Jeg har så vondt inni meg - ensomhet

[AnonymBruker]

Jeg er gift, med en mann som jobber offshore og er borte tre uker av gangen, og har en datter på seks år. Jeg er også hjemme på AAP grunnet div sykdom.

Jeg er alene, dag inn og dag ut. Jeg kan gå tre uker uten å prate med noen andre voksne (annet enn mannen min når han har tid) Jeg har ikke lappen og bor litt avsidesliggende. Jeg følger datteren min på en aktivitet i uka og prøver å snakke med de andre foreldrene, men de er kjent fra før og mer opptatt med de de kjenner.

Det er ingen som ringer meg/sender meldinger og heller ingen jeg kan snakke med. Venner har jeg ikke hatt på flere år og foreldrene mine er døde og broren min og jeg har ikke hatt kontakt etter en dum arvekrangel for flere år siden.

Jeg er så lei meg på datteren min sine vegne, jeg prøver å alltid ha åpent hus for vennene hennes, finne på ting osv, men jeg strekker ikke til. Jeg svikter som mamma som ikke kan gi hun en stor omgangskrets og familie. Jeg gråter daglig når mannen min er borte fordi det gjør så vondt. Helsen min har sviktet, økonomien fått en smell, jeg klarer ikke gi datteren min det jeg tenker hun trenger og jeg klarer snart ikke mer. Det gjør fysisk vondt og jeg er så lei meg.. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen tips til hvordan enten trives alene eller tips til å få bekjente..

Anonymkode: 21913...cfc

[AnonymBruker]

Mye hjelper bare man får en jobb. Hva er grunnen til at du er på aap? 

Anonymkode: 63a58...583

[AnonymBruker]

Er det noe frivillig arbeid du kan være med på? Har ei venninne som er ufør og hun er med på mye (så mye hun klarer).

Det er så vondt å være ensom, og selv om jeg ikke vet akkurat hvordan du har det så er jeg ensom jeg og. 

Anonymkode: 09a2b...46e

[AnonymBruker]

Det er en stor oppgave å skulle være hele landsbyen for sitt barn.

Jeg tror folk er rausere enn du tenker. Hvis du snakker med andre foreldre på diverse arrangementer med barna og vet om en annen mamma du tror du kunne hatt god kjemi med: hopp ut i det og spør om personen vil være med på noe konkret, en konkret dag. 

Si noe sånt som: du, Lise. Det er veldig hyggelig å snakke med deg. Har du lyst til å ta med ungene ut på aketur en dag sammen med meg? Jeg kjenner ikke så mange heller, så det hadde vært fint å ta seg en prat mens ungene leker også. 

Anonymkode: e6f01...369

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er en stor oppgave å skulle være hele landsbyen for sitt barn.

Jeg tror folk er rausere enn du tenker. Hvis du snakker med andre foreldre på diverse arrangementer med barna og vet om en annen mamma du tror du kunne hatt god kjemi med: hopp ut i det og spør om personen vil være med på noe konkret, en konkret dag. 

Si noe sånt som: du, Lise. Det er veldig hyggelig å snakke med deg. Har du lyst til å ta med ungene ut på aketur en dag sammen med meg? Jeg kjenner ikke så mange heller, så det hadde vært fint å ta seg en prat mens ungene leker også. 

Anonymkode: e6f01...369

Kanskje droppe det der med at man ikke kjenner så mange forresten. Tror nesten ikke det er nødvendig. Men tenker at folk flest ville sagt ja og hadde tenkt det var hyggelig at du valgte å spørre dem

Anonymkode: e6f01...369

[Tradegy]

Vet mannen din, hvor vondt du har det i hverdagen? Et samliv er ikke noe som bare skal holdes ut. Om livskvaliteten din forringes, så kan det være lurt å ta en prat om fremtiden ❤️

Å være ensom i et forhold er utrolig utmattende.

Sånn kan du ikke ha det. En virtuell klem

Endret 18. februar 2023 av Tradegy
Lisa Aisato er illustratør.

[Bombasi]

Du får ta innlegget mitt for det det er verdt, eller ikke. 

Det jeg tror det viktigste du må jobbe med er å akseptere den situasjonen du har havnet i. Da med tanke på svikende helse og skrantende økonomi. Jeg tror du kan kjenne på at du står på "vaklende grund", noe som skremmer deg. Der tankene på det livet du engang hadde og alt du har lyst til å gjøre skaper ensomheten mer enn du aner. Jeg tror du må få stabilisert tankene dine i det nye utgangspunktet, finne deg selv her og jobbe rundt livet utifra det. Herav også hvordan du ser på deg selv som mor. Noe sier meg at du har altfor høye forventninger til deg selv. Forventninger som kanskje ikke helt har rot i virkeligheten. 

Jeg tror du gjør så godt du kan med din datter, og at det er godt nok i massevis, selv om du ikke ser det selv. 

Klarer du å finne en aksept, en ro, ved situasjonen din, så tror jeg at du vil få det bedre i ditt eget selskap. Som igjen kan bøte på ensomheten. 

Og får du ro ved situasjonen din, så kan det hende du snur den negative spiralen du har havnet i, og kanskje klarer å få deg nye bekjentskap. Hvis du enda "trenger" det. 

Så mitt tips er at du selv klarer å få bakkekontakt igjen og finner deg selv. Som første steg på veien. Og så se hvor "vinden" tar deg. Jeg tipper at det garantert blir til en bedre plass det lettere er å skape seg nye handlingsrom i.

Endret 18. februar 2023 av Bombasi

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er gift, med en mann som jobber offshore og er borte tre uker av gangen, og har en datter på seks år. Jeg er også hjemme på AAP grunnet div sykdom.

Jeg er alene, dag inn og dag ut. Jeg kan gå tre uker uten å prate med noen andre voksne (annet enn mannen min når han har tid) Jeg har ikke lappen og bor litt avsidesliggende. Jeg følger datteren min på en aktivitet i uka og prøver å snakke med de andre foreldrene, men de er kjent fra før og mer opptatt med de de kjenner.

Det er ingen som ringer meg/sender meldinger og heller ingen jeg kan snakke med. Venner har jeg ikke hatt på flere år og foreldrene mine er døde og broren min og jeg har ikke hatt kontakt etter en dum arvekrangel for flere år siden.

Jeg er så lei meg på datteren min sine vegne, jeg prøver å alltid ha åpent hus for vennene hennes, finne på ting osv, men jeg strekker ikke til. Jeg svikter som mamma som ikke kan gi hun en stor omgangskrets og familie. Jeg gråter daglig når mannen min er borte fordi det gjør så vondt. Helsen min har sviktet, økonomien fått en smell, jeg klarer ikke gi datteren min det jeg tenker hun trenger og jeg klarer snart ikke mer. Det gjør fysisk vondt og jeg er så lei meg.. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen tips til hvordan enten trives alene eller tips til å få bekjente..

Anonymkode: 21913...cfc

Dette var som å lese om meg selv 🥺🧡 Vet AKKURAT hvordan du har det, har selv hatt aap i mange år og akkurat fått innvilget uføre pga div sykdom. Er tilflytter i en kommune, bodd her i over 10 år og har ingen venner eller familie rundt. Har liksom aldri kommet "inn" noen plass pga sykdommer og ingen jobb eller skole... Vil bare du skal vite at du ikke er alene 🧡 Har ikke noen tips heller, da jeg ikke har noen løsning. Har barn som begynner på skole til høsten, og håper å kanskje komme meg litt mer ut mtp diverse sammenkomster ifbm skole, men har merket akkurat som deg at andre foreldre kjenner hverandre fra før og jeg passer liksom ikke inn 😞

Anonymkode: f6632...cf0

[Friluftsmann70]

Tenker du har behov for å få lappen. Bo avsidesliggende og uten bil, det hjelper ikke.

Snakk med din mann, og bli enige om at du nå skal begynne på ta lappen. Det vil hjelpe deg med å komme deg ut.

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å få en sorgreaksjon, når en blir syk, faller ut av arbeidsliv og livet ikke ble slik en hadde tenkt.

En må gå gjennom sorgen for livet en hadde, og alt som kunne blitt ❤️

Det er en prosess, og dessverre forberedes en sjelden på at dette er noe en kanskje må gå gjennom.

Har du snakket med fastlegen din? Dette kan du åpne deg for fastlegen med. Kanskje finnes det lavterskeltilbud som psykiatrisk sykepleier du kan få samtaler med?

Selv gikk jeg til psykolog i den perioden hvor jeg måtte jobbe med å sørge over mitt gamle liv, og innstille meg på å bygge et nytt liv med de nye forutsetningene. Det er virkelig ikke bare, bare ❤️

Finnes det en pasientforening for din diagnose? Det kan være godt å ha kontakt med andre i samme situasjon. For noen kan det ta litt tid før en klar for det, mye å bearbeide. Men en kan også finne grupper på Facebook for folk med samme diagnose.

 

 

 

Anonymkode: 8056d...8ed

[AnonymBruker]

Mannen jobber offshore så dere kan bo «hvor som helst» (nesten), kunne det vært mulig å flytte litt mer sentralt der dere bor, eller er alt like avsides (dvs. like langt mellom naboene) uansett? Ville kanskje gjort det fremfor å ha bil (koster en del det også).

Jeg har heller ikke all verdens med venner, men bor i det minste i en storby slik at jeg har folk rundt meg. Jeg trives veldig (litt for?) godt i eget selskap, men bare det å kunne sette seg på en café og kikke på folk er hyggelig om jeg savner selskap.

Jeg har landet på at å ha i det minste noen bekjente man kan ta en kaffe med et par ganger i året hjelper. Da trenger man ikke føle at man maser, og sjansen for et ja er god om man har en normalt god personlighet. 5-6 slike så har du i hvert fall et mulig treff i mnd. Jeg skulle også av og til ønske jeg var av dem som blir tenkt på oftere og fikk meldinger om å finne på ting, men jeg fremstår nok som ganske lukket (er egentlig bare litt sjenert 😄), så jeg forstår hvorfor.

Anonymkode: 7ecda...ed0

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er så lei meg på datteren min sine vegne, jeg prøver å alltid ha åpent hus for vennene hennes, finne på ting osv, men jeg strekker ikke til. Jeg svikter som mamma som ikke kan gi hun en stor omgangskrets og familie. Jeg gråter daglig når mannen min er borte fordi det gjør så vondt. Helsen min har sviktet, økonomien fått en smell, jeg klarer ikke gi datteren min det jeg tenker hun trenger og jeg klarer snart ikke mer. Det gjør fysisk vondt og jeg er så lei meg.. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen tips til hvordan enten trives alene eller tips til å få bekjente..

Anonymkode: 21913...cfc

Jeg er sikker på at datteren din har alt hun trenger. Du svikter ikke som mamma pga. dette. Man trenger ikke en stor omgangskrets eller stor familie for å ha et bra liv, det er bare tull.

Anonymkode: 105dd...619

[AnonymBruker]

Hei. Kjære deg, jeg vil bare gi deg en stor klem. Ser du får flere gode råd her. Jeg er sikker på du har mange gode kvaliteter og absolutt ingen kan erstatte deg om du forsvant. Husk at for datteren din betyr du alt. Ikke gi opp håpet. Håper du vil ta små steg mot å få det bedre. Start med å snakke med noen om dette.. når du deler der vonde føles det ikke like ensomt. Ønsker deg alt godt og husk at du er uerstattelig og fantastisk. 

Anonymkode: 6affc...ba1

[Diry72]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er gift, med en mann som jobber offshore og er borte tre uker av gangen, og har en datter på seks år. Jeg er også hjemme på AAP grunnet div sykdom.

Jeg er alene, dag inn og dag ut. Jeg kan gå tre uker uten å prate med noen andre voksne (annet enn mannen min når han har tid) Jeg har ikke lappen og bor litt avsidesliggende. Jeg følger datteren min på en aktivitet i uka og prøver å snakke med de andre foreldrene, men de er kjent fra før og mer opptatt med de de kjenner.

Det er ingen som ringer meg/sender meldinger og heller ingen jeg kan snakke med. Venner har jeg ikke hatt på flere år og foreldrene mine er døde og broren min og jeg har ikke hatt kontakt etter en dum arvekrangel for flere år siden.

Jeg er så lei meg på datteren min sine vegne, jeg prøver å alltid ha åpent hus for vennene hennes, finne på ting osv, men jeg strekker ikke til. Jeg svikter som mamma som ikke kan gi hun en stor omgangskrets og familie. Jeg gråter daglig når mannen min er borte fordi det gjør så vondt. Helsen min har sviktet, økonomien fått en smell, jeg klarer ikke gi datteren min det jeg tenker hun trenger og jeg klarer snart ikke mer. Det gjør fysisk vondt og jeg er så lei meg.. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen tips til hvordan enten trives alene eller tips til å få bekjente..

Anonymkode: 21913...cfc

Det er hva du gjør sammen med ditt barn som teller. Ikke hvor stor omgangskrets man har. Du forteller ingenting om deg selv, bortsett fra dine problemer. Hva med interesser? På hvilken måte er helsen dårlig? Skal man først skrive et innlegg og få tips og hjelp, prøv å skriv litt mere om hva dere greier og ikke greier. Du burde fortelle din mann at du sliter.