Langt innlegg, er barnet mitt resultat av dårlig oppdragelse +

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om seksåringen min er et resultat av dårlig oppdragelse eller om hun sliter med noe annet, for jeg klarer ikke helt å se hva jeg gjør feil. Det kan også være en reaksjon på skilsmissen mellom meg og pappaen hennes for et halvt års tid siden. 

Jeg og pappaen hennes har ofte vært ulike. Han er mer laid back og ettergivende, hun er skikkelig pappadalt og jeg har naturligvis blitt den strenge kjipe mammaen med rutiner og regler..

Da vi skilte oss ville han kun komme til oss for å henge med barna mens jeg var der. Han sa opp leiligheten og flyttet inn til familie. Han har sagt at han kan ha barna på overnatting annenhver helg. Da finner de på morsomme ting og hun storkoser seg. 

Men her er hverdagen. Barnehage, legging, turer etc. 

Men jeg merker at oppførselen hennes er krevende for meg. Hun låser seg ofte og går inn i en type modus hvor hun sutrer høyt eller snakker Babyspråk og virker mye yngre enn hun er. 

Hun tåler ikke dra på besøk, for hun får raptus. Om hun er gira eller hva som er greia, jeg vet ikke, men jeg når ikke igjennom. 

Da hun hadde vært ute med besteforeldre i går, kom hun hjem og de fikk henne nesten ikke ut av bilen. 

Hun var liksom trøtt, men ikke pokker om hun skulle sove da det var faktisk leggetid. Men hun hylte i en halvtime mens hun lå på gulvet og nektet å ta imot trøst og kos. 

Det er hyling, skriking, og alt som krangles på kan, krangles på. 

Og hun har begynt å si at hun heller vil være hos pappaen sin. 

Jeg og pappaen hennes er enige i at det beste for henne er at vi bor her, pga muligheter og diverse. Samtidig har han ikke plass til dem, noe han mente ikke var nødvendig å prioritere. 

Jeg skjønner at hun vil det. 

Jeg sliter nemlig med kort lunte. Det skal lite til før jeg blir irritert og sur og noen ganger hever jeg stemmen. På slutten av dagen har jeg rett og slett ikke energi og ting blir så lite pedagogisk som mulig. Feks etter mye greier ved legging kan jeg plutselig si "nei, nå er det nok drama, hysj" og nekte å lytte. Skriking og tull takler jeg dårlig hvis jeg er sliten (sliten pga oppførselen hennes), så jeg kan begynne å kjefte og si ting som at hun må slutte å lage drama, at alt den tiden vi har holdt på sånn, kunne vi hatt det koselig istedet. Jeg blir skikkelig streng i blikket og i stemmen. 

Føler det er en ond sirkel. 80% av tiden går det jo fint. I ukedagene går det som regel fint. 

Selvsagt vil hun ikke være her, når jeg blir sur og sånt 

Jeg trenger hjelp til å takle utfordringene og få bedre tålmodighet. 

Kan belønningsystem være aktuelt? Jeg har egentlig vært imot at normal, forventet oppførsel skal belønnes, men jeg vet ikke lenger.. 

Jeg og datteren min har en greie nå, hvis noe hun kan lære seg utenat, skal hun få en gave. Så det er noe positivt og gøy vi kan gjøre sammen for å styrke relasjonen. 

Hva kan jeg gjøre? Bør jeg be familievernkontoret om hjelp? 

At hun flytter til pappaens familie er uaktuelt. Der er det null rutiner, ettåringen er oppe til tolv på natta og spiser donut, og seksåringen i huset der er våken hele natta fordi han ikke vil legge seg. Selvsagt vil hun dit.. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for jeg føler meg så uegna pga jeg sliter så med kjeftingen.. 

 

Anonymkode: 27f5c...de3

[AnonymBruker]

Dere skilte dere for et halvt år siden, selvfølgelig har hun reaksjoner på det. I tillegg er hun 6 år, det er en vanskelig alder. Du bør spørre helsestasjonen din om cos kurs, det er veldig nyttig for å forstå barnet bedre og for å få kontroll på egne følelser. 

Anonymkode: 556da...64a

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg har noe godt svar, men vil i hvert fall si at jeg tror jeg forstår deg, og at det høres slitsomt ut. 

Jeg tenker du har en ekstra utfordring i ulikhetene mellom deg og faren, og hvordan dere setter (eller ikke setter) grenser. Bruddet i seg selv, kan nok også gjøre det vanskelig for jenta. Og så er det vanlig at 6-årsalderen er litt vrien. 

Ellers må mitt råd være å lete etter strategier for deg selv for å unngå å ende opp med kjeftingen. Hva det kan være er nok individuelt. Jeg vokste opp med en far som kjeftet og behandlet meg urimelig når han ble irritert, og tror det ødela relasjonen. Jeg ble mer og mer sint på ham, og tilliten ble ødelagt. Så det vil jeg jo for all del ikke oppleve med barna mine. Men til min forferdelse oppdaget jeg at jeg også hadde lett for å plutselig ende opp med irritasjon og kjefting etter hvert som de har vokst til. Jeg føler meg også voldsomt uegnet og skamfull når jeg havner der. Og jeg vet godt at de ikke hjelper, hverken på å få barn til å slutte å hoppe i senga etter leggetid eller på relasjonen oss i mellom. 

Som en annen bruker nevner COS-kurs. Og så vil jeg anbefale seriene på folkom.no. Jeg syns flere av dem er utrolig fine, gir en følelse av at en ikke er alene om å jobbe med saker i foreldreskapet og gir mot til å fortsette på bli bedre. 

Strategier for seg selv for å unngå kjefting er lurt. Jeg har hjelp i å ha fokus på at det er lov å bli både irritert og sint. Også på barna sine. Det er hvordan vi agerer på sinnet som er det viktige. Og der hjelper det meg å trekke meg litt unna, trekke pusten dypt og fokusere på empati for barnet. Fokus på alt som er positivt når vi er på vei inn i de situasjonene hvor det gjerne blir krøll, pleier også å hjelpe. F.eks. i kveld som eldstejenta ryddet av bordet etter kveldsmaten på eget initiativ, og fikk ros for det, ble i godt humør og så ble det en god sirkel videre inn i leggerutinene. Hun begynte å tøyse med å kaste tannbørsten, men da var jeg alt så positivt innstilt at jeg sa nei med vennlighet uten å måtte konsentrere meg, og hun var så positivt innstilt at hun hørte på det. 

Anonymkode: 3861b...28a

[Aristoteles]

Du har en ettåring også? Kan det hende at hun bare vil være "liten" igjen? Hun ser jo at ettåringen har det enklere, den får ikke noe kjeft for å hyle, men oppmerksomhet og trøst.

Prøv å skryte av henne når hun gjør ting som "store jenter" gjør, altså at det blir attraktivt å være eldst og ikke yngst.

[AnonymBruker]

Du babler for mye. Dropp snakking og kjefting, handle i steden. Bare rolig kle av henne eller bær henne til bordet mens du distraherer. Du bestemmer. Ikke la henne vippe deg av pinnen.

Anonymkode: 6e4e3...588

[AnonymBruker]

Aristoteles skrev (7 minutter siden):

Du har en ettåring også? Kan det hende at hun bare vil være "liten" igjen? Hun ser jo at ettåringen har det enklere, den får ikke noe kjeft for å hyle, men oppmerksomhet og trøst.

Prøv å skryte av henne når hun gjør ting som "store jenter" gjør, altså at det blir attraktivt å være eldst og ikke yngst.

Nei, jeg har en toåring også, men der pappaen bor er det en ettåring (nevnte ettåring i teksten).

Men ja, samme greia. Hver gang jeg nevner stor, begynner hun å gråte og sier jeg vil ikke bli seks år, vil ikke begynne på skolen etc (hun blir seks om en uke). Og låser seg helt. 

Det går jo opp og ned, for hun stiller mye spørsmål om skolen osv. Hun synes det er gøy å miste tenner, snart skal lære å lese, få skolesekk osv, hun får være lengre oppe enn toåringen osv. 

Men nevner jeg det på eget initiativ, så blir det gjerne grin. 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du babler for mye. Dropp snakking og kjefting, handle i steden. Bare rolig kle av henne eller bær henne til bordet mens du distraherer. Du bestemmer. Ikke la henne vippe deg av pinnen.

Anonymkode: 6e4e3...588

Jeg må kommunisere med barnet. Jeg babler ikke, hvor har du det fra? Vi bor i blokk, så om jeg bare skal bære henne hit og dit, så blir det skrik og trass. Men "skal du gå selv eller skal jeg bære deg" funker som oftest. 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg vet ikke om jeg har noe godt svar, men vil i hvert fall si at jeg tror jeg forstår deg, og at det høres slitsomt ut. 

Jeg tenker du har en ekstra utfordring i ulikhetene mellom deg og faren, og hvordan dere setter (eller ikke setter) grenser. Bruddet i seg selv, kan nok også gjøre det vanskelig for jenta. Og så er det vanlig at 6-årsalderen er litt vrien. 

Ellers må mitt råd være å lete etter strategier for deg selv for å unngå å ende opp med kjeftingen. Hva det kan være er nok individuelt. Jeg vokste opp med en far som kjeftet og behandlet meg urimelig når han ble irritert, og tror det ødela relasjonen. Jeg ble mer og mer sint på ham, og tilliten ble ødelagt. Så det vil jeg jo for all del ikke oppleve med barna mine. Men til min forferdelse oppdaget jeg at jeg også hadde lett for å plutselig ende opp med irritasjon og kjefting etter hvert som de har vokst til. Jeg føler meg også voldsomt uegnet og skamfull når jeg havner der. Og jeg vet godt at de ikke hjelper, hverken på å få barn til å slutte å hoppe i senga etter leggetid eller på relasjonen oss i mellom. 

Som en annen bruker nevner COS-kurs. Og så vil jeg anbefale seriene på folkom.no. Jeg syns flere av dem er utrolig fine, gir en følelse av at en ikke er alene om å jobbe med saker i foreldreskapet og gir mot til å fortsette på bli bedre. 

Strategier for seg selv for å unngå kjefting er lurt. Jeg har hjelp i å ha fokus på at det er lov å bli både irritert og sint. Også på barna sine. Det er hvordan vi agerer på sinnet som er det viktige. Og der hjelper det meg å trekke meg litt unna, trekke pusten dypt og fokusere på empati for barnet. Fokus på alt som er positivt når vi er på vei inn i de situasjonene hvor det gjerne blir krøll, pleier også å hjelpe. F.eks. i kveld som eldstejenta ryddet av bordet etter kveldsmaten på eget initiativ, og fikk ros for det, ble i godt humør og så ble det en god sirkel videre inn i leggerutinene. Hun begynte å tøyse med å kaste tannbørsten, men da var jeg alt så positivt innstilt at jeg sa nei med vennlighet uten å måtte konsentrere meg, og hun var så positivt innstilt at hun hørte på det. 

Anonymkode: 3861b...28a

Tusen takk for et kjempefint og godt svar ❤️ 

Det å trekke seg tilbake og prøve å få empati er nok det som hjelper mest her, så jeg jobber hardt for å få det som en vane. 

Å fokusere på det positive, skryting og konkret ros skaper god stemning hjemme og absolutt noe jeg bør jobbe mer med. I skikkelig kjipe dager har jeg følt at hun kun gjør ugagn og det er jo ikke noe hyggelig følelse. Så prøver jeg å snu situasjonen, men får kun dritt tilbake og det umodne i meg glemmer at hun bare er et barn så blir jeg sur. 

Dette skal jeg ta med meg videre 💕

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Dere skilte dere for et halvt år siden, selvfølgelig har hun reaksjoner på det. I tillegg er hun 6 år, det er en vanskelig alder. Du bør spørre helsestasjonen din om cos kurs, det er veldig nyttig for å forstå barnet bedre og for å få kontroll på egne følelser. 

Anonymkode: 556da...64a

Det skal jeg gjøre. Takk! 😊 

Anonymkode: 27f5c...de3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg vet ikke om seksåringen min er et resultat av dårlig oppdragelse eller om hun sliter med noe annet, for jeg klarer ikke helt å se hva jeg gjør feil. Det kan også være en reaksjon på skilsmissen mellom meg og pappaen hennes for et halvt års tid siden. 

Jeg og pappaen hennes har ofte vært ulike. Han er mer laid back og ettergivende, hun er skikkelig pappadalt og jeg har naturligvis blitt den strenge kjipe mammaen med rutiner og regler..

Da vi skilte oss ville han kun komme til oss for å henge med barna mens jeg var der. Han sa opp leiligheten og flyttet inn til familie. Han har sagt at han kan ha barna på overnatting annenhver helg. Da finner de på morsomme ting og hun storkoser seg. 

Men her er hverdagen. Barnehage, legging, turer etc. 

Men jeg merker at oppførselen hennes er krevende for meg. Hun låser seg ofte og går inn i en type modus hvor hun sutrer høyt eller snakker Babyspråk og virker mye yngre enn hun er. 

Hun tåler ikke dra på besøk, for hun får raptus. Om hun er gira eller hva som er greia, jeg vet ikke, men jeg når ikke igjennom. 

Da hun hadde vært ute med besteforeldre i går, kom hun hjem og de fikk henne nesten ikke ut av bilen. 

Hun var liksom trøtt, men ikke pokker om hun skulle sove da det var faktisk leggetid. Men hun hylte i en halvtime mens hun lå på gulvet og nektet å ta imot trøst og kos. 

Det er hyling, skriking, og alt som krangles på kan, krangles på. 

Og hun har begynt å si at hun heller vil være hos pappaen sin. 

Jeg og pappaen hennes er enige i at det beste for henne er at vi bor her, pga muligheter og diverse. Samtidig har han ikke plass til dem, noe han mente ikke var nødvendig å prioritere. 

Jeg skjønner at hun vil det. 

Jeg sliter nemlig med kort lunte. Det skal lite til før jeg blir irritert og sur og noen ganger hever jeg stemmen. På slutten av dagen har jeg rett og slett ikke energi og ting blir så lite pedagogisk som mulig. Feks etter mye greier ved legging kan jeg plutselig si "nei, nå er det nok drama, hysj" og nekte å lytte. Skriking og tull takler jeg dårlig hvis jeg er sliten (sliten pga oppførselen hennes), så jeg kan begynne å kjefte og si ting som at hun må slutte å lage drama, at alt den tiden vi har holdt på sånn, kunne vi hatt det koselig istedet. Jeg blir skikkelig streng i blikket og i stemmen. 

Føler det er en ond sirkel. 80% av tiden går det jo fint. I ukedagene går det som regel fint. 

Selvsagt vil hun ikke være her, når jeg blir sur og sånt 

Jeg trenger hjelp til å takle utfordringene og få bedre tålmodighet. 

Kan belønningsystem være aktuelt? Jeg har egentlig vært imot at normal, forventet oppførsel skal belønnes, men jeg vet ikke lenger.. 

Jeg og datteren min har en greie nå, hvis noe hun kan lære seg utenat, skal hun få en gave. Så det er noe positivt og gøy vi kan gjøre sammen for å styrke relasjonen. 

Hva kan jeg gjøre? Bør jeg be familievernkontoret om hjelp? 

At hun flytter til pappaens familie er uaktuelt. Der er det null rutiner, ettåringen er oppe til tolv på natta og spiser donut, og seksåringen i huset der er våken hele natta fordi han ikke vil legge seg. Selvsagt vil hun dit.. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for jeg føler meg så uegna pga jeg sliter så med kjeftingen.. 

 

Anonymkode: 27f5c...de3

Hun tar etter deg!! Du er hennes forbilde! Og hun tester deg for å finne sin trygghet- for å se hvor du klikker....du MÅ SLUTTE Å HA LITEN LUNTE, DU LÆRER HENNE HVORDAN HUN SKAL REAGERE UNDER STRESS. SKJERP DEG ELLER TA OPPDRAGELSES KURS!! SJEKK"FORELDRENES TRONG MED NINA OG ESPEN PÅ INTERNETT. ROLIGE BARN KOMMER AV ROLIGE FORELDRE, DU ER I EN VELDIG OND SIRKEL 

Anonymkode: 5d519...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hun tar etter deg!! Du er hennes forbilde! Og hun tester deg for å finne sin trygghet- for å se hvor du klikker....du MÅ SLUTTE Å HA LITEN LUNTE, DU LÆRER HENNE HVORDAN HUN SKAL REAGERE UNDER STRESS. SKJERP DEG ELLER TA OPPDRAGELSES KURS!! SJEKK"FORELDRENES TRONG MED NINA OG ESPEN PÅ INTERNETT. ROLIGE BARN KOMMER AV ROLIGE FORELDRE, DU ER I EN VELDIG OND SIRKEL 

Anonymkode: 5d519...477

*Foreldremestring

Anonymkode: 5d519...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hun tar etter deg!! Du er hennes forbilde! Og hun tester deg for å finne sin trygghet- for å se hvor du klikker....du MÅ SLUTTE Å HA LITEN LUNTE, DU LÆRER HENNE HVORDAN HUN SKAL REAGERE UNDER STRESS. SKJERP DEG ELLER TA OPPDRAGELSES KURS!! SJEKK"FORELDRENES TRONG MED NINA OG ESPEN PÅ INTERNETT. ROLIGE BARN KOMMER AV ROLIGE FORELDRE, DU ER I EN VELDIG OND SIRKEL 

Anonymkode: 5d519...477

Jeg vet at det er en vond sirkel, og jeg jobber for å komme ut av det. Har fulgt foreldremestring, men får lite ut av det. Basicly er det behov som ikke er dekket - utslag i oppførsel. Så vi må finne behovet for å vise forståelse og handle utifra det. 

Men når dagen starter med drama og det blir más i butikken på vei hjem fra bhg og krangling hjemme, nekter å spise mat og kaos ved legging, ja da sprekker jeg. Da Blir jeg ikke like blid. 

Hun er vant til å bli dullet med og jeg er ikke der. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan ved å prate med henne, lytte til henne og være der, men tydeligvis er det ikke godt nok. Moren min eksploderte av alt da jeg var mindre.. Og nå.. Så det er en syklus jeg må komme ut av for jeg vil jo ikke at hun skal vokse opp sånn med frykt inni seg.. :/ 

Btw, var sikkert en glipp, men det ser mye mer aggressivt ut på caps lock. 

Anonymkode: 27f5c...de3

[AnonymBruker]

Dropp belønningssystem. Hun trenger trygget og omsorg, ikke prestasjonskrav- og er nok i en vanskelig fase nå som både handler om den krevende seksårsalderen og om bruddet.

Ville bare gitt henne masse bekreftelse og tid. Se film, bak boller, gå tur. Overse raptusene som best du kan og ikke tenk at du må «fikse» det. Styrk relasjonen og påpek alle de gode tingene hun er og gjør. Dette går seg til over tid. 

Husk at barn viser de vrangeste sidene for dem de er aller mest trygge på. Hun tør å være kjip, vrien og krevende fordi hun vet at du elsker henne uansett.

Stå på, dette går bra. Hun finner ut av det. 

Anonymkode: 4c801...9bc

[AnonymBruker]

Du skriver det jo selv. Hun er vant til å bli dullet med. Det er problemet.

Anonymkode: 6e4e3...588

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dropp belønningssystem. Hun trenger trygget og omsorg, ikke prestasjonskrav- og er nok i en vanskelig fase nå som både handler om den krevende seksårsalderen og om bruddet.

Ville bare gitt henne masse bekreftelse og tid. Se film, bak boller, gå tur. Overse raptusene som best du kan og ikke tenk at du må «fikse» det. Styrk relasjonen og påpek alle de gode tingene hun er og gjør. Dette går seg til over tid. 

Husk at barn viser de vrangeste sidene for dem de er aller mest trygge på. Hun tør å være kjip, vrien og krevende fordi hun vet at du elsker henne uansett.

Stå på, dette går bra. Hun finner ut av det. 

Anonymkode: 4c801...9bc

Jeg likte dette veldig godt. Hvordan forholder jeg meg rolig i en raptus? Er det riktig å overse (liksom passe på at hun ikke skader seg)? Når hun skriker og forstyrrer de andre i blokka (mest sannsynlig), hvordan får jeg henne til å være stille da? 

For alt det du beskriver av positivitet virker så riktig og godt, men i praksis føler jeg det er vanskelig. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du skriver det jo selv. Hun er vant til å bli dullet med. Det er problemet.

Anonymkode: 6e4e3...588

Ja. Så hvordan bør jeg snu det? Jeg har ikke dullet. Men hver gang jeg har prøvd å ta en kamp har jeg fått motgang fra papapen sånn "bare la henne". 

Anonymkode: 27f5c...de3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men når dagen starter med drama og det blir más i butikken på vei hjem fra bhg og krangling hjemme, nekter å spise mat og kaos ved legging, ja da sprekker jeg. Da Blir jeg ikke like blid. 

Jeg tror hun kan ha nytte av ekstra trygghet i form av ekstra faste rammer for alt. Nå for en overgangsperiode. Skilsmisse pluss snart skolestart/BHG-slutt er krevende overganger for barna, og de føler ofte at de mister trygghet.
Så for en periode tror jeg at jeg ville prøvd å ha ekstra faste rammer på alt. Fast timeplan for hver dag, slik at alt er veldig forutsigbart og trygt. Og faste grenser på alt, da vil hun også slutte å mase om andre ting. 
 

Så anbefaler at dere to setter dere ned og sammen lager en dagsplan/ukeplan. Lat som at hun kan få bestemme, selv om det egentlig er du som bestemmer. Hvis hun kan klokken så kan du spørre henne om f.eks. Hvis hun må være i BHG kl. 08.15, og det tar et kvarter å gå hjemmefra og til BHG, når må dere gå hjemmefra da. Og så er dere nøye på å gå hjemmefra nøyaktig klokken 8 hver morgen. La henne få stå i gangen og se på sekundviseren frem til den blir 8, det synes mange barn er gøy. 

Anonymkode: f06e8...b34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg tror hun kan ha nytte av ekstra trygghet i form av ekstra faste rammer for alt. Nå for en overgangsperiode. Skilsmisse pluss snart skolestart/BHG-slutt er krevende overganger for barna, og de føler ofte at de mister trygghet.
Så for en periode tror jeg at jeg ville prøvd å ha ekstra faste rammer på alt. Fast timeplan for hver dag, slik at alt er veldig forutsigbart og trygt. Og faste grenser på alt, da vil hun også slutte å mase om andre ting. 
 

Så anbefaler at dere to setter dere ned og sammen lager en dagsplan/ukeplan. Lat som at hun kan få bestemme, selv om det egentlig er du som bestemmer. Hvis hun kan klokken så kan du spørre henne om f.eks. Hvis hun må være i BHG kl. 08.15, og det tar et kvarter å gå hjemmefra og til BHG, når må dere gå hjemmefra da. Og så er dere nøye på å gå hjemmefra nøyaktig klokken 8 hver morgen. La henne få stå i gangen og se på sekundviseren frem til den blir 8, det synes mange barn er gøy. 

Anonymkode: f06e8...b34

Dette virket som en fin ide💕 det har ikke vært veldig rutinepreget tidligere. Jeg prøver å lage bedre rutiner nå, og det funker så der, men fint om hun kan ta del i det 💕 

 

Anonymkode: 27f5c...de3

[Vera Vinge]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dropp belønningssystem. Hun trenger trygget og omsorg, ikke prestasjonskrav- og er nok i en vanskelig fase nå som både handler om den krevende seksårsalderen og om bruddet.

Ville bare gitt henne masse bekreftelse og tid. Se film, bak boller, gå tur. Overse raptusene som best du kan og ikke tenk at du må «fikse» det. Styrk relasjonen og påpek alle de gode tingene hun er og gjør. Dette går seg til over tid. 

Husk at barn viser de vrangeste sidene for dem de er aller mest trygge på. Hun tør å være kjip, vrien og krevende fordi hun vet at du elsker henne uansett.

Stå på, dette går bra. Hun finner ut av det. 

Anonymkode: 4c801...9bc

Enig i dette. Det har vært store omveltninger for henne, pluss veldig ulike forhold hos mor og far. Jeg tenker faste grenser, mye varme, pust med magen og fokus på å bekrefte det positive og legge til rette for hyggelige aktiviteter. Og ikke tenk at raptuser er nederlag for deg som mor, men en reaksjon på noe hun antakelig ikke har ord for eller vet hva er for noe selv. Om du mister tålmodigheten i blant, tåler hun det. Men kanskje det å senke presset om å «få til alt» kan hjelpe deg. Og hold på rammene - det går an å være fast og forutsigbar og samtidig kjærlig og varm. Tilby trøst når hun er fortvilet, eller evt når hun har roet seg ned dersom hun ikke ønsker nærhet under et sinneanfall. 

Det er jo ingen tvil om at du har fått en krevende jobb, når far ønsker å være tivoli-pappa. Men husk at du antakelig representerer det trygge her, og at jobben du gjør er viktig selv om det kan føles utakknemlig noen ganger.

[AnonymBruker]

Hvis det kun er seks måneder siden skilsmissen og faren som hun har vært sterkt knyttet til i tillegg nå har ett nytt (ste?) barn, har hun vært gjennom mye og har det sikkert veldig vanskelig. Jeg ville droppet tankene om belønning og straff og heller forsøkt å nå fram til henne med omsorg.

Anonymkode: 2c847...8cc

[AnonymBruker]

Vera Vinge skrev (23 minutter siden):

Enig i dette. Det har vært store omveltninger for henne, pluss veldig ulike forhold hos mor og far. Jeg tenker faste grenser, mye varme, pust med magen og fokus på å bekrefte det positive og legge til rette for hyggelige aktiviteter. Og ikke tenk at raptuser er nederlag for deg som mor, men en reaksjon på noe hun antakelig ikke har ord for eller vet hva er for noe selv. Om du mister tålmodigheten i blant, tåler hun det. Men kanskje det å senke presset om å «få til alt» kan hjelpe deg. Og hold på rammene - det går an å være fast og forutsigbar og samtidig kjærlig og varm. Tilby trøst når hun er fortvilet, eller evt når hun har roet seg ned dersom hun ikke ønsker nærhet under et sinneanfall. 

Det er jo ingen tvil om at du har fått en krevende jobb, når far ønsker å være tivoli-pappa. Men husk at du antakelig representerer det trygge her, og at jobben du gjør er viktig selv om det kan føles utakknemlig noen ganger.

Tusen takk for fine råd ❤️❤️ skal ta det til meg 😊 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis det kun er seks måneder siden skilsmissen og faren som hun har vært sterkt knyttet til i tillegg nå har ett nytt (ste?) barn, har hun vært gjennom mye og har det sikkert veldig vanskelig. Jeg ville droppet tankene om belønning og straff og heller forsøkt å nå fram til henne med omsorg.

Anonymkode: 2c847...8cc

Nei, han bor med noen familiemedlemmer som har barn. Det er familie hun selv var vokst opp med mer eller mindre. 

Anonymkode: 27f5c...de3

[AnonymBruker]

Høres ut som vanlig trassalder oppførsel og hun er midt i den alderen nå.

Et så lite barn tar ikke særlig skade av skilsmisse og brudd så lenge foreldrene ikke krangler og snakker stygt om hverandre. De tror bare mamma og pappa har fått to hjem og det er det.

Anonymkode: eb981...352

[bib_84]

Jeg ville droppet straff/belønning, og heller fokusert på å styrke relasjonen deres. Anbefaler også FolkOm, som nevnt, samt bøker og poscaster med Hedvig Montgomery - jeg har lært utrolig mye der. Ikke minst er det lettere å holde ut raserianfall og dårlig oppførsel når man skjønner hva som ligger bak.

Anbefaler også å følge Foreldremestring og Attatchment Nerd på sosiale medier, masse nyttig for å bygge god relasjon med barna der også.

Også vil jeg si at jeg skjønner GODT at du blir sliten og rådvill, håper du finner strategier som funker for deg og jenta di ❤️

[AnonymBruker]

Ikke sett merkelapp på henne. Å være "stor jente" er en slik merkelapp som kommer med forventninger. Les om barnets utvikling i denne alderen, det er en grunn til at det kalles "den andre trassalderen". Barnet kan føle på sorg i forbindelse med skilsmisse. Nå er det ikke nytt og spennende mer, men er blitt noe permanent i livet. Skolestart kan øke spenningen/stressnivå. Barnet har ikke kompetanse til å regulere og håndtere slike følelser. 

Du nevner at hun var trøtt etter en utflukt, men ikke klarte å sove. Det er naturlig. Mest sannsynlig kunne hun trenge hjelp til å bearbeide inntrykk fra dagen. 

Får du til den gode samtalen? Barn i denne alderen har mange livsspørsmål de har behov for å diskutere. 

Hva bruker dere alenetiden etter at småsøsken er lagt til? Som storesøster opplever hun kanskje urealistiske forventninger og krav i forhold til alder, spesielt emosjonelt. Det blir ofte sånn særlig når man er alene.  Men isåfall har du gode muligheter til å se bare henne i denne alenetiden. La henne være midtpunktet og liten innimellom, verden kan være stor og skummel.

Helsestasjonen bruker å arrangere kurs som cos eller icdp. Men du kan også bare ta deg en telefon dit og diskutere saken. Du er en god mor og gjør ditt beste. Ta godt vare på deg selv også innimellom. 

 

Anonymkode: 79b3a...1c2