Du som har hatt alvorlig matavhengighet/overspisingslidelse..

[AnonymBruker]

Hvordan kom du ut av det? Jeg er alvorlig deprimert, har vært det i ti år og ingenting hjelper. Ingen behandlinger fungerer (samtaleterapi/medisiner/ECT). Hvordan kom du deg ut av den vonde sirkelen? Jeg jobber ikke, har ingen venner og hater alle hobbyene mine. Ingenting gir mening i hverdagen, ikke hver dag jeg kommer meg ut på tur - det tar for mye energi. Det eneste som får dagene til å gå er å vite at jeg kan bare spise. Jeg har en bmi på 35, og jeg vil det skal stoppe her  

Anonymkode: 61228...5fb

[AnonymBruker]

jeg har ikke hatt 'alvorlig matavhengighet', men jeg har vært en trøstespiser. Det var ikke noe som jeg fikk bukt med over natta, men behovet har over tid helt stillferdig forsvunnet ut døra. En dag gikk det bare opp for meg at jeg ikke trøstespiser lenger, og at det faktisk føles helt naturlig. 

For min del var det nok en kombinasjon av flere faktorer; sunn mat/riktig mat, unngår mat som jeg vet gir meg søtsug, kun vann/kaffe/te uten sukker, trening, være tilstede i øyeblikket og tenke seg om før man tar neste bit; "er jeg egentlig sulten? Har jeg egentlig lyst på dette her? Trenger jeg det? Kommer det til å gi meg glede?", rette fokuset mot andre ting. 

 

Anonymkode: 12b88...7d2

[AnonymBruker]

Har aldri komt over det, men har hatt mer kontroll i perioder. Skal lite til før jeg sprekker og overspiser bare fordi…..

Anonymkode: e72f0...c60

[AnonymBruker]

Prøvde programmet til Fairburn hos ROS. Gikk annenhver uke i halvannet år. Fulgte oppskriften i boka. Det fungerte sånn halvveis. Mye ble bedre. Ga slipp på vektnedgang som mål.

Men jeg TRENGTE fremdeles overspisingen. 

Begynte i traumebehandling. Får hjelp til å takle følelser på andre måter. Brukte deretter ACT-strategier mot matvanene og overspisingsepisodene. 

Nå forholder jeg meg til følelsene mine. Sørger, er sint, ler, kjeder meg, tåler det intense ubehaget når jeg føler jeg bare MÅ stappe meg. Det fungerer. Har ikke hatt mer enn 1 overspisingepisode det siste året. Men har ofte trangen. Men lsr den bare være. 

Nå begynner jeg å tenke på vektnedgang, har sykelig fedme, men det har en tendens til å trigge spiseforstyrrelsen. Nå vurderer jeg om å være frisk fra spiseforstyrrelsen er viktigere for meg og for et sunt og godt liv, enn normalvekt. Jo, det er kjempehelseskadelig med denne vekten. Men enda mer helseskadelig med overspising/bulimi og alle følgeproblemene av spiseforstyrrelsen + at jeg går jo ikke ned hvis jeg faller tilbake i det problemet. 

Anonymkode: 07845...384

[AnonymBruker]

Vel siden du ikke jobber eller har noe nettverk så vil jo være et stort mangel som du prøver å fylle med andre ting/ evt spising. Kanskje prøv å være litt sosial, gjøre en hobby eller prøve å få deg en kjæreste ? Noe som gjør at du føler litt kontroll på livet igjen. Hva med styrketrening ? Det har hjulpet meg mye å ta eierskap over livet mitt igjen. Har depresjon og angst selv. Å ha rutiner er veldig viktig! 

Anonymkode: 4da02...4c7