Hvordan akseptere at man ikke får alt man trenger hos partneren?

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg så for meg, men... hadde vel en tanke om at kjæresten skal være den jeg er aller nærmest her i verden, den personen jeg kommuniserer best med og føler meg nærmest følelsesmessig. 

Men han jeg er sammen med, det føles som vi er på to forskjellige planeter til tider. Jeg føler på en følelsesmessig distanse. Men det nytter ikke å forklare det og han kjenner det ikke slik. Eller jeg klarer ikke å kommunisere det jeg føler. Og han snakker ikke så mye om hva som skjer inni hans hode heller.

Han er ellers en fin fyr. Viser hver dag at han er glad i meg. Vi har det jo bra. Jeg kan stole på han, han stiller alltid opp. Jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal slå meg til ro med at vi tydeligvis ikke er helt på bølgelengde. Hvis det gir mening?

Er det utopisk, det jeg savner? Hva skal til for å føle seg nærmere hverandre?

Anonymkode: 44769...737

[Virrevirrevapp]

Man kan ikke få alt i én person, men det skal jo ikke føles som at man er på hver sin planet, heller. 

Det er ikke rart om du ikke føler på nærhet om han deler lite. 

[AnonymBruker]

Hm, tenker det kommer litt an på. Er det snakk om perioder du føler det slik, eller har det alltid vært sånn? Så er det jo gjerne slik at det finnes ingen mennesker vi kan få alt av, men da må vi finne ut om «manglene» er noe vi kan leve med eller ikke. I tillegg så er det ikke partners oppgave å fylle alle dine behov. Hvilke behov er det han kan dekke og hvilke handler om deg/andre? Du sier du kan stole på han og stiller alltid opp, så han høres jo ut som en ganske nær person. Men så er det et eller annet som mangler, men det høres ut som dette er snakk om en følelse/connection du mangler litt? Og det er kanskje litt vanskelig for en annen person å vite hvordan man skal fikse når man ikke helt vet selv hva det handler om? Masse lykke til, og håper det ordner seg❤️

Anonymkode: 24fae...bfe

[AnonymBruker]

INGEN mennesker gir deg alt du trenger.

Det viktige er å finne ut hva er helt vesentlig at du får i parforholdet, og hva kan du finne andre steder? Det er også viktig å si at selv om ingen kan gi deg ALT du trenger, så er det jo egentlig ingen grunn til å være sammen med et menneske som gir deg svært lite av det du trenger. 

I mitt forhold nå så er jeg sammen med en mann som overhodet ikke intellektuelt stimulerer meg, han forstår faktisk ikke særlig mye av mitt fagfelt, og vi er ganske forskjellige med tanke på faglig interessefelt, intelligens og generelt kunnskapsnivå (altså han kommer til kort). Jeg pleide å tenke at noe av det viktigste for meg var å bli utfordret intellektuelt, og jeg tenner veldig på smarte mennesker. I tillegg er jeg svært opptatt av å diskutere, lese bøker og å lære nye ting. Min beste fantasi er om en mann som leser med meg på senga, en mann som sier "har du lest denne av Dostojevski, hva føler du den sier om samtidens kapitalisme". Jeg begynner nærmest å sikle av tanken. Men: Totalt krasj med typen! Han vet ikke hvem Dostojevski er, ei heller utfordringene ved kapitalismen som system. 

Så hva gjør at jeg er med ham? Vi er jo ikke kompatible!

Vel. Jeg var sammen med noen menn, datet noen menn, som ga meg dette. Vi diskuterte sosial mobilitet, utfordringen med eliteskoler, og hvem som skulle ofre professoratet for å ta vare på barna inn i de sene nattetimer. Han proklamerte dikt fra 1700-tallet til meg. Men han/de var jo likevel ikke alt jeg ønsket meg. Deres baksider var at de var feige, emosjonelt frakoblet, uinteressert i etikk, stolte osv. 

Typen nå er emosjonelt påkoblet, opptatt av å gjøre godt og leve moralsk i tråd med det jeg også har som verdier. Han er modig, morsom, og verdens beste elsker. Selv om han ikke får meg til å dryppe ved å imponere meg med kunnskapen sin er han den beste sexen jeg har hatt. Han er raus, gavmild og omsorgsfull. Jeg elsker å bruke tid med ham. Og jo, jeg blir ofte frustrert fordi vi ikke også kan diskutere politikk, lyrikk, samtid, det er en sorg. Jeg aksepterer at det er en sorg. Og helt klart, det finnes nok flere der ute som er både og, både en god elsker, modig, morsom, avslappende å være med og intellektuelt stimulerende, men skal jeg bruke resten av livet på å lete? Hvem har sagt at jeg vil tiltrekke meg den personen? 

Jeg kan bli intellektuelt stimulert på jobb. Jeg kan diskutere med kollegaer og venninner. Jeg kan bli tent og inspirert av all verdens prosa, på egenhånd. Og det er ikke det optimale livet, men det optimale livet finnes ikke. Men mange bøker og filmer har fått oss til å tro noe annet. 

Anonymkode: 00e0f...100

[AnonymBruker]

Når jeg følte det som deg, viste det seg at det egentlig er meg selv jeg savnet og trengte å være nær, men jeg trodde det var en kjæreste. Jeg var ung og har mange feilslåtte forhold. 

Noen år i terapi og her er jeg, gir meg selv alle tingene jeg trodde en kjæreste skulle gi meg, og ser ikke vitsen med et forhold lenger 

Anonymkode: 27a2d...c72

[AnonymBruker]

Det er ingen mennesker som alene gir deg alt du trenger. Hvis du går fra mannen din fordi du tror du skal finne en annen mann som har absolutt alt så kommer du til å bli skuffet. Man skal selvfølgelig ikke leve i et ulykkelig forhold, men det er forskjell på å være misfornøyd fordi noe er galt og å være misfornøyd fordi man har totalt uoppnåelige og urealistiske forventninger til en partner.

Anonymkode: 66511...6e6

[AnonymBruker]

Ingen verken kan eller bør være den som gir deg alt du trenger. 

Dette er ikke noe du bør hige etter. Ikke bare kommer du til å bli skuffet, men du har også mye bedre av å ikke belaste én person med å være ditt alt. 

Det er helt normalt - og ikke minst sunt! - å måtte få behov dekket av andre enn partneren. 

Menn er ofte dårligere på følelser enn kvinner. Det er helt vanlig at kvinner derfor trenger å få dekket behovet for å snakke om og bearbeide følsler, med venninner/andre kvinner, i stedet for hos mannen. 

Anonymkode: 24b48...ce6