Hvor mye skal man svelge av egoisme i relasjoner? Heller ensom?

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle har jeg fem som jeg anser som nære venner, pluss to brødre. Enkelt = ALLE er dønn selvsentrert og ego. Snakker kun om seg selv. Brødrene mine har jeg allerede kuttet ut, orket ikke mer nedlatenhet. Vennene begynner jeg nå virkelig å bli passe lei, føler det kun som tappende å være sammen med de. De er riktignok ikke nedlatende, vel og bra, men jeg har også en del og melde men føler ingen vits lenger å melde meg på. Gidder ikke, orker ikke. Diller heller med, smiler og ler med til den reneste Oscar statuetten. Dette enser de likevel ikke noe av. For det er flakkende blikk og nærmest null lyttende nærvær når jeg forteller noe. Ingen oppfølgende spørsmål, kun sette i gang med seg og sitt så fort som mulig. Jeg kjenner jeg er så drittlei og sur over disse trynene nå.

Tanken blir selvsagt å kutte alle ut, og da sitter man selvsagt alene igjen. Min kjæreste mener jeg bare bør ta de for det de er. Holde ut. Ingen klarer seg uten venner, selv ikke slike som du har. Hun deler forøvrig mitt synspunkt på disse vennene, og hun har truffet de flere ganger og rister på hodet og himler med øya i retning meg når hun hører på disse typene. Oppgitt på mine vegne. Hun sliter ikke slik med sine venninner overhodet. 

Jeg er selv veldig sosial og kollegene mine har en helt annen innstilling til kommunikasjon og felles hygge og morsomheter, og jeg er i høyeste grad med. Supert. Men jeg vil likevel la de forbli kolleger, ingenting annet.

Så hvor ligger grensen/aksepten for gjennomsnittet av dere andre når det kommer til slike vennerelasjoner? Jeg føler meg egentlig bare sær som har disse betraktningene. Men jeg har i det minste lyst til å fase litt ut for å se om noe endrer seg.. og det gjelder ALLE sammen. Dumt?

Anonymkode: be9f2...43f

[AnonymBruker]

Nå har jeg heldigvis både brødre og et par nære venninner som overhode ikke er selvsentrert og ego, så det hjalp på saken da jeg vurderte å fase ut de i livet mitt som var sånn. I etterkant har jeg fått mange meldinger og telefoner at de savner meg og vil møtes mens mitt liv har blitt beriket uten. Var aldri gi og ta, og helt skjevt. Jeg er mer alene og for meg selv som er litt kjedelig men likevel mindre ensom nå og har en større indre ro. Hvis noe tar mer enn det gir så dropp å prioriter disse menneskene 

Anonymkode: 9aca0...67a

[Andro]

Det høres ut som det er mer ensom med disse vennene enn å finne på noe hyggelig på egen hånd?

 

[AnonymBruker]

You do you. 

Gjør som du vil, du trenger ikke be om tillatelse herfra. Vær litt selvstendig. 

Jeg gjorde meg mange erfaringer som ung voksen, at mange av de jeg hadde holdt sammen med og tatt med meg fra barne og ungdomsår ikke var mennesker jeg likte lenger. Gradvis faset jeg dem ut. Tok dem for det de var og prioriterte andre ting. Sluttet å være med folk når jeg ikke hadde lyst. 

Skjønner dog ikke hvorfor du vil la kollegaer forbli bare det hvis de er så hyggelige. 

Anonymkode: a7005...883