Når du gjør ting fordi andre vil det og det er vanskelig å si fra

[AnonymBruker]

Det har ofte vært sånn i livet mitt. På barneskolen måtte jeg synge i kor fordi bestemor syntes det var så stas og kusinen min sang i samme koret, så mamma og pappa tvang meg. Likte meg ikke og ville slutte men fikk ikke lov. Endte med og jobbe i barnehage etter vgs, det var også fordi bestemor ville jeg skulle gjøre det, og det var omtrent tvang fra foreldre da også, selv om jeg var myndig, men følte meg så presset. Sluttet og de ble kjempeskuffet og gjorde er stort nummer ut av det. Nå i voksen alder er det masse de vil jeg skal gjøre som jeg ikke vil selv, og jeg har heller ikke tid til så nye heller. Men noen ting har jeg endt opp med å gjøre på grunn av forventninger. Ja jeg er voksen og noen syns nok jeg er pinglete og tafatt som ikke tør å si fra, men det er sånn jeg er og dessverre sånn jeg er oppdratt til å være. Men jeg vil ikke at mine barn skal få det sånn, så prøver besteforeldrene seg så sier jeg nok fra der, selv om jeg er konfliktsky. Men er det flere som har det sånn som meg? Noen tips til hvordan komme ut av det?

Anonymkode: 02e0b...0f1

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det sånn. Det høres ganske gjenkjennbart ut. Jeg spilte fiolin, i stedet for å synge i kor, og hadde det samme forholdet til det. Jeg gikk allmennfag, fordi det var det eneste riktige i familien. Men så stoppet det der, fordi det skjedde ulike ting i livet, og jeg ble psykisk syk en periode. Det var jo ikke som forventet av meg, men jeg fikk ikke til å la være. 

Jeg kom meg ut av denne pleasingen overfor familie ved hjelp av sinne, tror jeg. I stedet for å føle meg verdiløs om jeg ikke valgte som forventet og ønskelig, slapp til slutt et sinne rettet mot dette frem. Og jeg hadde fokus på at jeg kjente flotte folk i yrker bestemor og pappa ikke syntes var bra nok, og det var jammen ikke greit at de indirekte rakket ned på disse folkene. Da jeg etter hvert slapp sinnet til, klarte jeg å sette ned foten. I dag jobber jeg med noe jeg liker, og som ikke er i nærheten av status i familiens øyne. 

Jeg er veldig bevisst på at barna mine skal få være seg selv. Der sliter jeg vel heller med at jeg blir litt for sint, når foreldrene mine forsøker å legge føringer. Faren min prøver å selge inn aktiviteter han syns er bra, og barna mine må jo få lov til å velge å være med på det. Jeg tolker det litt for raskt til at han prøver å si at de må velge det for å være bra nok. 

Det er fortsatt vanskelig for meg å si nei til andre mennesker, utenfor familien, f.eks. på jobb. Jeg blir litt styrt av en frykt for at andre ikke skal like meg eller synes jeg er bra nok. Men jeg jobber med dette, og lever helt greit med det. Det er litt vanskelig å si hvor mye av den utfordringen som skyldes personlighet og gener og hvor mye som skyldes oppveksten.

 

Anonymkode: e8748...4b8

[Mezzosoprena]

Sånn har jeg ikke hatt det siden jeg var 16...