Flere voksne som blir forskjellsbehandlet av foreldre og fremdeles føler det er sårt?

[AnonymBruker]

Jeg har to søsken, og det er tydelig at mine foreldre liker de bedre. De bruker mer tid der, er mer opptatt av dem, og når jeg ringer så er det stort sett å gjenfortelle alt mine søsken gjør. Sånn er det og jeg vet ikke noe jeg får gjort med det. Jeg har gått en del i terapi og snakket om familieforholdene, lært meg å leve med det, og å bygge meg mitt eget liv, basert på egne ønsker og ikke å "vinne mine foreldres gunst". 

Men selv om jeg nå er opp i 30-åra, og føler jeg har et rikt og godt liv med egen familie og venner, så gjør det fremdeles vondt. Jeg kjenner det river i brystet som en sorg. Føler meg bare så jævlig patetisk og udugelig, sånne gamle tanker om at "men hva er feil med meg da?" og "hvorfor er jeg ikke god nok". Jeg aksepterer tankene, lar de bare komme, går ikke inn i grubling og å prøve å løse problemet. Det er ikke noe jeg kan løse, og det handler ikke om meg. Men det er bare fremdeles så utrolig sårt og vondt. 

Andre som har hatt det på samme måte? Går sorgen noen gang bort? Hva gjorde dere for å håndtere det? 

Anonymkode: c1ed8...a60

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. De spiser middag sammen hver dag og hjelper hverandre med alt. Min 40 år gamle søster bor hjemme og min bror bor i nabohuset (som han fikk fordi jeg betalte ned masse sinna gjeld for han). 

Jeg har livet på stell og har hus og er alene med to barn ti min kjøretur unna. Jeg har ikke blitt invitert på middag en gang på 3 år. 

Jeg er skilt og har ikke god råd lenger, så jeg har ikke mulighet til å gi de penger lenger. Tror det er derfor de har mistet interessen for meg. 

For to år siden fikk jeg en kjempe vannlekkasje i huset som ikke ble dekket av forsikringen. I februar. Jeg måtte rive opp vegger og gulv i stua og plaste alt for at regnet ikke skulle komme inn. Jeg hadde ett stort hull i gulvet og kulden kom inn fra veggen som nå manglet isolasjon og måtte tørke. Samtidig som jeg var alene med en på 2 og 4.

Familien min kunne ikke hjelpe meg, ikke engang med barnevakt så jeg kunne gjøre det litt mer effektivt selv, fordi de hjalp min virile bror med å male lister. 

Til slutt så brøyt jeg sammen ovenfor pappa etter to mnd, når jeg hadde gjort alt jeg klarte selv ved hjelp av Google, etter jobb og ungenes leggetid, og fikk han til å hjelpe meg mot at jeg betalte han og en kompis 7000 hver.

Så ja... Jeg er ikke endel av familien. Jeg har nå kuttet de ut. Sa at jeg og ungene var en pakke deal, og nå har jeg ikke hørt fra de siden november. 

Vet ikke hvorfor de ikke liker meg. 

Det er kjempe sårt. Jeg er 42. Og har ingen familie utenom ungene. Og jeg vet ikke hvorfor. 

 

Anonymkode: 339fe...dfe

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan det føles. Selv er jeg det uviktige voksne barnet av to. Både min mor og min far, de er skilt, foretrekker søskenet mitt. Jeg jobber med å akseptere at det er slik. Men jeg tror ingen av dem hadde tatt det noe særlig modent opp om jeg brakte det på bane. De ser det kanskje ikke selv engang. Eller de innerst inne skammer seg over å prioritere yndlingsbarnet. Det er sårt, men jeg ønsker å tilgi dem.

Anonymkode: fc31f...0e4

[AnonymBruker]

Ja, vet hvordan det kjennes. Jeg er første-kulls barn. Altså min far stakk og skaffet seg ny familie. Mine søsken har alltid fått mer og blitt behandlet bedre. Nedless to say, jeg brøt kontakten med dem alle da jeg var 25. Det nådde et kokepunkt og jeg fikk nok, sa ifra, fikk ikke noe unnskyldning, ikke noe anger, så da sa jeg takk for meg. Bedre uten en dritt-far uansett. Lever et godt liv ellers.

Anonymkode: 1837d...822

[AnonymBruker]

Forskellsbehandling er en uting

Anonymkode: fc31f...0e4