Mannen er gamer, klarer ikke bli far

[AnonymBruker]

For det første, håpe jeg å unngå kommentarer som "hvorfor fikk du barn med ham når.." osv. Noe gode råd er det jeg er ute etter, noen erfaring og gjerne også om noen har kommet ut av noe lignende. 

Jeg har en mann og 3 barn, vi trives sammen og jeg vil først si at jeg elsker familien min på godt og vondt. 

Men, så er det jo slik at noen ting kunne alltids vært bedre. Jeg på min side har mange ting jeg må jobbe med selv, så er ikke upåklanderlig der. Min mann har også et par ting å ta tak i, men noe vi ikke deler enighet i er hans spillevaner. Nei nei, ikke gambling eller slikt, men gaming.. såklart er det bedre enn mye annet men nå er det nok for min del. Vi pleide spille sammen før, før vi fikk barn. Etter det har jeg lagt det ifra meg mens han har fortsatt, det er tross alt der han er sosial. Vi har snakket mye om det, forsøkt finne løsninger, sette grenser osv, men jeg er så vanvittig lei av å være den som må si ifra og utføre grensesettingen. Det har blitt et problem hvor han overser barnas behov(påkledning og mat), blir fryktelig sint og forsvinner ut bare om noen skulle ødelegge så ham "taper"(da snakker vi Dota) og han bruker hver ledige anledning på det. Jeg telte, når han jobber 8t dagen bruker han 4-6t daglig, har han fri.. har han toppen 1-2 t han gjør noe annet enn å sitte klistret til skjermen.. det er ikke bare ett spill, er han lei finner han noe annet. Jeg er hjemme med barna nå siden jeg har en nyfødt, han jobber fullt og synes selv han fortjener såpass når han må stå for det meste av regninger. Jeg betaler kun for mat og utstyr, klær og aktiverer med barna... Tar alt av husarbeid, stell og legging av barn, handler inn, tar nattevåk og begeret tipper over når jeg spør om ikke han kan hjelpe meg litt. Så sier han bare "jammen 3 åringen hadde ikke lyst til å (f.eks ha på seg skoene)" så setter han seg til å spille mer. Eller så mumler han bare nei og fortsetter, blir jeg sint bare spør han "hva er det nå, hva vil du?". Ikke et snev av forståelse..blir helt satt ut. Han har gitt f i all oppdragelse av barna det siste året. Hva er dette for noe?!? Det blir jo bare værre, kan ikke dra ut på en date engang, for det tar jo av spilletiden og da er han snurt og vil bare bli ferdig med det. Aner ikke hva dette er, han vil ikke ut av forholdet, han sier følelsene for meg er de samme..men dette spiser meg opp..! Hvorfor har gamingen spist opp min tidligere så gode partner og hvordan stanse denne..galskapen?

 

Ps.han ler bare bort og av meg om jeg forslår terapi....

 

Anonymkode: d9775...e95

[AnonymBruker]

Gå fra han. Han tar dette åpenbart ikke seriøst. Ikke kast bort mer tid på han. 

Anonymkode: 24dbb...695

[Alice123]

Han bruker altså, en vanlig onsdag, 4-6 timer på gaming?

Hva annet enn jobb og gaming driver han med? At han "betaler regninger" og derfor "fortjener å spille" er jo bare tull. Du skrivet at du elsker familien din, han bryr seg åpenbart ikke om den utenom hva den (du) kan tjene han.

Dette er virkelig helt sykt (jeg mener det bokstavelig), jeg vil på det sterkeste oppfordre deg til å fjerne deg selv og dine tre barn fra denne situasjonen.

Endret 19. februar 2023 av Alice123

[AnonymBruker]

Mannen min (som er gamer selv) sier at du må sette deg ned, ta en prat med han og si «dette går ikke lenger» og ha en alvorsprat. Han vil jo ikke at du skal gå, men om han ikke skjerper seg eller vil ha hjelp med denne spillgalskapet så har du jo faktisk ikke noe valg? Du kan ikke la det være som dette i flere år heller. Her er du nødt å tenke på barna dine og deg selv. 

Anonymkode: 24dbb...695

[AnonymBruker]

Dere har en nyfødt i hus, og hanskal ha 4-6 timer fritid/egentid hver dag? Når skal du få ta dine 4-6 timer daglig fritid? For en tufs 

Anonymkode: 5a3de...8a7

[Mona123]

Flytt ut til foreldre for en stund. Forhåpentligvis vil denne pausen få deg til å innse at du greier deg fint uten han. 

[AnonymBruker]

Jeg er dame som liker dataspill selv, men unngår menn som gamer nettopp på grunn av dette. Mange av dem blir så totalt avhengig, og det tar helt overhånd. Spill skal være en hobby som kommer når man har fri etter alt annet man må gjøre som voksen, det skal ikke komme før ansvar.

Dette blir nok ikke bedre, TS. 

Anonymkode: bc9d8...032

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

For det første, håpe jeg å unngå kommentarer som "hvorfor fikk du barn med ham når.." osv. Noe gode råd er det jeg er ute etter, noen erfaring og gjerne også om noen har kommet ut av noe lignende. 

Jeg har en mann og 3 barn, vi trives sammen og jeg vil først si at jeg elsker familien min på godt og vondt. 

Men, så er det jo slik at noen ting kunne alltids vært bedre. Jeg på min side har mange ting jeg må jobbe med selv, så er ikke upåklanderlig der. Min mann har også et par ting å ta tak i, men noe vi ikke deler enighet i er hans spillevaner. Nei nei, ikke gambling eller slikt, men gaming.. såklart er det bedre enn mye annet men nå er det nok for min del. Vi pleide spille sammen før, før vi fikk barn. Etter det har jeg lagt det ifra meg mens han har fortsatt, det er tross alt der han er sosial. Vi har snakket mye om det, forsøkt finne løsninger, sette grenser osv, men jeg er så vanvittig lei av å være den som må si ifra og utføre grensesettingen. Det har blitt et problem hvor han overser barnas behov(påkledning og mat), blir fryktelig sint og forsvinner ut bare om noen skulle ødelegge så ham "taper"(da snakker vi Dota) og han bruker hver ledige anledning på det. Jeg telte, når han jobber 8t dagen bruker han 4-6t daglig, har han fri.. har han toppen 1-2 t han gjør noe annet enn å sitte klistret til skjermen.. det er ikke bare ett spill, er han lei finner han noe annet. Jeg er hjemme med barna nå siden jeg har en nyfødt, han jobber fullt og synes selv han fortjener såpass når han må stå for det meste av regninger. Jeg betaler kun for mat og utstyr, klær og aktiverer med barna... Tar alt av husarbeid, stell og legging av barn, handler inn, tar nattevåk og begeret tipper over når jeg spør om ikke han kan hjelpe meg litt. Så sier han bare "jammen 3 åringen hadde ikke lyst til å (f.eks ha på seg skoene)" så setter han seg til å spille mer. Eller så mumler han bare nei og fortsetter, blir jeg sint bare spør han "hva er det nå, hva vil du?". Ikke et snev av forståelse..blir helt satt ut. Han har gitt f i all oppdragelse av barna det siste året. Hva er dette for noe?!? Det blir jo bare værre, kan ikke dra ut på en date engang, for det tar jo av spilletiden og da er han snurt og vil bare bli ferdig med det. Aner ikke hva dette er, han vil ikke ut av forholdet, han sier følelsene for meg er de samme..men dette spiser meg opp..! Hvorfor har gamingen spist opp min tidligere så gode partner og hvordan stanse denne..galskapen?

 

Ps.han ler bare bort og av meg om jeg forslår terapi....

 

Anonymkode: d9775...e95

Jeg hadde rydda bort alt gamingutstyr en dag han var på jobb, gjemt det på en annen adresse. Skaff barnevakt så dere kan deale med dette når han kommer hjem fra jobb den dagen - kanskje en helg hvis mulig. 
Det er å trampe over ei grense, men han har trampa over grensene dine i årevis og nå bør han kanskje våkne? Jeg ville satt hardt mot hardt. Enten måtte han forstått at gaming foregår på fritida, eller så måtte han flytta ut. 
Jeg skal ikke påstå at det er en enkel løsning, men vil han ikke delta i livet deres så får du det bedre uten han på sikt. Ikke gjør deg selv liten for noen. 

Anonymkode: 93808...d84

[AnonymBruker]

Koble ut internettet en dag og gjem strømforsyningene til dere har fått pratet skikkelig ut om det og komt til en enighet. Han må forstå alvoret, du kan ikke ha det slik så nå må han snart velge mellom gaming og familien sin: mindre gaming ellers flytter dere.

Vi er begge to gamere selv, og kunne fint sitte slik før vi fikk barn. Ikke hver dag selvsagt da vi har andre interesser også, men ofte. Etter vi fikk barn er vi begge enige om ingen gaming før de er lagt seg for kvelden. Nå er våre forholdsvis små enda, eldste er bare 6, så de legger seg tidlig og vi har mye tid etterpå. Selvsagt spiller han mer enn meg nå, da jeg er sliten etter mye nattevåking, full jobb osv, men sier jeg i fra at i kveld er det min tur så tar han den biten og står opp med de om morgenen.

Dere må komme til enighet, lage noen felles regler som begge må følge. Høres teit ut som voksne, for dette burde jo vært litt selvsagt, men for noen er det tydeligvis ikke det (som i mannen din sitt tilfelle). Og han må forstå det.

Anonymkode: cda8c...501

[AnonymBruker]

Dette er ikke en far. Dette er bare en person til som bor i huset - som du håper kan hjelpe deg av og til med barna hvis du må ut av huset alene etc. Han klarer ikke å ta vare på barna alene- tenk hvis du var borte i feks. 3 uker- hadde barna fått mat og det de trenger? Tenk hvis du hadde gjort det samme som han? Faren driver med omsorgssvikt, men fordi du gjør alt så  fortsetter han med å overse sine egne barn og kan leve i gamingverdenen sin. 

Anonymkode: 5a692...650

[Gjest Bieter]

Du la fra deg gaming og satset på barn, han ønsker ikke gjøre det samme. Ville han ha barn? Virker som om han har ombestemt seg nå, ihvertfall. Jeg ville sagt at livsstilen deres ikke er kompatibel lenger. Du vil bruke tid på familie, han har lyst å leve som ungkar uten barn.

Sånn som ting er nå, så er han bare enda en kilde til rot og klessvask. Du hadde hatt mindre arbeid å gjøre hjemme om du bodde alene

[VXL100]

Mona123 skrev (9 timer siden):

Flytt ut til foreldre for en stund. Forhåpentligvis vil denne pausen få deg til å innse at du greier deg fint uten han. 

Da er det vel bedre å bytte lås og stenge han ute. Sett datamaskinen hans utenfor så kan han ta med seg den hjem til mamma og pappa og sitte der og spille. 

Skjønner meg forøvrig ikke på folk som gamer. Hva ser damer i slike folk? Store babyer, det eneste jeg ser daglig som jeg finner ennå teitere er voksne folk på skateboard. 

Endret 19. februar 2023 av VXL100

[MyMichelle]

Kanskje det vil hjelpe å kontakte organisasjonen det står om her. Er både for pårørende og avhengige. https://www.helsenorge.no/rus-og-avhengighet/dataspill-og-avhengighet/

https://www.spillavhengighet.no/faresignaler/dataspill/

Endret 19. februar 2023 av MyMichelle
La til nederste lenke.

[AnonymBruker]

Oida, mannen din er dessverre spillavhengig. Han kommer ikke til å våkne opp en dag og innse at han har et problem, og at hobbyen hans er så altoppslukende at det ødelegger for familien.

Du har egentlig bare to alternativer:  Det ene er å forlange at dere skal dra sammen til familievernkontoret eller en terapeut, slik at en tredjepart kan komme inn og hjelpe til.

Det andre alternativet er å sørge for at dere får litt tid sammen, og si i klartekst at gamingen er i ferd med å ødelegge både ekteskap og familie, og at nå er det siste mulighet for han å slutte og game. Jeg sier slutte, for det virker som om han er så avhengig at han ikke greier å forholde seg til avtaler om at han for eksempel gamer 2 kvelder i uka, slik som andre gaming-pappaer (og mammaer) gjør. 

Jeg var i en liknende situasjon (men ikke så ekstrem som din) for noen år tilbake. Selv om jeg hadde tatt det opp gikk det ikke inn, og en dag eksploderte jeg. Jeg var så sint at jeg i dag ikke husker alt jeg sa, men det var blant annet at dersom han virkelig ville være en slik mann som kastet bort livet sitt inkludert barn og kona si på gaming, så skulle ikke jeg stå i veien for det, men at nå var grensen min nådd, og jeg var ferdig. Jeg sa at å leve livet som alenemamma med en forvokst unge til mann som bare skulle game heller enn å være med familien sin hadde jeg absolutt ingen bruk for eller interesse av, og at da var det bedre vi gikk hver til vårt.

Jeg ventet ikke engang på å høre hva han hadde å si så sint var jeg, og lot han sitte der mens jeg gikk ut på trappa og satte meg for å få litt frisk luft. Jeg er egentlig veldig rolig i diskusjoner, og er aldri den som roper og skriker, men alle har en grense.

Vi snakket omtrent ikke sammen (bare det nødvendigste) resten av dagen og kvelden, og heller ikke dagen etter følte jeg for å snakke noe særlig med han. Jeg bare gjorde det som måtte gjøres og da ungene var i seng satte jeg meg for å lese bok (noe jeg ikke hadde hatt tid til på evigheter). Plutselig kommer mannen og sier unnskyld. Unnskyld for at han har oppført seg så dårlig, og at selvsagt er det meg og familien som er viktigst for han, og at han vil gjøre hva det skal være for å beholde det vi har - selv om det betyr at han må slutte å game.

I ca to år gamet han ikke i det hele tatt, og selv om han var irritabel i starten gikk det overraskende bra. Han ble stadig mer tilstedeværende i ungenes liv, og ble mye mer fornøyd enn han hadde vært da han gamet. Etter to år begynte han å spille litt igjen, men med en HELT annen holdning en tidligere. Han spiller nå bare 2-3 ganger i uka, og aldri en hel kveld. Han prioriterer tid sammen med oss, og blir ikke lenger sur om ungene kommer inn mens han spiller. Jeg har jo egentlig ikke noe problem med at han har en hobby, så lenge det blir en hobby "på si" og ikke hobbyen først. 

Anonymkode: 0549d...470

[AnonymBruker]

Du må nesten aksepterte at hans eneste bidrag fremover er økonomisk og vurdere om det et like greit å bo alene og få barnebidrag eller lettere å bo med han. 
 

Mannebarnet ditt er spillavhengig og behandler deg ikke med respekt. 

Anonymkode: c8a69...145

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke funnet meg i. Mannen tar jo overhodet ikke ansvar for barna sine, og prioriterer å spille fremfor familien sin. Altså, er han 12 år?! 
 

Ta en alvorsprat med ham i fred og ro under fire øyne. Fortell hva denne situasjonen gjør med deg. Dere må kunne komme frem til en løsning som fungerer for begge, hvis ikke er vel ikke forholdet liv laga. 

Anonymkode: c9e69...93a

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg er begge gamere. Vi har begge kuttet kraftig ut spilling, og har gjort en avtale om at vi får 8 timer hver i uka til å game. Da kan vi velge om de skal fordeles på en time om dagen eller alle timene en dag hvor den andre har kidsa. Uansett skal vi ikke spille med skjerm når ungene er våkne. Ungene tror at skjerm er for jobbing,, og det skal de få tro en liten stund til. 

Avtaler hvordan uka blir på søndagene, da planlegger vi spilletid, middager, ser på hvilke avtaler som må gjøres, hvem som skal følge til hva og regninger.

Per nå virker mannen din som en sæddonor som lever i samme hus som deg og dine barn, og som får hushjelpen til å rydde+lage mat. "Han jobber og betaler  jo tross alt".

Du klarer deg bedre alene. Begynn med å betale på ting som gir deg økt verdi, som huset. Så kan han bidra mer på forbruket. Så går du fra han. 

Anonymkode: 0bf38...1ea

[AnonymBruker]

Du skriver at det har vært slik det siste året. Kan han være deprimert? Ingen unnskyldning for det altså, men det er noe man kan bli frisk av. Og gaming må kuttes ut eller game minimalt. Har selv en samboer som gamer, og kan trenger ikke prøve seg på å sette på gaming når barna er våken. Det aksepterer jeg ikke. Hører nok av den gaulinga (snakking 😅) på kveldene når barna sover 🥵

Anonymkode: 341ea...6a2

[Gjest Sunaia]

På meg virker som at kone, tre barn, fulltidsjobb og hovedansvaret for familiens økonomi ikke er noe han mestrer så godt. Eller han prøver å mestre det ved å ha det litt gøy? 

Hva om du gir han litt "fri" ei stund? La han spille fra seg så og si. Så kan du forsøke å snakke med han igjen. 

Dere begge har mye på skuldrene nå og det er nok veldig tøft for begge. Kanskje du kunne ha gått til familievernkontoret alene? 

[AnonymBruker]

Jeg sier til han som til barnet mitt: Når plikter er gjennomført, kan man gjøre som en vil. Men plikter kommer først.

Han virker som en ansvarløs liten dritt rett og slett. Det kan godt være at han er spilleavhengig, men det er ingen unnskylding. Kun en forklaring.
Du får ikke gjort noe før han selv er villig til å endre seg. Om han ikke ønsker å endre seg, er det bare å komme seg ut. Slike personer gir bare ekstra tyngde til en allerede stor bør.

Anonymkode: 7ddac...871