Hvordan hjelpe/ nå inn til en som virkelig sliter?

[AnonymBruker]

Har en slektning som bare eksisterer. Hun bodde for seg selv, men det gikk dårlig. Så nå har hun flyttet hjem til foreldrene. (Ikke helt frivillig).

Sitter bare i kjelleren. Går nesten aldri ut. Jobber ikke, har ikke kontakt med noen. Spiser litt, men snakker ikke. Har ikke sagt et ord til foreldrene i 2023, men de vet jo at hun er der. Vet ikke helt hva hun gjør i kjelleren, men trolig bare ser ut i luften. Ikke gaming/ lite skjerm.

Var inne tvangsinnlagt en periode. Men mener selv hun er frisk, og da er det lite hjelp å få. Som ung voksen.

Noen som er i samme situasjon? Eller som har gode råd? Eller rett og slett bare en tanke eller ide? 

Anonymkode: 6c5e6...2bd

[AnonymBruker]

Små besøk. Tegn på at noen bryr seg. Selv om det er plagsomt for henne, så trenger hun kontakt. Noen som forteller en vits. Lyser opp hverdagen litt. Små skritt. Mobiliser noen nære som kan stikke innom

Hva liker hun å gjøre? Eller likte? Liker hun dyr? Jeg tenker bare noe som kan oppleves positivt for henne. 

Har erfaring med noe av det samme  her var det jo dyp depresjon . Hunden vår reddet henne. Den lå i senga med henne. Jeg bare var der av og til, til hun kastet meg ut. Men det ble lengre besøk og samtaler etter en stund. Tok med litt kos og pratet lett.. Sa kanskje ikke så mye når hun var dårlig, men strøk litt på armen og bare var der. Men slik du forteller det virker hun avvisende. Det må man tåle. Der kom jo hunden godt inn hos oss. 

Du skriver ingenting om hvorfor hun var innlagt?

Det at noen gjør en vennlig ting for henne kan gjøre mye for å vekke henne litt til liv. 

Anonymkode: 98934...d5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Små besøk. Tegn på at noen bryr seg. Selv om det er plagsomt for henne, så trenger hun kontakt. Noen som forteller en vits. Lyser opp hverdagen litt. Små skritt. Mobiliser noen nære som kan stikke innom

Hva liker hun å gjøre? Eller likte? Liker hun dyr? Jeg tenker bare noe som kan oppleves positivt for henne. 

Har erfaring med noe av det samme  her var det jo dyp depresjon . Hunden vår reddet henne. Den lå i senga med henne. Jeg bare var der av og til, til hun kastet meg ut. Men det ble lengre besøk og samtaler etter en stund. Tok med litt kos og pratet lett.. Sa kanskje ikke så mye når hun var dårlig, men strøk litt på armen og bare var der. Men slik du forteller det virker hun avvisende. Det må man tåle. Der kom jo hunden godt inn hos oss. 

Du skriver ingenting om hvorfor hun var innlagt?

Det at noen gjør en vennlig ting for henne kan gjøre mye for å vekke henne litt til liv. 

Anonymkode: 98934...d5d

Jeg har tenkt tanken på en hund, men er redd det kan bli mye for foreldrene mine. Kanskje kan en katt vere et like godt alternativ? Ev en felles hund for hele familien, da mannen min også ønsker seg hund. 

Problemet her er at hun markant avviser all kontakt. Hennes område er ikke åpent for noen, og ved forsøk på å forsiktig nærme seg har hun stukket av. Foreldrene er nå bare lettet over å vite hvor hun er, og over at hun spiser og er trygg. Endte dårlig da hun bodde for seg selv. 

Så vidt vi vet har hun ikke snakket med noen på flere måneder. Henter seg mat, "ser ikke" søsken eller tantunger om vi er der. Går rett tilbake til kjelleren sin. 

Anonymkode: 6c5e6...2bd

[AnonymBruker]

Nei, finnes vel ikke noen quick fix... Ingen som har hatt/ har samme problem?

Anonymkode: 6c5e6...2bd

[AnonymBruker]

Kan du høre med foreldrene om det er noe du kan gjøre?

Anonymkode: b3ded...fef