Hvor ofte er det vanlig å bli irritert på barna?

[AnonymBruker]

Jeg synes min samboer ofte blir irritert på barnet vårt. Jeg er den som stort sett tar barnet, men de gangene samboer trår til og jeg har sovemorgen, for eksempel, våkner jeg ofte av at han er irritert på barnet og snakker med hevet stemme. Blir han sint nok, kan han kjefte.

Dette skjer nesten hver gang han står opp med barnet alene, som jo ikke er så ofte, men fortsatt ofte av deres tid sammen.

Han kan bli irritert om barnet har sølet med noe, om barnet ikke hører etter og ikke gjør som han sier. Kaller barnet umulig, sier at han blir så lei, huffer seg, spør hvorfor barnet aldri kan høre etter, «skjønner du ingenting?» osv. Sier ofte ting som «du er 4 år, du må klare å….».

Forventer for mye av barnet i forhold til alder, mener jeg, men her mener samboer motsatt.

Jeg kan selvsagt bli irritert på barnet av og til jeg også. Særlig på dager hvor jeg er ekstra sliten. Men da sier jeg unnskyld etterpå og vet at jeg reagerte feil. 

Hvor ofte er det egentlig vanlig/innafor å bli irritert på barnet sitt? Er måten min samboer reagerer på normal?

Anonymkode: 894bd...7a8

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg blir irritert daglig på en av ungene, men jeg behandler dem ikke dårlig for det. De får beskjed om å tørke opp sølet etc. Ved sutring kan de nok merke at jeg blir irritert, men ikke fordi jeg blir ufin. 

Din samboer behandler ikke barnet deres greit. Han psyker ned barnet. 

Spørsmålet er vel om han kan veiledes bedre. Det virker kanskje ikke slik

Anonymkode: ee9c3...3ea

[AnonymBruker]

Nei det er ikke normalt og heller ikke greit på noen måte. For et rasshøl.

Anonymkode: 1623a...567

[AnonymBruker]

Hvor langt er et tau? 
 håpløst å stille et sånt spørsmål .

Anonymkode: cc5ed...812

[AllahBallah]

Høres ut som han har veldig kort lunte, og problemer med å kontrollere seg selv siden han ikke klarer holde frustrasjonen inne. Snakker han sånn med deg også?

Bare pass på at han ikke blir fysisk…

[AnonymBruker]

AllahBallah skrev (3 minutter siden):

Høres ut som han har veldig kort lunte, og problemer med å kontrollere seg selv siden han ikke klarer holde frustrasjonen inne. Snakker han sånn med deg også?

Bare pass på at han ikke blir fysisk…

Slutt da. Må da være lov å bli irritert 

Anonymkode: cc5ed...812

[AllahBallah]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Slutt da. Må da være lov å bli irritert 

Anonymkode: cc5ed...812

Ja, det er lov å være irritert.

Men man bør faktisk kunne holde irritasjonen inne ovenfor et barn, mener nå jeg.

«Du er umulig», «Skjønner du ingenting?», greit å spørre om barnet på 4år «er helt dum» også?

[AnonymBruker]

Jeg frykter jo at dette skal være ødeleggende for barnets psyke/selvbilde.

Snakker ikke ofte slik til meg, men skjer det, tar jeg han på det og sier at jeg ikke synes den kommentaren var fin. Da ler han litt og sier fort at han ikke mente det sånn.

Jeg tror han ofte bare ikke tenker over hva han sier. Kan som sagt kjefte og bli irritert på barnet, men så går det som regel veldig fort over, og han går til normal tone igjen..

Ts

Anonymkode: 894bd...7a8

[AnonymBruker]

Merker egentlig at jeg er lei av stadig dårlig stemning i hjemmet pga samboers hissighet/irritabilitet/korte lunte. Dager hvor vi alle er hjemme (som i dag) og samboer har mer ansvar for barnet og huslige oppgaver, merker jeg at jeg har mest lyst til å rømme inn på soverommet fordi han blir så lett irritert. Nesten bedre når jeg styrer rundt med alt og han ligger i sofaen med mobilen. Bevarer hvertfall litt mer av husfreden da.

Ts

Anonymkode: 894bd...7a8

[AnonymBruker]

Beklager, litt avsporing, men måtte bare få det ut.

Ts

Anonymkode: 894bd...7a8

[AnonymBruker]

Det virker jo som at miljøet rundt barnet ikke er godt overhodet.

Du er flink til å si unnskyld når du har vært irritert på en fireåring? Trur du et småbarn har konsept om dette? 

Jeg snakker ikke slik at det krever en unnskyldning i etterkant til min voksne mann en gang. 

Og han er selvfølgelig verst her, som ikke ser det selv en gang. 

Anonymkode: 023fc...500

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en sånn far. (Vel, han utførte grov vold i tillegg men) Det er skadelig og psyk oppførsel. Var jeg deg, ville jeg tatt barna mine og reist. Har barn selv i dag. Har aldri hevet stemmen eller kalt ungen noen ting. Det er unødvendig oppførsel og nedbrytende. I dag tenåring, og en veloppdagen ordentlig og fornuftig ungdom. Oppførselen til mannen din er totalt uakseptabel. 

Anonymkode: 70a02...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det virker jo som at miljøet rundt barnet ikke er godt overhodet.

Du er flink til å si unnskyld når du har vært irritert på en fireåring? Trur du et småbarn har konsept om dette? 

Jeg snakker ikke slik at det krever en unnskyldning i etterkant til min voksne mann en gang. 

Og han er selvfølgelig verst her, som ikke ser det selv en gang. 

Anonymkode: 023fc...500

Hva? Har du aldri hevet stemmen til barnet og sagt unnskyld etterpå? Det er da helt vanlig og menneskelig.. helt lov å gjøre feil, men viktig å reparere etterpå - og ikke minst lære av dem.
 

Ts

Anonymkode: 894bd...7a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva? Har du aldri hevet stemmen til barnet og sagt unnskyld etterpå? Det er da helt vanlig og menneskelig.. helt lov å gjøre feil, men viktig å reparere etterpå - og ikke minst lære av dem.
 

Ts

Anonymkode: 894bd...7a8

Bestemt, ja, slik at det er tydelig at nå er det nok. Men jeg har aldri snakket på en måte som krever unnskylding. Og det kan jeg heller ikke huske har skjedd fra egen oppvekst. 

En fireåring vil jo oppfatte dette som skummelt og vondt, uansett om det kommer en unnskyldning etterpå eller ikke. Med en tenåring kan jeg kanskje ha forståelse. Men fire år? Nei, bare nei. 

Anonymkode: 023fc...500

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Bestemt, ja, slik at det er tydelig at nå er det nok. Men jeg har aldri snakket på en måte som krever unnskylding. Og det kan jeg heller ikke huske har skjedd fra egen oppvekst. 

En fireåring vil jo oppfatte dette som skummelt og vondt, uansett om det kommer en unnskyldning etterpå eller ikke. Med en tenåring kan jeg kanskje ha forståelse. Men fire år? Nei, bare nei. 

Anonymkode: 023fc...500

Imponerende. Her skjer det nok et par ganger i måneden at jeg kan gi en beskjed litt for høyt og brått til fireåringen, gjerne i en setting hvor han skal til å ødelegge noe eller søle/rote noe veldig, eller han har vært uforsiktig i lek og gjort meg litt vondt. Da sier jeg jo unnskyld for at jeg ble så brå.

Men sånn som faren i HI holder på er jo veldig slitsomt, hadde en sånn far og jeg gikk liksom alltid rundt og følte at det jeg gjorde aldri ble bra nok. Prøvde jo å oppføre meg sånn at han ikke skulle bli irritert, men som et lite barn er det så vanskelig å skjønne hva det er som gjør at voksne plutselig blir sure.

Anonymkode: 1923b...8f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Imponerende. Her skjer det nok et par ganger i måneden at jeg kan gi en beskjed litt for høyt og brått til fireåringen, gjerne i en setting hvor han skal til å ødelegge noe eller søle/rote noe veldig, eller han har vært uforsiktig i lek og gjort meg litt vondt. Da sier jeg jo unnskyld for at jeg ble så brå.

Men sånn som faren i HI holder på er jo veldig slitsomt, hadde en sånn far og jeg gikk liksom alltid rundt og følte at det jeg gjorde aldri ble bra nok. Prøvde jo å oppføre meg sånn at han ikke skulle bli irritert, men som et lite barn er det så vanskelig å skjønne hva det er som gjør at voksne plutselig blir sure.

Anonymkode: 1923b...8f6

Men hvorfor en gjentagende atferd der du er så brå at du må be om unnskyldning? 

Da vet du jo at du reagerer på en uheldig måte, som ikke er bra for barnet, og likevel gjentar du mønsteret? 

TS skriver jo blant annet at hun blir ekstra irritert på barnet de dagene hun er sliten, da bør man jo virkelig jobbe med seg selv. 

Jeg mener, jeg har jo også lyst til å "filleriste" mannen for småting om jeg har hatt en dritt dag på jobb, eller om mensen er i anmarsj. Men da puster jeg dypt og tenker "dette er meg, ikke deg". Og det er en voksen mann, som til og med hadde tålt både høy stemme, og en unnskyldning. 

Anonymkode: 023fc...500

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hvorfor en gjentagende atferd der du er så brå at du må be om unnskyldning? 

Da vet du jo at du reagerer på en uheldig måte, som ikke er bra for barnet, og likevel gjentar du mønsteret? 

TS skriver jo blant annet at hun blir ekstra irritert på barnet de dagene hun er sliten, da bør man jo virkelig jobbe med seg selv. 

Jeg mener, jeg har jo også lyst til å "filleriste" mannen for småting om jeg har hatt en dritt dag på jobb, eller om mensen er i anmarsj. Men da puster jeg dypt og tenker "dette er meg, ikke deg". Og det er en voksen mann, som til og med hadde tålt både høy stemme, og en unnskyldning. 

Anonymkode: 023fc...500

Jobber med saken.

Anonymkode: 1923b...8f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Men hvorfor en gjentagende atferd der du er så brå at du må be om unnskyldning? 

Da vet du jo at du reagerer på en uheldig måte, som ikke er bra for barnet, og likevel gjentar du mønsteret? 

TS skriver jo blant annet at hun blir ekstra irritert på barnet de dagene hun er sliten, da bør man jo virkelig jobbe med seg selv. 

Jeg mener, jeg har jo også lyst til å "filleriste" mannen for småting om jeg har hatt en dritt dag på jobb, eller om mensen er i anmarsj. Men da puster jeg dypt og tenker "dette er meg, ikke deg". Og det er en voksen mann, som til og med hadde tålt både høy stemme, og en unnskyldning. 

Anonymkode: 023fc...500

Jeg tror at du enten har en unormalt lang lunte, eller at du opplever særdeles lite irritasjonsmomenter i livet ditt. Jeg skal love deg at de færreste klarer å riste av seg følelsen av sinne/irritasjon ved å tenke "dette er meg, ikke deg" 😂 Du har iallefall vært heldig med din evne til å roe ned, men ikke tro at alle andre er like heldige. For de fleste av oss er det faktisk ikke så enkelt. 

Anonymkode: 78f6f...cdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Bestemt, ja, slik at det er tydelig at nå er det nok. Men jeg har aldri snakket på en måte som krever unnskylding. Og det kan jeg heller ikke huske har skjedd fra egen oppvekst. 

En fireåring vil jo oppfatte dette som skummelt og vondt, uansett om det kommer en unnskyldning etterpå eller ikke. Med en tenåring kan jeg kanskje ha forståelse. Men fire år? Nei, bare nei. 

Anonymkode: 023fc...500

Om du aldri har blitt for sint eller irritert på barnet, er du nok en av få. De fleste kjefter eller snakker for hardt til barna sine i blant. Da ber man om unnskyldning. Da lærer man barnet at man kan gjøre feil, men reparerer etterpå. Skjønner ikke hvorfor du mener at en 4-åring ikke skal skjønne det? Barnet sier selv unnskyld når han har tråkket over en grense, fordi han har sett at jeg gjør det.

Ts

Anonymkode: 894bd...7a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tror at du enten har en unormalt lang lunte, eller at du opplever særdeles lite irritasjonsmomenter i livet ditt. Jeg skal love deg at de færreste klarer å riste av seg følelsen av sinne/irritasjon ved å tenke "dette er meg, ikke deg" 😂 Du har iallefall vært heldig med din evne til å roe ned, men ikke tro at alle andre er like heldige. For de fleste av oss er det faktisk ikke så enkelt. 

Anonymkode: 78f6f...cdd

Jeg er mellomelder i en ganske krevende bransje, så om noe har jeg mengdetrening i irritasjonsmomenter. 

Jeg fikk en vekker for en god del år siden. Jeg satt på en av disse strategikonferansene, og hørte på det jeg trodde skulle bli enda en av disse innleggene som bare fylte timeplanen, dette handlet om stressmestring. Men historiene coachen forklarte og reflekterte rundt traff meg direkte. 

For jeg kunne fint gå gjennom en hel arbeidsdag, smile og svare høflig, uansett hvor urimelig og krevende klientene mine var, uansett hvor håpløse medarbeidere var, uansett hvor sliten jeg var. Jeg glefset aldri mot klienter/medarbeidere/ledere.

(Er det noe dere i denne tråden gjør? Kommer med irriterte glefs til de rundt dere gjennom en arbeidsdag, og butikktur? Eller klarer dere å holde dere, med mindre det er mann eller barn som står foran dere?)

På en dag der jeg var uthvilt, i godt humør og livet smilte, da plukket jeg med meg klærne mannen hadde slengt på gulvet, hang opp ny toalettrull, tørket bort smulene etter han på kjøkkenbenken. Og tok heller en rolig prat med han om noe hadde blitt en uvane over tid. Så kan dere jo tenke dere hvordan disse situasjonene var på en dag der jeg hadde stått i det opp til haka på jobb, og det boblet inni meg. Hvem tror dere fikk høre om brødsmuler og doruller da? 

Derfor mitt mantra; Det er ikke deg, det er meg. 

Jeg klarer det jo ovenfor alle andre, hver eneste dag. Så hvorfor skal det være akseptabelt at jeg snakker slik, med høy stemme, til de som er viktigst i mitt liv? 

Anonymkode: 023fc...500