Foreldre som hakker på voksne barn

[AnonymBruker]

Jeg er nesten 40 år, er enebarn, og har levd alle mine år med en overkritisk mor. Da jeg var 3-10 år gikk det i at jeg var penere når jeg smilte, jeg satt feil, gikk feil, var ikke rett nok i ryggen, snakket feil, var tjukk, ikke fortjente ting som vinterklær eller leker fordi jeg ikke hadde gjort de ovennevnte tingene. Ettersom jeg ble eldre ble kritikken mer personlig og direkte. Jeg hadde teite venner, dårlig klesstil, ikke god nok på skolen, hadde uinteressante ønsker/drømmer osv.

Jeg gikk ut av vgs med nesten 6 i snitt, snakker tre fremmedspråk og kunne velge det studiumet jeg ville. Dette var da flaks. Sløve lærere. Lavt nivå. Valget mitt av studiested og fagfelt falt ikke i god jord. Halvveis i forløpet døde samboeren min, og jeg valgte å ta et friår og skiftet retning. Da var jeg også idiotisk. Jeg var utakknemlig som ikke utnyttet mulighetene mine. Jeg var også en smakløs sørgende kjærest fordi jeg valgte DEN gravsteinen og røde roser. Enhver idiot med et par hjerneceller vet jo at man velger hvite om man vil skille seg ut. Tenk å ikke hedre samboeren min skikkelig. 

Dette mønsteret har som dere skjønner fulgt meg til i dag, og det spiller ingen rolle, jeg er både udugelig og elendig. Ord som alltid og aldri er hyppig brukt i beskrivelsen av meg og mitt. Veldig ofte handler det om at jeg er født dum. Jeg får ikke til noe. Hadde jeg vært litt smartere hadde jeg tjent mye mer. Det er min feil at yrket mitt er kvinnedominert og ikke høyt lønnet. 

Jeg er alene med barn, noe som selvfølgelig betyr at jeg er enda mer fritt vilt for den endeløse nedsettende kritikken. Min mor forguder min eks (som selvfølgelig er selvstendig næringsdrivende, tjener millioner, har økonomisk frihet). At han ikke er spesielt god på å prioritere barnet sitt ser ikke ut til å bry henne noe særlig. Hun styrer og steller med farsdagsgave og kort til han på vegne av min sønn. Det er flott det, men jeg har aldri så mye som mottatt en gratulasjon. Om jeg ikke gjør mine plikter ovenfor henne som å gratulere før kl. 09.00 på bursdagen/morsdag så er helvete løs.

I dag var altså en av de sjeldne gangene min far joinet inn, og kunne fortelle meg hvor verdiløs og udugelig jeg er som har roter til en avtale (som han har lagd). Og dette har preget meg veldig i dag. Jeg gråter når jeg er alene og føler meg rett og slett alene. 

Jeg har forsøkt å dele med venner tidligere om dette, men de har foreldre som er rake motsetningen og jeg føler det er lite forståelse. "Huffda, går det an?" "Kan du ha misforstått?" Og i andre situasjoner da noe har skjedd med bilen, eller kjøleskapet ryker, eller tyngre hagearbeid: "kan ikke du spør foreldrene dine da om hjelp?"...

Så da skriver jeg her... forventer ingenting.. kanskje noen kjenner seg igjen.. da vet iallefall du at du ikke er alene om å ha det slik....

Anonymkode: b903d...6da

[AnonymBruker]

Sjelden jeg foreslår noe slikt, men har du vurdert å bryte kontakten? Det viker jo ikke som de tilfører livet ditt noe som helst positivt. ❤️ 

Anonymkode: 470bf...440

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sjelden jeg foreslår noe slikt, men har du vurdert å bryte kontakten? Det viker jo ikke som de tilfører livet ditt noe som helst positivt. ❤️ 

Anonymkode: 470bf...440

Ja, har vurdert det mange ganger. Tidligere bodde jeg langt unna og det var enklere å kontrollere. Nå bor vi en time + unna, og de er besteforeldrene til barnet mitt. De er ikke 10/10 foreldre, men har tenkt at mitt barn har rett på sin egen relasjon til de uavhengig av min opplevelse. Jeg har ikke søsken, så jeg har dermed ikke utvidet familie å tilby barnet mitt. Faren og den siden er mest opptatt med sitt.

Anonymkode: b903d...6da

[AnonymBruker]

Huff, hun høres helt psykopatisk ut. Virkelig. Håper at du får puste fritt og får mer kontroll over deg og ditt og barnets liv uten noe mer bråk fra henne ❤️

Anonymkode: e3384...cda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja, har vurdert det mange ganger. Tidligere bodde jeg langt unna og det var enklere å kontrollere. Nå bor vi en time + unna, og de er besteforeldrene til barnet mitt. De er ikke 10/10 foreldre, men har tenkt at mitt barn har rett på sin egen relasjon til de uavhengig av min opplevelse. Jeg har ikke søsken, så jeg har dermed ikke utvidet familie å tilby barnet mitt. Faren og den siden er mest opptatt med sitt.

Anonymkode: b903d...6da

Hvordan behandler de barnebarnet sitt da? Får barnet ditt like mye kritikk som du fikk, eller gjennomgår de en magisk personlighetsforvandling når de går inn i besteforeldrerollen? 

For du lar vel ikke barnet ditt bli utsatt for samme type behandling som du fikk selv? 

Anonymkode: 470bf...440

[AnonymBruker]

For et ræva menneske. Du kan fint holde avstand for å beskytte deg selv.

Og har du tenkt på at hvis du er født dum, så sier de jo at det er genene som har gjør deg dum. Så da er det jo bare å takke opphavet for idiotgenene.

Anonymkode: d93ab...4ca

[Markion]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg er nesten 40 år, er enebarn, og har levd alle mine år med en overkritisk mor. Da jeg var 3-10 år gikk det i at jeg var penere når jeg smilte, jeg satt feil, gikk feil, var ikke rett nok i ryggen, snakket feil, var tjukk, ikke fortjente ting som vinterklær eller leker fordi jeg ikke hadde gjort de ovennevnte tingene. Ettersom jeg ble eldre ble kritikken mer personlig og direkte. Jeg hadde teite venner, dårlig klesstil, ikke god nok på skolen, hadde uinteressante ønsker/drømmer osv.

Jeg gikk ut av vgs med nesten 6 i snitt, snakker tre fremmedspråk og kunne velge det studiumet jeg ville. Dette var da flaks. Sløve lærere. Lavt nivå. Valget mitt av studiested og fagfelt falt ikke i god jord. Halvveis i forløpet døde samboeren min, og jeg valgte å ta et friår og skiftet retning. Da var jeg også idiotisk. Jeg var utakknemlig som ikke utnyttet mulighetene mine. Jeg var også en smakløs sørgende kjærest fordi jeg valgte DEN gravsteinen og røde roser. Enhver idiot med et par hjerneceller vet jo at man velger hvite om man vil skille seg ut. Tenk å ikke hedre samboeren min skikkelig. 

Dette mønsteret har som dere skjønner fulgt meg til i dag, og det spiller ingen rolle, jeg er både udugelig og elendig. Ord som alltid og aldri er hyppig brukt i beskrivelsen av meg og mitt. Veldig ofte handler det om at jeg er født dum. Jeg får ikke til noe. Hadde jeg vært litt smartere hadde jeg tjent mye mer. Det er min feil at yrket mitt er kvinnedominert og ikke høyt lønnet. 

Jeg er alene med barn, noe som selvfølgelig betyr at jeg er enda mer fritt vilt for den endeløse nedsettende kritikken. Min mor forguder min eks (som selvfølgelig er selvstendig næringsdrivende, tjener millioner, har økonomisk frihet). At han ikke er spesielt god på å prioritere barnet sitt ser ikke ut til å bry henne noe særlig. Hun styrer og steller med farsdagsgave og kort til han på vegne av min sønn. Det er flott det, men jeg har aldri så mye som mottatt en gratulasjon. Om jeg ikke gjør mine plikter ovenfor henne som å gratulere før kl. 09.00 på bursdagen/morsdag så er helvete løs.

I dag var altså en av de sjeldne gangene min far joinet inn, og kunne fortelle meg hvor verdiløs og udugelig jeg er som har roter til en avtale (som han har lagd). Og dette har preget meg veldig i dag. Jeg gråter når jeg er alene og føler meg rett og slett alene. 

Jeg har forsøkt å dele med venner tidligere om dette, men de har foreldre som er rake motsetningen og jeg føler det er lite forståelse. "Huffda, går det an?" "Kan du ha misforstått?" Og i andre situasjoner da noe har skjedd med bilen, eller kjøleskapet ryker, eller tyngre hagearbeid: "kan ikke du spør foreldrene dine da om hjelp?"...

Så da skriver jeg her... forventer ingenting.. kanskje noen kjenner seg igjen.. da vet iallefall du at du ikke er alene om å ha det slik....

Anonymkode: b903d...6da

Trist å lese det du skriver! Ingen skal oppleve slikt! Det beste du kan gjøre (tror jeg) er å ta ett oppgjør med dine foreldre. Koste hva det vil. Du må fortelle dem at nok er nok, respektere deg som et voksent som gjør dine valg i livet. Det er ditt liv du skal leve med verdighet. Det er ikke foreldrene dine som skal leve livet ditt. Hvis ikke de forstår hvor mye smerter de påfører deg med slik offørsel, så burde du bryte kontakten. Du kan ikke leve slik. Ingen kan leve slik.

 

Endret 19. februar 2023 av Markion

[AnonymBruker]

Barnet har rett på relasjon til dem, skriver du, men hva når barnet blir gammelt nok til å forstå hvordan de behandler deg? De er jo mobbere, bøller, utøver psykisk vold, og det vil barnet ditt også oppleve på sitt vis etterhvert.

Mine foreldre er mennesker av samme kaliber, deres måte å føle seg bra på er å få andre til å føle seg dritt. Jeg kuttet dem ut, det ble drama i noen år og nå er det så ekstremt nydelig stille. Har også barn og jeg er STOLT av å si jeg har skjermet dem fra slike mennesker. Trist, selvfølgelig, men deilig å ikke våkne til sms med grunner til at jeg er ubrukelig og har skuffet dem.

 

 

Anonymkode: 62672...cfe