det aller viktigste etter et samlivsbrudd er SAMARBEID og kommunikasjon, ikke bosituasjon. Man må finne løsninger som passer for sitt/sine barn og jobbe for å ha et godt forhold og god dialog med den andre forelderen. To gode hjem hvor barna slipper å dra med seg klær frem og tilbake, og hvor mamma og pappa kommuniserer godt med hverandre er et godt grunnlag. 

Anonymkode: d123a...fdc

[AnonymBruker]

Kjenner mange skilsmissebarn, både når foreldre skilte seg og som barn og når de ble 18år. Syns ikke de har det oppriktig bra da man ser måten de velger sine forhold på da de ofte har veldig dårlig selvtillit.  

Jeg har oppvokst med kranglete foreldre hele livet da de ikke er fortsatt ikke skilt. Hadde ikke en fin barndom pga. det og er livredd for å komme inn et forhold med slik dynamikk. 

Skulle ønske man kunne få samlivskurs på skolen 1t per uke for unngå dette helvete for alle uskyldige barn. Hvorfor er det så vanskelig for folk å skape et fint liv sammen og elsker hverandre livet ut? Er ikke familien verdt å leve og ofre for? 

Min verdens bestemor hadde ti unger og holdt sammen til tross for at bestefar var en horebukk. Elsker henne til døden for det da det gjorde at vi alle hadde den fine barndommen når vi var hos hun.

Anonymkode: e3c2b...bc1

[AnonymBruker]

Alle som har brutt opp familien vil jo alltid argumentere for at det var det beste også for barnet. De vil fokusere på at barnet plukker opp dårlig stemning og vektlegge for skadelig det er, og nedspille ulempene ved to hjem.

Jeg sier ikke at det er feil i alle tilfeller, men at skilte foreldre ikke er objektive her. De har jo tatt et valg og er nødt til å fokusere på at det valget var riktig. Samlivsbrudd er jo sjelden noe man kan gå tilbake på. Og tanken om at man har gjort barnas oppvekst mindre optimal for egen del er så vond at de fleste fortrenger den.

Noen som har vokst opp med foreldre som har kranglet vil kanskje si at de ønsker foreldrene ble skilt. Men det er jo også en hypotetisk situasjon - hadde foreldrene faktisk blitt skilt, hadde de kanskje ønsket de fikk beholde hjemmet.

Ganske mange barn ønsker at foreldrene skal bli sammen igjen etter de er skilt. De ønsker å ha så mange høytidsdager sammen som mulig, selv om mor og far ikke fungerer optimalt sammen. Det er noe å huske på når man argumenterer for at skilsmisse også er best for barna. Det er sjelden det.

Anonymkode: 3d84d...0fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det du kommer med her er da ingen fasit. Barn takler dette veldig forskjellig. At foreldre flytter inn og ut er noe som høres fint ut i teorien, men som ofte ikke fungerer i praksis, av mange åpenbare grunner. Dette kan også være kilde til konflikter som ikke hadde oppstått ellers. Det er derfor svært få som velger en slik løsning, uten at en haug barn er skadelidende av den grunn. At barnet bare bor 100 prosent hos en av foreldrene, ødelegger jo mye av forholdet til den andre forelderen. Barnet bør få se begge sine foreldre. Hovedproblemet er ofte ikke to hjem, men at mamma og pappa ikke er sammen lenger. Selv om barna bor i et hjem, så kan de savne den andre familien og familien slik det var. Det er gjerne det som oppleves forferdelig for barnet. 

Det aller viktigste etter et samlivsbrudd er SAMARBEID og kommunikasjon, ikke bosituasjon. Man må finne løsninger som passer for sitt/sine barn og jobbe for å ha et godt forhold og god dialog med den andre forelderen. To gode hjem hvor barna slipper å dra med seg klær frem og tilbake, og hvor mamma og pappa kommuniserer godt med hverandre er et godt grunnlag. 

Anonymkode: d123a...fdc

Skrev ikke at barnet ikke skulle se begge foreldrene selv om ungen bor 100% hos den ene. Syns foreldrene skal sette barnets behov først ved at barnet har et fast 100% hjem. To hjem er bare til foreldrene sin fordel.

Anonymkode: b9b14...aef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Skrev ikke at barnet ikke skulle se begge foreldrene selv om ungen bor 100% hos den ene. Syns foreldrene skal sette barnets behov først ved at barnet har et fast 100% hjem. To hjem er bare til foreldrene sin fordel.

Anonymkode: b9b14...aef

Igjen finnes det ikke en fasit. Hva som er best, kan du derfor ikke slå fast slik du gjør. To hjem er det de fleste skilsmissebarn opplever, har du grunnlag for å uttale deg om hvordan alle disse barna har det og hva de selv opplever?  Erfaringer vil ikke være like. 

Anonymkode: d123a...fdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Forferdelig for barn å være på besøk hos mamma og hennes familie den ene uken, for så å være på besøk hos pappa og hans familie den neste uken.

Barn trenger en fast og trygg base. Enten må foreldrene flytte inn og ut, ellers må dere bli enige om at barnet bor 100% hos far eller mor.

Anonymkode: b9b14...aef

Førstenevnte høres jo supert ut i teorien, men dette lar seg jo ikke gjennomføre i praksis. Og er ikke samvær med begge foreldrene viktigere enn å ha ett hjem (sånn om det først skulle bli slutt)?

Ts

Anonymkode: 6e8de...bd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er ikke sikkert 2 hjem og krangling om samvær, konflikter med starting av ny familie, frem og tilbake, savn av far, savn av mor osv, osv er så mye bedre enn litt småkrangling av foreldre uten at de har prøvd alt! 

Anonymkode: af93e...40c

Jeg tenker ikke gi opp før jeg har forsøkt alt, men vanskelig når samboer er så uengasjert og lite samarbeidsvillig.

Ts

Anonymkode: 6e8de...bd0

[Gjest Sunaia]

Selvsagt er det skadelig for barnet. Det tror jeg alle skjønner om de tørr å være ærlige med seg selv. 

 

Endret 20. februar 2023 av Sunaia

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Førstenevnte høres jo supert ut i teorien, men dette lar seg jo ikke gjennomføre i praksis. Og er ikke samvær med begge foreldrene viktigere enn å ha ett hjem (sånn om det først skulle bli slutt)?

Ts

Anonymkode: 6e8de...bd0

Mange skilte foreldre som velger og sette barna først ved å leie/kjøpe en liten hybel hvor de bor annehver uke. Barnet bor da fast hjemme i sitt hus/leiligheten, mens foreldre bytter på. Hvorfor skal barnet flytte hver uke og ikke foreldrene? Det er da ikke barnet som har valgt dette.

Anonymkode: b9b14...aef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Her ville jeg prøvd mer for barnets skyld. FVK? Parterapi? Privat psykolog? Innfør en kveld i uken med date nights, skaff fast barnevakt. Gjorde dette selv, og det høres kanskje simpelt ut, men det gjorde underverker for vårt forhold. Vi dro ut og spiste og ble "tvunget" til å kommunisere og fokusere på hverandre. I starten var det en forpliktelse, men så ble det på sikt noe vi så frem til. Det førte til mye hyggelig   Kan jo være verdt et forsøk?

Anonymkode: 2b727...edc

Vi går allerede til samtaler ved FVK. Kommunikasjonen er så håpløs at jeg kan ikke få sagt det nok. Samboer evner ikke engasjere seg og lytte. Han legger alt over på meg og er ikke med å «kjemper». Jeg gir, men får ingenting tilbake.

Hjemme bidrar han nesten ingenting. Sitter kun i godstolen sin med mobilen i hånda mens jeg styrer rundt. Blir sur om jeg maser på han. Prøver forbedre seg litt i perioder når vi har snakket om det i samtalene, blant annet, så sklir det ut igjen etter kort tid. Gir meg ingen respekt og anerkjennelse. 
 

Ts

Anonymkode: 6e8de...bd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde strukket meg langt for å slippe at barna mine skulle bli frem-og-tilbake- barn, for at de skulle måtte kjenne på at foreldre starter ny familie med kjærlighetsbarn, sjalu stemødre (eller fedre), føle seg uvelkomne i sine egne hjem, måtte tilbringe gjerne flere uker uten å få se mamma/papp osv! Får vondt i magen ved tanken! Folk går fra hverandre for lett! 

Anonymkode: af93e...40c

Tro meg, om dette ender i brudd (som det dessverre ser ut til), er det ikke fordi jeg gir opp for lett. Jeg har prøvd lenge (og kjemper fortsatt), men det er vanskelig når han ikke virker til å bry seg om hvordan jeg har det, ikke gir en ordentlig innsats osv.

Ts

Anonymkode: 6e8de...bd0