Lykke i livet

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å ikke få barn. Jeg ønsker ikke løse meg til familie kaoset, foreldremøter, forventninger og familie selskap med kaker som feter deg opp.

helger som handler om barn sitt behov, tidlig opp og desperat planlegge helgen for unger, besteforeldre som inviterer og storhandle for hele familien før mandag med å levere unger og jobbe selv.

Endelig er det ferie og du må planlegge lang tid for å få plass i Kristiansand dyrepark, der alt handler om å ta perfekte bilder av barn på karusell. Lite sex og slitne foreldre, missfornøyde menn som ser på perfekte damer og porno for å tilfredsstille sine behov, mange utro og reiser på gutteturer der de endelig kjenner på hva lykke i livet egentlig er.

hverdagene handler om jobb, hente barn, lage middag og tilfredsstille alt og alle, søvnen er blitt ett vanlig mangel som man ikke har lov å klage på, ellers er det konkurranse om å klage mest. Du lever i distraksjon og prøver å få dagene til å strekke og plutselig er du bikket 60 og lurer på hvor årene har gått. Man forstår at barnehagen hadde mer tid med barna sin leke tid og at du bare var en som skulle dekke behov.

Jeg forstår ikke hvorfor så mange velger å låse seg i dette familie barn livet.

Jeg velger det bort, jeg velger å oppleve velvære, spenning, utfordring, glede, lykke, være uthvilt hver helg og helger, reise på lange turer uten ett mål, rett og slett oppleve fler av de gode følelsene og være friskere, penere, og ha mer tid og penger til det som tilfredsstiller. Barn og familie liv er ikke som det en gang var, nå er det overfladisk og man skal leve familie livet etter samfunnet regler.

Lykkelig par som er tilfredsstilt og fornøyd i familie livet tror jeg ikke finnes, det er isåfall kortvarig helt til neste skuffelse.

dere som har valgt dette livet, ikke ta det ille opp, vi mennesker tilpasser oss og er laget for det. Dette er ment til dem som står mellom valget. Hvis man kan velge, så kan man se det slik.

flere som tenker som meg og velger bort familie liv?

 

Anonymkode: 303d6...a80

[AnonymBruker]

Vel, jeg lever som deg bare med barn. Funker fint. Vi tok feks 8 måneder med jordomseiling. Tok bare hjemmeskole i perioden. 

Selv ville jeg ikke hatt noe særlig verdi av turene våre og livet forøvrig om jeg ikke kunne dele det med barna. Det er noe helt spesielt.  

Det er nemlig ikke reisen som egentlig har betydning og gir lykke. Det er å dele en opplevelse og dele livet med de du er glad i som gir den følelsen.  

Anonymkode: 46b65...1b3

[Daria]

Jeg trives som enslig og barnløs - det er et godt liv for meg. Jeg har likevel ikke problemer med å skjønne at andre velger annerledes og  kan være like fornøyde med sine valg og sin tilværelse. Å tro at ens eget syn og ens egne preferanser er det eneste saliggjørende for alle, er som regel et tegn på selvopptatthet og sneversyn heller enn opplysthet og innsikt.

[AnonymBruker]

Daria skrev (1 minutt siden):

Jeg trives som enslig og barnløs - det er et godt liv for meg. Jeg har likevel ikke problemer med å skjønne at andre velger annerledes og  kan være like fornøyde med sine valg og sin tilværelse. Å tro at ens eget syn og ens egne preferanser er det eneste saliggjørende for alle, er som regel et tegn på selvopptatthet og sneversyn heller enn opplysthet og innsikt.

Ts her

Jeg har ikke problemer hva andre velger heller, som jeg sa, vi tilpasser oss alt uansett, slik er vi laget. Noen kan like alt som innebærer å være i en familie, noen trives å lage i stand selskap og kaker, melde seg frivillig på dugnad i skolen og fotballaget til barna.
 

Noen liker å spise sjømat, noen liker det ikke. Vi er forskjellige.

Det er kun en ting, og det er at jeg har fått inntrykk av at mange velger familie livet uten å ha tenkt gjennom det, som at de tenker at det er eneste målet med livet og eneste valget dem har. 
 

Det er derfor jeg valgte å lage en tråd for å kanskje kunne hjelpe de som tviler litt og reflekterer litt gjennom hva valg de vil ta i livet sitt. Jeg har vært der, men nå vet jeg valget mitt.

 

 

Anonymkode: 303d6...a80

[AnonymBruker]

Jeg hadde slitt meg ut av barn. Tåler lite stress og blir lett irritert, så barna mine skal få slippe. Men jeg kan se for meg at jeg kanskje synes det er trist i fremtiden å ikke ha voksne barn. Men selv om man har barn er det ingen garanti for et godt familieliv. Har selv anstrengt forhold til mine foreldre og ser dem sjelden. Jeg finner mening i gode vennskap, reiser, turer i naturen, dyr og hobbyer. 

Anonymkode: e5f1b...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Vel, jeg lever som deg bare med barn. Funker fint. Vi tok feks 8 måneder med jordomseiling. Tok bare hjemmeskole i perioden. 

Selv ville jeg ikke hatt noe særlig verdi av turene våre og livet forøvrig om jeg ikke kunne dele det med barna. Det er noe helt spesielt.  

Det er nemlig ikke reisen som egentlig har betydning og gir lykke. Det er å dele en opplevelse og dele livet med de du er glad i som gir den følelsen.  

Anonymkode: 46b65...1b3

Så flott å høre at du er tilfredsstilt med valget ditt og er fornøyd.

Jeg ble misforstått ang det du sier at det ikke er opplevelse og reise som betyr noe, men å dele glede med andre.

Det er ikke bare gleden med andre, men også gleden med seg selv og sitt indre liv, å være glad i seg selv. Gleden med seg selv, kjæreste, eller en god venn. 

Tenker mer generelt på familie livet slik det er i dag, virker ikke som man får tid til å kjenne op de gode følelsene, pga alt jeg skrev, mye tidspress og forventninger osv. 
 

Men det finnes jo unntak såklart, sier ikke det

 

Anonymkode: 303d6...a80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg hadde slitt meg ut av barn. Tåler lite stress og blir lett irritert, så barna mine skal få slippe. Men jeg kan se for meg at jeg kanskje synes det er trist i fremtiden å ikke ha voksne barn. Men selv om man har barn er det ingen garanti for et godt familieliv. Har selv anstrengt forhold til mine foreldre og ser dem sjelden. Jeg finner mening i gode vennskap, reiser, turer i naturen, dyr og hobbyer. 

Anonymkode: e5f1b...7a5

Jeg forstår ikke hvorfor det er trist å ikke ha voksne barn?

Vi er jo ikke avhengig av voksne barn som skal gjøre oss mindre trist, det er vårt egent ansvar å sørge for å være glad?

 

Anonymkode: 303d6...a80

[skreppamedleppa]

Enig med @Daria, jeg er lykkelig med å være barnfri og synes det er toppen, vil ikke ha det på noen andre måter. Men jeg kan også ha forståelse (selv om jeg aldri forstår det selvsagt fordi det står så langt i fra mine egne livsønsker) at noen, mange ønsker barn og familie. Jeg ser alle poengene dine ts og er også hjertens enig og det bare er så fryktelig lite som tiltaler meg med et liv med barn og det virker som mitt verste mareritt nesten. Jeg har aldri ønsket meg barn og alltid vært sikker i min sak. Men det er klart jeg har tenkt igjennom det slik en gjør men det er absolutt ingenting som tiltaler meg med det livet. Heldigvis uten omgivelser som har vært respektløse ovenfor det valget, da det knapt har vært et tema i det store og hele nettopp fordi det er et personlig valg som det bare er opp til meg å bestemme over. Men tenker mer sånn generelt i samfunnet og spesielt på forum som kg blant annet. Her synes jeg nok også at en må "forsvare" seg ganske kraftig innimellom for sine egne livsvalg når en ikke ønsker barn kontra når en ønsker og får. Noe som jeg synes selv er ganske rart da barn er så utrolig omfattende og det valget om å få barn er så livsomveltende og det virker som mange ikke helt tenker igjennom det, eller blir veldig overveldet når de får barn over at de blir slitne, får trangere økonomi, hamsterhjul, ferier som ikke går opp og ferier som brukes på å stå i kø hos diverse parker, osv osv.. Jeg er selvfølgelig glad for at jeg kan leve livet mitt slik jeg ønsker det, med mine livsvalg, drømmer, tid, økonomi og lyster og så har jeg full respekt for de som ønsker barn, de som kanskje vil ha en hel barneflokk og synes det er toppen. Jeg tror absolutt på å være litt raus med hverandre sine livsønsker. Vi er bare forskjellige, noen liker skjømat andre ikke.