Hvordan er andres samliv ift vårt?

[AnonymBruker]

(Obs nå er det jo bare fra mitt perspektiv.)

Hei ... 

Kjører stikkordsform;

- Vært i lag i noen år

- Slutten av 20-åra

- Et par barn sammen

- Hun er klart introvert

- Jeg er i midten av den "skalaen"

- Jeg har behov for å sette ord på følelser, drømmer, ønsker, gleder, utfordringer og håp for fremtida.

- Opplever at hun ikke har det. 

- Begge liker historie, nyheter, friluftsliv, bøker, gode filmer - generelt så har vi like interesser, med unntak av sport og sosiale begivenheter.

 

Ved flere uenigheter/tretter, har jeg tatt meg selv I å tenke at: "Er det sånn det skal være resten av livet mitt? At hun skal stjele gleden ved å utforske nye opplevelser ved å "slå gjennom" med sin "realisme"?"

Eks: 

Så et program på NRK ang parforhold - 2 mennesker fikk i oppgave å klemme - bare klemme - hverandre i 10 min for å sanse med huden og luktesansen.

Dette kommenterte jeg at jeg gjerne ville oppleve en gang. Ble "slått ned" med at det var snålt og nei, hun gjorde ikke sånt. 

Jeg argumenterte at det er så mye man kan oppleve og gjøre i livet, ikke minst kjenne med kroppen og at det så ut som om de etterhvert syntes det var kjempeinteresssant og koselig - jeg sa: "Jeg har lyst til å sanse med kroppen".

Eks. 2 

Hun var på jobb i dag, jeg hjemme med syke barn (var forsåvidt det i går og i forrgårs også). Da hun kom hjem gjorde vi noen ærend, jeg lagde middag da vi var ferdig, kasta i meg maten mens hun passet barna, deretter bytta vi. Etterpå fikk jeg lagt den yngste og satt med eldstemann på fanget for å ta inn litt kvalitetstid. 

Minsten våkna og jeg begynte på legge rene klær på plass, tømme utav maskina og fylle i. Ville finne ved siden jeg skrudde ned varmepumpa for å spare penger.  

Hun var trøtt og sliten, og gikk å la seg. Jeg passa barna og en kompis kom oppom med litt klær til en av barna over en time senere. Da jeg skulle ut og møte han, var hun våkna og jeg gav henne minsten og gikk ut. 

Det toppa seg litt for henne og hun mente at det kom så brått på når jeg hinta til at hun var gretten. Kvelden etter dette, fortsatte å være helt forferdelig. Hun var fysisk dårlig fordi hun var så påvirket av stress med lite egentid. Jeg vet at hun trenger å ikke gjøre på noe og ikke være rundt så mange folk for å lade opp, ellers får hun mageknip osv.

Men dette legger en så stor mørk tordensky over alle oss andre i huset ...

Eldstemann er hun brå og oppgitt mot, jeg får ingen avlastning med minstemann. 

Jeg har vært hjemme med syke barn.

Rydder og ordna når hun kom hjem for det var ikke flere rene håndkle på badet.

Hun fikk sove, sa ikke noe som: "årh, det var godt å hvile seg litt selv om det gjerne skulle vært lengre", engang.

Ble ikke glad/sa ingenting positivt over at kompisen min kom med gratis klær til barna våre - nice var de også - var bare stress fra hun våkna opp og måtte holde barna mens jeg skyndta meg ut for å møte han nedi veien.

 

 

Ååårk .... 

Dette er bare litt, jeg gidder ikke å skrive mer. 

Har vurdert så mange ganger om jeg skal ta inn på hotell med barna bare for å skjerme de mot den negative energien og for å få slutt på de forhåpningene jeg alltid får om at NÅ, I DAG blir en kjekke dag. 

Jeg gleda meg til hun kom hjem. Gleda meg til hun våkna.  Bare for å være med henne og barna sammen. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Vi snakka litt om det i kveld, hun innrømte noen greier. Men vi har snakka om det før, og jeg liker ikke å mase sånn som jeg da føler at jeg gjør. Hun spurte mange ganger om det gikk bra. Sa at det bare var fordi vi var inni en vanskelig periode og at hun trodde det kom til å gå bra.

Men hun vet ikke at jeg har tenkt/vurdert forholdet vårt leeenge før dette. Jeg gir så mye omsorg til henne og barna, og får sjelden noe spontant tilbake. Må liksom passe på hennes trivsel og "løfte henne" opp flere ganger.

Jeg vil være med henne og barna, men jeg er så lei den tordenskya. Er en glad person 90 prosent av tida.

 

 

Anonymkode: 3ba34...bd8

[AprilLudgate]

Hm….ja.

Først vil jeg si at jeg jo skjønner det kan være slitsomt å være med det du opplever som en «tordensky». 
 

Men en viktig ting her er - uavhengig av dere to sitt forhold:

Angående det å være sliten/trøtt - husk at hun er den som har gått gjennom 2 graviditeter, fødsler og jeg går utfra størsteparten av permisjonene som også er den mest slitsomme tiden. 
 

Du nevner at hun våknet gretten, og du opplever hun ikke så alt du gjorde av praktiske ting før du dro ut med kompis.

Jeg er litt usikker på hvorfor disse tingene nevnes spesifikt? Det skulle jo bare mangle at du også gjør husarbeid?

Særlig om du skal ut senere? 
 

Eller prøvde du beskrive at du alltid står med størstedelen av Husholdingen AS og ungene?

Men ja:

Hva med å ta en runde på familievernkontor?

Og hun en tur til legen? Det kan jo være dette bunner i mer enn introversjon - som er trigget ekstra av hormoner ifbm fødsel/graviditet. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (2 minutter siden):

Hm….ja.

Først vil jeg si at jeg jo skjønner det kan være slitsomt å være med det du opplever som en «tordensky». 
 

Men en viktig ting her er - uavhengig av dere to sitt forhold:

Angående det å være sliten/trøtt - husk at hun er den som har gått gjennom 2 graviditeter, fødsler og jeg går utfra størsteparten av permisjonene som også er den mest slitsomme tiden. 
 

Du nevner at hun våknet gretten, og du opplever hun ikke så alt du gjorde av praktiske ting før du dro ut med kompis.

Jeg er litt usikker på hvorfor disse tingene nevnes spesifikt? Det skulle jo bare mangle at du også gjør husarbeid?

Særlig om du skal ut senere? 
 

Eller prøvde du beskrive at du alltid står med størstedelen av Husholdingen AS og ungene?

Men ja:

Hva med å ta en runde på familievernkontor?

Og hun en tur til legen? Det kan jo være dette bunner i mer enn introversjon - som er trigget ekstra av hormoner ifbm fødsel/graviditet. 

Jeg dro ikke ut MED kompis, jeg sprang ut, ned i veien, 20 m, for å hente er par poser med gratis klær som var for små til poden hans, og så opp igjen sånn at hun ikke skulle være så lenge alene med barna.

JEG har faktisk tatt størstedelen av permisjonene....

De nevnes spesifikt fordi at selv om jeg gjør sånne ting som er for vårt felles beste, så er var det i dag spesielt, men generelt også - unntak finnes - et "skyndt deg/hvor lenge må jeg holde barna/når er du ferdig" som ligger i lufta. 

Selvfølgelig skal jeg ikke bare "bidra", jeg skal delta i familien AS! 

Jeg har foreslått familievernkontoret 4 ganger. Det er ikke aktuelt for henne.

Vi har det bra. Jeg er uendelig glad i henne, og hun kan være ei skikkelig handy dame, flink med bil og ordner opp der når det trengs.

Mye mer.

Jeg bare ... det meste er et ork, og hvis jeg tar tak i ting som MÅ gjøres, selv om jeg er utslitt, så får jeg et stress over meg om å skynde meg for å avlaste henne fra barna fortest mulig sånn at hun kan sitte i sofaen på mobilen. 

Hun sitter der med eldstemann ofte, og hjelper han med mat og læring. Når han er lagt, er det rett i sofaen igjen.

 

Jeg oppmuntrer også til legen ... 

Jeg sier at jeg vil at vi skal jobbe med dette, at vi ikke har det bra akkurat nå ...

Jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Det tærer på meg og den livsgleden jeg har. 

Anonymkode: 3ba34...bd8

[AnonymBruker]

Huff, synes det høres trist ut. Jeg har også vært med en som bare sugde ut alt av optimisme og glede som jeg hadde. Følte meg helt kvalt til slutt, det kom liksom alltid noe negativt til min positivitet. 

Tror dere trenger noe samtaleterapi jeg, åpenbart dere ikke er på et godt sted nå. Regner med det ikke var sånn før dere fikk barn? 

Jeg kjenner jo jeg forstår henne godt, jeg er introvert alenemamma og jeg sliter med å kontrollere humøret mitt når jeg aldri får egentid. Men om det er det som er problemet så skal det uansett ikke gå utover deg ❤️

Anonymkode: 3e791...fde

[AnonymBruker]

Jeg synes hun høres bunnløst deprimert ut.

Anonymkode: b1d19...a91

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg dro ikke ut MED kompis, jeg sprang ut, ned i veien, 20 m, for å hente er par poser med gratis klær som var for små til poden hans, og så opp igjen sånn at hun ikke skulle være så lenge alene med barna.

JEG har faktisk tatt størstedelen av permisjonene....

De nevnes spesifikt fordi at selv om jeg gjør sånne ting som er for vårt felles beste, så er var det i dag spesielt, men generelt også - unntak finnes - et "skyndt deg/hvor lenge må jeg holde barna/når er du ferdig" som ligger i lufta. 

Selvfølgelig skal jeg ikke bare "bidra", jeg skal delta i familien AS! 

Jeg har foreslått familievernkontoret 4 ganger. Det er ikke aktuelt for henne.

Vi har det bra. Jeg er uendelig glad i henne, og hun kan være ei skikkelig handy dame, flink med bil og ordner opp der når det trengs.

Mye mer.

Jeg bare ... det meste er et ork, og hvis jeg tar tak i ting som MÅ gjøres, selv om jeg er utslitt, så får jeg et stress over meg om å skynde meg for å avlaste henne fra barna fortest mulig sånn at hun kan sitte i sofaen på mobilen. 

Hun sitter der med eldstemann ofte, og hjelper han med mat og læring. Når han er lagt, er det rett i sofaen igjen.

 

Jeg oppmuntrer også til legen ... 

Jeg sier at jeg vil at vi skal jobbe med dette, at vi ikke har det bra akkurat nå ...

Jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Det tærer på meg og den livsgleden jeg har. 

Anonymkode: 3ba34...bd8

Åh ok….ja, det høres jo ikke veldig fruktbart ut i lengden. 

Her tenker jeg hun trenger et spark i ræva på en omsorgsfull måte.

Hun klarer av en eller annen grunn ikke omsorgsbyrden ved to barn, og i tillegg ha det bra.

Det er jo åpenbart.

Det kan være flere årsaker til det, men - for å svare deg hva jeg gjør i slike situasjoner:

Altså, jeg har selv vært i samme forhold i 23 år. Barn i barneskolealder. 
 

Og når ting har vært veldig nedtur (etter barn) - så har jo forslag om FVK og parsamtaler kommet som forslag. 
 

Men om han hadde sagt nei, så hadde jeg likevel bestilt time - og orientert om at «dag X kl Y er det time, og der stiller begge». 
 

Vær ærlig med henne.

Du vil være sammen med henne og beholde familien sammen, men nå har du fått nok av nei til lege eller parsamtaler.

Om hun er interessert i å beholde deg som partner og familien deres samlet stiller hun opp på den timen, for nå orker du ikke mer av «ting er ikke helt i orden, men la oss stikke hodet i sanden».

Si du gjerne støtter henne i hennes behov, men du forventer hun tar en time hos lege. Eventuelt psykiatrisk sykepleier på helsestasjon. 
 

Si det som det er: det humøret og lave energinivået kommer av en grunn, og det er ikke bare introversjon.

Jeg er forøvrig gift med en megaintrovert selv, men han er ikke slik. Så jeg tror dette bunner i mer. Fysisk og/eller psykisk. 

Men tja.

Jeg tenker jo at dersom det i fremtiden skulle skjære seg mellom dere, så blir jo du primus motor da og. Men det kan jo oppleves lettere om man ikke føler man lever i en seig grøt i evigheter. 

 

 

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor mange samtaler vi har hatt gjennom våre 20 år sammen om at han for ofte er gretten, samt utålmodig jager på meg (selv om egentlig ikke travelt), og suger energi, glede og trivsel ut av meg med dette. Seriøse samtaler om det har gjort ting bedre, men han synder fremdeles i det innimellom. Senest nå da vi var på tre dagers tur til annen by. Ingen planer og ingenting travelt, og likevel stresset han seg (og meg) opp flere ganger over ingenting. Til slutt sprakk jeg, og sa at jeg reiser på tur med venninne neste gang, for han ødelegger min livsglede og glede ved å oppleve. Sa rett ut at jeg vil le ,smile og kose meg i livet, ikke bli dradd ned og stresset opp av ham. 

Jeg har ingen råd til deg, bortsett fra å si klart fra om hva slik oppførsel gjør med deg. Det er at jeg har satt grenser for slik oppførsel og sagt klart fra om at jeg ikke orker slikt som gjør at slikt har minket kraftig. Likevel tror jeg slike har vanskelig for å endre seg helt. Uansett, du må også si fra om at du er sliten av slikt, og generelt, og kreve at hun tar hensyn til deg også. Det må du bare. Tydelig. Gjerne mange ganger. Det har ført til bedring... om ikke bestandig. 

Anonymkode: 112e8...ee3

[AnonymBruker]

Hvordan var samlivet deres før barn? For meg høres det ut som at hele dagen deres går med til å sjonglere barn og få hverdagskabalen til å gå opp og at det er 0 tid til dere som par.

Anonymkode: 36872...4af

[AnonymBruker]

Hun høres deprimert og/eller utslitt ut.

Anonymkode: d738d...3b2

[AnonymBruker]

Vi hadde det sånn som dere, bortsett fra at barnefar ikke hjalp til noe i nærheten av så mye som det virker som du gjorde.  Så det ble slutt. Jeg følte meg ikke sett, forstått og var konstant overveldet av manglende egentid og praktisk bistand. 

Anonymkode: e934e...1c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

(Obs nå er det jo bare fra mitt perspektiv.)

Hei ... 

Kjører stikkordsform;

- Vært i lag i noen år

- Slutten av 20-åra

- Et par barn sammen

- Hun er klart introvert

- Jeg er i midten av den "skalaen"

- Jeg har behov for å sette ord på følelser, drømmer, ønsker, gleder, utfordringer og håp for fremtida.

- Opplever at hun ikke har det. 

- Begge liker historie, nyheter, friluftsliv, bøker, gode filmer - generelt så har vi like interesser, med unntak av sport og sosiale begivenheter.

 

Ved flere uenigheter/tretter, har jeg tatt meg selv I å tenke at: "Er det sånn det skal være resten av livet mitt? At hun skal stjele gleden ved å utforske nye opplevelser ved å "slå gjennom" med sin "realisme"?"

Eks: 

Så et program på NRK ang parforhold - 2 mennesker fikk i oppgave å klemme - bare klemme - hverandre i 10 min for å sanse med huden og luktesansen.

Dette kommenterte jeg at jeg gjerne ville oppleve en gang. Ble "slått ned" med at det var snålt og nei, hun gjorde ikke sånt. 

Jeg argumenterte at det er så mye man kan oppleve og gjøre i livet, ikke minst kjenne med kroppen og at det så ut som om de etterhvert syntes det var kjempeinteresssant og koselig - jeg sa: "Jeg har lyst til å sanse med kroppen".

Eks. 2 

Hun var på jobb i dag, jeg hjemme med syke barn (var forsåvidt det i går og i forrgårs også). Da hun kom hjem gjorde vi noen ærend, jeg lagde middag da vi var ferdig, kasta i meg maten mens hun passet barna, deretter bytta vi. Etterpå fikk jeg lagt den yngste og satt med eldstemann på fanget for å ta inn litt kvalitetstid. 

Minsten våkna og jeg begynte på legge rene klær på plass, tømme utav maskina og fylle i. Ville finne ved siden jeg skrudde ned varmepumpa for å spare penger.  

Hun var trøtt og sliten, og gikk å la seg. Jeg passa barna og en kompis kom oppom med litt klær til en av barna over en time senere. Da jeg skulle ut og møte han, var hun våkna og jeg gav henne minsten og gikk ut. 

Det toppa seg litt for henne og hun mente at det kom så brått på når jeg hinta til at hun var gretten. Kvelden etter dette, fortsatte å være helt forferdelig. Hun var fysisk dårlig fordi hun var så påvirket av stress med lite egentid. Jeg vet at hun trenger å ikke gjøre på noe og ikke være rundt så mange folk for å lade opp, ellers får hun mageknip osv.

Men dette legger en så stor mørk tordensky over alle oss andre i huset ...

Eldstemann er hun brå og oppgitt mot, jeg får ingen avlastning med minstemann. 

Jeg har vært hjemme med syke barn.

Rydder og ordna når hun kom hjem for det var ikke flere rene håndkle på badet.

Hun fikk sove, sa ikke noe som: "årh, det var godt å hvile seg litt selv om det gjerne skulle vært lengre", engang.

Ble ikke glad/sa ingenting positivt over at kompisen min kom med gratis klær til barna våre - nice var de også - var bare stress fra hun våkna opp og måtte holde barna mens jeg skyndta meg ut for å møte han nedi veien.

 

 

Ååårk .... 

Dette er bare litt, jeg gidder ikke å skrive mer. 

Har vurdert så mange ganger om jeg skal ta inn på hotell med barna bare for å skjerme de mot den negative energien og for å få slutt på de forhåpningene jeg alltid får om at NÅ, I DAG blir en kjekke dag. 

Jeg gleda meg til hun kom hjem. Gleda meg til hun våkna.  Bare for å være med henne og barna sammen. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Vi snakka litt om det i kveld, hun innrømte noen greier. Men vi har snakka om det før, og jeg liker ikke å mase sånn som jeg da føler at jeg gjør. Hun spurte mange ganger om det gikk bra. Sa at det bare var fordi vi var inni en vanskelig periode og at hun trodde det kom til å gå bra.

Men hun vet ikke at jeg har tenkt/vurdert forholdet vårt leeenge før dette. Jeg gir så mye omsorg til henne og barna, og får sjelden noe spontant tilbake. Må liksom passe på hennes trivsel og "løfte henne" opp flere ganger.

Jeg vil være med henne og barna, men jeg er så lei den tordenskya. Er en glad person 90 prosent av tida.

 

 

Anonymkode: 3ba34...bd8

Sånn var jeg mye mot eksen, rett og slett var jeg drittlei men klarte ikke å si det. Men han jobba mye og jeg var den som masa etter nærhet. 
 

Finn deg ei som matcher energien din litt bedre - livet er for kort. 

Anonymkode: cb9e7...ba7